5.5.24

Gullungen, av Gunn Marit Nisja

Da Gunn Marit Nisja lanserte sin sjette roman tidligere i år, omtalte hun den som hennes mest personlige. 

Jeg slukte den.

Hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, vites ikke, men jeg tror på historien. Dette er ingen bok man legger fra seg før den er ferdiglest, og definitivt ingen bok man leser uten å la seg berøre.

I alle fall om man ikke kan relatere til noe som helst.

Tenåringen Hedda rives opp fra bylivet, faren og bestevenninnen da moren brått tar med seg henne og søsteren til en liten bygd et helt annet sted i landet. Sårest er likevel å miste farmoren, som i en kaotisk familiesitasjon er jentenes trygge havn.

Hedda må skape et nytt liv, midt i en sårbar tid. Moren er fraværende, og jentene må klare seg selv det meste av tiden. Snart gir de også opp håpet om at faren en dag vil komme til bygda.

Alt for mye ansvar blir lagt på skuldrene til ungjenta. Lillesøsteren må passes på, og Hedda gjør så godt hun kan. Hun tynges av ansvaret, men når ikke frem til moren. Aldri er det godt nok, aldri er hun god nok.

Som om det ikke er vanskelig nok å være 15 år.

Utestengt som hun er av jentene, finner hun sin plass i et røft vennskap med guttene i klassen, men selv her føler hun på et utenforskap.

Historien fortelles gjennom tre tidsepoker som stadig veksles mellom. Vi blir tidlig klar over at noe vondt vil skje, for hun har ikke lenger kontakt med verken mor eller søster.

Oppvekstfortellingen har fra begynnelsen av et ubehag som vokser i takt med vår omsorg og empati for Hedda. Det oppleves som nært og ekte.

Selv tittelen på boken avsløres ikke før godt over halvveis. Det er godt gjort.

Og mest av alt veldig godt skrevet.

25.2.23

Helt deg! av Øystein Pølsa Pettersen

Ungdommen i dag trenger gode forbilder. Noen å se opp til, noen som har lært av sine feil, gjort sine erfaringer, og som ønsker å bruke sin makt til noe konstruktivt, sunt og målrettet, uten å belære. Og hva er vel bedre enn å ha som målsetning å gjøre andre gode?

Den tidligere OL-vinneren, gladlaksen og personligheten Øystein Pølsa Pettersen brenner for nettopp dette. Virkelig brenner for det. Klart han har lært masse gjennom toppidretten og egne, mer personlige opplevelser, men det er en gnist i ham som er mer enn lært kunnskap: Den udefinerte driven som førte ham til toppidretten.

Hva vi vil lykkes med, eller jobbe for å lykkes med, er helt opp til oss selv. Selvsagt. Han legger ingen føringer, men han forsøker å gi oss sine tips til hvordan vi kan skape den, dyrke den og holde fast ved den. Til og med hvordan vi av og til må legge inn pauser fra driven.

Driven kommer sjeldent av seg selv. Man kan føle motivasjon eller sterkt ønske for noe, men sjeldent gjør man det som skal til for å oppnå målene sine. Vi lar det bli med en ønskedrøm, eller tomme ord. Kanskje noen halvoppfylte mål.

Pettersen er aller best når han poengterer det urimelige i dette. Hvorfor vi tillater oss selv til å ikke gå hele veien, gjøre det som skal til, når det faktisk er det beste for oss selv. Og det er jo nettopp oss selv som er det viktigste for oss. Vi skal sette oss selv først, for hvis vi ikke gjør det kan vi heller ikke være noen for de rundt oss.

Oppskriften ga han allerede i debutboken Helt Konge!, utgitt i 2020. Kanskje tittelen gir deg litt mark, men ta deg tid til å forstå hva som ligger bak. "Konge" er rett og slett en oppskrift: Definer et Konkret mål, skaff deg nødvendig Oversikt, lag en Nøyaktig plan, sørg for å Gjennomføre og vær bevisst viktigheten av å Evaluere. Eller som han selv oppsummerer i undertittelen: En dritenkel metode for alle som vil lykkes med det de gjør. Undertittelen i oppfølgeren som kom to år senere oppsummerer like enkelt: En bok om å kontrollere det du kan ta kontroll over, og gi f**n i resten. Summa summarum: Man trenger ikke gjøre det så avansert eller bruke så store ord. Det er ikke der vi skal legge energien!

Jeg nekter å tro at noen kan lese boken eller lytte til hans peptalks uten å bli revet med. Det er ikke fordi hans budskap er revolusjonerende, tvert imot er det rene selvfølgeligheter, men fordi det er så inderlig ektefølt. Han evner å henge selvfølgelighetene på knagger som gjør det enkelt for leseren - eller lytteren - til å forstå hva som skal til for å leve, og ikke bare overleve.

For noen handler det om å gi seg selv tid til å slappe av og gi slipp på egne forventninger. For andre handler det om å kunne definere hvem man ønsker å være og hvordan man ønsker å være for andre. For noen handler det om å forstå hvordan man kan nå ønsket om å bli lege. For andre handler det om å lære seg til å like seg selv, eller stå lenge nok i 90-graderen. Uansett mål trenger man å trene, vite hvorfor og hvordan man best kan trene.


Særlig interessant er det å lese Pettersens tanker rundt motivasjon. Særlig drar han paralleller til sin karriere som skiløper: Han våknet sjeldent opp om morgenen med sterk motivasjon til å komme seg ut på en av dagens knallharde treningsøkter, men han han hadde mer enn nok kunnskap til å vite hva som skulle til for å bli motivert. Han kjente sitt mål og visste hva som skulle til. Like fullt visste han, både ut i fra kunnskap og erfaring, at motivasjon alltid skapes underveis. 

Bare en runde til, en omgang til, en side til... Vi oppnår en drive, en motivasjon og et moment. Dette noe, udefinerbare, som får oss til å fortsette, vi opplever en mestringsfølelse, en viten om at vi er på vei til noe bra.

Like interessant er det når han beskriver mekanismene som tar over når målet er nådd. Tomheten når man går i mål som nummer en, når eksamenskarakteren offentliggjøres, når jobbtilbudet blir gitt. Om jeg skulle påpekt svakheter ved bokens innhold kunne jeg nok ønsket meg mer om nettopp dette:  Hvordan man kan jobbe frem en ny motivasjon og definere nye mål. 

Selv om voksne har utbytte av å lese boken, er bokens målgruppe fullt og helt ungdom. Selv om budskapet er udiskutabelt godt og formidlingsevnen unik, kreves det enda mer. For hvordan nå frem til de som har godt av å lese? 

Først av alt er språket enkelt og insisterende, konsekvent stilet til leseren. Du hører stemmen hans når du leser, konsekvent energisk og smittende entusiastisk med snert. Slik kan man velge å lese boken i ett jafs, eller tvinge seg til å lese en og en bolk for å faktisk dvele ved budskapet. 


For det andre tvinger energien og intensiteten frem en visuell utforming av boken som gir leseren rom for ettertanke, egne refleksjoner og pauser. Dette en nokså genialt løst ved å legge inn en mengde spørsmålsbokser, bolker med historier fra eget liv, uthevede sitater og markerte setninger. Du vet, som om noen har markert med tusj for deg. Kanskje ville du markert andre setninger, men effekten er god og la deg gjerne inspirere til egne. Ikke minst er det laget QR-koder i hvert kapittel som fører leseren til videosnutter med Pølsa selv. Helt herlig!

