18.1.18

Torsdagsdikt

I likhet med veldig mange andre i Bokblogglandia ble jeg veldig, mer enn veldig, begeistret da Anita fra Artemisias verden lanserte årets bokbloggsnakkis: Diktlesesirkel.

Ikke et vondt ord om verken biografi-, Booker- eller OTS-utfordringer, men jeg har for lengst innsett at jeg ikke eier evner til å gjennomføre slikt. Diktlesing, derimot, DER har jeg både lyst, interesse og energi til å delta. 

Kortversjonen er:
Januar: OffTheShelf
Mars: Debutant
Mai: Prisbelønnet
Juli: Utenlandsk
September: Norsk 2018
November: Klassiker
Mer er å lese på Anitas (egen side).


Uansett, poenget med dette innlegget er ikke bare å reklamere for hennes lesesirkel, men også og mest av alt gjengi et dikt som gir meg sommerfugler i magen, gåsehud på armene og blaff av lykke. Diktet er hentet fra Drømmeboken utgitt i 1955.

Bunnløst var rådyrets blikk da det så meg.
Foten fikk vinger av skrekk.
Bare et øyeblikk stirret det på meg.
Så fløy det dansende vekk.
Frihet og flukt. I hvert svevende hopp
skjønnhetens edle balanse.
Hvordan må gleden i rådyrets kropp
være når skrekken kan danse?
- Inger Hagerup

Enkelt og vakkert, les det enda en gang. Slipp følelsene løs. Vær ekte.


Med ønske om en riktig god torsdag,
Ellikken

11.1.18

Nike, av Caspar Eric

Målet om å skrive om samtlige leste bøker i fjor ble ikke helt vellykket. Nesten, men ikke helt. Jeg har også luftet min skuffelse over å ikke ha maktet 52 bøker. Det stoppet på 51, har jeg skrevet. Vel, vet dere hva? I går lot jeg øynene gli over bokhyllene og plukket opp en liten, rød på toppen av en bunke. Oi, sa jeg. Oi, oi, oi, fortsatte jeg.

Den hadde jeg glemt når årsregnskapet ble skrevet. Dagen før årets aller siste dag leste jeg et langdikt. Bok nr. 52. Denne leste jeg altså i full fart for å greie målet, bare for å lese den så fort at jeg glemte å ta den med i beregningen. Skjebnens ironi.

Ja, jeg greide målet om en bok pr. uke. Nei, jeg kan ikke redigere tallet i ettertid. Konsekvensen er: Bok nr. 52 er nå bok nr. 1. Juks eller flying start på 2018, jeg klarer ikke helt bestemme meg. La meg bøte på skadene. Jeg skal skrive om boken.


Nike, av Caspar Eric
Langdikt. Dansk, utgitt i 2015. Oversatt av Dan Andersen, utgitt på norsk i 2017.

Til tross for hastverket viser det seg, nå som jeg skal omtale den, at jeg husker overraskende mye. Den gjorde på et eller annet vis et nokså sterkt inntrykk, skjønt det skal vedgås at oversetterens etterord fikk de fleste brikker til å falle på plass. 

Handlingen er i korte trekk følgende: Semifiktiv, men antakelig selvopplevd, selvtenkte tanker, fortelling om hvordan det er å leve med et handikap i dagens perfeksjonistiske samfunn. Formatet er et langdiktet skrevet som en slags brevroman, skjønt som epost. - En høyst sjarmerende og viktig detalj, tiden handlingen er lagt til tatt i betraktning. Dette brevet, monologen, er skrevet til hun som en gang var hans. Hun som valgte han med hud og hår, feilvendte ledd, denne kroppen som ikke helt spilte på lag med hodet. Fortellerstemmen – og forfatteren – har celebral parese.
fordi jeg ville kline med ei jente
i et upraktisk havfruekostyme
som inkluderte høye hæler
og det flaueste
var at det var min egen skyld
at jeg ikke hadde tatt
min egen kropps premisser
på alvor og selv om det er
halloween er det fortsatt
visse kostymer
jeg burde velge
noen ting kan jeg ikke
kle meg ut som
uten at det virker ironisk
det er en spesifikk rolle jeg skal utfylle
i popkulturen
blir jeg alltid spilt
av en såkalt normal person
som har lært å simulere visse
spastiske bevegelser
en karakter som skal illustrere
at hovedpersonen
som er den handikappedes venn
er sympatisk og kompleks
Han er temmelig frustrert, denne unge mann. Han er sint på hun som forlot, samfunnet som holder ham på avstand og på seg selv som lar seg hemme av sitt handikap. Alt flettes sammen med popkulturelle referanser, og stemningen lettes med en stadig tilbakevendende galgenhumor. Særlig godt vises det i et segment hvor han beretter om å handle merkeklær. Han mistenker de butikkansatte mener han med hans defekte kropp er dårlig reklame for deres klesmerke. De ansatte sier ingenting, men han merker blikkene, skriver han. Eller er det han selv som innbiller seg dette? Kanskje, kanskje ikke. Men det kan være, og det gjør han eitrende forbanna både på samfunnet og seg selv som bruker energi på å bry seg om det. 

