14.2.18

Valentine's Day | Lesetips til kjærlighetsromaner

Forfatteren Margaret Atwood sa en gang:
The Eskimo has fifty-two names for snow because it is important to them; there ought to be as many for love.
Og akkurat som kjærlighet kan være godt og vondt, grensesprengende og begrensende, livsberikende og knusende, beskrives kjærlighet på utallige måter i litteraturen.

I anledning Valentine's Day har jeg samlet seks av mine favoritter innen kjærlighetssjangeren. 


The Lovers Dictionary, av David Levithan: Gjennom en ordbok fortelles historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. (Les mer ...)

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken: En mann og en kvinne forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble. (Les mer ...)

Victoria, av Knut Hamsun: Møllersønnen Johannes og rikmannsdatteren Victoria elsker hverandre, men samfunnet kan la de to elskede få hverandre. Det er vakker kjærlighet og smertelig sorg. (Les mer ...)

Trilogien, av Jon Fosse: Asle og Alida er begge seksten år når de faller for hverandre, famlende av sorg og fortvilelse, på en knaus i den vesle bygda Dyngja. Alida blir snart med barn, og det unge paret må reise fra alt de kjenner. Bort og inn til byen, til Bjørgvin, som i Juleevangeliet. (Les mer ...)

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield: Godt voksne Ivy, enke på ente året, forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. (Les mer ...)

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez: Dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes. (Les mer ...)



Something new, something old, something blue ... Det er lov å la seg friste. Hold av og hold rundt.

7.2.18

Mammutsalget 2018: Tips

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 12. til 24. februar. Samvittighetsfull bokblogger som jeg er har jeg hvert år følt behov for å øse ut mine litterære preferanser og påvirke dere så godt det lar seg gjøre. Så også i år. 

I en katalog som ved scrolling kan virke endeløs fins det både fallgruver og gull, tullball og genistreker. Noen har jeg lest, andre ønsker jeg meg. Enkelte unner jeg ingen. Årets katalog er grei, tidligere irritasjonsmomenter som ekstreme mengder krim og uhorvelig mange strikkebøker har fått mindre spalteplass. Andel barnebøker virker å ha fått større fokus, men jeg er usikker på samlet kvalitet. Det jeg derimot er sikker på er at Inntil 85 % avslag-salgstrikset er en smule (ekstremt) overdrevent. Ja da, i år også. Jeg blir lei av å gjenta meg selv.

Enda godt det finnes uavhengige, ikke-sponsede bloggere der ute som kan bistå i det store mammuthav! Det er oss det, bokbloggerne som ikke akkurat er aktuelle for content marketingbyråer forkledd som liksom Blogg-Oscar (Les om Vixen-lureriet her). Da fikk jeg nevnt det også.

Men i alle fall. La oss konsentrere oss om bøker i stedet for juksemakere og såkalte influencere som manipulerer sine lesere.

Bokbloggere leser mye og variert. Ja, også er vi uavhengige. Hvert år deles bokbloggerprisen ut i to klasser, blant disse beste norske roman. Premieringen er nøysom og gitt fra egne lommer, vi har jo ingen som sponser oss. I alle fall. I fjor gikk Nicolai Houms Jane Ashlands gradvise forsvinning til topps, og nå fins den på mammutsalget til kr. 149. Der finner vi også vinneren i åpen klasse: Åsne Seierstads To søstre (Les min omtale) til samme pris. Kjør på! 

Min personlige anbefaling er likevel Monica Isakstuens Vær snill med dyrene (Les min omtale), som til min skuffelse ikke nådde lenger enn til langlisten. Samme pris som de to over. 


Andre personlige favoritter: 
  • Bror din på prærien (kr. 149) – Les omtale 
  • Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo (kr. 99) – Les omtale 
  • Sigd, av Ruth Lillegraven (kr. 149) – Les omtale 
  • Trilogien av Jon Fosse (kr. 129) – Les omtale 
- Og om du ikke er fryktelig lei av feidene mellom søstrene Hjorth, kan du kanskje vurdere kjøp av nok en Bokbloggprisnominert bok: Vigdis Hjorths Arv og miljø (kr. 149). 