Det hele fremstår som ekte, villet, bevisst og gjennomtenkt. Akkurat ofte nok påpeker han at han verken er faglært eller utlært. Han snakker - eller skriver - ut i fra sunn fornuft, diskusjoner med andre og erfaringer på godt og vondt. Det er en pågående, livslang prosess, hvor også han har som mål å bli enda litt klokere, enda litt bedre, enda mer engasjert. Han opererer ikke med hverdager og helg, sier han. La oss heller lære å leve hver dag.

Notis til meg selv: Husk dette hver søndag kveld og fredag morgen!

Og om du noen gang skulle være i tvil om hans engasjement er ekte: Titt en ekstra gang på bildet han har valgt å avslutte boken med. Konge!



Kilde: Bok fått i gave.

PS! Gjør som meg, følg Pølsa på LinkedIn. Han utgjør en forskjell!


5.5.22

Små føtter setter dype spor (utvidet 2022)

Snart nitten år har gått siden vi mistet våre to døtre, to lillesøstre, kort tid etter fødselen. En viktig del av sorgprosessen var for meg å søke støtte hos andre som gikk igjennom det samme, og vår felles plattform ble et nettforum: Englesiden. I år etter år skrev vi ned våre historier. Vi gråt over barna som aldri fikk vokse opp, vi løftet hverandre opp og vi ble skjebnevenninner for livet. 

I 2007 kom fellesskapet vårt ut i bokform, og i mars 2022 kom en utvidet utgave av vår bok.


Små føtter setter dype spor, av Janne Teigen (red.)

Foreldreberetninger om tap av barn.
 
I 2022-utgaven har hele 35 foreldre bidratt med dikt og historier om å miste barn, både i forbindelse med fødsel og tap av større barn. I tillegg har psykolog og jordmor bidratt med egne tekster. En viktig del av boken er også tips og råd fra foreldre til andre foreldre, pårørende og helsepersonell.
 
En av Englesidens brukere var Janne Teigen, og det er også Janne som den gang - som nå – har flettet sammen alle delene og utrettelig trukket i de rette trådene for å realisere prosjektet. Vi vet Små føtter setter dype spor har vært en viktig bok for mange mammaer og pappaer der ute som har mistet barn, for det er mye trøst i felles skjebne. Ikke minst har boken vært en god ressurs for helsepersonell og pårørende som ikke alltid vet hva man skal si eller gjøre.
 
For oss som har bidratt har Små føtter setter dype spor vært noe ekstra spesielt: Med denne boken har Rebecca og Nadia, og alle de andre barna boken forteller om, fått et litt lenger liv, i hjertene til alle som har lest deres historier.
 
Bestill gjerne gjennom forlaget, eller spør i din lokale bokhandel. Tips gjerne om boken hos din fastlege, helsestasjon eller sykehus. Målgruppen er dessverre stor, selv om boken er vanskelig å selge i seg selv.




Se også: Innlegget jeg skrev om boken i 2010.

Kilde: En slags egenreklame, skjønt vi ikke mottar noe inntekt av dette.


22.4.22

Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

At regenter og regjering flyktet fra Norge ved nazistenes invasjon i 1940 er velkjent. Kanskje har du også fått med deg at de samtidig lykkes å redde landets gullbeholdning …?

Selv ble jeg oppmerksom på dette for en del år siden, da jeg leste meg opp på krigsseilere og min oldefar især. Det viste seg den gang at han var blant de mange delaktige i redningsaksjonen. Asbjørn Jaklins nye sakprosa har derfor vært litt ekstra interessant for meg.

Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

Utgitt i 2021. Sakprosa. 2. verdenskrig. Motstandskamp.

Selv var han styrmann på M/S Bra-Kar, et av skipene som ble lesset med tunge gullbarrer, etter sigende også selveste stortingspresidenten. Jaklin skriver i all hovedsak om ferden gjennom Norges land, og min personlige skuffelse over manglende innblikk i sjøfolkets oppfatning av det hele, demper delvis mitt helhetsinntrykk.

Beretningen om Gulltransporten tar oss med hele den lange og farefulle ferden fra Norges Bank i Oslo, gjennom Gudbrandsdalen via Lillehammer og Otta. Over til Romsdalen, i ly av stupbratte fjell, til Åndalsnes for første lossing. Videre til Molde med gull og mynter gjemt inne i en av byens mange konfeksjonsfabrikker, gjennom Nordmøre og Trøndelag, hele veien opp til Tromsø.

- Og så, endelig, over til trygge havner på andre siden av havet.

Det mest fascinerende ved det hele er ikke selve redningsaksjonen gjennom et land i krig, men  personene som med det overordnede ansvar planla, holdt i trådene og sørget for vellykket gjennomføring. Dette var kontorister, politikere, rikssynsere og pragmatikere med velartikulert språk.

Bomber og granater hadde de definitivt ikke måttet forholde seg til før. Heller ikke pakking av gylne barrer og feilaktig merking av blytunge kasser, for den saks skyld.

Gulltransporten sikret Norge økonomisk trygghet og selvstendighet i alt krigskaoset. Svært viktig ble det også ansett som av britene, for å styrke deres og de alliertes posisjon, og følgelig unngå at nazistene skulle bruke gullet til våpen og annet krigsmateriell.

En hel måned brukte Fredrik Haslund på å delegere transporten fra hovedstaden til siste stopp i nord. Hele tiden hadde de fienden i hælene, og var prisgitt lojale hjelpere i bygder og byer de kom til. Kontinuerlig måtte det legges planer for transportmåter, skalkeskjul og hvordan de best kunne fordele rikdommen slik at mest mulig ble reddet. Og hvem kunne de egentlig stole på? Hva om fienden var blant dem selv?

Asbjørn Jaklin har med denne boken ikke skrevet en tidligere ukjent historie, men har evnet å samle beretninger og historiske fakta til en lettfattelig sakprosa som vil fenge mange lesere. - Alt spekket med en kunnskapsrik og dyktig forfatters vell av virkemidler og fotografier for en god og interessant leseopplevelse.



Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Asbjørn Jaklins (Rød sone), (Svart frost) og (De dødsdømte).


5.4.22

Kjersti Anfinnsens glitrende romaner om alderdom

Stadig oftere legger jeg fra meg bøker uten å skrive om de. Noen gir meg ingenting. Andre gir meg alt. Det er gjerne bøker av sistnevnte kategori jeg strever mest med. Denne fortjener oppmerksomhet, tenker jeg. Denne fortjener velvalgte ord, sjarmerende innsalg, vinnende innlegg. Tre-fire år er gått siden jeg leste De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen. Ikke et ord klarte jeg å skrive om romanen. Jeg likte den nesten for godt, ute av stand til å finne noe å sette fingeren på. Den er liten og unnselig, tilsynelatende enkel å glemme, litt for lett å la støve ned i bokhyllens innerste krok. Oppfølgeren, Øyeblikk for evigheten, kom i 2021 og den gode leseopplevelsen kom strømmende tilbake. Jeg lo, felte til og med noen tårer, og skrev.