Han skriver fort. Hamrer løs på tastaturet, stopper seg ikke før han innser det tåpelige, letter på humøret og turer deretter videre. Han hisser seg opp, snur, spøker og hisser seg opp igjen. Han formidler en trassig stolthet som ofte fortoner seg som bitterhet, men hans forsonende selvironi vekker sympati hos leseren.

Sånn sett er bokens norske forside høyst talende: Bokens tittel henleder til seiersgudinnen, eller for så vidt også det atletiske ideal i form av et sko- og klesmerke. Illustrasjonen viser underkroppen til en mann, hvis legger er amputert bort. Seier vs tap, perfekt vs uperfekt, sinne vs humor. Kroppen som ikke spiller på lag med hodet. Samfunnet som ikke har plass til han, eller han som ikke vil ha plass i samfunnet.

Joda. Vi har alle vårt.




Kilde: Leseeksemplar.
Les også: Oversetter Dan Andersen utga i 2016 lyrikken Flaggtale. (Min omtale) forteller deg hvorfor du bør lese denne boken.


2.1.18

Leseåret 2017

I årets første måneder var lese- og skrivegleden i full blomst. Fra januar til april hadde jeg produsert 38 innlegg, deretter sank det nokså dramatisk. 58 innlegg har blitt publisert, og utenom rundt ti om en viss samlesingsbok og et fåtalls månedsoppsummeringer, har det aller, aller meste vært rene bokomtaler. Antall leste bøker stoppet på 51, selv om jeg med en ørliten innsats på tampen av året med letthet kunne kommet meg over den gylne grense på en bok pr. år.

Dette er i det hele tatt ganske talende. Jeg kunne, men gadd ikke. Jeg er fornøyd med det jeg har lest, det jeg har skrevet og bunkene som venter på meg. Det eneste som plager meg er at jeg enda ikke har skrevet om samtlige bøker. Et samleinnlegg er dermed påkrevd, selv om dette aldri vil kunne yte full rettferdighet. Mitt håp er at Alfred Fidjestøls nesten-biografi om sjimpansen Julius vil få nok nominasjoner til Bokbloggerprisen, slik at jeg MÅ skrive et skikkelig innlegg om den knakende gode boken.

- Men den boken er ikke det eneste gledelige jeg sitter igjen med når leseåret 2017 skal oppsummeres. Bare se her:
Ellikkens favoritter i 2017, skjermdump: bokelskere.no

Årets vinnere

Årets ukjente perle: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen. Boken var så vondt å lese at jeg egentlig ikke vil andre så vondt, men jeg må likevel anbefale denne til alle. Alle! (Les omtale)

Årets bok: Ankomst, av Gøhril Gabrielsen. Ja, faktisk, jeg tror dette ender som min definitive favoritt. Den skremte meg skikkelig. (Les omtale)

Årets overraskelse: Nesten menneske, biografien om Julius, av Alfred Fidjestøl. Omtale kommer!

