24.2.17

En jente og en gutt, av Morten Brask

Boken jeg nå skal forsøke fortelle om, gikk dypt følelsesmessig inn på meg. Følelsesmessig, fordi jeg kjente meg i situasjonen. Denne beretningen kan bare være skrevet av noen som har opplevd det selv.


En jente og en gutt, av Morten Brask
Dansk. Utgitt på norsk i 2014.

Og ja, i et intervju med Vårt Land bekreftes det jeg trodde. Overskriften levner ingen tvil: Mistet tvillinger – skriver om livet som forsvant. Akkurat som i boken rakner livet og alt han kjenner til, når katastrofen inntrer. Barna dør, samlivet tar slutt. Han takler ikke forpliktelsene samfunnet pålegger ham. Jobb, rutiner. Alle forventningene til ham som far og mann. Bare det å få i seg næring blir en oppgave han ikke klarer å forholde seg til. Han synker ned i et hull, et tomrom, hvor ingen ting lenger betyr noe. Helt til han, på et tidspunkt hvor han ikke lenger har mer å miste, reiser ut og bort fra alt. 

Det har tatt mye tid, tanker og bearbeiding å skrive denne boken. «Omgivelsene liker ofte å se på mannen som den sterke, den som støtter sin kjære gjennom tykt og tynt. Men mannen greier ikke alltid å leve opp til forventningene. Jeg greide det ikke» forteller han i intervjuet.
Alle spurte hvordan det gikk med meg. Ingen spurte hvordan jentenes pappa hadde det. Ikke en gang jeg.
Men det hele begynner et sted. Og det begynner med en forelskelse. Et tilfeldig møte blir til mange og med tiden blir de et par. Årene går og hun ønsker seg barn. Tanken på å stifte familie, sånn på ordentlig, fører til et ultimatum, et han går med på kun av redsel for å miste henne. Hans alt. 

Noe går likevel galt. Kanskje fordi han ikke ønsket seg barn like sterkt som henne. Kanskje fordi hun var sint på ham under graviditeten. Skyldfølelsen og trangen etter å fordele ansvar overvinner fornuften. Noe er galt, barna må ut, og det alt for tidlig. Det er en jente og en gutt, og de lever. I 12 dager lever de. I 12 dager lever foreldrene med angst og håp. I 12 dager spør de legene om hvor store sjanser barna har for å greie seg, ja, for de må jo det, de kan ikke gi opp troen. Det må gå bra. Båndet, det ubrytelige båndet mellom foreldre og barn, er for lengst dannet. 

Også for faren selv. Han kjenner hvordan guttens lille hånd griper om fingeren hans. Han er blitt pappa, alt er forandret, livet har fått en ny dimensjon.
Jeg la hånden min forsiktig, forsiktig over jentas vesle kropp. Jeg pustet for henne. Mobiliserte alt av morskjærlighet, lot det stråle gjennom kuvøsens gjennomsiktige vegger. Hvis hun kjente hvor glad jeg var i henne ville hun kanskje kjempe mer. Overleve.
Så skjer det som ikke skulle skje. Barna, en jente og en gutt, dør. Stillheten inntrer. Tomheten. Ingenting har lenger noen mening. 

Tomt, tomt, tomt. Ikke tomt engang. Bare … ingenting.
To dager etter den første dør også den andre. Kunne jeg ikke i hvert fall få beholdt en? Hvorfor måtte begge dø fra meg?
Det er mye mer ved denne boken enn selve tragedien. Lenge er den en rørende og varm fortelling om forelskelse og kjærlighet. Følelsene skrives frem uten påtrengende forherligelse. At dette kommer fra en manns ståsted gjør det hele kanskje enda mer rørende for leseren.

Ømheten i det hele som forsterkes av bokens korte, presise setninger. Det er rett frem og liketil, ingen hemninger, men heller ingen overdrivelser. Det føles ekte, også før man vet at forfatteren har skrevet om egne erfaringer. 
Jeg husker ingenting fra de første månedene. Jeg gjorde ting, var ute på aktiviteter. Smilte og snakket. Men jeg husker ingenting. Plutselig var det gått tre år.
Og når dette fatale skjer, eller kanskje mest av alt like før det skjer, når panikken og angsten slåss med trassig tro og håp, er man i situasjonen. Når fortelleren fokuserer på interiøret mens legen formidler barnas forsvinnende lille sjanse for overlevelse, er det med en troverdighet og innlevelse som er vond, men desto mer psykologisk og empatisk sett viktig, å ta inn over seg. 
Selv husker jeg de gråmønstrede stolene. Det gråprikkede laminatet. Jeg så mer enn jeg lyttet. Irriterte meg over fargevalg. Senere fokuserte jeg på sykehusprestens insisterende nikking når han snakket. 
Likevel går man videre. Man finner nye veier, legger ut i retninger man ikke trodde man skulle begi seg ut på. Graven besøkes, du har ikke annet sted å øse ut kjærligheten din. Hendene famler etter noe som for lengst er tapt. Aldri, aldri, aldri vil du kunne stoppe tårene, og aldri, aldri, aldri vil du gi slipp på savnet. De er barna dine, du er deres foreldre. Ingenting kan ta fra deg kjærligheten.

