5.2.18

Kitty-rapporten, av Anonym

Altså, jeg ler meg i hjel! Litt fordi dette var en overraskende morsom bok, men mest av alt fordi jeg fikk meg selv til å lese den. Faktisk sluke den. Og nå, nå har jeg attpåtil bestemt meg for å skrive noen ord om boken. Dette sprenger min tidligere antatte komfortsone, knuser barrieren til fillebiter.

Kitty-rapporten 1: Læring, av Anonym
Norsk. Utgitt i 2018. Humoristisk erotikk. Utgis 5. februar

Forfatteren er etter sigende en kjent, norsk kulturpersonlighet. Ja visst, en anonym kjendis som forfatter av erotisk roman er vel et drømmescenario for et hvilket som helst forlag. Skjønt, hadde forfatteren virkelig vært kjent, ville det trolig skapt enda mer oppmerksomhet ved å gå ut med fullt navn? Uansett, det vekket min nysgjerrighet. Ikke bare sjangeren i seg selv, nei fri og bevare pripne meg, men om håndverket var godt nok og hvorvidt man klarer å lese mellom linjene hvem som har skrevet. 

Jeg tar meg for øvrig i at jeg i denne omtalen vanskelig kan skrive ord som håndverket eller skrevet uten å få litt uheldige bilder i hodet. 

Det er kanskje ikke noe stort poeng i å spekulere i hvem det er. Sannheten kommer formodentlig for en dag. Jeg fornemmer uansett at det dreier seg om den feminine delen av befolkningen. Med kvinnelig list har hun pumpet full erotikken med såpass mye humor at til og med en leser som meg kan svelge historien.

Å nei. Disse ordene, disse bildene. Igjen! 

Skjønt, jeg leste boken med Lahlum-stemme. Herrefrelser, det er lov å håpe. Er det ikke en kvinnelig forfatter er det han. Samme tørrvittighet, samme type innskutte apropos med historisk sus. Neida, joda, hvem vet. At vi ikke vet både pirrer og irriterer. Alt jeg kan gjøre er å håpe på en orgasmisk overraskelse, eller en tilfredsstillelse i å konstatere at jeg gjettet riktig.

Ja, jeg har gitt opp. Ordene, bildene, er kommet for å bli. 

La oss gå over til handlingen i veldig korte trekk:

Skilt lærer på 43 år lengter etter kjæreste, forsøker seg via en annonse på en nettdatingtjeneste og får napp så det holder i lange baner. En usedvanlig forførerisk kvinne med pisk og lærstøvletter hjemsøker ham om natten og sender pirrende chattemeldinger på dagtid. Men møte ham, nei, det nekter hun. Først må han lære seg elskovens kunster, og hun, hun er selvsagt hans lærerinne og mesterinne. Fullfører han hennes oppgaver vil han bli rikelig premiert, lover hun, og Alfred Aasen går all in.

Altså. For å gjenta meg selv: Alfred Aasen. Traustere navn i norsk litteraturhistorie er vanskelig å komme på. Herlig ironisk og noe som, tja, la oss si Hans Olav Lahlum, kunne kommet på å kalle sin antihelt. Alfred er en meget engasjert og belest lærer, proppfull av kunnskap og iver etter å lære mer. Slik er det gjerne når man ikke har andre høydepunkt i livet enn undervisning og middagsselskaper hos mor. – Helt til Kitty overrumpler ham med sine krav, fristelser og beinharde disiplin. På det seksuelle plan er Alfred langt fra utlært, men hva skal man vel si: Utover boken kommer han (seg) betraktelig.