De siste kjærtegn | Øyeblikk for evigheten, av Kjersti Anfinnsen

Norsk. Romaner utgitt i 2019 og 2021.

Den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte lever store deler av sitt liv i Paris. Stadig høster hun anerkjennelse for sitt liv og virke, men gamle bragder gir stadig bismak. Hun har kjempet for sin karriere med nebb og klør, og det har kostet. Hun har slåss mot patriarkatet, stått imot samfunnets forventninger, og – mistenker man – kneblet sine egne drømmer. Birgitte har ingen egen familie, prioriteringene hennes tillot ikke dette. Kanskje har det skyldtes hennes personlighet, skjønt det ligger i kortene at personligheten har blitt preget av valget hun en gang måtte ta.

Galgenhumoren beherskes til fingerspissene, men det er aldri langt fra sylskarp ironi til omhyggelig skjult ømhet og sorg. Forfatter Kjersti Arnfinnsen behersker balansegangen ypperlig, og gir et langt rikere bilde av Birgitte enn hennes bitre, biske utsagn om menneskene i livet hennes, samfunnet hun lever i, skulle tilsi. Anfinnsen lar leserne forstå Birgitte, og hele hennes komplekse følelsesregister. 

Vi kjenner på bitterheten over at livet ikke ble som vi trodde, vi uroer oss over ensomheten, å stadig miste våre nærmeste. Vi drømmer om å gjenoppdage kjærligheten og kjenner på engstelsen over å miste den. Vi gleder oss over livet, men er stadig redde for å eldes, å bit for bit miste oss selv.

Birgitte er et frisk pust, tross hennes trang til å støte mennesker fra seg. Underforstått: hun vegrer seg for å knytte sterke bånd, bare for å bli såret. Noen forsvinner, andre dør. Mange dør. Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom, som en klok kvinne en gang sa. Det beste selskapet hun kan tenke seg er søsteren. Svært irriterende i live, høyst velkommen som død uten å komme til motmæle. Godt voksen finner hun likevel kjærligheten i sjarmøren Javier. Alle disse mennene som kom og gikk, i livets siste fase finner hun endelig den hun skal dø sammen med. Han forstår henne, godtar henne, tar henne for den hun er. På besynderlig vis vekkes også et behov for henne å bli en bedre versjon av seg selv (som en klok mann en gang sa – til stadighet). Ikke at hun innrømmer det, men Arnfinnsen lar oss forstå.

Hun burde selvsagt ikke gledet seg, lykken kan jo ikke vare. Birgitte skranter, Javier sovner og snart er de ute av stand til å ta vare på seg selv, aller minst hverandre. Stadig forsøker mennesker rundt dem å bistå, men Birgitte stritter imot. Visst kan hun angre sine mindre velvalgte ord, men hun må stå for det, det skulle bare mangle. Det er fandenivoldsk og befriende fra den gjengse litteraturhistories eldre kvinne, helt fritt for vaffelsteking, varmt bestemorsfang og nupereller.

Birgitte og hennes siste dager er ramsalt, tidvis uspiselig, men samtidig helt uimotståelig i all sin egentlige sjarm.



Kilde: Leseeksemplarer, mottatt uten noen form for krav om anmeldelse eller betaling/kompensering.


4.2.22

Flukt, av Carl Frode Tiller

 

Helt siden Skråninga har jeg fangirla Carl Frode Tiller, noesom er greit dokumentert her på Ellikkens bokhylle. På tampen av fjoråret ble hans ente bok lansert på bokmarkedet, og da forfatteren lokket med signerte bøker, bestilte jeg selvsagt en eksklusiv utgave til meg selv.

Det er for en grunn, bare så det er sagt. Han skriver usedvanlig godt om menneskers psyke og relasjoner. Så også denne gang.

I min omtale av Begynnelser fra 2017, skrev jeg:

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige.

Slik er det også i Flukt, men i denne romanen har han evnet å fornye seg, tilføre enda en dimensjon. - Bokstavelig talt.

Vi møter det separerte ekteparet Elisabeth og Zacharias, som hver for seg og i beklemt tosomhet sørger over tapet av deres felles sønn, Johannes. De som kjenner bibelhistorien, gjenkjenner navnene som er synonymt med Johannes Døperen og hans foreldre. Med det åpner det for ytterligere tolkninger.

… Som om det ikke er nok å ta av.

Tidsrommet er begrenset, men minnene utvider handlingsrommet. Alt flyter, skifter og glir inn i hverandre, både når det gjelder situasjoner, samtaler, personer, minner og - det mest spennende av alt - dimensjoner. Ikke bare forflyttes leseren i tid og rom i setning etter setning, men også midt i en setning. Bitter krangling går over i vakker musikk. Klampring på tastaturet går over til lyden av en hund som går over gulvet. Røde juleduker glir over til rødvin, som igjen manifesterer seg til blod, bare for å ende opp som dryppende tårer.

- Akkurat som sorgen over sønnen flyter over til at han viser seg for sine foreldre.

Fortellerteknikken er krevende og tvinger deg til å lese boken tilnærmet uavbrutt. Slik forsterkes også forfatterens hypnotiske grep. I stedet for å bli kjent med personene, blir vi kjent med deres følelser. Vi sørger og savner, bebreider og irriterer.

Følgelig ville ikke dette fungert uten en troverdig tilnærming til sorg. Tiller formidler på ypperlig vis det komplekse i sorgprosessen, først og fremst denne tilstanden hvor man aldri helt er med, aldri er helt til stede. Mennesker i sorg makter ikke delta som normalt, ikke i hendelser, ikke i samtaler. Og samtidig som man er i sin sorg, vil man likevel ha en tomhetsfølelse som overskygger alt. Man blir en skygge av seg selv, og i samme stund så alt, alt for mye. Sorgprosessen og alle dets stadier vil påvirke relasjoner til andre, ikke minst til sine nærmeste. Vi sørger forskjellig, slik som Elisabeth og Zacharias. Det fins ingen fasit, kanskje heller ingen forståelse. Bebreidelsene, både de utalte og uttalte, bevisste og ubevisste, tar stor plass. Hvem kan vel bestemme hva som er tilstrekkelig sorg, når man kan smile og le, hvor mange tårer som skal felles, eller hvordan man best kan flykte fra tomheten?

Akkurat som sorg kan frastøte, rive i stykker og drive mennesker fra hverandre, og samtidig eller andre ganger forene, og føre folk sammen.

Som en rød tråd i romanen finner vi Johannes, den unge gutten som ikke lenger lever. Kun minnene lever videre. Det som en gang var. Eller lever han videre i en annen dimensjon? Kanskje er det slik, eller kanskje er hans fremtoning, hans stemme, bare et resultat av de sørgende foreldres sterke savn og søken etter sannhet. Eller kanskje åpner denne sorgen portalen til noe mer, dette spirituelle. Eller er det bare konsentrasjonsvansker, rusmidler og søvnmangler som gjør oss forvirrede?

Om jeg skulle finne den minste lille kime til svakhet i Flukt, må det være beretningen om Johannes sin kamp for å være seg selv. Hans hemmelighet er så gripende og sterk i seg selv, at det kan ta mer fokus enn nødvendig.

