27.4.17

Malerens muse, av Lisa Strømme

Jeg har siden oppveksten vært nysgjerrig på Edvard Munchs liv og virke. – Såpass nysgjerrig at jeg initierte firmatur til Åsgårdstrand, ene og alene for å besøke hans sommerhus, male litt bilder og lete etter motiver fra hans kjente malerier. Da jeg ble kjent med at en kjærlighetsroman med handling fra en sommer i hans liv skulle utgis, var jeg rask med å be om leseeksemplar. - Jeg, som normalt sett skyr litterær romantikk som pesten. 

Ser dere hvilket maleri jeg forsøker å illustrere...?

Malerens muse, av Lisa Strømme
Forfatter bosatt i Norge. Opprinnelig utgitt på engelsk i 2016. På norsk i 2017. Debutant.

Det viste seg å være en ordentlig fin leseopplevelse. Denne fortellingen har en ekstra dimensjon, der den kombinerer voldsomme følelser med nøkternt, neddempet språk.

Vi tas med til Åsgårdstrand sommeren 1893. Hele det vesle lokalsamfunnet endres hver sommer, også denne. Innbyggerne flytter ut av sine egne hus for å tilby rikfolket fra Kristiania losji og samtidig tjene litt penger. Det yrer av liv. Dansetilstelninger arrangeres, ungdom forelsker seg og sommernatten er ekstra lang. – Og kunstnerne forarger med sitt utsvevende, bohemaktige liv. Ingen i den vesle byen ønsker å ha den eksentriske, halvgale mannen Edvard Munch for tett på seg. Barna forbys å nærme seg huset hans, og deres foreldre unngår i det lengste å hilse på ham på gaten.

Skjønt, barn og unge har i all tid søkt å gjøre det motsatte av hva foreldrene sier. Det skjer i 2017, og det skjedde i 1893. Slik som med Johanne, hun som en gang i tiden ble malt av Hans Heyerdahl, hun som for evig tid være kjent som Jordbærpiken. – I alle fall ifølge denne romanen. I virkeligheten het Heyerdahls forevigelse av Jordbærpiken noe annet, for Johanne har aldri levd. Ikke egentlig. 

Ingen hage har flere fristende jordbær enn Munchs hage.

Det overrasker meg hvor enkelt det er å godta dette, nettopp dette at hovedpersonen er fiktiv, mens flere andre karakterer i romanen er sterkt basert på høyst reelle personligheter og hendelser. Først og fremst Munch, selvsagt. Og forfatteren løser dette godt med å la ham være sentral i fortellingen, men aldri la ham komme særlig i fokus. Han er alltid til stede, men aldri annet enn i periferien, som en underlig original plaget av sine egne tanker, hvileløs vandrende langs stranden eller oppslukt med de villeste penselstrøk. Knapt nok en eneste gang fortelles det hva han faktisk sier. Likevel ønsker vi å forsøke forstå ham og hans traumer. Forstå hans lidenskap til kunsten og febrilske behov for nærhet – vel og merke når det passer ham.

Han inspirerer og motiverer ungjenta jordbærpiken Johanne, forteller henne om fargenes makt og kunsten å male med sansene og følelsene. Hun sniker seg over gjerdet og inn i hagen hans, går inn i huset, drevet av nysgjerrighet og behov for å få den innestengte villskapen over til lerretet.

For tidsbildet er godt ivaretatt. En nærmest moderne språkdrakt til tross, beveger vi oss over 100 år tilbake i tid. Ytre staffasje som klær, interiør og bygg er nedtonet til fordel for datidens holdninger og levevis. Johanne plukker bær til Heyerdahl-familien etter ordre fra mor og tar seg hyre hos familien Ihlen i nabobygda Borre. Mor befaler, selv om far er den som bestemmer. Johanne kan ikke annet enn å si ja, mor. 

Hennes behov for selvstendighet er like lavmælt som fortellingen. Den rake motsetning, den største kontrast, finner vi i Ihlen-datteren Tullik. Hennes personlighet disharmonerer sterkt med resten av huset, og når hushjelpen Johanne kommer inn i hennes liv, griper hun muligheten for alt det er verdt. Hun gjør Johanne til sin allierte og medsammensvorne i jakten på spenning – og kjærlighet.

Skjønt kjærlighet? Hun går inn i det forbudte forholdet med Munch med hud og hår, kanskje av ekte lidenskap, eller kanskje som ren trass mot søsteren Milly, en av mange kvinner han tidligere har begjært. Tullik krever og krever, og han tar imot. – Men for ham går kunsten foran alt. Også henne.