Årets elegante: Celestine, av Olga Ravn. Jeg vet ikke en gang sikker på om jeg likte den, men jeg ble unektelig betatt. (Les omtale)

Årets mest hjertevarme: The Wonderling, av Mira Bartok. Illustrert roman beregnet for eldre barn, men et rent skattekammer også for voksne. (Les omtale)

Årets mest skremmende: To søstre, av Åsne Seierstad. I et år med kun en lest krimroman, faller valget på en sakprosa som satte meg helt fullstendig ut, til tross for godt kjent stoff. (Les omtale)

Årets debutant: Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo. Jeg ble sjarmert i senk av denne ungdomsromanen. (Les omtale)

Årets klassiker: Det synger i gresset, av Doris Lessing. Boken fikk meg til å filleriste meg selv over å ha unngått denne uforglemmelige romanen helt til jeg nærmet meg førti år. Jeg proklamerte at jeg skulle lese mer av henne, men det har så langt blitt med denne. (Les omtale)

Årets forfatter: Jon Fosse. 2017 var året da jeg endelig oppdaget Jon Fosses fortreffelighet. (Les omtaler)

Lesemålene som gikk til helvete

Dette burde definitivt være overkommelig, skrev jeg da jeg for ett år siden listet opp mine lesemål. Jeg hadde vært snill med meg selv, presset ned skuldrene og vært ytterst varsom. Vel, skuldrene har nok vært alt for langt nede. 

# 1 | Lese minst 52 bøker og skrive om samtlige

Fasit: 51/52 leste, 42/52 omtalte

Til mitt forsvar: 3 bøker er påbegynte, en av disse kunne jeg strengt tatt rukket å lese ut før natt til 1. januar. 

# 2 | Lese minimum 10 norske utgivelser fra 2017

Her jugde jeg for meg selv. Eller, rettere sagt: Her var jeg bombesikker på at målet var latterlig lavt. Det eneste sikre målet var det eneste som ble fullført. Les: Sprengt.

Fasit: 20/10

Til min forkleinelse: Inkludert i målet var aktiv deltakelse i Bokbloggerprisens samlesing. Det ble med nylesing av to bøker, hvor bare en kom videre til kortlisten. – Og vant.

# 3 | 2 av Amalie Skram, 4 av Sigrid Undset og 2 av Gabriel Garcia Marquez

Påbegynte prosjekter, alle som en, og førstnevnte er attpåtil tilnærmet fullført. Og likevel, altså, til tross for utpekte bøker, skylappene har vært tredd nedover fjeset hele året.

Fasit: 0/0, 0/0, 0/0

Hva kan man vel si: Dette er direkte pinlig og verre enn verst. Jeg gremmes, men ikke mer enn at jeg niholder på fortrengingen et stykke ut i 2018 også. Vi får se da, vettu!

# 4 | Lese 16 definerte bøker fra egen bokhylle

Det begynte skikkelig, skikkelig bra med to i januar og to i februar. Deretter ble det stopp med en i mars. At jeg ikke fullførte dette målet er uforståelig, for 75 % var innertiere (eller i det minste 8-ere og 9-ere, men poenget er…). 

Fasit: 5/16

On the bright side: Jeg har i det minste fem færre uleste bøker i bokhyllene mine. Eller, da hensyntok jeg ikke de store mengder innkomne bøker i løpet av året. Oh darn.

Årets nyerverving

Jeg ble superglad for min brors julegave. Fineste puta jeg har sett!


Tidenes bokbloggdugnad

Det føles ikke lenge siden, men det er faktisk gått ett år siden sist vi sprengleste norske romaner. Beathe og undertegnede tok helt av da komiteen ba oss ha ansvar for samlesing av vår felles favoritt Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevåg. Vi lagde Facebook-eventer, konkurranse, analyser, drøssevis av SKAM-inspirerte Um sakne-memeer og det jeg kanskje likte best: bokbad. Responsen var mildt sagt variabel: Fra kløpulver til stående ovasjoner. Uansett, en ytterst kjekk samlesing, selv om jeg må innrømme det er greit det ikke alltid er like travelt på bokbloggfronten.

I ettertid ser jeg at lese- og skrivegleden forsvant som ti tonn betong i dypt hav etter april måned. Forhåpentligvis mer tilfeldig, og petanque har i alle fall det meste av skylden.

Foto: beathesbokhjerte.no

Bokbloggerprisen 2017

Om få dager går fristen for nominering ut. Nesten menneske, av Alfred Fidjestøl har jeg allerede avslørt vil få nominasjon av meg. Jeg har tidligere utnevnt Rebecca Wexelsens Så faller jeg til toppkandidat. Camilla Sandmos ungdomsroman Kan vi bare late som ble jeg skikkelig sjarmert av, Gøhril Gabrielsens Ankomst ble jeg ordentlig skremt av, og Carl Frode Tillers Begynnelser …? Selvsagt! – Og nå trodde du kanskje jeg skulle glemme å fremsnakke Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim. Den gang ei. 