Nominasjoner, prisvinnere og/eller ei, følgende bøker av diverse kvalitet er også omtalt på Ellikkens bokhylle: 
  • Anna og kjærligheten, Birger Emanuelsen (kr. 149) – Les omtale 
  • Biter av lykke, av Anne Ch. Østby (Lydbok, kr. 99) – Les omtale 
  • Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer (kr. 149) – Les omtale 
  • Hver gang du forlater meg, Linnea Myhre (kr. 149) – Les omtale 
  • Lavendelhagen, Lucinda Riley (kr. 99) – Les omtale 
  • Piken fra Piemonte, Fioly Bocca (kr. 129) – Les omtale 

Selv vurderer jeg kjøp av … 
  • Bergen ungdomsteater, av Pedro Carmona-Alverez (kr. 149) 
  • Fjällräven gul, av Tiril Broch Aakre (kr. 129) 
  • M Train, av Patti Smith (kr. 149) 
  • Ungdomsskulen, av Heidi Furre (kr. 99) 

… fordi andre bokbloggere har skrevet så mange gode ord om nettopp disse. 


Alt over er (for det meste) skjønnlitteratur for voksne, men alt kan jo ikke bare være tøys og fanteri. Vi må lære litt også. Om managerlegenden Alex Fergusons selvbiografi, dog med påholden penn, gir deg svaret på livets mysterier skal du lete lenge, men jeg ble i alle fall fascinert da (jeg selv leste boken). Litt av grunnen er muligens mitt røde hjerte. Om du ønsker et eksemplar finnes disse til kr. 129 pr. stk. 

En annen bok jeg har lest er Vår ære og avmakt, av Gunnar Jerman. Til min irritasjon fikk jeg aldri somlet meg til å skrive noen omtale av den, men min leseopplevelse var like fullt givende. Har du hørt historier om norske krigsseilere under første verdenskrig? Ikke? Tenkte meg det, les boken så fyller du opp kunnskapshullet. Kr. 129 for fakta og foto. 


Inger Merete Hobbelstads Å leve med Shakespeare står relativt ulest i bokhylla mi. Kjenner du litt til hans forfatterskap fra før vil du trolig ha glede av mursteinen til kr. 199. 

En kvinnelig bauta i litteraturhistorien er Astrid Lindgren. Jeg vurderer å bruke kr. 179 på Jens Andersen biografi om personligheten bak kjente og kjære figurer som Pippi, Marikken, Jonathan Løvehjerte og Mio. Jeg benytter anledningen til å reklamere for Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisatos biografiversjon for barn, denne har jeg skrevet om (i dette innlegget). 

Og apropos bøker for barn: For første gang på flere år finner jeg til min forskrekkelse ikke I en og samme person, av John Irving i katalogen. Derimot finner jeg en bok som har hatt fast plass i katalogen sikkert minst like lenge, men som tross alt er verdt sin plass i gull. 

Vi snakker om en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker. Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery koster 99 kroner og selges i en riktig fin utgave. Les gjerne (min omtale) av boken. 

I kategorien Barn og ungdom finnes ellers en bok som forsvarer salgstrikset «85 % avslag». Samme forfatter og samme serie: Gutta i Trehuset kan kjøpes for en skarve 30-krone om slikt hadde vært å få tak i. Du skjønner hva jeg mener. Trehus-bøkene er superpopulære, og neppe bare fordi de ofte er billige å kjøpe. 

Jeg er en forkjemper for å gi bøker til barn og unge, det være seg til fødsel, dåp eller bursdager og jul. Jeg har allerede skrevet litt om Den lille prinsen, men vi finner også to andre gavekandidater, begge til den nette sum av 199 kroner: 
  • Den store boken om Knerten, av Anne-Cath Vestly 
  • Den store mummiboka, av Tove Jansson 
Dette er bøker som vokser med barnet: fine å bla i, fine til høytlesning, og fine å ta vare på og kanskje en gang i fremtiden gi videre til egne barn. 

Skjønt en 12-åring vil kanskje nødvendigvis ha noe med litt mer action: Hva da med Jørn Lier Horsts glimrende Clue-serie? Hardygutta anno våre dager, men uten blod, vampyrer og iPad. Nr. 5-8 finnes samlet til kr. 149. Clue-serien har jeg skrevet om i (dette samleinnlegget). 


Avslutningsvis kommer bøkene jeg virkelig gleder meg over å være til salgs, både fordi de er viktige OG fordi de henvender seg til ungdom. Jeg har lest begge og anbefaler helhjertet: 
  • F-ordet, 155 grunner til å være feminist, av Marta Breen (kr. 99) 
  • Smart for livet, av May-Bente Høiland-Lode (kr. 99) 
Feminisme og kampen for likestilling er stadig like viktig, og i Marta Breens F-ordet er både kvinnesakshistorien og nåtidens forskjellsbehandling fint oppsummert med enkelt og lettfattelig språk og med rikelige illustrasjoner. En riktig fin og interessant bok som samtidig er underholdende og morsom å bla i. 