Samtidig understreker hans identitetsproblemer betydningen av bokens tittel. De sørgende var før katastrofen ikke nok til stede i nuet. Ikke med hverandre, og ikke med gutten. Problemer ble aldri tatt tak i. Foreldrene flyktet fra seg selv og hverandre.

- Og det er en eneste stor sorg i seg selv.

 


3.11.21

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Eliot Rosewater er ikke bare rik, han er også arving til Rosewater-formuen, den fjortende rikeste familien i Amerika. Helt blottet for økonomisk sans og evne til å gjøre forretninger, har han kommet fullstendig gratis til godsakene. Eliot har mer penger enn han trenger, og han trenger ikke gjøre noe for å beholde sine goder. I stedet for å investere og generere enda mer, tar han på seg frivillig verv og ikler seg en rolle som barmhjertig samaritan. Ikke bare besvarer han telefoner som brannvakttelefonoperatør, han tilgodeser også kandidater en pengeslump her og der. Eller som annonsene han skribler ned på alskens telefonkiosker: 

"Ikke drep deg selv, ring Rosewater Foundation".

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Org. tittel: God Bless You, Mr. RosewaterFørst utgitt i 1965, USA. Utgitt på norsk i 1971. Roman. 1001 Books You Must Read Before You Die.

Helt uten å fortjene det, deler han raust ut penger til mennesker i pengenød. Den ultimate gest, kanskje. Eller så er det for å forsøke skape mening i eget liv.

This is basically a booze problem. If Eliot’s booze where shut off, his compassion for the maggots in the slime on the bottom of the human garbage pail would vanish.

Særlig langsiktig glede vil det i alle fall ikke gi, ei heller for de fattige, mer enn antyder Vonnegut. Eliot Rosewater deler ut penger, men det er som perler for svin. Midlene brukes uten å investeres.

Slik blir heller ikke boken noen solskinnshistorie med god moral. Vonnegut kritiserer de velstående for hulhet og manglende medmenneskelige kvaliteter, men kritiserer samtidig de fattige for deres mangel på vilje og iboende kraft til å jobbe seg frem. Tvert imot, klientellet til Rosewater Foundation minimeres til noe ynkelig, noen som må elskes i all deres tafatte elendighet. Bedre blir det heller ikke av at Eliot ikke viser noe ønske om langsiktige løsninger for sine klienter. Han har ikke noe større mål med donasjonene. De fattige vil forbli fattige, for donasjoner er en premiering av latskap.

Giving away a fortune is a futile and destructive thing. It makes whiners of the poor, without making them rich or even comfortable. And the donor and his descendants become undistinguished members of the whining poor.

Midt oppe i dette, faktisk aller først i boken, finner vi Norman Mushari, en up-and-coming advokat som øyner gode mulighet til en kickstart på karrieren og formuen. Arvingen til den vanvittige formuen kan umulig være ved sine fulle fem, slik som han rundhåndet deler ut til hvermannsen. Mushari må simpelthen samle bevis på mental svekkethet, galskap om du vil, og deretter tilby sine tjenester til nestemann i arverekken.

Visste du at...? Mushari er en såpass kjip karakter at han har fått sin egen villains wiki-side.

Og nestemann i rekken er fetteren Fred, som i en spesiell sekvens, en av romanens mange bihistorier, virkelig tydeliggjør Vonneguts elegante bruk av twists. Denne Fred serveres familiehistorien mellom to permer. Plutselig innser han at han er noe, han er NOEN. Ikke ut ifra hva han gjør eller har gjort, men hvem han stammer fra. Umiddelbart dukker fremtidshåpet opp fra det dypeste mørke, og i akutt lykke tilkaller han kona. Nå skal virkelig det skakkjørte ekteskapet vekkes til live igjen. Alt blir bra. Han beretter det glade budskap, men like etter, når kona atter er tilbake til sin etasje, legger han en løkke rundt halsen. Få sekunder før sin antatte død ringer det på døra. Fred tar en pause fra planen, han må jo sjekke. Og hvem andre enn Mushari ønsker å ta en prat?

Men altså. Eliot Rosewater har uendelig med penger. I stedet for å bli enda rikere ønsker å hjelpe de fattige, mindre privilegerte. Han møter ingen forståelse eller sympati, men blir heller ansett som spik spenna gær’n, eventuelt forfyllet og eksentrisk.

Slurp from that mighty river to our heart’s content. And we even take slurping lessions, so we can slurp more efficiently.

Mest av alt drømmer han om å bli brannmann, et scenario han har sett for seg helt siden barndommen, den gang han fikk være maskot for det lokale brannvesenet. Mer betydningsfull enn det har han aldri vært, og han lengter tilbake, koste hva det koste vil.

Slik forstår vi at hans donasjoner ikke nødvendigvis skyldes genuin godhet, eller at hans telefonvakt på brannstasjonen ikke er av ønske om å redde menneskeliv, men for å skape mening i sitt meningsløse liv. Eliot Rosewater er hul. Kanskje sinnssyk. Muligens bare samvittighetsfull, tynget av kvaler over sin rikdom ervervet gjennom arv.

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin er ingen stor fortelling i seg selv, men stadige bihistorier krydrer den minimalistiske handlingen. Dette gir både ulike vinklinger, men også mer kjøtt på beina til karakterene som isolert sett ville fremstått som tegneseriefigurer. De er kyniske, forfyllede, usympatiske eller klare for sinnssykehuset, men de litterære sidesprangene lar oss forstå mekanismene rundt deres livsvalg.

Mest av alt er romanen en kraftig samfunnssatire, hvor Vonnegut evner å skyte i begge leire. Noen få kommer altfor lett til både havre- og pengesekk. Andre forblir i sin elendighet fordi de mangler kapitalistenes drive etter noe bedre. Verken rikdom eller fattigdom er ensbetydende med klokskap, dumskap, empati eller mangel på det. Alle er først og fremst seg selv.

Romanen er gjennomgående morsom, dypt satirisk, kontinuerlig med et stikkende ubehag. Dualismen, kontrastene og ironien, så vel som intelligente karakterdrap og leken komposisjon tross begrenset handling, har vekket leseres store begeistring i over femti år. Dette er en bok som vokser både underveis og etter endt lesing. - Og som når langt flere enn kun sosialøkonomer med en viss historieinteresse.

What if the nut came out and gave sensible explanations for his place being the way it it? He would still be a nut.

 

  

Kilde: Boken er kjøpt. Romanen er lest på engelsk, derav gjengis sitater på engelsk.

Visste du at...? Boken er digitalisert og lagt ut på nb.no i norsk språkdrakt.

2.11.21

Gul bok, av Zeshan Shakar

Noe av det morsomste jeg har gjort som bokblogger er å hause opp Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei. Ikke bare var Beathe og jeg blant de første som leste boken, vi fikk også ansvaret for å fremsnakke den i forbindelse med Bokbloggerprisen. 

Resten er historie, som det så fint heter. Tante Ulrikkes vei ble en skikkelig snakkis og Bokbloggerprisen var en av flere anerkjennelser. Den ble til og med oppført på teaterscenen, også det med stor suksess. 

TUV var sabla god, historien var sabla viktig å fortelle. - Og alle maste om oppfølgeren, sant. 


Gul bok, av Zeshan Shakar

Norsk roman. Utgitt i 2020.