Der hun drømmer om ekteskap, planlegger han sitt neste opphold i Tyskland. Resultatet blir like heftig som hans mest eksentriske penselstrøk. Gal og desperat av ulykkelig forelskelse stenges hun inne, først i sitt eget hjem, senere på Gaustad.

Ikke alle partier i boken er like forsiktige. Disse avsnittene gjorde inntrykk.

Slik var det kanskje i virkeligheten også. For Tullik har levd. 

Galskap og nøkternhet. Moderne språk og handling fra slutten av 1800-tallet. Lavmælt følelsekaos. Maleriene skriker og følelsene gløder i alle fargepalettens nyanser. - Samtidig er menneskene hverdagslige, havet rolig og bærene bare halvveis modne.

Malerens muse er en stille og fin historie, tross skarpe kontraster. Den gir et godt innblikk i livet i en liten sommerby i 1893, og pirrer nysgjerrigheten på Munch og hans verker. Vi møter flere kunstnere og forstår hvilken påvirkning disse sommergjestene har på et ellers søvnig lokalsamfunn. Til og med et høyst virkelig prinsebesøk lar forfatteren deg være med på. 

Det er tydelig at forfatteren har gjort et grundig forarbeid, samtidig som hun har tillatt seg kunstneriske friheter i sin fortelling. Tross mange henvisninger til ulike malerier, faller dette naturlig inn i fortellingen. Alt dette redegjør hun for i bokens avsluttende kapittel.

Ulykkelig kjærlighet. Svermerisk sommeridyll. Kunst og et høyst uvanlig vennskap. Alt pakket inn i et sympatisk, troverdig og nedtonet svøpe. – Vel verdt å lese.






Kilde: Leseeksemplar

19.4.17

Samlesing: Bjonn um dage Mann um natte

Kvinnen i Um sakne springe blome elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 


Den alltid tilstedeværende lengselen.

Vel, det var slik jeg leste det første gangen. Senere fant jeg ut at historien var inspirert av folkeeventyret Kvitebjørn Kong Valemon. - Dermed fikk også boken en helt annen betydning. Det vil si, den hadde fått en helt annen betydning hadde jeg latt den. Stadig insisterer jeg på min diffuse tolkning.

Skjønt, eventyret forklarer mer, og selv om folkeeventyr på sedvanlig vis varierer noe, er essensen den samme: En konge blir forvandlet til isbjørn av en ond heks, som straff for at han ikke ville gifte seg med henne. Fortryllelsen vil brytes etter sju år dersom han lykkes å ikke la andre se ham som et menneske. - For han er mann om natten, akkurat som i Um sakne springe blome.
Bjonn um dage. Mann um natte
Tragedien er uunngåelig. En vakker prinsesse forelsker seg i ham og hans gullkrans, skjenker ham barn som alle blir tatt fra henne, og så, en natt, ser hun ham som den han er. En mann.
______________________________________________________________________

Les også: Kvitebjørn Kong Valemon (folkeeventyr.no)
______________________________________________________________________


Det er så mange enkeltvers som gjør sterkt inntrykk i boken, og det er vanskelig å plukke ut noen spesielle som gjør ekstra stort inntrykk. Likevel, disse ordene håper jeg gir deg lyst til å lese mer.

Kjærleiki mi
Bjonn um dage Mann um natte

e stend inkje ut o inkje sjå
dinna mjuke kroppe di

Um e tende ditta vetle ljose
Sku deu ve inkje vete at e såg de

Berre ditte skumme ljose no
Ei smostunde meist deus øv


Da ke ve inkje harme nokon


- Men det gjør det. Det ødelegger alt.

Bla-i-boken: (Les bokens første sider)

15.4.17

Samlesing: Hvordan lese ordene


Mye er blitt sagt om Um sakne sprine blome. Noen er fortryllet, mens andre sammenligner leseopplevelsen med å rulle seg i kløpulver. Akkurat så fantastisk, eller akkurat så frustrerende, irriterende, kan det altså være.

- Orker jeg egentlig finne ut av det, spør enkelte. Jeg aner ikke hva jeg bør svare. Jeg håper så sterkt at de tvilende, skeptiske, skal få det samme ut av boken som meg, og samtidig frykter jeg sterkt det motsatte. Men forsøk, i det minste. Forsøk med åpent sinn.

For så vanskelig er det ikke. Ikke egentlig.

- La oss lage en ordbok, sa Beathe og jeg i kor. - Ja, og la oss oversette enkelte dikt! fortsatte vi, like entusiastiske. Så vi begynte. Kladdet, sendte forslag til hverandre, og skrotla det ene etter det andre.

