2.5.18

Minneord til Bestemor


Min bestemors lange livsreise tok slutt for litt over en uke siden. I dag ble hun begravet, og på vegne av barnebarna skrev jeg noen ord til henne. Teksten ble fremført i kirken, og jeg håper hun hørte hvert ord som ble sagt.



Kjære Bestemor 


Du visste liksom ikke hva godt du kunne gjøre for oss, men du var mer enn god nok, den beste bestemoren vi kunne ønsket oss. Dette er vår takk til deg. 

Ditt hjem var alltid åpent for oss, enten det var på Pestuå eller – på dine eldre dager – på sykehjemmet. Du husket alle bursdager, hver eneste en. Du elsket å reise og du hentet energi av å omgi deg med familie og venner. Ditt store hjerte rommet oss alle. 

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok, eller at det var nok mat. «Lika du ikkje maten min» spurte du. Så da tok vi en porsjon til. Så var det tid for kaffe og kaker. 

Og du stod på hele tiden. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det tid for å vanne blomster - og de var det mange av, vaske gardiner eller stryke klær. Til og med trusa og olabukser fikk pene brettekanter. 

Likevel hadde du alltid tid. Du var alltid til stede. 

Slik vi husker deg best. Med kaffekoppen, midt i en fortelling, omgitt av blomster.

Arbeide var du vant til fra du var lita. Som ung jente på 30-tallet ble din skjebne på en måte forseilet. For å redde gården ble Pestuå overført til deg, og mens bror din reiste sydover og søstrene dine til Amerika, ble du i Betten. Sammen med Bestefar drev du farsgården din, og du sto på tidlig og sent. Du tok din del og vel så det. 

Da dere ga opp melkekyra og etter hvert overdro driften til Hans, tok du arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på Liatun, hvor du også bodde de siste årene av ditt liv. Det var fint å se hvor godt Astrid, kollegaen din som ble naboen din, passet på deg de siste tiden. 

Selv syntes du som åttiåring det var for galt at ungdommen bar opp ved for deg. Du ville så gjerne greie det sjøl. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant glede i tilbringe tid med de andre beboerne, ikke minst med Litj-Ane. Plutselig oppdaga dere en måte å bruke medisinglassa på som pleierne ikke visste om. 

Og så fikk du ofte besøk. Ola, Sissel og Ada kom så ofte de kunne fra Oslo. Hans og Gerd et par ganger i uka gjennom flere år. Trond sørget stadig for å vise deg hvor godt han tok vare på Pestuå. Elin, bare en fergetur unna. Andre barnebarn og oldebarn for oppover ofte flere ganger i året for å besøke deg. Veggene var fulle av bilder av alle dine kjære, ikke minst det store bildet Iren lagde til deg og Bestefar. Der var det plass til oss alle. 

Etter hvert ble din bolig et rom, og ordene du var så glad i ble vanskelige å få sagt. Du var likevel alltid glad for besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og bestandig opptatt av at vi skulle ha det godt hos deg. 

Men den siste tiden hadde vi kontakt nesten bare ved å holde hender. 

Du holdt oss hardt og lenge. Hendene dine fortalte alt du ikke klarte å si. 

Du som alltid hadde så mye å fortelle. Også på P-språket. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestuå snakker P-språket. Du fortalte ofte om da du var innlagt på sykehus og du og romvenninnen din lagde et eget språk bare for å irritere den allerede grinete sykepleieren. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Vi er mange som bruker det så ofte vi kan, vi Pestuinger. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger og flirer. 

Og flirt, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har sørga for, særlig vi jentene og damene i familien. Som regel spratt det opp for deg først, Bestemor. Da var det umulig å ikke bli smitta. Vi flirt til tårene trillet. 

Ofte flirt vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, selv om Bestefar gjorde alt han kunne for å terge deg. 


Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du hadde alltid kaffe å by på. Tjukklefse og rullekake. Græt og bakels. Oddrun, Randi, Annbjørg – dere var mange som gikk inn og ut fra hverandres kjøkken. Og Klubben, da. De syv stjerner troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, fliring og utveksling av siste nytt. Ja, for stuevinduet ditt på Pestuå, mot Håkon var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du med deg Klubben til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. Turen tok du så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. For noen få år siden fikk du endelig oppleve det du så lenge har drømt om, helt siden hun reiste ut som au pair. Tove og guttungene kom endelig hjem igjen til Norge, for godt. Vi er så glade for at du fikk oppleve at drømmen din ble oppfylt. 

91 ½ år er en eneste stor livsreise. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med Berit for å gå i begravelsen til to små oldebarn. Ett år senere var det Berit sin tur. Da hadde du vært enke etter han Bestefar i fire år. Selv om du burde ha nok med deg selv, tenkte du alltid mer på Gunnar og Elin. 

Hvordan du har taklet sorgen har forbløffet oss. Med livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise, har du fortsatt å gå, stadig med en beundringsverdig omsorgsevne. 

Du hadde smerter og plager, dårlig syn og hørsel. Likevel bekymret du deg over hvordan vi andre hadde det, både fysisk og psykisk, gammel som ung. Du tok oss alltid på alvor. Du strøk oss over hånda og viste oss kjærlighet og omsorg. 

Du så oss. Du var alltid så god mot oss, Bestemor. 

Nå er reisen slik vi kjenner den over. Nå har du endelig fått hvile. Det er godt for deg, men vi kommer alltid til å savne deg. Vi tar med oss minnene, din personlighet og din omsorg med oss videre. Tenner et stjerneskudd ekstra på nyttårsaften og hver vår vil vi glede oss litt ekstra over krokusen som dukker opp. 

Om og når vi selv en gang blir besteforeldre, håper vi å kunne være for våre barnebarn slik du var for oss. 

Tusen takk for at du har vært, og alltid vil være, akkurat vår Bestemor.