30.1.17

Arv og miljø, av Vigdis Hjorth

Hun ga meg en av min oppvekst sterkeste leseopplevelser. Den første boken jeg leste fra perm til perm var Jørgen + Anne = Sant. Sittende, liggende, opp-ned og bak-fram i en grønn stol på stua leste jeg med ømhet i hjertet og ørhet i hodet. Det har blitt med den ene. Begeistrede medbloggere og gode kritikker generelt får ha meg unnskyldt, jeg har nektet, har ikke orket, har ikke villet. 

Da hennes roman havnet på Bokbloggerprisens kortliste måtte jeg likevel gjøre et forsøk. Motvillig og med fordommer. Det skal innrømmes. Uten å vite stort annet enn noe diffust om arveoppgjør og bitter krangling innad i familien, noe om trøttende diskusjoner i media om selvbiografisk fiksjon, åpnet jeg boken. Bladde frem til side 1 og leste. Og leste. Og leste. Ble ferdig.

Min umiddelbare tanke var at denne liker jeg ikke. Så kommer det fine med bokblogging inn i bildet. Man må gruble litt ekstra. Begrunne ordentlig. Pluss, minus, ja, jo, kanskje, men. - Revurdere førsteinntrykket. Tygge på, bearbeide. 


Arv og miljø, av Vigdis Hjorth
Utgitt i 2016. En av tre romaner på Bokbloggerprisens kortliste.

La meg begynne med det som føles fullstendig irrelevant: Alt snakket i media hvorvidt selvbiografisk denne romanen er, og i så fall hvor etisk det er av forfatteren å utlevere sine egne på denne måten. Og om ikke, hvor greit er det, all den tid forfatteren er kjent for å skrive ut fra egne erfaringer, å bare svare svevende på slike spørsmål, dersom det faktisk er ren fiksjon.

Vel. All PR er god PR.

- Selv når det handler om incest. Selve elefanten i rommet. Det som er for kvalmende, for horribelt, for grusomt å snakke om. Ei heller skal det skrives om. Det har liksom aldri skjedd, fordi det aldri skal skje.

Og det er hele greia med boka. Et bittert arveoppgjør fremtvinger gamle ubehageligheter ut og opp i dagslys. Det er moren som bagatelliserer. Yngstesøsteren som benekter, eldstesøsteren som snakker om alt annet, og broren som helst fokuserer på egne barndomstraumer. Og faren, faren er over, faren er død.

Skjønt, Bergljot kan ikke bagatellisere. Bergljot kan ikke benekte, fortrenge, glemme. Kan ikke snakke om alt annet. Bergljot er i live. 

Hun forstod det ikke selv, disse skrekkelige hendelsene, før hun som voksen ble lammet av plutselige, uforklarlige smerteanfall. Veien til psykoanalyse var kort, brutal og befriende.

- Hadde bare familien godtatt det. Hadde bare faren innrømmet overgrepene. Søskenflokken holdt rundt henne. Moren grått.

Her, midt i det psykologiske spillet, i alt følelseskaoset, i de ødelagte relasjonene, alt sinnet, fortvilelsen, alle ropene om hjelp, er romanen mesterlig. Jeg tror på Bergljot. Jeg tror på søsteren Åsa som nekter å tro henne. Åsa som anklager sin søster for å instruere, regissere og sette opp forestillinger. Jeg tror på fredsmekleren Astrid som leter etter fakta og slår fast at hun ikke kan konkludere så lenge hun ikke kan vite. Jeg tror på Astrid som tilbyr seg å lytte selv om hun ikke klarer å svare. Jeg tror på broren Bård som har nok med seg selv. Som bruker Bergljots traumer til å overvinne sine egne. Og jeg tror på moren, som i sitt forskrudde sinn ser på datteren som en konkurrent, en konstant fare og et evig symbol på hennes egen mislykkethet. Jeg tror til og med på faren.

Det er sterkt og troverdig. Det er til og med interessant. 

Relasjonene innad i familien er svært godt tegnet opp, men i fremste rekke er det hovedpersonens evne til å analysere seg selv som kanskje imponerer mest. – Og denne elefanten, da. Selvsagt. Det er ikke til å komme fra.

Incest. Eller inchest, dette rare ordet foreldrene bruker. Spytter ut. Akkurat som om det er et fremmedord, noe de ikke forstår eller kan relatere seg til. Beskrivelsen av hvordan traumene innhenter henne. Følelsen av dårlig samvittighet uten grunn. Den altoppslukende trangen etter å bli trodd. Det angstfylte behovet for at det ikke skal forties.