Begge to sitter igjen med følelsen av å forstå, men likevel ikke klare å uttrykke.

For ordene gir ikke alltid mening hver for seg. Til det har hun en helt særegen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. 

Vi tvinges til å smake på de. Ta de inn over oss.


E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
                Jeg husker godt første gangen jeg holdt henne inntil meg, Hun lå inntil brystet
So monge nette inntu
                Så mange netter inntil

E elske hande ti onge mi
                Jeg elsket hånden til ungen min
Vetle hande
                Vesle hånden
Deu held verda kring imm
                Den holdt oss i verden 
aut um handi imme springe ei blome
                Og inne i hånden vokste en blomst


Meist dinna bloma kunst inkje leva
                Men denne blomsten kunne ikke leve


fyrr de bi inkje sumar her
                For det blir ikke sommer her


Slik leser jeg ordene. Noe sånt. Inni meg, altså. For enda klarer jeg ikke lese høyt uten at stemmen sprekker.

- Men ordene, forståelsen, det er ikke så vanskelig, egentlig. Er det vel?


________________________________________

Fremdeles litt i villrede? Kanskje Ingun fra bokbloggen Kleppanrova kan gjøre deg mindre forvirret?




12.4.17

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen



Mine kolleger var ytterst tvilende til hele konseptet. - Feel good-roman om en revisor? Det tror jeg ikke er mulig, utbrøt de tørt. Skjønt, selvsagt ikke uten forbehold. – Men den skal visst være morsom! forsøkte jeg videre. De kikket tomt ut i luften og ristet på hodet over meg, revisjonskontorets sekretær.

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen
Utgitt i 2017. Feel good. Norsk. Debutant.

Midt i årsoppgjøret har jeg enda ikke lykkes å selge den inn som lesestoff til mine kolleger. – Nå har jeg lest den, forsøkte jeg meg. – Og hva syns du? fulgte de opp. – Ja, jo, det er jo litt revisjonsuttrykk der da, kanskje du kunne lese den så kan vi snakke om den etterpå? lokket jeg.
Fra forlagets presentasjon:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.
Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender.
Sannheten er at dette er litteratur langt utenfor min komfortsone. Akkurat som med snakkisen Ingrid Winther klarer jeg rett og slett ikke se humoren. Jeg humret ikke en eneste gang, selv om jeg ser at andre fint kan være i stand til det. Og DER skjønner dere hvorfor jeg har gruet meg for å skrive om boken.

- For en gyllen regel er å være snill med debutanter. En annen gyllen regel er å unngå personlig synsing, i særdeleshet om man i utgangspunktet har vanskeligheter med å føle seg bekvem med en viss sjanger. Jeg sliter litt der. Derimot kan jeg forsøke å skrive litt om det forfatteren skriver og hvordan hun faktisk skriver det:

Linda Skomakerstuen bobler over av skriveglede. Hun er velsignet med en god penn og teft for godt språk, men hennes ordrikdom går tidvis over alle kosteskaft. Jeg koste meg med det i begynnelsen, men fikk etter hvert lei. Den ene beskrivelsen avløser den andre og vipps har man helt mistet tråden. Det er, når det er sagt, kanskje noe typisk for sjangeren. Og for å følge opp betegnelsen feel good; det blir ærlig talt litt too much.
Tømmerkoia ligger på ei glenne mellom trærne. Den er farget av vær og vind, brun og skjoldet som skogbunnen og trestammene. Ei gran stikker opp av torvtaket, og det sitter to kråker og krangler på takskjegget. Det ville ikke overrasket meg om Espen Askeladd hadde dukket opp i skogholtet, men han er ikke å se, ikke kongsdattera heller. Det er bare oss to, to forkomne skognisser som sjangrer over tunet.
- Men igjen, det er meg: Jeg som ikke har sansen for feel good-romaner. Rett skal være rett: Det er mange ord i denne omtalen også. Faktisk i overkant mange. Likevel, jeg har tenkt og grublet, og stadig mener jeg overfloden av ord forstyrrer handlingen. Jeg leser at det skjer ting, men selve handlingen fortoner seg stadig som uvesentlig. Hun leker seg med språket, men dette går ut over selve historien, og interessen daler tilsvarende. Jeg ender opp med å ikke orke å lete etter handlingen, for jeg finner bare ord. Det er synd. For igjen; hun har en god penn. Hun kan skrive, og boken fremstår som tvers igjennom sympatisk. Jeg vil så gjerne like fortellingen, men jeg får det ikke helt til.

