Boken kom i hus for sent til å nomineres til Bokbloggerprisen, men akkurat tidsnok til å kvalifiseres som kandidat til
Anitas diktlesesirkel. Januaroppgaven var ulest poesi fra egen bokhylle, leselysten var i høyeste grad til stede og jeg hadde fått opptil flere forsikringer om at dette virkelig var en bok for meg.
Det var det. Virkelig. Med denne omtalen håper jeg boken kan nå ut til flere lesere.
Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie
Norsk. Dikt. Utgitt i 2017. Debutant.
Skjønt. Jeg har problemer med diktbegrepet. Her er et fullstendig fravær av rim, diktene mangler åpenbar rytme, og tekstene er lange nok til å være i grenseland til å omtales som prosa. Kanskje er jeg mer bekvem med å kalle hennes bok en fortelling, en samling halvtenkte tanker, skapt til å vekke et vell av følelser hos leseren.
- Og til tross for dette: Nøkternt formidlet.
Et gammelt fotografi vekker nysgjerrigheten hos forfatteren. Bildet på veggen viser Martinus Mathiesen, Marianne Teies oldefar. Det er noe med måten han står på, noe i øynene, kanskje. Han har en historie å fortelle, et helt liv som har blitt levd. Han, som også lever videre gjennom sine etterkommere. Han som en gang stabbet rundt på ustøe bein, pludret frem sine første ord, knivet om foreldrenes og søskens gunst, forelsket seg, fortvilte og lot seg frustrere. Universelle hendelser og følelser i et menneskes liv, alt som har skjedd og blitt følt i generasjoner før og etter ham.
Forfatteren minnes en lek i blåbærlyngen sammen med sin søster. Brått ser hun for seg deres oldefar og hans bror i samme lyng. jeg tar minnet ditt / jeg skaper det / former det / slik at det ligner, skriver hun.
Kanskje blar hun litt i slektsalbumene, blar opp i gamle bygdebøker. Kanskje hun leter etter graver på kirkegården, eller søker opp navn i kirkebøkene. Finner formødre- og fedre, deres barn, deres søsken, danner seg et bilde av hvordan det kan ha vært. Livet. Samfunnet. Følelsene. Alle de som dro, de som døde, og de som ble værende.
Martinus var en av de som ble værende. En etter en reiste hans søsken over havet. Snart var det nesten bare ham igjen, han og Mathiasfar og Elisabethmor. Selv kom han aldri lenger enn til hovedstaden, men lengselen, utferdstrangen blir likevel aldri slukket. I alle fall i oldebarnets fortelling.
Men det er ikke bare Martinus, selv om, eller fordi, vi følger ham fra vugge til grav, minnene gjenoppdaget eller oppdiktet av oldebarnet. Kanskje like viktig er tidsbildet. farmor er overalt / en skygge / fattige farmor / med de svarte sjalene skjørtene og skoene / farmor i kroken / med bibelen mellom hendene / farmor tror / at Gud er overalt / kan se alt / er alt / vil deg vondt, skriver hun og speiler datidens samfunn. Den pietistiske religionen og autoritetens skremmende makt overfor barn som skulle sees, ikke høres. Noen år senere: hun er redd for elektrisiteten / på besøk hos andre / setter hun seg i mørket.
Mathias og Elisabeth får mange barn, slik man gjerne fikk på den tid. Og av og til dør barn, men der hjemme døde de ikke. De reiste bort. Den gjenværende sønn, Martinus, får det igjen med renter. dere leier kvisten / du pusser fortsatt vognene på stasjonen / Anette hoster / hun snur seg vekk fra babyens hode / de andre barna trenger hun ikke å beskytte lenger. En etter en ser han sine kjære stadig flere i rekken, tæres vekk av den fryktede tuberkulosen. Kona Anette er først, men flere skal følge etter. du venter til morgenen / selv om laknene skal brennes / selv om luften smaker aske / selv om hun skal bæres bort umiddelbart / så venter du.
Martinus og hans familie lever trangt, smitten er umulig å stanse. Det er mye fortvilelse, redsel og sorg å lese mellom linjene. Særlig sterkt er det når avsnittene avrundes med navn og dato. det forlatte lommetørklet / under senga / du holder det opp mot munnen din.
Enda et barn har bukket under. En som skulle vært, en som skulle fått lov til å vokse opp, stifte familie og bringe slekten videre. Alle disse barna som bare er oppføringer i gamle kirkebøker, de som ikke skulle snakkes om, akkurat som man kan tie i hjel en sorg.