Denne uretten som ble begått. Man gjorde et barn fortred. *

Likevel oppfattes mange av romanens 350 sider unødvendige. Omveiene til Bergljots venner føles bortkastet både innholds- og tidsmessig. Særlig forstyrrende virker hennes sjelevenninne og hobbypsykolog Klara, med alle hennes selverfarte opplevelser med egen far. Selv var hun svært ung da faren døde, og selv om intensjonen trolig er å illustrere ulike følelser av tap av farsfigur og de virkninger det har, virker det bare halvferdig. Alle referansene til hennes venner, til Lars, Bo, Klara, Karin. De har en funksjon, de støtter henne, tror på henne, men det gjør også hennes egne voksne barn. Det blir for mange stemmer å lytte til, et mer komprimert persongalleri hadde redusert støyen. 

Denne liker jeg ikke, var mitt førsteinntrykk. Årsaken var støyen. Maset. De evige gjentakelsene. Om igjen og om igjen og om igjen. Bergljots evige kamp for å bli anerkjent. At familien skal se bak hennes hang til å drikke seg til svime for å komme seg gjennom ubehagelige møter, glemme, sovne. Hun er vanskelig å leve med, har vanskeligheter med å holde på menn og oppfattes som fullstendig selvopptatt. Bergljot er ingen person man ville like, om man ikke hadde visst

Sjeldent leser man romaner som virker på samme utmattende måte som denne. Det er vanskelig å legge fra seg romanen, men du blir sliten. Det er unektelig sterkt å lese om den voksne kvinnens behov for å bli lyttet til, forstått og trodd. Hvordan hun så og fortsatt ser en konkurrent i sin mor. Den lille pikens forelskelse i sin egen far, og hennes sorg over å bli forlatt. Det gjør fysisk vondt å leve seg inn i Bergljots oppvåkning, hennes innrømmelser, hennes innsikt og hvordan hun som 60-åring enda ikke klarer å forsone seg med det uforståelige, unevnelige. Romanen er usedvanlig utmattende, ikke på grunn av forfatterens hang til å stadig gjenta seg selv, hendelser og ord. Ei heller hovedpersonens frenetiske og nevrotiske oppførsel. Hennes masete, jagene og konstant rastløse tilværelse. Det er utmattende fordi vi, leserne, kjenner på frykten og ubehaget.

Vi tror henne. 





Les også: Boken inneholder en mengde referanser til filmen Festen (lenke) og forfatteren Tove Ditlevsen. To av sistnevntes romaner er omtalt her på Ellikkens bokhylle: (Man gjorde et barn fortred) * og (Barndom. Ungdom. Gift). Både bøker og film anbefales helhjertet. I tillegg har jeg skrevet noen få ord om (Barndommens gate).

Kilde: Lånt av tidligere kollega.

Andre bloggere: Uttallige! Ingalill/Moshonista arrangerer samlesing fra og med 1. februar i forbindelse med Bokbloggerprisen 2016. Følg med på nettsiden Norske bokbloggere for synsing og formening og lenker og snadder.

4 kommentarer:

Anita Ness sa...

Hehe, ja utmattende, slitsomt å lese til tider. Men utrolig god roman, da. :) Godt skrevet, balansert, nyansert av deg!

Tine sa...

Gode ord om en god bok. Av og til er det godt å lese andres tanker om bøker, ting faller litt på plass og suges opp. Denne likte jeg også godt, jeg var også glad for at alt mediehysteriet ikke nådde inn til meg før jeg hadde lest den.

Silje sa...

Selv om mediehysteriet var godt i gang da jeg leste boken, forstyrret det meg ikke. Jeg opplevde det som du sier som irrelevant. Ellers må jeg si at dette er nok en fantastisk anmeldelse fra deg og jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Selv om jeg ble revet med i boken fra start, var det partier som trakk ned eller sinket opplevelsen underveis. Det var nok partiene med vennene, og nå i etterkant husker jeg ingenting av dem. Det var familiekonflikten som var sentral og interessant. Men en veldig sterk og utmattende bok som du sier, og min favoritt blant de norske romanene jeg leste i fjor.

Rose-Marie Christiansen sa...

Veldig interessant å lese dine tanker om denne boka! Det som i alle fall er sikkert - selv om vi alle har hver våre innganger til historien - er at den gjør noe med oss! Alle som en!