I den vanskelige andreboka følger vi ikke Mo og Jamal videre, både til min og sikkert tusenvis av andres skuffelse. Så nært knyttet lot forfatteren oss bli til skikkelsene i første roman. Nok en skuffelse er uunngåelig når Gul bok ikke evner å engasjere oss emosjonelt. 

Her spiller forventninger en sterk rolle. Vi forventer noe bygget på vår leseopplevelse av Tante Ulrikkes vei. Gul bok er langt mer nøktern og fremstår til sammenligning mer blodfattig. Dette er selvsagt høyst urettferdig. At det rent fortellertekniske med noe vilkårlige innslag av ordlek og bildebruk ikke helt harmonerer med øvrig tekst, kan vel og merke lettere kritiseres. Heldigvis er det ikke graverende nok til å undergrave budskapet.

Vi følger twenty-something Mani som for lengst er ferdigutdanna økonom. Hans ambisjon er å lande en statusjobb i en av the big four, men tross innkallinger til det ene jobbintervjuet etter det andre får han aldri tilslag. - Ikke før han tilbys en stilling i Oppvekstdepartementet.

Det er en glede med bismak. Mistanken om å ha blitt innkvotert grunnet sin etnisitet overskygger lettelsen over å ha en jobb å gå til. Mani er ikke ansatt på grunnlag av hva han kan eller gjør, men i lys av sin bakgrunn, sitt utseende, sin merkelapp. Dette noe han ikke kan noe for, men som likevel vekker en forventning blant andre. Mani er sine overordnedes glansbilde, noe byråkratene kan sole seg i oppover i hierarkiet. 

Små drypp av mistanke, en uggen følelse, mindreverdighetskomplekset forsvinner ikke tross gode karakterer, utallige overtidstimer eller levestandard over evne. Mani er et barn av innvandrere og har en fot i hver leir. Østkanten møter vestkanten, byråkratiet møter kebabsjappa. Jakt etter status for å tekkes kjæresten, ære familien og tilpasse seg kolleger. Leve sitt eget liv, men samtidig alltid prioritere foreldre. Fortielser og løgn, alt for å passe inn til tross for en definert annerledeshet. - I begge leire.

Gul bok glitrer best i sin formidling av dette evige dilemmaet, selve livsløgnen. Ikke glem hvor du kommer fra. Slik kan vi både iaktta og gjenkjenne, lære og forsøke forstå. Shakars evne til formidling av flerkulturell kollisjon, rikdom og elendighet er beundringsverdig og vel verdt å applaudere.



Les også: Vårt intervju med Zeshan Shakar. Her finnes også lenker til øvrige TUV-bloggerier.

Kilde: Boken er lånt.

27.9.21

Min kamp om Glasbyen, eller hvordan flerre av seg usynlighetskappen og danne bokklubb

Da vi flyttet til byen vi nå bor i, krøp jeg ut av mitt gode skall, jeg flerret av meg usynlighetskappa, stakk hull på bobla. Jeg initierte en bokklubb bestående av lokale damer, splitter nye bekjentskaper, ene og alene for at vi kunne møtes og gjøre noe av det kjekkeste som fins sammen.

Snakke. Om. Bøker.

Deretter brukte jeg all energi, all tid, på å grue meg til det jeg selv hadde satt i gang: Invitere til bokklubbkveld hjemme hos meg selv. I ett øyeblikks galskap tenkte jeg at det føltes tryggere å gjøre dette på hjemmebane.

Det dukket aldri opp psykotiske massemordere, ei heller pill råtne ufyseligheter. I stedet for kom det tre smilende, hyggelige bokelskere på døra. Jeg slapp de inn, jeg.


Skravla gikk, gitt. Om bøker, selvsagt. Det uendelige samtaleemnet bøker. Og når bokklubbdamer møtes tåles noen minutters stillhet. Kanskje det attpåtil er en nødvendighet. Hente oss inn, du vet, tenke over neste bok, neste forfatter, neste avsnitt, neste ordspill å bringe på banen. Alt flyter, alt føles naturlig.

Jeg er så glad at jeg turte, og jeg er så glad at de andre turte.

Men hvordan skal man åpne ballet? Hvordan kan man best bli kjent? «Ta med tre bøker med betydning for din leseglede», skrev jeg på forhånd. Harry Potter dukket opp, så også snodige Outland-bøker. Folket på Innhaug, Hundre års ensomhet, Good Omens og Aurora. Et vidt spenn, akkurat som det er et vidt spenn i våre personligheter og interesser.

En bare lytter til bøker, en annen sluker titalls hver måned. En annen har ikke tid til å lese. Og så meg, da, som liker bedre å skrive om å lese, enn å faktisk lese.

Måneden etter ble det nytt treff, denne gang hos en av de andre. Langt flere hadde meldt seg inn i gruppen, men ingen nye kom. Jeg skjønner det, det er vanskelig. Boblen kan være veldig vanskelig å få hull på, dørstokkmila uoverkommelig.

Denne gangen skulle vi lese samme bok. Alle hadde gjort det. Ja, alle utenom meg, da.



The New York Trilogy City of Glass, av Paul Auster

Norsk tittel: Glasbyen. Utgitt på nynorsk i 1988.

Men gudene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har faktisk prøvd i mange år. 20 år, kanskje. Kanskje enda mer. Og det er ikke slik at jeg ikke liker Paul Auster, jeg digger bøkene hans. Alle utenom denne ene som for meg åpenbart er umulig å komme meg igjennom. Jeg har lest på norsk, på engelsk, jeg har lest tegneserien, jeg har lyttet. Glasbyen er lest igjennom, sett igjennom, lyttet igjennom. Men de to andre romanene i The New York Trilogy?

Ikke fanker’n.

Jeg satt klar med notatbok denne gangen. Fokuserte på hver minste lille detalj, akkurat som fortelleren i begynnelsen forteller om krimromanens oppbygging. Hvordan ingenting er tilfeldig, hvordan hver eneste bisetning har betydning for historien - og løsningen. Det var jo litt unødvendig, si.

«Følte dere at dere fikk en løsning på det hele til slutt» spurte jeg de andre. Svaret kan med letthet oppsummeres som «Njææææh?» Svaret var langt mer velbegrunnet enn som så, bare så det er sagt, men det levnet lite tvil.

New York-trilogien må leses som den er. Ikke fordi den gir noe svar. Svaret er uansett og alltid 42, men altså og underforstått:

Det går helt fint å bare lese City of Glass. Det er ikke alle kamper man trenger å kjempe seg igjennom. Min kamp mot og for Ghosts og The Locked Room er herved avblåst. Jeg har tapt, det går fint. La meg heller skrive om City of Glass, Glasbyen, første bok i trilogien. Denne detektivromanen, mysteriet, den ultimate lek med identiteter.

- Det begynte med en feiloppringing, forteller Paul Auster i BBCs bokbad. - En fremmed spurte etter et navn, og jeg sa han hadde kommet feil. Han ringte opp igjen. Så enda en gang. Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp, sa at jeg var en annen.

Det samme skjer hovedpersonen i Glasbyen. Daniel Quinn er kriminalforfatter med pseudonymet William Wilson. Hans privatdetektiv heter Max Work, som Quinn også identifiserer seg mest med. Han må det, for selv er han bare et skall, lammet og tom etter tapet av kone og barn.