«De er blitt en del av livet mitt. De ga meg en bunnløs sorg, men har senere løftet meg opp slik at jeg kunne begynne på nytt. De skapte i meg det som Salman Rushdie i Sataniske vers kaller å dø for å kunne leve igjen» sier forfatteren i intervjuet.
Ja. Akkurat slik. 





Les også: Små føtter setter dype spor, redaktør Janne Teigen. Jeg har selv bidratt med to små tekster i samlingen av historier, dikt og råd. – Til minne om våre barn som aldri rakk å vokse seg store.

I kursiv: Avsnittene i kursiv er ikke sitat hentet fra boken, men beskriver mine egne tanker og erfaringer.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: (ingen)

20.2.17

Mammutsalget 2017: Tips

For seks år siden debuterte jeg som mammutorakel. Det var min fordømte plikt som ubetalt bokblogger å informere om mammutfallgruver, mammutgjengangere og mammutgull. – Selv en kronisk mammutskeptiker må innrømme å tidvis finne gull blant alt som øyensynlig glimrer inne i katalogen. 
Ellikken presiserer | Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. For dette innlegget er jeg blitt tilbudt 3 valgfrie bøker fra katalogen. Katalogen finner du (HER). Salgsperioden varer i år fra 6. til 18. mars.
Gullet kan lettest beskues dersom man flerrer bort alt av tidligere års bestselgere, matbøker ingen uansett leser og gavebøker som blir liggende og samle støv. Personlig har jeg dessuten vondt for å få noe annet enn metallsmak i munnen av de alt-for-mange krimbøkene som hvert år forsøkes selges gjennom kampanjen. Og tips til strikkebøker? Vel, oppsøk heller en av mange strikkeblogger.

Det er altså her jeg kommer inn i bildet. Jeg, selverklært mammutorakel. Eller #jegermammutjeger som jeg kan kalle meg i år, siden jeg får tre bøker for strevet. No strings attached, no money paid, bare ærlig og redelig anbefaling fra min side. Og jeg tar åpenbart oppdraget på alvor, dette blir som en egen bok å regne.

Øyeblikkelig ekstase

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte (kr. 99). Jeg er fortsatt, noen år etter utgivelsen, i lykkerus over å dele navn med en knakende kul romanskikkelse. Hun har riktignok en K for lite, men jeg er ikke kresen på slikt. Nå finnes den på Mammutsalg! Hallo! (Les min omtale)

Særlig om jeg kunne unngå å fremheve akkurat denne i et innlegg om Mammutsalget. Jeg har mest lyst til å skrive KJØP med store bokstaver, og kanskje har jeg allerede gjort det.

- Men altså ...

I dag, 20. februar 2017, lanseres årets mammutkatalog. Jeg fikk utgaven noen dager i forveien og har, tradisjonen tro, gransket de 48 sidene med øyne, briller, attpåtil lupe. Forsiden reklamerer med over 800 titler, 800 pent innbundne bøker til opptil 85 % avslag.

La meg presisere:

Usedvanlig få bøker selges til nærmest-gi-bort-pris.

Mange av disse bøkene er tidligere års bestselgere, eller antatte bestselgere, forsøkt solgt år etter år til stadig lavere pris. 

Faktisk, i 2015 hadde jeg en liten sekvens under tittelen Repetisjonen. Jeg skrev: 
Romanen er de evige gjengangerne i Mammutsalgsammenheng. Jeg forguder forfatteren, men nå begynner jeg å tvile på bokens fantastiske kvaliteter. Riktignok er den tretti kroner billigere enn i fjor, men likevel. Kanskje jeg griper muligheten om et par år.
Vel, gjett hva.

Der var den igjen, gitt. I en og samme person, av John Irving. Trolig var den å finne også i fjorårets katalog, kjapp utregning til 129. Nå koster den 99 kroner. Her kunne jeg tipset om loppemarked, men siden Mammutkampanjen aldri gir opp håpet om å selge ut deres eksemplarer, er det kanskje slik at den slettes ikke finnes i noens bokhyller …? Jeg får mindre og mindre lyst på boken, men om dette er eneste bok i hans samling du mangler, er det kanskje greit å benytte seg av tilbudet. Eller har du nok is i magen til å vente enda et år? 

Ikke sant, så bra det finnes folk som kan veilede dere i mammutjungelen!