Smart for livet er en slags selvhjelpsbok for unge, med massevis av tekster ment til å inspirere og reflektere over, samt mange lister og spørsmål med plass til egne besvarelser. Det er ganske enkelt genialt å utstyre usikre, keitete, kjepphøye, rare, fine (helst alt på en gang) tenåringer med en bok som denne. 

Men har du ikke glemt, spør du kanskje. Neida, jeg har ikke glemt, jeg har sett det. John Greens uforglemmelige og hyllede Faen ta skjebnen selges til kr. 79. Billig for en innbundet bok, men det skal kanskje godt gjøres å finne en ungdom som enda ikke har lest den. Hvorfor den uansett er verdt å ha i hus forteller jeg om i (dette innlegget). 

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.




- Skrev hun og løp til bokhandelen.





Tidligere anbefalinger:
(Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)



5.2.18

Kitty-rapporten, av Anonym

Altså, jeg ler meg i hjel! Litt fordi dette var en overraskende morsom bok, men mest av alt fordi jeg fikk meg selv til å lese den. Faktisk sluke den. Og nå, nå har jeg attpåtil bestemt meg for å skrive noen ord om boken. Dette sprenger min tidligere antatte komfortsone, knuser barrieren til fillebiter.

Kitty-rapporten 1: Læring, av Anonym
Norsk. Utgitt i 2018. Humoristisk erotikk. Utgis 5. februar

Forfatteren er etter sigende en kjent, norsk kulturpersonlighet. Ja visst, en anonym kjendis som forfatter av erotisk roman er vel et drømmescenario for et hvilket som helst forlag. Skjønt, hadde forfatteren virkelig vært kjent, ville det trolig skapt enda mer oppmerksomhet ved å gå ut med fullt navn? Uansett, det vekket min nysgjerrighet. Ikke bare sjangeren i seg selv, nei fri og bevare pripne meg, men om håndverket var godt nok og hvorvidt man klarer å lese mellom linjene hvem som har skrevet. 

Jeg tar meg for øvrig i at jeg i denne omtalen vanskelig kan skrive ord som håndverket eller skrevet uten å få litt uheldige bilder i hodet. 

Det er kanskje ikke noe stort poeng i å spekulere i hvem det er. Sannheten kommer formodentlig for en dag. Jeg fornemmer uansett at det dreier seg om den feminine delen av befolkningen. Med kvinnelig list har hun pumpet full erotikken med såpass mye humor at til og med en leser som meg kan svelge historien.

Å nei. Disse ordene, disse bildene. Igjen! 

Skjønt, jeg leste boken med Lahlum-stemme. Herrefrelser, det er lov å håpe. Er det ikke en kvinnelig forfatter er det han. Samme tørrvittighet, samme type innskutte apropos med historisk sus. Neida, joda, hvem vet. At vi ikke vet både pirrer og irriterer. Alt jeg kan gjøre er å håpe på en orgasmisk overraskelse, eller en tilfredsstillelse i å konstatere at jeg gjettet riktig.

Ja, jeg har gitt opp. Ordene, bildene, er kommet for å bli. 

La oss gå over til handlingen i veldig korte trekk:

Skilt lærer på 43 år lengter etter kjæreste, forsøker seg via en annonse på en nettdatingtjeneste og får napp så det holder i lange baner. En usedvanlig forførerisk kvinne med pisk og lærstøvletter hjemsøker ham om natten og sender pirrende chattemeldinger på dagtid. Men møte ham, nei, det nekter hun. Først må han lære seg elskovens kunster, og hun, hun er selvsagt hans lærerinne og mesterinne. Fullfører han hennes oppgaver vil han bli rikelig premiert, lover hun, og Alfred Aasen går all in.

Altså. For å gjenta meg selv: Alfred Aasen. Traustere navn i norsk litteraturhistorie er vanskelig å komme på. Herlig ironisk og noe som, tja, la oss si Hans Olav Lahlum, kunne kommet på å kalle sin antihelt. Alfred er en meget engasjert og belest lærer, proppfull av kunnskap og iver etter å lære mer. Slik er det gjerne når man ikke har andre høydepunkt i livet enn undervisning og middagsselskaper hos mor. – Helt til Kitty overrumpler ham med sine krav, fristelser og beinharde disiplin. På det seksuelle plan er Alfred langt fra utlært, men hva skal man vel si: Utover boken kommer han (seg) betraktelig.

