6.2.17

CLUE av Jørn Lier Horst

Du vet hvem Jørn Lier Horst er. Du vet hva han jobber med og hvor han kommer fra. Når du vet alt dette vet du at politietterforskeren fra Larvik også opplever durabelig suksess som kriminalforfatter. – Men visste du at dette også innbefatter krimbøker for barn og unge?

Opprinnelig publisert februar 2013 - siden stadig oppdatert. Nå fortjener serien å rykke frem til nåtid.




Han har en god penn, denne Jørn Lier Horst. Alternativt, han har et godt lag med tastaturet. Med begge beina innenfor feltet han skriver om, er bøkene hans ikke bare språklig gode, men også interessante, underholdende og troverdige. Heldigvis lar han dette komme til glede for også den yngste generasjon krimelskere.

Siden 2012 er ti bøker i CLUE-serien utgitt. Målgruppen er 10-14-åringer, og de unge leserne lar seg begeistre av tradisjonelle detektivhistorier hvor forfatteren er tro mot klassisk krimoppskrift: Oppdagelse, mistanke, observasjoner, avsløring. Til sammen 12 bøker skal utgis i denne serien, en for hver måned i året. Nå begynner det å nærme seg slutten, men jeg blir stadig forbløffet over hvor godt bøkene holder seg. 

CLUE følger ungdommene Cecilia, Leo, Une og hunden Egon i det lille ferieparadiset Skutebukta, hvor idyllen stadig ødelegges av ubehagelige likfunn og mystiske feriegjester. På litt under 200 sider i hver bok serveres narkotikasmugling, mystiske dødsfall, kidnappinger, tvilsomme MC-bander og nedgravde skatter blant knokler og menneskeskaller. Innsamling av bevis i all stillhet veksler med heseblesende katt- og musjakt og klaustrofobi i trange, mørke grotter. Og nå senest, en spøkelseshund. Går det an det'a? - Finesser som kan ta pusten fra unge som vel godt voksne lesere. Tross et tilsynelatende fravær av politi nøster våre helter sammen alle trådene som løser gåtene. For la dere ikke lure. Politiet ER der. De lusker rundt i buskene, og gir leserskaren tryggheten som er nødvendig for at samfunnet ikke skal oppfattes som totalt anarkistisk. Og foreldrene? Akkurat på passe avstand, omsorgsfulle, men befriende lite opptatte av å korrigere uønsket oppførsel eller detektivarbeide. De tar ungene på dypeste alvor, og forsøker aldri å stoppe de. Til gjengjeld passer ungene godt på hverandre, og forteller foreldrene det de kan. I alle fall til slutt. - Urealistisk? Nei, bare fint. Godt håndverk av forfatteren, rett og slett!

Ikke spesielt originalt, kanskje. Foreldre som har tilbrakt barndommen med nesen begravd i utallige bøker med Bobseybarna, Hardyguttene og Fem på eventyr vil nikke gjenkjennende. Det er ikke uten grunn at Dagbladets anmelder omtaler serien som retrokrim. En liten gjeng ungdommer og en hund løser mysterier rett foran nesa på drevne politifolk. Innenfor et avgrenset område, nesten befriende fritt for nymotens teknologi. Nostalgisk så det holder.

Nei, ikke spesielt originalt, men det skrives ikke altfor mye av denne type litteratur i dag. Ett annet unntak er Kunstdetektiv-serien av Bjørn Sortland (les omtale), med tilnærmet lik målgruppe aldersmessig og tradisjonell detektivhistorie. Sortlands bøker skiller seg ut fra detektivromantradisjonen ved å ha et ekstra fokus på kunst. Ganske så spesielt med tanke på målgruppen.

Horst sine bøker utpeker seg like særegent med sitt fokus på filosofi. Hver bok har sitt eget filosofiske tema. Nesten umerkelig flettes dype filosofiske problemstillinger inn i kriminalhistorien. Sokrates Alt jeg vet er at jeg intet vet henger som et usynlig teppe over den første boken, mens Augustins filosofiske betraktninger rundt tid blir sentralt i oppfølgeren. Slik fortsetter det. Som John Stuart Mills kardemommebybetraktninger: Du kan gjøre hva enn du vil så lenge det ikke går ut over andre enn deg selv. Filosofiaspektret beriker handlingen og tilfører historien noe ekstra.

Der hvor de ulike filosofiske betraktningene gjør hver bok unik, fungerer en dyp tragedie som en rød tråd gjennom første del av serien. I neste del er det jakten etter en skatt. I skrivende stund, etter bok nummer ni, består spenningen i om ungene klarer å finne perlen som ga navnet til pensjonatet all handlingen sentrerer seg rundt. En perle som kan redde hele driften. Det handler altså ikke om spenning i hver og en av bøkene. Det handler nesten like mye om disse trådene som sikrer en trofast leserskare, bok etter bok etter bok. Tråder som en hver leser vil ønske å følge helt til slutt, og som nesten umerkelig overlapper hverandre: Leserne blir definitivt holdt fanget!

God gåsehudfaktor for de yngste ungdommene og til glede for nostalgiske foreldre.



Kilde: Salamandergåten ble skjenket i gave til husets elleveåring. Etter siste side var det rett til butikken for å kjøpe Maltesergåten. Undervannsgåten ble jublet over da elleveåringen ble tolvåring, slukt og fortært samme dag. Gravrøvergåten ble lånt med hjem fra skolebiblioteket ene og alene fordi mamma også skulle få lese. Guttungen selv slukte boka i løpet av en skoletime. Libertygåten var 13-årsgave, lest samme kveld av jubilanten. Rivertongåten og Esmeraldagåten ble skjenket i gave to år senere. Den åttende boken, Hodeskallegåten, ble lest i januar 2017, på samme tid som Ulvehundgåten. De to siste ble lånt på biblioteket. 

Undertegnede har selv lest de ni nevnte bøkene og anbefaler med glede. Tiende bok i serien, Sjøormgåten, ble utgitt i 2016 og selvsagt skal også denne leses... 


Andre bloggere: Bokbloggeren (Tine) er CLUE-fan! Les også (Beate E) sin omtale av bok nr. 10, Sjøormgåten.

4 kommentarer:

Forfatterfruen Karen sa...

Da lærte jeg noe nytt denne søndagen også! Får vel handle inn disse til fremtidig avkom:)

ellikken sa...

Livet er en eneste stor skole, vet du :)

Ina sa...

Har ikke lest noe av ungdomsbøkene hans, men krimserien for voksne og den jeg liker best av ham er Jakthundene. Den er rå:)

Tine sa...

Så gøy at du skriver om hele serien, og takk for link! Det er nesten litt synd at lesere i målgruppen vokser fra serien før hele har kommet ut. Heldige de som er 10 nå, og kan lese alle bøkene på rappen :)