Jeg er vel litt for sær *, rett og slett. Akkurat som Elvira, bokens hovedperson. Det er noe befriende over romaner hvor persongalleriets fremste ikke umiddelbart smetter inn i hjertet på leseren. Hun er vanlig, med feil og mangler som alle oss andre. Og kanskje er nettopp denne bokens feil og mangler nok til å fenge mange lesere. Det er ikke så farlig. Det er bare jo bare underholdende.
* Litt for sær, eller så burde redaktøren i forlaget vært strengere underveis. Les boken og avgjør selv. Se om du er enig med meg, eller med de begeistrede, mer profesjonelle anmeldelsene.
Når årsoppgjøret er over håper jeg mine kolleger tar seg tid til å plukke opp boken. Revisjonsreferansene som dukker opp dann og vann, vil formodentlig alene være nok til at de finner boken underholdende. – Og jeg håper at den evigvarende, tørre humoren oppfattes av andre som det den er ment å være. Morsom.





Kilde: Leseeksemplar.


11.4.17

Samlesing: Om å dikte opp sitt eget språk

Mine norsklærere rev trolig av seg et hvert hårstrå under rettingen av mine stiler. - Særlig nynorskstilene. Jeg elsket å skrive, elsket å skrive side etter side, ordene tok liksom aldri stopp. Skjønt, ordene stod sjeldent i ordboka. Et raskt googlesøk avslører at klassen min ikke var de eneste som omtalte det som Spynorsk mordliste. I alle fall. Jeg var ikke særlig interessert i rettskriving. Det fikk bli som det bli, det virket riktig i mitt hode. Læreren fortvilte og tømte den ene røde pennen etter den andre.

Noe sier meg at Catherine Blaavinge Bjørnevog hadde en Spynorsk mordliste hun også.

Jeg reddet inn norskkarakteren i sidemål med min fortellerglede, og etter noen år fant jeg gleden i å lese nynorske romaner. Det var noe syngende over dette språket, noe drømmende og vakkert, som jeg måtte bli litt eldre for å oppdage.

Photo credit: Irritert jente (!) 

Bjørnevog var kanskje enda mer standhaftig. Hun lot ikke røde streker ødelegge skrivegleden. Tvert imot, hun utviklet sitt eget språk. En form for nynorsk med sterke elementer av dialekt. Litt herifra og litt derifra. En slump gudbrandsdalsk, en solid dose gammelnorsk, en del fra Telemark og enda litt inspirert fra de gamle landsmålsdikterne. Og mest av alt: nynorsk formet ut fra eget hode. En slik nynorsk man lager seg ut i fra hva man tror, ikke hva man kan.

Også må hun ha sunget masse. Ordene deler seg der sangeren messer ut sin fortelling.

Så hun sang i vei på sin egen form for nynorsk. Hun, med oppvekst på Tjøme og bosatt i Madrid. En kollega tok henne i skole, lo av henne og ba henne skrive riktig. Det er ikke sånn, det er sånn. Skriv riktig hvis ikke kommer jeg med den røde pennen min. Ja, noe slikt. 

Bjørnevog tok helt av i sin respons. Formen var SMS, språket var … nynorsk-ish. 
maule ti ske inkje tydast 
- Målet ditt skal ikkje tydast.

Fra SMS til bok, altså. Det er vi veldig glade for. 

Og der hvor jeg lar meg begeistre, ønsker andre å forklare. Språket er arkaisk, sier språkforskerne. En etterligning av gammeldags språk, svarer vi som ikke er utdannede innen lingvistikk. Hun er inspirert av Solaris Korrigert, sier noen. Ja, også av den nynorske bibelen fra 1938, sier andre. Ja visst, og ikke glem Heime mellom istidene, sier atter andre. 

Nei, vet du hva. Dette har jeg utviklet selv, sier hun.
To gonger har ho opplevd å mista det norske språket etter svangerskap. Ho forstod, men fann ikkje orda sjølv. Først etter fleire månader med ulike små og store øvingar kunne ho uttrykka seg som normalt igjen.
(…) Erfaringa med å måtta setja saman orda på nytt i hovudet gav ho ei heilt ny tilnærming til språket, som opna for skapande skriving. 
– Det var ei språkleg openberring. Eg lærte å elska språket gjennom å mista det, forteller hun i et intervju med Framtida.

Resultatet har blitt en diktsamling, en sorgfull fortelling, som berikes ytterligere av språket. Ordene og musikken i de. Mørket er mørkere. Vemodet tyngre. Tårene saltere. Savnet sterkere. 

Alt forsterkes.