Gjør ditt, befaler Kitty, og Alfred adlyder. Selve chattesamtalene mellom de to er heller skuffende labre, men Alfreds nitidige besvarelser på de ulike eksamensoppgavene er en ren fornøyelse å lese. Her øser han ut både nyvunnede erfaringer, men også historiekunnskap, og tilfører med det et interessant element i den ellers rene underholdningsromanen. Fokus er uansett hans usedvanlig mange krumspring, til sammen en – om du vil – orgie av heseblesende, mindblowing utskeielser. Om man skulle tillate seg å være kritisk, kommer dog spørsmålet om hvorfor han, til tross for lang tid og mange nedleggelser, stadig lengter etter sin herskerinne. Alfred Aasen burde da vitterlig ha mer enn nok å holde i, uhm, hendene?

Men det er ikke så farlig, altså. Dette er jo først og fremst underholdende. Noe av underholdningen kommer i form av en overflod av kleine, treffende, kjente og ukjente synonymer til herrens eksklusive utstyr. Teltplugg, flaggstang, revolver, jeg nevner i fleng. Kjært barn har åpenbart mange navn. 

Det er kanskje ikke så rart at det går helt rundt for mannen med teltpluggen. Og dette er et poeng: Hans tante er psykisk syk, og moren blir stadig mer og mer bekymret for at sønnen skal være arvelig belastet. Kittys påvirkning endrer Alfreds væremåte, sånn må det jo bli når den stakkars mannen er konstant sprengkåt. Søndagsmiddag hos mor er ikke lenger nødvendigvis det hyggeligste Alfred vet om, og hans fravær, også mens han faktisk fysisk er til stede, uroer moren. Og jo mer urolig moren er for hans ve og vel, jo mer urolig blir Alfred selv. Tenk om han bare innbiller seg denne korrespondansen? Eller hva om, hvis dette er reelt, Kitty er noen han kjenner, noen som latterliggjør ham i hans enslige sårbarhet? Og hva om, gud forby, Kitty viser seg å være rektor … eller enda verre, en elev?

Flere løse tråder og elementer, altså, nok til å forsvare å ha lest hele boken – og faktisk være villig til å lese de neste bøkene i denne planlagte trilogien. Tenk det. Jeg vil lese mer. JEG! Jeg som bare skulle bla litt, men hadde lest hundre sider før jeg innså hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg som leste videre, og videre, og videre og til slutt klappet igjen en ferdiglest bok. 

Forlaget reklamerer med at Ibsen-museet aldri mer vil bli det samme å besøke. Vel, jeg vil ha enda større aversjoner mot å bestille meg ferietur til en viss gresk øy. Ho-hoi, for et opphold under «solen». - Jeg ler fortsatt! 





Kilde: Leseeksemplar, ikke-korrekturlest.

4 kommentarer:

Tine sa...

What? Leste du den? Skulle til å logge av her, da jeg så at du har skrevet om denne boken. Må fly på jobb, gleder meg til å lese dine tanker om den, kanskje jeg tar den frem jeg også :) Ha en super mandag!

Anita Ness sa...

Hehe, det formelig spruter av denne anmeldelsen, Eli.:)

Herlig!

Ang den syke tanta (skjønner det var henne du siktet til inne hos meg eller Beathe) og bekymret mor, så tenkte jeg også på den, men tilla det ikke nok vekt til å ta det med i omtalen min. Alt kan man ikke få med heller..
Ja, så vi får se når de neste bøkene kommer.

Ang den øya, der har jeg vært mange ganger, men altså, aldri på det stedet (hvis det i det hele tatt finnes) Tenkte forresten på hvordan det var for forfatteren å gjøre research på et slikt sted- men man kan jo bare google videoer i dag og filmer på snuskete nettsteder, så slipper man vel å dra dit fysisk.

Ellikken sa...

Tine: Lar du deg friste?

Anita: *fnis* Særlig!

Tine sa...

Å hjelp, hva er det du gjør med meg? Flaggstang har jeg hørt, men teltplugg? revolver? hehe... la meg besøke Ibsen-museet før jeg leser boken i det minste :) Jeg har 4 bøker i backloaden min, dukker det ikke opp flere, så lover jeg å ta Kitty med til Berlin i vinterferien :)