Gjør ditt, befaler Kitty, og Alfred adlyder. Selve chattesamtalene mellom de to er heller skuffende labre, men Alfreds nitidige besvarelser på de ulike eksamensoppgavene er en ren fornøyelse å lese. Her øser han ut både nyvunnede erfaringer, men også historiekunnskap, og tilfører med det et interessant element i den ellers rene underholdningsromanen. Fokus er uansett hans usedvanlig mange krumspring, til sammen en – om du vil – orgie av heseblesende, mindblowing utskeielser. Om man skulle tillate seg å være kritisk, kommer dog spørsmålet om hvorfor han, til tross for lang tid og mange nedleggelser, stadig lengter etter sin herskerinne. Alfred Aasen burde da vitterlig ha mer enn nok å holde i, uhm, hendene?

Men det er ikke så farlig, altså. Dette er jo først og fremst underholdende. Noe av underholdningen kommer i form av en overflod av kleine, treffende, kjente og ukjente synonymer til herrens eksklusive utstyr. Teltplugg, flaggstang, revolver, jeg nevner i fleng. Kjært barn har åpenbart mange navn. 

Det er kanskje ikke så rart at det går helt rundt for mannen med teltpluggen. Og dette er et poeng: Hans tante er psykisk syk, og moren blir stadig mer og mer bekymret for at sønnen skal være arvelig belastet. Kittys påvirkning endrer Alfreds væremåte, sånn må det jo bli når den stakkars mannen er konstant sprengkåt. Søndagsmiddag hos mor er ikke lenger nødvendigvis det hyggeligste Alfred vet om, og hans fravær, også mens han faktisk fysisk er til stede, uroer moren. Og jo mer urolig moren er for hans ve og vel, jo mer urolig blir Alfred selv. Tenk om han bare innbiller seg denne korrespondansen? Eller hva om, hvis dette er reelt, Kitty er noen han kjenner, noen som latterliggjør ham i hans enslige sårbarhet? Og hva om, gud forby, Kitty viser seg å være rektor … eller enda verre, en elev?

Flere løse tråder og elementer, altså, nok til å forsvare å ha lest hele boken – og faktisk være villig til å lese de neste bøkene i denne planlagte trilogien. Tenk det. Jeg vil lese mer. JEG! Jeg som bare skulle bla litt, men hadde lest hundre sider før jeg innså hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg som leste videre, og videre, og videre og til slutt klappet igjen en ferdiglest bok. 

Forlaget reklamerer med at Ibsen-museet aldri mer vil bli det samme å besøke. Vel, jeg vil ha enda større aversjoner mot å bestille meg ferietur til en viss gresk øy. Ho-hoi, for et opphold under «solen». - Jeg ler fortsatt! 





Kilde: Leseeksemplar, ikke-korrekturlest.

1.2.18

Stemmer fra Israel, av Finn Iunker

Breaking the Silence er en israelsk ikke-statlig organisasjon (…) stiftet av soldater og veteraner fra Israels forsvar for å samle og få frem vitnemål om deres militærtjeneste i Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gazastripen. Organisasjonens formål er å «bryte tausheten» israelske soldater som vender tilbake til det sivile og «oppdager gapet mellom virkeligheten de møter i de okkuperte områdene og tausheten om det hjemme» (Kilde: Wikipedia). Med organisasjonens tillatelse har dramatiker Finn Iunker forkortet og oversatt noen av disse vitnesbyrdene.


Stemmer fra Israel, av Finn Iunker
Norsk. Prosa. Utgitt i 2017. 

Jeg akter ikke begi meg ut på en diskusjon rundt Israel-Palestina-konflikten. Det minefeltet er for komplisert og emosjonelt vanskelig. For meg handler boken om noe langt mer enn kun det rent politiske.

Vitnemålene er alle fra 2000-tallet, samtlige med nøktern fremstilling av opplevelser og fortalt av konfliktens ene part. Enkelte innrømmer selv skyld, andre fremstiller hendelsene som utført av andre. Sant eller ei, som om en siste rest av skamvett får de til å tie, eller legge skylden over på noen andre. 

