31.8.15

Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt

Jeg har lest en morsom bok. Dessverre blir jeg litt grinete av morsomme bøker. 


Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt
Norsk, utgitt høsten 2015.

Ingrid er litteraturforsker, småbarnsmor og relativt pent brukt hustru til en vellykket, rasjonell og tålmodig advokat i privat sektor. Selv har hun flatt, tynt hår, er temmelig kortvokst og generelt lite vellykket på de fleste områder. I alle fall ifølge seg selv. Det er bare ikke noen som vet at hun syns dårlig om seg selv. 

Det enorme kaoset, det uovervinnelige stresset og alle spørsmålene uten svar gjemmer hun bak en konstant smilende munn og en ustoppelig taleflom.

Manifestasjonen på hennes mislykkede liv er et hus som totalt mangler sjel. Det er bare en ting å gjøre. Sjekke finn.no/eiendom og kaste seg inn i budrunder som understreker hennes håpløshet med mer enn to streker. Innimellom huskjøpene er hun travelt opptatt med å premiere kun vinneren av barnas konkurranser, servere godteri på hverdager og konstatere at hun ikke ofres det minste lille snev av respekt på FAU-møtene. 

Så blir hun sendt til St. Petersburg for å etablere et forskningssamarbeid med gale russere. Ingrid Winter til Russland. Akkurat som om hun ikke skaper nok kaos i sitt eget hode?

Og la meg si det først som sist: Jeg var forutbestemt da jeg begynte på boken. Forlaget har kjørt på med bokhandlerfrieri, sendt ut eksemplarer til horder og fått oppmerksomhet i flere store medier. Coveret er overøst med superlativer fra både en norsk forfatter og en velkjent skuespiller, supplert av et stort bilde av forfatteren selv som smiler fra øre til øre. – Ikke til hennes forkleinelse, hennes smil kan smelte gråstein, men jeg undres over at denne boken blir forsøkt hauset opp. Forlaget kan skilte med svært mange solide romaner denne høsten, og jeg liker ikke satsingen på nettopp denne. 

Eller jeg forstår, for så vidt. Den er morsom og lettlest og appellerer også til lesere som vanligvis ikke leser så ofte. Hovedpersonen er sympatisk, boken er velskrevet og den vekker paralleller til litteratur som Bridget Jones Dagbok og Shopaholiker-serien av Sophie Kinsella.

Dessuten har den visst noe mer. Noe ekstra. 

VG-anmelder Brynjulf Jung Tjønn gir forfatteren honnør for hennes angivelig dype filosofering rundt hva et menneske er. Han kaller attpåtil boken for Vittig og viktig. Strålende kritikker, skryter forlaget, det litt lunkne terningkastet 4 til tross.

Min egen favorittanmelder, bokbloggeren Lena fra LesMye, ble begeistret og poengterte alle Seinfeld-referansene i boken. Da jeg leste hennes innlegg ble jeg seende slik ut:

... ?

Jeg så min solide dose Seinfeld på tampen av nittitallet, men fanget ikke opp en eneste referanse. Trolig fabelaktig morsomt for blodfans, men hvor mange av disse finnes det i 2015? Greit, i hvert fall to.

Selv leste jeg den som ren underholdning en lat søndag. Drøye 250 sider var ferdiglest på null komma niks. Ofte humret jeg, men like ofte var jeg tom i blikket. Jeg leser hva hun skriver, men jeg bryr meg ikke stort om det. 

Første del var lovende, med et vell av lettkjennelig situasjonskomikk. Dessverre klarer hun ikke å følge opp siste delen like godt. Det blir en anmassende fortelling om Ingrids opphold i Russland, en meningsløs tjattring om Gulag, og det hele kulminerer i en heller søvndyssende avrunding. 

Akk ja. Jeg blir kanskje grinete av morsomme bøker, men jeg syns rett og slett ikke dette er verdt så mye jubel. Jovisst er den morsom med alle sine episoder om tidsklemmer og usikkerhet i moden alder, men helhetlig oppfatter jeg den som den altfor ujevn. 

Først og fremst søt feel-good, men fort lest og fort glemt. Passende lektyre på en lat søndag om man ønsker, ene og alene, underholdning og tidsfordriv.

- Men for all del. Jeg er bare en. Øyensynlig liker alle andre den. Anmelderen i Dagens Næringsliv klemmer til og kaller henne høstens morsomste nykommer. Nykommer med krigsbokstaver. Hun ignorerer med det lett det faktum at forfatteren debuterte i 2011 med romanen Humlefangeren.

Og kan en profesjonell anmelder skrive slikt, kan vel også jeg være en surmaget synser.



Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere: (Lena) som nevnt. Les også (Beathe) sitt innlegg om boken.