I den andre enden er Virginia Stillmann som spør etter Paul Auster. - Eg er Paul Auster, svarer Paul Austers romanskikkelse.

Skjønner du, eller? Vel, jeg skjønte ikke så mye første gang, jeg skjønner heller ikke så mye nå etter flere forsøk. Det eneste jeg vet er at jeg liker det. Dette kaoset, sammensuriet av identiteter, dobbelgjengeriet. Akkurat som når Daniel Quinn møter den egentlige Austers sønn, Daniel:

«Daniel, dette er Daniel.»
Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»
«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»

Alt avhenger av din personlighet, livssituasjon, erfaringer og hvem du omgir deg med. Det finnes utallige versjoner alt, av byen New York, bøker og romanskikkelser. - Vi kan aldri være i andres hode, sier forfatteren i nevnte radiointervju. Vi skaper andre ut i fra våre egne antakelser. På samme måte som seende ikke kan forklare farger for en blind, får leserne heller ingen endelig løsning i trilogien. Auster serverer leserne en collection of random events, men svarene skaper vi selv.

Så vi skjønte det kanskje ikke mens vi leste. Kanskje heller ikke mens vi snakket om bøkene, men det har begynt å synke inn. New York-trilogien vokser på deg. Forvirrer, frustrerer, gleder, utfordrer. Vi snakket og snakket og snakket. Grublet enda mer. Snubling i ord, saltomortale i tanker. Jeg hadde ti tusen finurlige sekvenser å snakke om, men alt som kom ut var «Uæææggadæggadæ».

Forhåpentligvis uttalte jeg det med like overrasket fasinasjon som jeg følte og fremdeles føler.





Lest er lest og gjort er gjort. Neste gang går vi for en mer ukomplisert bok. Skjønt, akkurat som Auster predikerer om leseopplevelsen: Jo flere som samleser, jo flere ulike tolkninger. Og jo mere forskjellige vi i bokklubben er, dess rikere blir samtalen rundt de ulike bøkene.


Neste måneds bøker: 
  • Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
  • The First Fifteen Lives of Harry August, av Claire North



Les også: Mine omtaler av Paul Austers bøker.

Kilde: En del sitater er hentet fra radioprogrammet BBC Book Club, fritt etter hukommelsen og forsøksvis oversatt til norsk.


 


4.8.21

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Det går tregt på lesefronten for tiden. Såpass tregt at i et forsøk på å få opp lesegleden installerte jeg lydboktjenesten Fabel. 4 ukers gratis testperiode, smækk, smækk, ferdiglyttet både en og to og snart tre.

Men sjeldent har jeg vel følt slik sorg over å ikke holde i en bok fysisk. For denne, denne boken er mer sitatvennlig enn de aller fleste.



Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø
Norsk. Sakprosa. Biografisk. Utgitt i 2020.

Og ikke er den helt ukomplisert heller, denne romanen skråstrek sakprosaen. Tingenes tilstand er så til de grader utleverende, men mest av alt en interessant ferd inn i forfatterens minner, prosessering og indre kamp. Det beste er at alt dette innhylles i en tankesvevende beretning om selve skriveprosessen.

Sandra Lillebø debuterte som forfatter med diktsamling i 2011 og fem år senere ble nok en diktsamling utgitt. Tingenes tilstand er hennes første roman, en sakprosa om hvordan hun, eller bokens jeg, i voksen alder forholder seg til moren, og hennes opplevelse av omsorgssvikt i barndommen.

Bokens jeg insisterer på nødvendigheten av å skrive fortellingen. Det er hennes opplevelser, hennes bearbeidelse, hennes kamper som driver henne. Boken kan utløse alt, hun kan ikke leve uten å skrive om dette, forteller jeg-personen. Det er nettopp denne barndommen, relasjonen, erfaringen, som gjør henne til skribent, til forfatter.

Det intime utleverende hindrer meg å skrive det i klartekst. Jeg velger å tenke på henne som romanens fortellerstemme.

For moren har aldri blitt diagnostisert og hun lever fremdeles. Jeg-et beskriver i bruddstykker en barndom hvor hun dekker over morens omsorgssvikt og påtar seg ansvaret for å opprettholde et normalt familieliv. Så hvorfor skal hun ikke få eie sin egen historie?

Hun svarer ikke lenger når moren ringer. Hun har nok av kamper å kjempe. Frykten for selv å rammes av psykisk sykdom, for selv å ikke kjenne på riktige følelser eller ha tilstrekkelig kjærlighet til sine egne barn, er en daglig kamp. Hvordan kan det være mulig å samtidig ta vare på noen som ikke evnet å ta vare på deg som barn?

Selv om boken utleverer moren, er den mest av alt selvutleverende, men forfatteren har på med kløkt sirklet det hele inn i skriveprosessen. Hun tar leseren med inn i sitt eget hode, sitt eget sinn. Her er ingen nøye oppbygget handlingsforløp, ingen spenningskurver. Vi blir tatt rett inn i sakens kjerne, problemet, vi vet hva som har skjedd og hvor det bærer. Etter hvert også hvor det kanskje ikke bærer. Heldigvis. Hun forteller hvorfor hun skriver, hvordan det hele er en prosess både tekstmessig og mentalt. Prosessen vi følger driver romanen videre, ispedd stadige tankestrømmer og minner.

Særlig sterkt er partiet hvor hun reflekterer over barnets evne til å leve i situasjonen. Hvordan barnet som lever under omsorgssvikt ikke føler dette, ei heller noe tap eller bitterhet. Barnet er i situasjonen og gjør det som kreves av det. Det er ikke barnet, det er den voksne som i ettertid føler på sviket og sorgen over alt som ikke ble.

Følelsen av tap er en sorg man ikke kan objektivisere, sier forfatteren i et intervju med Finn Skårderud, publisert på psykologisk.no. Tingenes tilstand, teksten, er nå blitt denne håndterlige, fysiske sorgen hun kan ta på, knuse, kanskje tilintetgjøre.

Med vakkert og samtidig enkelt og lettlest språk, forteller hun om angsten for å ikke strekke til, føle nok eller ta de riktige valgene. Hun forteller om redselen for å selv bli diagnostisert, om alle nedturene, terapien og selvmedisineringen hun selv har tydd til. Hun forteller om forsøkene på å forstå moren, om mormoren som også var syk, og prosessene hun har gått igjennom for å forklare, skyggelegge eller avdekke hennes svik. Hun forteller om hvordan omsorgssvikten har påvirket hennes eget familieliv i voksen alder, og hvordan hun baler i forhold til sine barn og mann. Det er en nakenhet, en sårhet og ærlighet i dette som krever riktig vinkling og ramme.

Resultatet kunne blitt ubehagelig og utleverende. Resultatet er blitt ubehagelig nødvendig, sterkt og viktig. Viktig for henne personlig, viktig for oss andre å forstå. Viktig for å selv kunne trekke de store linjer, gjøre opp regnskap, forstå oss selv og våre relasjoner.

Anbefales!



Kilde: Lydbok.