Historiene er fortalt som monologer eller med preg av direkte intervju, strippet for uvesentligheter, emosjoner, sanseinntrykk og annen bakgrunnsstøy. Ordene står der i all sin nakenhet, og det er nesten overraskende tungt å lese. Du har lest om djevelskapen før, du har lest avisartiklene og sett blodbad på nyhetene, men likevel, dette blytunge grepet rundt hjertet.
Bla i boken: (klikk her)
For meg er konflikten og stedene hendelsene har funnet plass på mange måter sekundært i leseopplevelsen. Det viktigste for min del er bevisstheten om hvor langt man er villig til å gå i en påtvungen situasjon. Hvordan man er i stand til å distansere seg fra overgrep man selv har begått fordi det er påkrevd eller man vet andre forventer det av deg. Overgrep som ikke får konsekvenser. Hvordan du ellers i livet tar empatiske valg i moralske dilemmaer, kaster disse til havs bare fordi du følger ordre eller ser andre gjør det. Akkurat som dine overordnede gir fritak for etikk, eller den overhengende redselen for selvmordsbombere tillater dine egne styresmakter å innføre regler hinsides all fornuft. Til slutt blir du vant til det, slår av følelsene og din indre stemme. – Men aldri helt. Du distanserer deg fra dine handlinger, bortforklarer, lar andre ta støyten. Noen uten navn, noe perifert. Du overlever.

Det er skremmende. Det har skjedd, det skjer fortsatt. Det har skjedd til alle tider. Men mest av alt er det skremmende fordi det kunne vært deg.

Nettopp derfor leser jeg ikke boken som partsinnlegg i konflikten. Å utgi vitnesbyrdene i norsk språkdrakt avler ikke hat mot Israel. Det er en skarp vekker, en bønn om at menneskene en gang må få fred. At vi aldri, aldri må gi opp håpet om en fruktbar og medmenneskelig dialog på tvers av grenser, religion eller kultur.
Imagine no possessions
I wonder if you can
No need for greed or hunger
A brotherhood of man
Imagine all the people
Sharing all the world
 
(Imagine, John Lennon)




Ikke gå glipp av … : Rose-Maries gode omtale av boken, og hennes meningsutveksling med forfatteren selv i kommentarfeltet.

Visste du at … : I Bergen fins Handala, en Palestina-butikk tuftet på frivillighet. Varer importeres direkte fra Palestina for å støtte lokale produsenter og bidra til større rom for økonomisk selvstendighet.

Kilde: Leseeksemplar.

29.1.18

Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik

Tynn flis, tjukk innbinding, rosa omslag med et fotavtrykk og et temmelig brutalt-morsomt innhold. Forfatterens ide er nokså enkel, men med lesverdig resultat: Skriv x antall fortellinger om folk du har møtt. Om du leser boken uten å fnise en eneste gang, da er det noe galt med … vel, det er i alle fall ikke bokens skyld.


Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik
Norsk. Utgitt i 2017. Novellesamling.

Noen får mye spalteplass, andre bare noen få linjer. Enkelte er de reneste gjengangere, det være seg hovedpersoner i enkelte fortellinger eller bipersoner i andre. Det er Ole som er så stygg at han går under tilnavnet Pizza-Ole, det er Onde Ove, forklaring virker unødvendig, og det er Svenske-Laura som egentlig er dansk, men som påberoper seg å være uskyldig i hva som helst. Blant andre, men i hvert fall disse. Og mest av alt er det Hilde Renate, sentral i den mest minnerike fortellingen for min del. 

Forfatteren husker tilbake på sin oppvekst, året i militæret og ung voksentid. Reiser, ekskjærester, kollektivsamboere og tilfeldige på gata. Små og store begivenheter, ukjente og nære enkeltmennesker som på ett eller annet vis skaper minner og blir med videre i livet. Etter en viss snoking i SoMe forstår jeg at det langt ifra er kun fiksjon, virkelighetens persongalleri er mer enn nok, skjønt boken lider slettes ingen skade av overdrivelser og litt oppfinnsom magi som krydder til hverdagsfortellingene. 

Uforglemmelig, høyverdig litteratur kan han neppe beskyldes for å ha kreert, men det både lettlest og underholdende. Tidvis er det faktisk riktig morsomt, skjønt det av og til grenser til det ubehagelige. For bedre uttelling på terningen burde han kanskje droppet de korteste tekstene, skjønt, det er et poeng at det noen ganger er lite å skrive. Noen gjør, til tross for at det er vanskelig å sette fingeren på hva eller hvorfor, inntrykk. – Det være seg fortellinger eller mennesker man har møtt.

Folk jeg husker er med sine korte fortellinger og fnisehumor super som veskebok og fin også til høytlesning i mer sosiale settinger. Det beste er likevel at han evner å sette i gang tankekverna til leserne. Våre tavler er fulle av navn og hendelser, mennesker og erfaringer som gjør oss til de vi er. 

Morsom – og inspirerende.



Kilde: Leseeksemplar.