19.5.17

Hvordan lese norsk lyrikk anno 2017

Eller en liten oppsamling, om du heller vil:

Så langt i 2017 har jeg lest to norske lyrikksamlinger jeg tidligere ikke har skrevet egne innlegg om. Noen ganger har man ikke stort å fortelle, andre ganger har andre før deg sagt det så mye bedre enn du noen gang vil klare å uttrykke. 

Og, tross alt, jeg har ingen forutsetninger for å formulere gode dikttolkninger. Min kunnskap om tema strekker seg til enkle diktanalyser på ungdomsskolen og iherdige forsøk på å lese lyrikk på uskolert bokbloggernivå. Det hele begrenser seg ofte til "jeg liker den" eller "denne forstod jeg ikke". Nettopp, ikke mye å skrive hjem om. Dere får bare bære over med meg når jeg skriver om lyrikk kun basert på hva jeg føler når jeg leser ordene.

Jeg diller med mine egne vers og imponeres over andre. - Både at de faktisk har talentet og at de når ut til publikum som lar seg berøre, men mest av alt at de VÅGER. For hvilken sjanger er vel mer selvutleverende og naken enn lyrikk?

Men av og til, en gang i blant, føler jeg ikke lyrikken gir meg noe. At det bare blir ord i all lekenhet. Det blir som Ingunn Økland i Aftenposten skriver i sin kronikk Poesi slipper for lett igjennom, publisert 13. mai:
Poesien har utvilsomt hatt et eget vern i Norge. Sjangeren regnes som nettopp en yngleplass for unge talenter og frie eksperimenter.
Blant årets debutanter nevnes Ida Lorien Ringdal med den galgenhumoristiske samlingen Dette skjer ikke. Økland betegner den som delvis slagferdig og presiserer at ingen av debutantene, ei heller denne, er direkte dårlig. Likevel, det mangler noe, det er ingen knirkefri helhet. Hun forventer mer, en større presisjon, mer dybde, mer perfeksjonisme. Så også jeg, og særlig i nettopp Dette skjer ikke.


Omslaget er i så måte talende, rett og slett smått genialt. Øyensynlig er det skjedd noe galt i trykke- og kutteprosessen, akkurat som livet ofte går litt på tverke. - Noe det også gjør for bokens fortellerstemme, en ung kvinne, kanskje så vidt nådd tjueårene. Med en viss desperasjon og tristesse, ispedd en god slump humor, skildres livet til en jente, en kvinne, som søker nærhet og trygghet. De fleste med noen år på rumpa kjenner seg godt igjen, gjenkjennelsesfaktoren er stor og faren for å vri seg ubekvemt med flaue, fortrengte minner som propper opp fra underbevisstheten, er overhengende. Det hele beskrives av et ungt og nokså uerfarent sinn, og mangel på refleksjoner og livsvisdom plager meg. Stadiet hun er på er for meg som leser forlengst forsøkt forlatt, jeg blir litt stresset av å kjenne på disse følelsene, minnes disse tankene. 

- Men mest av alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg kunne skrevet dette vel så bra selv. Såpass gjenkjennende er det. Og selv om det burde være applaus verdig i seg selv, kjenner jeg likevel på et preg av lettvinthet. 

Best er hun, og det er ofte, når hun snur en situasjon på hodet bare ved å bytte om på noen ord, eller la noen enkeltord vri meningen til det motsatte av hva vi forventer. 

I så måte hadde jeg likt å ha noen utdrag i glass og ramme på veggen. Ikke minst kunne jeg trykt på liker på sosiale medier. Å lese alle i en samling blir derimot for mye, for stressende og litt for selvsagt.

Selvfølgeligheter er det også mange av i lyrikksamlingen Eim av Margrethe Aas, riktignok på en annen måte. Ofte satt jeg igjen med følelsen av, unnskyld det fjasete uttrykket, smør på flesk. Her er det overtydelige bilder og lite fantasifulle metaforer. 


Aas debuterte for to år siden med diktene Vy, hvor handlingen og personen befinner seg i en storby. Aftenpostens (igjen!) anmelder Henning Hovlid Wærp skrev den gang:
Byens pulserende liv kommer bare indirekte til syne, det er ikke mennesker vi møter, men metonymier for oss, det vil si at et uttrykk erstattes med noe som står i nær begrepsmessig relasjon til det.
Dette er ord og vendinger jeg selv aldri ville klart å forfatte, men det ser bra ut og jeg tror jeg kan overføre det også til Eim. Og til tross for overflødigheten jeg tidlig konkluderte med, fattet jeg umiddelbart interesse for ordene og historien. Det var noe ekstra jeg visste jeg måtte konsentrere meg om å oppfatte.  Jeg påla meg selv å bruke tid på samlingen. 

Det var utbytterikt. Hennes litt tidvis fantasiløse metaforer var gjennomført nok til å ha noe for seg. Vi leser om trær som felles, gulv som slipes, hus som arves og tallerkener som spises av, generasjon etter generasjon. Det er jo slik det er; Vi kan aldri kvitte oss med fortiden, vi tar alltid med oss noe av det som har vært, de som har vært før oss, med inn i samtiden og fremtiden. 

Med Eim balanserer Margrethe Aas hårfint mellom det selvsagte og det krevende. Av og til går det galt, men helhetsinntrykket; historien, utførelsen og budskapet; er likevel godt. Det er forsåvidt et kunststykke i seg selv.

Tilgi meg for å skrive uten faglig tyngde om andres skaperverker kun basert på personlig synsing. For meg går ingen av samlingene inn i historien over uforglemmelige leseopplevelser, men begge ga meg noe i øyeblikket. Som deler eller som helhet, flyktig eller litt mer varig. Noe å nikke gjenkjennende til, eller noe å gruble over. Kanskje er nåløyet for å utgi poesi i overkant stort, men både Eim og Dette skjer ikke har tilstrekkelig særegne stemmer til å forsvare sin plass i norske bokhyller.





Kilde: Både Eim og Dette skjer ikke er mottatt som leseeksemplarer fra Tiden Forlag.


3 kommentarer:

Synne sa...

Jeg har et selvvalgt prosjekt med å lese to diktsamlinger i løpet av måneden, faktisk! Har så langt lest i Kjetil Bjørnstads "Nærmere" fra 70-tallet. Noen dikt er veldig fine, andre mindre bra.

Marianne Søiland sa...

Jeg prøver meg i lyrikkens verden jeg også dette året, men som deg - vanskelig å skrive noe om som ikke røper min egen svært begrensede erfaring med sjangeren. Ett sted må man begynne, og jeg syns da du skriver veldig godt om disse! Selv har jeg kommet så langt at jeg vet at jeg liker den fortellende lyrikken best. Så får jeg strekker meg videre etterhvert. Som med jazz.. der jeg godt kan høre på gladjazz, mens den ekperimientelle jazzen får leve sitt liv uten meg :)

Ellikken sa...

Synne: Tror jeg må ta en liten pause nå, men takk for tips!

Marianne: Jazz er en utmerket sammenligning. - Og det er ikke alt man trenger å LIKE, selv om man kan utfordre seg selv med å lete etter hva andre kan sette pris på, enten det gjelder musikk eller poesi.