Dette rører meg dypt. Marianne Teie har med
Du bestemmer deg for at dette er et minne skrevet en bok jeg selv gjerne skulle ha skrevet. Jeg har selv vært der hun er, lett frem eldre generasjoner og diktet dem et liv. Funnet skjebner og forsøkt å gi de et liv. Jeg har skrevet i bloggen om spedalske
Martha, min oldefars søster, hun som ingen skulle få vite om. Jeg har skrevet om min
bestefars søster Jenny som alle sa døde av spanskesyken, men som egentlig hadde epilepsi, djevelens fallesyke. Jeg har skrevet om hans
bror Olav som aldri ble skrevet ut av sinnssykeasylet. Mange, mange på begge sider av familien, mennesker og skjebner jeg aldri ville blitt kjent med ellers. Graver som for lengst er slettet, navn som ikke har blitt nevnt på mange år.
Jeg har selv forsøkt å gi disse personene et litt lenger liv ved å fortelle deres historier, eller det jeg tror kan ha vært deres historier. Hendelser og følelser bak navn, fødselsdato og dødsårsak. Noen forsiktige minner ut i fra bilder, oppføringer i protokoller eller etterlatte gjenstander.
For Marianne Teie er en av personene i hennes slekt Martinus datter Helga, også hun syk av tæring. I et forsøk på å redde henne sendes hun ut av hjemmet, bort fra byen, til et hospital langt, langt avgårde.
og du drømmer om Helga / hun er ikke hos dere / hun er nesten i himmelen / ute ved sjøen / i en seng i en rekke med senger. I sin fortelling sender ikke foreldrene brev til henne, de håper hun glemmer dem, selv om de hele tiden tenker på henne. Selv sitter min familie på et gammelt bilde av
min bestefars tvillingsøster. I ung alder fikk Ada tuberkulose og ble sendt hele den lange veien fra Nordmøre til Stavern, der hun ble pleiet og levde resten av sitt korte liv på Kysthospitalet. Kanskje var det også der Helga var. Det er så vidt vi kan se konturene av ansiktet hennes, men vi ser likevel at hun smiler. Ada ligger utendørs i en seng ved siden av en annen kvinnelig pasient. De bader i sol de to. Smilende, så lykkelige man tross alt kan være når man ligger i en seng og snart skal dø. Kanskje var det bare for fotografen, for å sende et fint minne hjem til de som savner, de som snart skal sørge. Kanskje var det noe en av de sa, noe man ikke klarte la være å le av. Kanskje var det solens varmende, legende stråler, som gjorde de lykkelige. Ada fikk ingen barn, fikk ikke noe langt liv, ingen etterkommere. Bestefar snakket mye om henne, tok minnet om henne videre og plantet det i bevisstheten til sine etterkommere. *
Jeg trenger ikke å ha bildet foran meg for å se det for meg. Der og da ble hun prentet inn i evigheten. Slik som Martinus, på et av de få bildene oldebarnet Marianne har av ham. Berte kløner med hendene / Erling har øynene nesten igjen / du smiler et halvsmil / du var nok halvt lykkelig den dagen. Et bilde fester et liv for alltid. Det var lite han fryktet mer, skriver forfatteren, å bli fanget av et kamera, ufri for all tid. Han som ble når alle andre dro, han som hele livet måtte leve med utferdstrangen.
Fortellingen om Martinus, hans familie og samtid, er sterkt rørende i all dens hverdagslighet. Marianne Teie forteller om slit og strev, fattigdom og sykdom, men også om samhold, kjærlighet og varme. Hun er aldri insisterende, men skriver minne om hans liv ut i fra egne erfaringer og tanker. Så avsluttes det hele med hans død og hennes fødsel. Generasjoner følger generasjoner, de som har gått veien før oss og vi som går etter. Slekt skal følge slekters gang.
Diktmessig anser jeg boken litt for ujevn til å gi full uttelling, og kanskje blir jeg såpass sterkt berørt av hennes fortelling fordi jeg selv interesserer meg for slekt, men uavhengig av personlige preferanser tror jeg Du bestemmer deg for at dette er et minne vil være en bok mange vil ha glede av å lese.
Jeg tar med meg personene og minnene videre i livet og unner dere alle samme leseopplevelse.
Kilde: Kjøpt selv.
* Mange år senere, like før min mor pensjonerte seg, snakket hun med en dement pasient på sykehjemmet hvor hun jobbet. Pasienten stusset i et halvveis våkent øyeblikk over hennes etternavn og spurte om hun kjente Ada. Pasienten kjente ikke igjen egen familie, ei visste hun hvilken dag det var, kanskje ikke en gang hvem hun selv var. Men Ada husket hun. Ada som hadde vært hennes gode venninne i de dager de begge var innlagt på Kysthospitalet i Stavern ...