8 kommentarer:

beathesbokhjerte.no sa...

Hehe..... nei, referansene til Seinfeldt gikk meg hus forbi men nå har jeg heller aldri vært noe stor fan av den serien! Er enig med deg at første halvdel var den mest morsomme og det kunne sikkert ha med at der kunne det være mye å kjenne seg igjen i. Jeg tror heller ikke at dette er en bok som sitter i særlig lenge selv om jeg storkoste meg underveis mens jeg leste. Tusen takk for link :-)

Anita Ness sa...

Jeg har ikke fått den, har den blitt sendt ut til horder av bokbloggere også? Nuvel, virker ikke som noe savn okkesomm… Jeg har ikke latt meg friste noe særlig av alle omtalene, kun litt av Lenas, men nå kom jeg ned på jorda igjen, og takk for det. Jeg har allerede fyllt opp kvoten min med bøker jeg ønsker og greier å lese ut året, tror jeg….

Marianne sa...

Lettbeint, gjenkjennelig, fort gjort en kort kveld. Spørsmålet er, hva verdsetter man i ei bok? Denne, definitivt ren underholdning og en særdeles troverdig hovedperson i Ingrid Winter. Nå har jeg hatt Drangsholt som foreleser. Hun er ei lita, ernergisk og mindfuck'ende dame med en entusiasme for litteraturfaget (engelsk) som nordisk-gruppa fullstendig manglet. Alle universitet skulle hatt sin egen Winter, spør du meg. Jeg formelig SÅ Janne i Ingrid Winter, noe som garantert gjør meg svært så subjektiv i synsingen. Langt opp på listene hos meg, selv om jeg ikke gav den full score på GoodReads.

Ingalill. sa...

Chic'lit Ellikken - ikke feelgood (etter egne strenge definisjon -).
Jeg er enig med deg i at første del var mye bedre og at det ble litt masete i Russland, maktet ikke helt å fatte interesse for Gulag, men ellers var det jo bare fornøyelig. Veldig opptur fra mange av årets (og fjorårets) (og året før ders) bøker som handler om det samme men i alvorligere drakt.

MEN - jeg var ikke klar over all hypen
Hadde jeg vært mer opplyst hadde jeg nok også latt meg irritere fra starten.

Ellikken sa...

Beathe: Gjenkjennelseseffekt er viktig, og hun er flink til å ta ting på kornet!

Anita: Du bør nok savne litt, siden jeg er den eneste jeg vet om som ikke er overbegeistret for boken ;-) Fikk den tilsendt uoppfordret, attpåtil ytret jeg at jeg ikke var så interessert i den.

Marianne: Jeg misunner deg Ingrid, uhm unnskyld Janne, som foreleser! Og ja, alt til sitt bruk etc etc, og jeg ymter vel flere ganger at dette bare er synsing og at jeg ikke er overvettes glad i slik type litteratur, men, og nå blir denne setningen veldig lang, jeg mener likevel ganske bestemt den er for ujevn. Og og og, at alle snakker om viktigheten...? Uhm, nei...?

Ingalill: Jeg føler ikke for å bruke chic'lit-begrepet. Dessuten er jeg mer dick'lit-leser. At vi er enige om russisk mas og kjedsommelig Gulag tar jeg som tegn på at vi en vakker dag, en eller annen gang, kan enes om bøker utenom Skram. (Og hypen er omtalt i en artikkel i Bok365)

Marianne sa...

Viktigheten..niks. Nødvendigheten av å humre av ei lettlest og underholdende bok innimellom tyngre bøker vil jeg ikke undervurdere. Det er slike som gir meg kick når jeg går i lesetørke. Når det er sagt, så var jeg faktisk ikke helt klar over hypen jeg heller. Jeg har nemlig utstrakt hypeallergi.. Men, jeg hadde lest Drangsholt boka uansett, tenker jeg. Synse gjør vi vel alle, og det er helt ok å synse i alle retninger -)

Tine sa...

Du er aldri surmaget Ellikken, ærlig, morsom og treffsikker er ord jeg heller ville brukt. Nå har jeg boken fremdeles liggende i hyllen, (tenkte å ta den med som reiselektyre når jeg skal på jentetur om noen uker. Tre av oss drar frem mobilen når vi slenger beina opp, en av oss drar frem en bok som hun kan lese i mens hun prater og drikker vin)
Artig å lese kommentarene :)

Lena sa...

Neimen, favorittanmelder!!? Så kjekt! Og ditto! Jeg kan så å si alle Senfeld-episodene utenat og ler like mye hver gang jeg ser det. Blir aldri lei. Enig i at det finnes mange andre bøker som kunne hauses opp, men jeg likte denne også jeg.