Nokså mange nevnt, så gjenstår det å se hvem jeg faktisk nominerer og hvilken prioritet de gis.


Leseåret 2017

Summa summarum, her er alt jeg har lest:

51. Stemmer fra Israel, av Finn Iunker
50. Juleroser, red. Herborg Kråkevik
49. The Wonderling, av Mira Bartok
48. Nesten menneske, av Alfred Fidjestøl (Julius-biografien)
47. Begynnelser, av Carl Frode Tiller
46. Det som nesten er sant, av Bergljot Kaslegard
45. Det står til liv, av Siri Økland
44. Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim
43. Seks historier, av Matt Wesolowski
42. Celestine, av Olga Ravn
41. Krigeren på fanget, av Hege Woxen
40. Ankomst, av Gøhril Gabrielsen
39. Under snøen, av Monika Steinholm
38. Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo
37. Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen
36. Melk og honning, av Rupi Kaur
35. Barsel, av Kristin Storrusten
34. I gode og onde dager, av Gill Pauls
33. Bror min på prærien, av Edvard Hoem
32. Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield
31. I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson
30. Slåttekar i himmelen, av Edvard Hoem
29. Eim, av Margrethe Aas
28. Malerens muse, av Lisa Strømme
27. Små føtter setter også spor, av Alberto Rodriguez
26. Tørst, av Jo Nesbø
25. Dette skjer ikke, av Ida Lorien Ringdal
24. Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen
23. Det dyrebare, av Linn Ullmann
22. Spionen, av Paulo Coehlo
21. Ulvens år, av Anders Bortne
20. Love Warrior, av Glennon Doyle Melton
19. Det synger i gresset, av Doris Lessing
18. Vår ære og vår avmakt, av Gunnar Jerman
17. En jente og en gutt, av Morten Brask
16. Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola
15. To søstre, av Åsne Seierstad
14. Morgon og kveld, av Jon Fosse
13. Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng
12. Hodeskallegåten, av Jørn Lier Horst
11. Kveldsvævd, av Jon Fosse
10. Olavs draumar, av Jon Fosse
09. Arv og miljø, av Vigdis Hjorth
08. Andvake, av Jon Fosse
07. Ulvehundgåten, av Jørn Lier Horst
06. Blodmeridianen, av Cormac McCarthy
05. Det er Ales, av Jon Fosse
04. Manilahallen, av Ruth Lillegraven
03. 60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl
02. Hvem er du, Alaska, av John Green
01. Syng meg vekk, av Bror Hagemann

 
Og leseåret 2018 …?

Jeg nøyer meg med å GLEDE meg til nye leseopplevelser. Lese gode bøker og spre leseglede. Det er mitt eneste mål.

Godt nytt leseår!

21.12.17

Juleroser 2017

For tredje år på rad samarbeider Samlaget og Egmont om utgivelsen av adventstidens kanskje aller fineste julehefte. I år er temaet lenker og forsiden er signert av den danske billedkunstneren Bit Vejle. Et tiltalende førsteinntrykk, en perfekt gjenspeiling av innholdet.


Juleroser 2017, red. Herborg Kråkevik

Redaksjonen med multikunstneren Herborg Kråkevik i spissen har nøstet sammen en rekke ulike kunstneres, nålevende som døde, tolkning av ordet lenker. Det er ord og malerier, prosa og poesi. Dikt, noveller, sakprosa og attpåtil en nyskrevet julesang av Anne Grete Preus.
Det skinner av blanke blikk i desember
Av ensomhet i de fulleste rom
Av hemmeligheter som brenner i hjertet
Av en for mye og en stol som står tom
Det starter med Marit Kaldhols dikt Den kvite duken. Hvordan vi må ta vare på hverandre, også ukjente. Kanskje mest av alt de vi enda ikke kjenner. Vi er alle tråder i samme duk. Så passer det så fint med Kjell Arild Follestad som en av de siste tekstene i heftet. Han blander sammen julebudskap og midtøstenpolitikk, med utallige referanser til juleevangeliet. Enkelt, nærmest selvfølgelig, men meget effektivt. 