20.5.21

Dette dreper oss, av Tiger Garté

#leseeksemplar/reklame

I 2019 ble en brosjyre lagt i alle landets postkasser. En liste oppsummerte nødvendige elementer i enhver hjems beredskapslager. Havregryn, noen liter vann, hermetikk, sovepose, fyrstikker. Den slags. Til og med jodtabletter. Kanskje fnøs vi litt av det, kanskje nikket vi og lot tankene fly til atomsprengninger og tsunamier. Vi leste og sikret oss litt halvhjertet en del, sånn i tilfelle. Så kom 2020.

Noen av oss turte ikke gå ut. Enkelte barrikaderte seg, lot matforsyningen fra Kolonial.no stå ute i 2 døgn før emballasjen varsomt ble fjernet med plasthansker. Vi gikk store omveier, handlet til andre tider, unngikk kontoret, fortvilet over tomme butikkreoler. Du vet, toalettpapirreolene.

Oppfordringen om beredskapslagre hadde plutselig noe for seg.

Dette dreper oss, av Tiger Garté

Ungdomsroman. Utgitt i 2021. Norsk.

Smitten fra Kina bekrefter det faren i flere år har advart mot. Katastrofen. Sammen reiser de innover i skogen, far og sønn, med blytunge sekker i full alarmberedskap. Byen må forlates, en ny hverdag må skapes. Dag ut og dag inn, holde seg varm, holde seg tørr, bunkre opp proteinlager, skaffe mat til en lang vinter. Ingen må vite, ingen kan stoles på, alle står alene.

For Fatter i Dette dreper oss kommer ikke smitten som noen overraskelse. Han visste ikke hva eller når, det ville bare være et spørsmål om tid. Stol ikke på noen, vern om deg selv og ditt.

Dette er sønnens fortelling. Faren er alt Samuel har, nå som moren er død. Og hvilken større oppofrelse finnes vel: Faren har så tydelig gjort alt i sin makt for å redde ham fra katastrofen. Samtidig må faren reddes fra seg selv. En paranoia og et vanvidd har sneket seg inn under teltduken.

Samuel er engstelig. Han gruer seg til vinteren, til kulde og matmangel, han frykter farens ustadige humør, ordene som stadig blir færre. Snart frykter han det som skulle være deres trygge tilholdssted, mer enn pandemien i byen.

- Og hva skjer med disse helikoptrene som stadig sirkler over de, egentlig?

Ungdomsromanen fungerer godt også for voksne. Gartés skrivestil er lett og knapp, særlig i skildringene fra skogen. Akkurat som far og sønn ikke snakker i utrengsmål, er det heller ingen unødvendige utbroderinger. De gjør hva de må for å overleve, og forfatteren skriver det han må for å ta oss inn i deres liv, her og nå. Utdragene fra Samuels dagbok, skrevet i fortid, den gang de levde i byen, tillater en noe rikere beretning, samtidig som forfatteren er tro mot fortellerstemmen, en ung gutt.

Det er bare ett parti som skurrer. Samuel møter ei jevnaldrende jente i skogen, og det er dialogen mellom disse som for meg utgjør bokens svakhet. Problemet er ikke Samuel, tvert imot. Hans noe kunstige meddelelser skyldes isolasjon fra omverdenen og svekkede tilstand, både fysisk og mentalt. De kunstige dialogene med stort preg av overforklaring skyldes historiens inntrenger. Hun som ikke har vært i skogen i månedsvis, hun som ikke er fullstendig desillusjonert. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke jeg ville brettet ut hele mitt liv, forklart i minste detalj om psykiske problemer, til en eller annen einstøing langt inne i en mørk og dyster skog. Altså, fra første sekund.

Det er synd, for hennes versjon av saken, hvordan hun har brukt pandemien som et pusterom, er interessant i seg selv. Akkurat som mange lesere vil kjenne seg igjen i panikken som oppstod ved koronautbruddet, vil også mange lesere kjenne seg igjen i de mer positive sideeffektene av pandemien. Forfatteren kunne med fordelt dvelt noe mer ved hennes problemer.

Til tross for denne svakheten er totalinntrykket av romanen likevel positivt. Veldig positivt. Romanen gir et annerledes tidsbilde i seg selv, til en viss grad gjenkjennelig i nåtid, men også interessant i ettertid.

Historien drives frem av handlinger både på det fysiske og psykiske plan. Samuel slites mellom egen selvoppholdelsesdrift og solidaritet overfor faren. Både leseren og fortelleren er i villrede. Farens stadig tiltakende sinnssyke oppførsel overdøver snart den opprinnelige faren og sørger for en grøssende god avslutning.

Virkelig.




P.S. Enkelte bokbloggere arresterer forfatteren for bruk av ordet Fatter. Jeg tenker derimot det er et snedig grep for å tone ned at faren er en fare i seg selv... Tsk-tsk!
 

Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget. Jeg kjenner ikke forfatteren privat.

Andre omtaler: Jeg har tidligere lest og blogget om forfatterens romaner (Fuglehotellet) og (Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean).



11.12.20

Folketellingen 1920

For ganske nøyaktig fem år siden ga jeg bort slektsbøker i julegave til foreldre og søsken. En salig blanding av egne erindringer, vandrehistorier og udiskutable fakta. Mange av kapitlene er gjengitt her på Ellikkens bokhylle, og enda flere tekstbolker er klare for en fremtidig oppfølger. Stadig oppdages noe nytt, minner dukker opp, man får nyss i en godt bevart hemmelighet, eller fatter interesse for barnet til onkelen til tanta til søkenbarnet... og så har man det gående. Et evigvarende prosjekt, med andre ord. Man skal ha stålvilje for å få noe vettugt ut av all informasjonen og alle søkene i gamle dokumenter. Eventuelt også god tid. Definitivt gjennomføringsevne. Jeg har ikke noen av delene.


Uansett. For fem år siden satte jeg spørsmålstegn både her og der, og unnskyldte de fleste løse tråder med at vi måtte avvente digitaliseringen av folketellingen fra 1920. Etter hundre år er slettes ikke allting glemt, i slektsforskningsverden kommer derimot alt til allmenn skue. 

I likhet med fryktelig mange andre med samme nysgjerrighet, interesse og lidenskap, opplevde jeg harehjerte og hetetokter i flere uker før åpenbaringen 1. desember. Endelig, etter fem års ventetid, skulle jeg bli klokere. Få svar, rett og slett.

13 barn, herav 12 i live. Snart skulle flere falle fra.


Men så er det gjerne sånn, at man ikke nødvendigvis får så mange svar, men heller flere spørsmål.

For eksempel ventet jeg spent på folketellingen for å finne min oldemor på farmors side. Som ung reiste hun etter sigende til sin eldre søster og tok seg tjeneste i ett eller annet velstående hjem. Etterhvert rotet hun seg bort, ble med barn... og tok med seg en ekstra stor bagasje hjem til sine foreldre. Dette var en smule mer stress i 1921, og ikke mindre stressende av en meget gudfryktig og myndig nybliven mormor. 

Alt gikk bra, altså, men det er en etterkommers privilegie å lete etter alt som aldri ble snakket om. Og selv om man skal være ytterst forsiktig med å spekulere, hadde det vært hyggelig å komme over indisier på et kjærlighetseventyr, selv om min oldefar skulle bli en helt annen mann enn guttens biologiske far.