Advarsler

Og for å skrive enda mer om disse berømmelige bestselgerne. Unngå bøkene som alle leste for 2-3-4 år siden. Disse som lå under et hvert juletre, bøkene som ble reklamert for i hytt og gevær, til og med via rosablogger (trolig svært god betalt). Unngå disse, for tro meg:

Ingen orker lenger snakke om akkurat disse bøkene. Når snakket man sist om Sjarmen med tarmen i festlige lag? For ett år siden? Ja, nettopp.

Du finner ti eksemplarer på et hvert loppemarked. På posesalg til en slikk og ingenting.

Ikke det at bestselgerstempelet er ensbetydende med dårlig kvalitet. – Skjønt, det finnes etter sigende krim som er langt bedre enn Jo Nesbøs retrokrim. Og Jon Michelets krigsseilerromaner inneholder muligens flere ord enn du har utbytte av. Jeg prøver i det hele tatt bare å si at du kanskje kan bruke pengene dine på andre bøker i stedet for. 

Og en siste insistering på kritisk blikk: Sjekk pris. Mange av disse bøkene har vært til salgs over flere år. En del husker jeg har vært solgt til lavere pris gjennom andre kampanjer. Og kanskje kan du nøye deg med pocketutgaver til en billigere penger?

Skremt fra sans og samling? Neeeeeeeeeeei, les videre.

FOR …!

For, for, for, nå kommer vi til den morsomme delen av mammutoppgaven:

Høydepunkt

Jeg er nemlig rett og slett ganske begeistret for årets katalog. Overraskende begeistret, og det takket være både utvalg og tematiske gjengangere: 

Blant de 800 titlene finner jeg mange romaner jeg selv har lest og stort sett har likt, og en del jeg ikke har lest selv vet jeg andre har lest – og stort sett likt. 

Det er en bokbloggers lodd her i livet å få et hjem fylt opp av bøker. Forlagene sender ut leseeksemplarer og andre bøker blir kjøpt inn. Det er ikke fullt før bokstablene når taket, er min trøst og min samboers store sorg (Og ja, vi snakker til og med taket på do, her må hver minste lille kvadratmillimeter telles med).

Det får være innledning god nok; det er med en bokbloggers sprekkeferdig stolthet at jeg kan meddele at jeg har lest 25 av romanene i katalogen. En del midt-på-treet, andre rett og slett veldig gode. Når det kommer til bokpushing påkreves i tillegg faktoren «Trenger-du-egentlig-kjøpe-akkurat-denne»? Vel, her kommer det.

Ellikken anbefaler:

Havboka, av Morten Strøksnes (kr. 149). Denne sakprosaen om noe så banalt som fisking fikk overraskende mye oppmerksomhet og lovord ved utgivelsen i 2015. Senere har den blitt en slager også i utlandet OG premiert som vinner av Bokbloggerprisen Åpen klasse. Jeg kjøpte min utgave for samme sum, men så var den også i pocket. Dette er en bok du vil bli glad i, sann mine ord. – En stayerbok. (Les min omtale)

Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik (kr. 129). Forfatteren skriver i nærmest journalistisk ånd ned Ola Schrøder Røysets opplevelse av å leve med sykdommen Spinal Muskel Atrofi. Ærligheten er forbløffende, og både forfatter og intervjuobjekt fremstilles tidvis nærmest litt usympatiske. Jeg ble rett og slett veldig imponert – og forhåpentligvis bittelittegranne klokere med mer empatisk. (Les min omtale)

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi (kr. 129). La meg også rose denne novellesamlingen opp i skyene: Tre fortellinger som vil få hjertet ditt til å blø, faktisk noe av det fineste jeg har lest i denne sjangeren. (Les min omtale)


Tre til på rappen

Det er Ales, av Jon Fosse (kr. 99). Fossisk er litt vanskelig til å begynne med, men jeg har til gode å høre noen som ikke er blitt frelst om de først forsøker seg på ham. Denne historien regnes ifølge reklamen av mange som hans mesterverk. (Les min omtale)

Det som en gang var jord, av Simon Stranger (kr. 149) Norsk dystopi i The Road-ånd. Det er langt mellom norske forfattere som vil noe mer enn navlebeskuelser, og Stranger fortryller meg med sine uortodokse fortellergrep. (Les min omtale)

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller (kr. 129) Trilogien er en av mine norske favoritter i nyere tid. Spennende persongalleri og et særegent tidsbilde gjennom tre tiår. Har du kjøpt de to foregående under tidligere Mammutsalg er denne en must. (Les min omtale)

Og la meg ikke glemme ...

Arne Garborg fra bleike myr til alveland, av Jan Inge Sørbø (kr. 179). Hva med en biografi? Slike bøker har en tendens til å bli værende i bokhylla, man blir jo litt småglad i folk man lærer bedre å kjenne. Og selv om einstøingen og originalen Garborg ikke var den enkleste mannen å forholde seg til, hadde han selvsagt sine grunner. Dessuten kan biografien, den svært grundige sådan, gjøre deg mer nysgjerrig på fru Hulda. Hun er langt lettere å like. (Les min omtale)

- Men dette er jo bare norske bøker, sier du kanskje. Jeg har lest åtte oversatte i tillegg, og de to jeg kan anbefale er nevnt lenger ned i dette innlegget. Let og du skal finne. 

(Ok, ok, ok, bare så du ikke skal unngå å se det: Brevene dine legger jeg under madrassen, av Astrid Lindgren og Sara Schwardt + Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery)

Resten er som veskebøker å regne. Altså, ikke at de ikke er gode, men de egner seg ypperlig som reiselitteratur og er da å foretrekke i pocket. Unntaket er kanskje Barneloven, av Ian McEwan (kr. 149), som jeg likte ekstra godt. Forfatteren har såpass mange gode bøker på samvittigheten at han trygt kan være representert i bokhylla. (Les min omtale)

Andre romaner jeg har omtalt:

Den ekte krimmen

Til min glede finner jeg mange sakprosabøker som omhandler andre verdenskrig. Personlig interesse, jeg vet, men jeg vet også jeg ikke er alene. Her benytter jeg anledningen til å tipse om Eirik Veums bøker om Nådeløse nordmenn. Både Gestapo, Hirden og Statspolitiet selges for 99 kroner. Det er et bra tilbud, og noe jeg selv kommer til å vurdere.

Selv har jeg lest to sakprosa som jeg kan anbefale med hud og hår. Den ene, Den største forbrytelsen, av Marte Michelet (kr. 149), handler om det norske holocaust, og ble raskt en populær bok, til og med nominert til Bokbloggerprisen. Observante kataloglesere husker den kanskje fra i fjor? (Les min omtale)

La meg heller fokusere litt ekstra på denne:

Frontsøstre, av Vegard Sæther (kr. 149) (Les min omtale)

Boken har fått lite oppmerksomhet, og kanskje, kanskje, kanskje kan oppføringen bidra til at noen flere får opp øynene for denne glitrende boken. Kvinner som tjenestegjorde for nazistene er et lite omtalt tema, til tross for det rike utvalget sakprosa fra andre verdenskrig.

Gladsaken

For alle som er glade i Astrid Lindgren er årets katalog et lyspunkt: Hele fire bøker om eller av henne, og alle (så vidt) under 200-lappen. Her er gjengivelsen av hennes egne dagboknotater under andre verdenskrig, en biografi av Jens Andersen, barneboken Jo visst kan Lotta sykle og en bok jeg selv kan anbefale:



Dette er ingen roman i ordets egentlig betydning, men noe så enkelt – og unikt – som en brevkorrespondanse mellom forfatteren og ungjenta Sara. Den gir et annerledes bilde av den private Astrid og samtidig et rørende innblikk i en ungdomstid med ekstra utfordringer. 

Og mens vi er i gang, la meg slå et slag også for disse barnebøkene:
  • Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery (kr. 99) – Klokt og hjertevarmt både for barn og voksne. Ikke bare er dette en av mine favorittbøker gjennom tidene, men dette er også min favoritt blant de mange illustrerte utgavene. (Les min omtale)
  • Den store boken om mormor og de åtte ungene, av Anne-Cath Vestly (kr. 199) – Ok, ok. Kanskje preget av egne litterærere barndomsgleder, men kan være en fin gavebok til små helter og heltinner du er glad i.
  • Fugl, av Lisa Aisato – Nydelige illustrasjoner og hjertegod historie, nominert til Bokbloggerprisen.
  • Fontinis fine illustrerte verk Historium (kr. 179) og Animalium (kr. 149) – Disse blir man ikke lei av å bla i med det første. Sistnevnte er en plakatbok.
  • Gutta i trehuset med 13 etasjer, av Andy Griffiths og Terry Denton (kr. 29) – Populær bok for unge ungdom til superpris.

Joda, for forsidens proklamering av «Opptil 85 % avslag» stemmer. Du må bare lete litt. – Og om du har orket å lese gjennom alt jeg har på hjertet, er du kanskje ørlite granne mer klar over både gull og gråstein.

God lesefornøyelse, enten du velger din litteratur i butikk, loppemarkeder, bibliotek eller egne bokhyller.






#mammutsalget #mammutjakten2017 #jegermammutjeger

14.2.17

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

La meg slå et slag for novellekunsten. Konseptet er som skapt for folket. Det passer for alle, det være seg de lesevante eller de som knapt nok rører en bok. For alle som ikke orker bruke mye tid på bøker og for alle som stadig har knapt med tid. Og samtidig de som har et hav av tid: Noveller må leses i sammenheng og grunnes over. Enkeltvis og samlet. 

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola
Novellesamling. Utgitt i 2017. Norsk.

Og la meg slå et slag også for akkurat denne novellesamlingen. Det er noe befriende over Arvolas språk. Det er forståelig og enkelt, rett frem og folkelig. Det flyter fint, du kjenner deg igjen i settingen. Det beste er likevel det tilgjengelige budskapet, dette lille ekstra som gir leseopplevelsen mening.

Jeg vet hva du driver med består av ni noveller hvor vi møter nordmenn, unge som eldre, med ulik livserfaring og posisjon i det norske samfunnet. Ikke alle treffer like godt, det skal sies. Kvaliteten på historiene er litt for ujevn, men sammen utgjør de en tankevekkende og interessant helhet jeg gjerne anbefaler videre.

Det handler om Norge i dag. Et land, et folk, som holder på en fasade som stadig oftere slår sprekker. Akkurat som fugleburet på omslagbildet. Øyensynlig er det et tiltalende omslag, fargen er rosa og illustrasjonen viser et fuglebur. Luken er åpen, fuglen har fløyet. Frihet og lykke, vil du kanskje si. – Men se nøyere. Se bunnen som har sprukket, og korset på toppen, vil ikke det gi assosiasjoner til en gravplass? Et lite minnesmerke med en dyp og hul bunn. Jeg så det ikke selv, ikke før jeg hadde lest boken. På samme vis lot jeg meg også fortrylle av inngraveringen i permen. Sort perm, med et vell av grener, små, tynne som strekker seg ut. Grener, akkurat som sprekkene i fugleburet. Og igjen dette lille korset, den lille detaljen som fører med seg et snev av tvil, en liten uhygge, og endrer inntrykket. 

- Så gjennomført er det faktisk. Hemmeligheten ligger i detaljene.

Riktignok ser man ikke alt med en gang. Det tar litt tid, du bruker noen sider på å forstå. Du ser tidlig det er noe som skurrer, men du vil helst tro godt likevel. Akkurat som du helst vil tro godt om naboen. Mannen i gata. Nordmenn. Oss privilegerte norske kvinner og menn som har det så inderlig godt med alle oljepengene våre. Vi som lever i fred.

Arvola viser oss noe annet. Fasaden er for lengst sprukket.

I novellene møter vi mannen og kvinnen på gata, hvordan de egentlig er. Deres usympatiske trekk, kulden, streifet av ondskap. Det unevnelige vi ikke tør vise til noen. Vi møter ungen som river en vinge av fuglen han holder i hånden. Vi møter den omsorgsfulle barnehageansatte som i et anfall av innestengt raseri forteller barna hva som skjer etter døden. Hva som egentlig skjer. Vi møter han som river ned et sandslott og spytter ned i restene. Og vi møter den kjærlige partneren som publiserer de mest ondskapsfulle kommentarer, trygt skjult bak en pc-skjerm.

De er oss. 

Oss. De kalde. De tause. De som ser en annen vei når urett begås. De som ikke sier imot. Og av og til, ubehagelig ofte, de som skjuler sitt egentlige jeg.

I samlingens siste novelle eskalerer det fullstendig. Aktualisert gjennom flyktningkrisen gjengis høyst reelle nettkommentarer som man ikke forstår noen kan tenke eller aller minst publisere. Det hele gjennomsyres av et hat vi har vanskelig for å fatte at noe menneske, noe normalt menneske, kan kjenne. Det er såpass ubehagelig lese, å innse, at du føler deg kvalm lenge etterpå. Du har lest kommentarene selv. I forgårs. I går. I dag. Du kommer til å lese de samme på nytt i morgen. 

Facebook avslører deres navn og bosted. Det er alltid noen som trykker liker eller kaster seg på med ord som vitner om et like forkastelig menneskesyn. På profilbildet poserer de med barn eller barnebarn. Mannen eller kvinnen i gata. – Og de er ubehagelig mange.

Vi, resten, sitter stille og godtar kulden som siger inn over landet. Vi, den tause majoriteten, er deres støtteapparat.

Det er på tide å kjempe imot.





Les også: Min omtale av Arvolas novelledebut (Det går ikke over).
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Bokbloggeren Anita har skrevet mer utfyllende om novellesamlingen i (dette innlegget). Også (Elisabeth fra bloggen Bokstavelig talt) og Leserommet har (skrevet om boken).

12.2.17

Det er Ales | Det Norske Teatret

Torsdag kveld tok jeg med meg en håndfull kolleger til Det Norske Teater. Anledningen var dramatiseringen av Jon Fosses Det er Ales, en roman jeg nylig har lest og blogget om. Historien gjorde veldig inntrykk, dette kunne jeg bare ikke gå glipp av, snørr og tårer og mektig ettertanke. – Dessuten sårt trengte kulturkjerringpoeng.

I vår lille gjeng var jeg den eneste som hadde lest boken. Jeg fortalte litt forsiktig om hardt liv ved fjorden, venting, savn og sorg. Om generasjoner som følger hverandre. Om gjentakelser, både i tid, ord og hendelser. 

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Regissør og visuelt konsept: Gianluca Iumiento
Dramaturgi: Maria Sand
I rollene: Maria Sand (ung Signe), Elisabeth Sand (eldre Signe) og Oddbjørn Thue (Asle)

Hadde jeg drukket kaffe på dette tidspunktet ville jeg satt den i halsen.

Tenk deg. En splitter naken mann sprader rundt på en godt opplyst scene, en intimscene i ordets rette forstand, i Adams drakt. Kliss naken, altså. Han står bredbeint og gliser til publikum. Publikum ser ned. Rundt og rundt på scenen sprader han mens han skrur på fire neonlys. 

Heimen. Fjellet. Fjorden. Himmelen.

Disse få minuttene fortoner seg som en evighet mens jeg engster meg over hva jeg egentlig har tatt med kollegene mine ut på.

Han går av. Tar på klær. Inn på scenen kommer en kvinne bærende på et Lundby dukkehus. Mine kolleger er trolig fremdeles skeptiske, men jeg, jeg som kjenner historien, forstår at nå, nå kan det starte.

- Hei, sier hun. - Hei, hei, hei, og hun gir seg ikke før publikum hilser tilbake. Jeg er taus og urørlig, dette vil jeg ikke være med på, jeg vil gråte, ikke le, kom igjen, la det være som i boken. Tenker jeg, tenkte jeg.

Det er den eldre Signe som står der. Hun setter fra seg dukkehuset og begynner å skissere opp settingen. Anetavlen på veggen bak. Heimen og menneskene som lever der. Inn på scenen, fra publikum, kommer den yngre Signe inn. Fester tapebiter for å illustrere storevegen og litlevegen nedenfor huset. Brygga settes ved Fjorden. Naustet antydes. Fjellet er i form av et neonskilt som lyser, men samtidig sperrer for sola fra Himmelen. Plystrer inn fuglekvitter på en lydopptaker. Asle kommer inn, han som tidligere var naken, blåser inn i sin mikrofon, lager vind og uvær. Der er Signe, sier den eldre Signe og holder frem en liten tredukke. Der er Signe, sier den yngre Signe og holder frem en annen tredukke. Setter den ved siden av Signe i dukkehuset. Og der, der er Ales.

Neonskiltet lyser. Heimen.

Jeg har gåsehud fra topp til tå. Mine kolleger smiler usikkert. Spredte fnis blant øvrig publikum. - Hvordan kan dere le, tenker jeg, tenkte jeg. - Fortellingen er vondt og sorgfylt, det er ingenting å le av, fortell, fortell videre.

Og de forteller. Det er unge Signe og Asle som snakker, sier hun, sier han, mens den eldre Signe sitter på en benk og observerer med sorgfylt blikk. Og akkurat som i boken snakker de om ingenting og likevel om alt. Signe som ikke klarer å trenge inn, Asle som ikke forstår hvorfor hun ikke forstår. Signe som vil ha nærhet, Asle som har nok slik det er. Mens han går ut i stormen, ut til havet, ut til intet, kler hun seg naken, hun er desperat, hun trenger ham, gir alt, men likevel går han ut. - I’d rather be lonesome synger hun, og trykker på repeat. Igjen og igjen, akkurat som i boken. Alle disse gjentakelsene, understrekingen av ensomheten og fortvilelsen. 

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Den unge Signe danser til hun nesten stuper. En vill, kaotisk dans full av fortvilelse. Asle går og går på tredemøllen. Den eldre Signe spruter vann på ham, holder en vifte mot ham. Rekvisittene, aktivt tatt i bruk av skuespillerne, drukner i resultatet. Asle ER i stormen. Asle ER i båten. Signe ER i huset, i Heimen. Selv om hun lener seg mot et neonskilt, selv om hun bare er som en tredukke i dukkehuset. 

Den unge Signe står ved bryggekanten, regnet pisker henne i ansiktet, vinden blåser henne nesten over ende. Vi ser knapt nok viften og sprutflasken. 

Det er gått en time siden jeg lot meg forstyrre av de unges treningsbukser med tre striper. Like lenge har jeg godtatt at Asles lue er rød. For genseren, den gode varme genseren Signe en gang strikket til ham, er like svart som i boken. Like svart som Asles sinn, like svart som sorgen.

Og like svart som genseren den eldre Signe nå knuger inntil seg, der hun sitter på benken og venter.

Året er 2002. Det er gått 23 år siden Asle forsvant der ute på havet. Hun har ventet i tjuetre år. Hun snakker inn i mikrofonen, trykker repeat, spiller ordene sine igjen og igjen. Akkurat slik hun har tenkt det samme tankene igjen og igjen i alle disse årene.

Der, midt i dramatikken, reddes Kristoffer opp av vannet. Og der, like etter, ser Kristoffer sin kone bære Asle, sju år gamle Asle, han som vår Asle er kalt opp etter, opp fra vannet. Armene henger rett ned. Hodet henger rett ned. Der Kristoffer overlever, dør Asle. Og Asle, Signes Asle, publikums Asle, er borte. Bare borte.

Neonskiltene blinker urolig. Fjorden. Himmelen. Annenhver gang og samtidig.

Nå løper unge Signe og eldre Signe på tredemøllen, desperate og fortvilede, kan de bare se på dramatikken ved fjæresteinene. Det er ingenting de kan gjøre, de bare løper og løper. Støyen overdøver ordene, men jeg vet jo. Jeg kjenner historien. Asle er nå Kristoffer. Den usigelige tunge Kristoffer som selv en gang ble reddet. Kristoffer som bygde båten hans sønn lekte med da bølgene tok ham. Vesle gutten på sin egen sjuårsdag.

Ales, gamle Ales, tippoldemora, går rundt i huset og ser på. Følger med. Slik er det, sånn er det, han har det godt hos Gud, den vetle guten. Det kommer ikke noe godt ut av å sørge, sier hun. Signe, ikke den unge, ikke den eldre, vet ikke om hun kan gå inn, inn i sitt eget hjem. Det er fullt, dukkehuset er fullt, Heimen er full. Alle generasjonene som følger hverandre, som er der på samme tid og samtidig ikke. Akkurat som den unge Signe ser den eldre Signe, og den eldre Signe ser den unge Signe.

Akkurat som Asle ser bålet. Signe ser bålet ute i havet. Asle ser bålet ved naustet. Signe er redd, Asle forvirret og engstelig. 
- Forstod dere noe av bålsymbolikken egentlig, spurte jeg.
- Nei, kanskje ikke helt.
Les boken, fortsatte jeg. Da vil dere forstå. Da vil dere forstå all symbolikken, forstå alle gjentakelsene, kjenne vinden, regnet, tungsinnet. Dere vil kjenne gåsehuden som jeg kjente under forestillingen. Gåsehuden som eskalerte i sluttminuttene. 

Den eldre Signe sitter ved sin post. Ensom og sørgende. Utilnærmelig, lukket, tung. Neonskiltene lyser, blafrer og blir borte, mens anetavlen er eneste som lyser opp scenen. Igjen og igjen, messes ordene som tidligere ble spilt inn på lydopptakeren.

Neonlysene har sluttet å lyse. Det er bekmørkt.

Året er 2002. Det er gått 23 år siden Asle forsvant der ute på havet. Hun har ventet i tjuetre år.

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Slik var det, slik oppfattet jeg forestillingen. 

Jeg var spent på hvordan man ville løse Fosses hang til gjentakelser som understreking av stemningen. Jeg var urolig for hvordan man ville løse alle hendelsene og menneskene gjennom tid som går inn i hverandre. Tre personer agerte både som skuespillere og scenearbeidere. De tok aktivt i bruk enkle rekvisita som lydopptakere, kasser med hjul og en tredemølle. Neonlys, dukkehus og tapebånd illustrerte steder. Det var annerledes enn hva jeg hadde forventet, men det fungerte. Gåsehuden ploppet frem. Tårene truet i øyekroken. Jeg lot meg tidvis rive med, jeg lot meg stadig berøre.

Men mest av alt lot jeg meg fascinere av dramatiseringen. Effektene, skuespillernes følelsesregister. Den ville dansen. Asles båtferd inn i tåkehavet. Vinden. Ja, for et fint grep, dette med vannet og viften. Vi var jo der, midt i stormen. Og lydopptakeren, så enkelt, så velfungerende. De evige gjentakelsene som understreket. Jeg har skrevet det før, har lyst til å skrive det igjen. 

Skjønt, henvendelsene til publikum kunne jeg vært foruten. Nakenheten i begynnelsen. Den kaotiske løpingen synkront med drukningsulykken. Jeg savnet et bål, eller illusjonene av det, blafringen fra ovnen til Signe var jo så fint antydet. Noe inkonsekvent bruk av nynorsk forstyrret litt, unnskyld, jeg er kresen. Og disse buksene, kunne dere ikke valgt andre bukser …?

- Det var interessant, spennende, mye å tenke over, sa mine kolleger. - Vi skjønte ikke alt, det skal innrømmes, sa de. 

- Les boken, insisterte jeg. Igjen og igjen. For det var, det er, stadig Jon Fosses fortelling som ga, som gir, meg den følelsesmessige reaksjonen. Den slipper ikke taket, jeg tillater det ikke. - Les boken.





Vil du se? Forestillingen spilles noen få uker til, frem til begynnelsen av mars. Se teatrets (egne nettsider) for program.

Les også: Min opplevelse av teaterforestillingen (Fugletribunalet), også det på Det Norske Teatret. Omtale av Jon Fosses roman Det er Ales finner du (her). Sjekk også (denne lenken) for flere begeistrede Fosse-innlegg.

Og bare så det er sagt: Billetter er kjøpt og betalt fra egen lomme. 


#deterales #detnorsketeatret

10.2.17

Slektshistorie: Til minne om Martha, Marits datter (1854-1893)

Min tippoldemor gikk over fjellene, til fjorden for å skape seg et bedre liv. Som tjenestepike ble hun med barn, men bonden Peder ville ikke ekte henne. Min oldefar ble født som sønn av sin far. Marit ble likevel boende på gården, men ble aldri nevnt i familiesammenheng. Ikke før min bestefar som godt voksen fikk vite hvem hans bestemor var.

Les også: (Den lange ferden)

Kanskje hadde tippoldefar Peder sine grunner, men det føles fortsatt trist med Marits skjebne. Lite visste jeg at det skjulte seg en større tragedie i hennes liv. Vi måtte langt ut på 2000-tallet før etterkommerne tenkte tanken på å sjekke i kirkeboken.

I min oldefars dåpsoppføring står det med sirlig skrift at dette var hans mors andre leiermaal. Marit hadde et barn fra før. 


Det forekom meg som å lete etter nåla i høystakken. Marits ferd over fjellet har vært vanskelig å nøste opp i, ikke minst hvor hun egentlig kom ifra. Jeg saumfarte mange kirkebøker, men sannheten var nærmere enn jeg hadde tenkt. Funnet satte meg helt ut. Jeg opplevde en tristhet som vanskelig lar seg beskrive.

Jeg måtte vente en dag for å summe meg. Sjekke dokumenter, være helt sikker. Så ringte jeg pappa for å fortelle at jeg hadde funnet en godt skjult familiehemmelighet. 
- Hei Pappa! Jeg har funnet din bestefars søsken! Han hadde en søster!
- Nei. Han var enebarn.
- Nei, Pappa. I hans dåpsoppføring står det at han var morens andre leiermål. Marit hadde et barn fra før.
- Helt utrolig! Er det noen etterkommere? Så artig!
- Ja. Jo. Men det er en veldig trist historie.
Og slik går den.

Marit fødte sin førstefødte, en datter, i september 1854. Hun var 25 år og tjenestepike på Peders farsgård. – Men det var ikke Peder som var faren. Det vesle barnet ble døpt en måned senere og fikk navnet Martha Larsdatter. Far var sønn av Halvor, bror av Peder. Marit ble altså først svanger med husbondens yngste sønn. Noen år senere ble hun svanger med enda en av husbondens sønner, sitt førstefødte barns fars bror. 

Ingen av de to brødrene hadde skamvett til å gifte seg med henne. 

Peders bror Lars, Marthas far, giftet seg året etter og tok over sin kones farsgård noen kilometer nord i bygda. Marit ble værende på sin post, og vesle Martha finner vi igjen i registrene først 12 år senere. Tolvåringen Martha bor på en husmannsplass tilknyttet gården. Omgitt av myr forsøker husmannen og hans kone å mette alle sine barn. Martha er eldst og har trolig nok å stri med. Året er 1865 og Marit skal ha barn på nytt, han som senere blir min oldefar. 

Og det fortsetter. I folketellingen for 1875, ti år senere, finner vi Martha igjen. Nå som pasient på Reknes Hospital i Molde. Martha er leprapasient. Fattiglem. Spedalsk. Knappe tjue år, utstøtt og bortgjemt. Ti år senere er hun stadig på hospitalet. Først 16. juni 1893, 38 år gammel, får hun slippe.


Ugift. Barnløs. Forkrøplet. Forlatt. Død.

Det minste jeg kan gjøre er å hedre henne med egen artikkel, med egen tittel. Ikke som Martha Larsdatter, men som Martha, datter av Marit.



Les også: (Min spedalske tippoldefar). Kanskje er det en slags skjebnens ironi, Kanskje er det uhyggelig uforklarlig. Faktum er at Peder, min tippoldefar, Marthas brors far, døde som spedalsk litt over ett år tidligere.