To av tekstene er nærmest som sakprosa å regne. Begge tar utgangspunkt i eldre verker. En refusert tegning til datidens utgave av Juleroser innleder Susanne Brøggers fortelling om Karen Blixen. Det er interessant litteraturhistorisk, men jeg undres litt over tema, og ikke minst hvorfor det ikke er oversatt til norsk. Det er kanskje det nærmeste kritikk jeg kommer i denne omtalen. Alf Prøysens Matja Madonna står i sin helhet i Juleroser. Matja er den eldre budeia som stiller opp for alle, hun som jobber sent og tidlig Bjørn Ivar Fyksen etterfølger Prøysens novelle, med en overraskende fin analytisk tekst om hans utgivelser. Prøysen «kan være sterkt følelsesladd, på grensen til det sentimentale, men det han skrives ekte, sant (…)», skriver Fyksen. Ikke minst når Prøysen gjør sin egen bestemor til en viktig del av hans noveller. Bestemor Matja er også en skikkelse i hans eneste roman. Felles for bestemor-skikkelsene er en slags forhøyelse, nærmest som en kristusfigur. Hadde alle hatt en bæssmor som hu’ Matja.

En Matja-bestemor møter vi også i Marianne Kaurins rørende novelle Fin til jul. Her skildres en tenåringsjentes årlige stell av sin bestemor, hun som skal stelles pent til julaften. Bestemoren mimrer, gjentar seg selv, år etter år, mens det voksne barnebarnet minnes litt vemodig om tenåringens utålmodighet. Lisa Aisato har illustrert novellen, og denne finnes som eget trykk i heftet. En gammel dame i snøføyka, med kjole, krøllete hår og neglelakk. Du er dømt til å bli rørt.

En annen personlig favoritt i heftet er Kari Bremnes memoar Lys i alle rom. Hun mimrer til barndommens jul, alt sett i lys av farens nåværende situasjon som pleietrengende. Faren som alltid har vært så nøye på tradisjonene, han som visste hvor alle nissene skulle stå, og han som alltid insisterte på lys i alle rom. Nå har ikke nissene lenger sin faste plass. «Vi liker det ikke. Han pappa og meg», skriver hun. – Og leserne kjenner seg igjen, med ømhet i hjertet.

Det som er og det som var. Bjørn Eidsvåg fine tekst om tro og tvil må også få noen ord. Så godt likte jeg hans vesle, forsiktige monolog, og så vanskelig er det å skrive om det.

Som en skarp kontrast til disse hjertegode fortellingene er Siste mann ståande av Synnøve Macody Lund. I hennes novelle møter vi en selvdestruktivitet, en råhet og en depressivitet som ved første øyekast virker malplassert i et julehefte. – Men selvfølgelig. Også de med hardest skall har en mykere side. Det «vil aldri vare», tenker han, og forsvinner. Så er han tilbake, hjem til henne. Lenker der også, altså. Vi trenger noen i livet vårt, vi klarer oss ikke alene. Vi er alle tråder i samme duk.

Og når flosklene atter kommer er det befriende å kunne avslutte denne omtalen med noen ord om Kjersti Bergemoens julebrev, humoristisk ærlig og behind the scenes. Det er krangling med mannen, hjertesukk om et par dagers silent treatment etterfulgt av vennskapelig gjenforening, for så å begynne på’an igjen. Og det er ungene. Disse forbaska, uforståelige ungene som slamrer med dørene og driver med fanteri man slettes ikke aner noe om. Men det er jo familie, ikke sant, man hører sammen i all evighet, på godt og på vondt. Tråder og lenker.

Dere skjønner tegninga, enten det er tematikken eller alle illustrasjonene. Håkon Bleken, Håvard Vikholmen og Frida Hansen for å ta noen. Forfattere er nevnt, og la oss heller ikke glemme Geir Gulliksen. Elementene fra Bit Vejles forside snirkler seg inn innimellom alle ordene og understreker fellesskapet.

Det er rett og slett et veldig fint julehefte. Så enkelt kan det sies. Ta vare på hverandre, i julen og i hverdagen.



Med ønske om en fredfylt og varm jul,
Ellikken



15.12.17

The Wonderling, av Mira Bartok

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!



The Wonderling, av Mira Bartok
Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier. 

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest. 

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?
Se og les: (utdrag fra boken)
Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.
Besøk: (Forfatterens egen nettside)
Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning. 

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.




Kilde: Fått i gave.



#mirabartok #thewonderling