Min farmors halvbror fant jeg for mange år siden i en kirkebok i Oslo, og der stod også mor og sønns tilholdssted i januar. For en uke siden bladde jeg derfor side opp og side ned i gårds- og personsedlene i det aktuelle området. Det er mange. Veldig mange. Heldigvis var hun i samme bydel i desember, aldeles høygravid, så jeg fant, jeg fant. 

Barnefaren derimot, han vet jeg fremdeles ikke hvor befant seg mens min oldemor gikk rundt og ventet. Kanskje var også han et eller annet sted i Oslo, kanskje et helt annet sted. Det eneste jeg vet er at han ikke var på gården der min oldemor var, heller ikke på noen av nabogårdene, og i hvert fall ikke hos foreldrene sine i en helt annen by. Kanskje vil jeg finne ham når transkriberingen er klar. Det eneste jeg vet er at han senere reiste til sjøs og endte opp i New York hvor han også døde i ung alder.


I mitt søken etter ham i folketellingen søkte jeg videre på hans dødsoppføring i kirkebøkene, og så gikk det som det ofte gjør. Man finner noe interessant i merknadsfeltet man søker videre, og plutselig ble jeg bevisst at jeg hadde brukt uforståelig mye tid på å søke etter informasjon om et tuberkolosesykehus på Long Island drevet av fransicanernonner. Så går tiden da, og i stedet for å finne svar, konstrueres nye spørsmål. 

Akkurat som når jeg søker etter andre i slekten, og finner en gutt bosatt hos nevnte oldemors foreldre, en jeg aldri tidligere har hørt om. En gutt som de har tatt til seg som fostergut, en fjortenåring som "hjelper til på smaabruket". Det uvanlige navnet, hans fødested på andre siden av landet og ikke minst merknaden på personseddelen hans var mat for mons. Snart søkte jeg meg opp og ned i mente etter foreldre, søsken og formelig tegnet opp et helt kart for å få oversikt over familiens registrerte bosteder. En guttunge som ble tatt hånd om av mine tippoldeforeldre, øyensynlig helt uten familiære bånd, altså. 

Klarer noen tyde håndskriften?


Men vent nå litt, står det ikke noe om misjonering? Drev en selvlærd religiøs kvinde på Nordmøre på den tiden med oppfostring i guds navn?

Hvor går man så videre? Vel, man leter i kirkebøkene. Som konfirmant bor han fortsatt hos mine forforeldre, men etter det blir han et mysterie. Hvor tar han veien, får han egen familie, hvor gammel blir han? Snarveien om diskutable slektssider som Geni og MyHeritage er fånyttes, kun søstrene er registrert som barn av sine foreldre. Døde han ung og ensom, og skal jeg bruke av min tid til å lete etter hans skjebne?

Tankesprangene er ikke av de verste. Det kunne har ramlet ut noen skikkelige skjeletter i egen slekt, men de store overraskelsene glitrer med sitt fravær. Enda. Jeg kommer til å lete mer. Definitivt.


Imens kan jeg glede meg over fine finurligheter som at mine oldeforeldre på morfars side stolte oppga tre barn i ekteskapet. Like forbanna streng var kontrolløren som etter beste evne har overstrøket med tallet 2. To ektefødte, altså. Mammas tante Lette var født før foreldrene giftet seg, og slikt kunne ikke statistikken den gang telle med, må vite.


Og bare så det er sagt: Oldemoren min som i sin ungdom var ute på vift i Kristiania giftet seg noen få år etter folketellingen med han som senere ble min oldefar. Han var i 1920 gift med en frøken fra Trøndelagen, men det er en annen historie. Gårdbrukeren hadde en noe spesiell bierhverv som deleier i den bittelille bygdas trebunnskoverksted, og en av hans verker står i dag som et fint minne i mitt eget hjem.

Ti år senere ble alle hans andeler solgt for å skaffe midler til gårdsdriften. 1-0 til min oldefar, for gården ble reddet og bedriften viste seg ikke levedyktig stort lenger. 

... En fiffig detalj, nok til et eget kapittel i slektsbokoppfølgeren.


2.11.20

Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord


Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord

Utgitt i 2020. Dikt. Norsk. Debutant.

«Jeg er verdens største lykt», skriver hun i første dikt. Hun er nyfødt, et lite barn, hun er meningen med livet. Den vesle jenta lyser opp livet til foreldrene, men for moren er det ikke nok. Kanskje fylte moren henne med så mye kjærlighet at hun selv ble tom. Hun «dreide frem en skål og formet meg om til en krukke», beskriver datteren, og fortsetter litt senere: «Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte.»

Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt. Her er en oversikt over hjelpetelefoner og nettsider hvor du kan få hjelp. Husk, du er aldri alene.

Datterens lys slukkes ikke, men moren slutter å absorbere strålene. En eller annen gang, ennå mens jeg-fortelleren er ung, tar moren sitt eget liv. Forfatteren skriver gjennom oppvekst og tidlig voksenliv, med trass og stolthet, sinne og melankoli, en vuggesang for seg selv og for moren, for alt hun ikke maktet og alt som ikke ble. I mangel av forståelse og tilgivelse, søker hun ro. Ro i at hun aldri fullt ut vil kunne forstå og tilgi, men at slik må det være.

«Hun skulle hatt en engel og ikke et barn», slår hun fast, en erkjennelse av at moren hadde sine utfordringer hun ikke kunne styre over, samtidig som en insistering av at jeg-personen ikke har noen skyld. Det er sterkt, det berører, i all sin enkelhet.

Og så, midt i det hele: En trassig livsglede, en protest mot å bli som moren, aldri slutte å lyse. Frykten for å ende opp som henne, lyser mellom linjene. Det uhemmede behovet for å bruke seg selv, sin erfaring, til å gjøre det bedre, skinner sterkere:

«Hvis jeg får en datter, skal hun ligge på vannet. Hun skal ha vett til å svømme inn mot land når bølgene blir for store. Hun kan være lysere enn vannet og gi gjenskinn, men hun får ikke være en stjerne og fortære sin egen materie. Hun skal duve på bølgene.»

Naturen er og blir hennes terapeut. Historien fortelles gjennom et barns sanseinntrykk, fysiske opplevelser og utallige bilder, både direkte og i overført betydning: «(…) hun spredte armene slik en marihøne vipper ut vingene». Særlig sterkt står minnet om hvordan de lette etter moren: «(…) vi så bare maneter, et gjenskinn av mors glassaktige blikk og hennes retningsløse måte å bevege seg på». Moren, jeg-personen, sorgen og lykken, alt er i naturen. 

Karoline Brændjords debut slår gnister. Fortellingen er nær, men universell. Naturlig, men naturstridig. Vond, men håpefull. Trassig, men forsonende. Komplekst og mangefasettert som naturen, livet, oss selv og våre relasjoner. 

Jeg lar forfatteren selv avrunde denne anbefalingen, med maleriske ord om sorgprosessen:

«En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes. Sultne små vårblomster bøyde seg over henne med krummede stilker. Det ringlet litt i klokkene mens hun ble borte. Og etterpå lyden, nei synet, av vind. De hvite, lilla og dyprosa blomstene bøyde seg i samme retning, la seg ned langs marken. Neste morgen var luften lummer og blomstene sto oppreist.»



Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen