31.12.18

La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen | Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen


Jeg har i all min tid som bokblogger hatt intensjon om å skrive om alle bøker jeg leser. Noen ganger er det lett som en lek, jeg er begeistret og bøkene har så mange lag at det verste er å klare legge bånd på seg selv og begrense både tekst og superlativer. Andre ganger er et verre. - For av og til leser man bøker man ikke forstår kunne bli utgitt, hvorfor de ikke ble korrekturlest en ekstra gang, og hvordan man i alle dager kan unngå å kritisere for mye og for knusende. 

Her følger omtale av to bøker jeg leste i håp om at de kunne være aktuelle for Bokbloggerprisen. Sånn sett ble det en skuffelse. Sistnevnte oppfattet jeg så uengasjerende og fattigslig at jeg gir den bunnkarakter. Den første har lagt større potensiale, og ble en underholdende og morsom leseopplevelse, til tross for noen språklige svakheter og brist i plott. 


-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------

Jeg leser sjeldent krim. En bok med handling fra Oslo skrevet av en litt over middelaldrende debutant var den eneste som slapp gjennom nåløyet i 2018. Å leve ut sin forfatterdrøm som godt voksen er imponerende i seg selv, så får det bare være at dette ikke ble en innertier. 



La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen
Kriminalroman. Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Ikke for det, her er det mye bra å ta tak i. Historien er unektelig medrivende, og balanseringen av to parallelle historier i annenhvert kapittel fungerer meget godt. Videre er særlig bokens fremste karakter, forskeren Nina, langt på vei levendegjort og lett å leve seg inn i.
Klimaforsker Nina Berger, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet. 
Tre menn er bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.
Problemet med La meg ikke huske er først og fremst at forfatteren gaper over litt for mye. Her er både miljøkriminalitet, incest og legalisering av marihuana som legemiddel. Interessante problemstillinger og alvorlige tema som fortjener flere ord enn det en eneste bok kan romme. Vel gjør dette boken til mer enn bare ren underholdning, men problematikken går ikke like dypt som den fortjener. 

Videre blir det litt for mye telling til tider. Her burde forfatteren fått bedre veiledning fra sin redaktør. Eksempelvis møter vi Nina i en situasjon hvor en politikvinne viser henne bilde av de kidnappede. Nina repliserer både med navn, stilling og bosted. Et annet sted i boken blir et norsk cognac-merke ut av det blå adressert i det vide og det brede.

Rent språklig er teksten såpass flytende og lettlest at det føles ufortjent å kritisere debutanten, men jeg må likevel kunne påpeke at plutselige utropstegn vitner om lite konsistent korrekturlesing. Mon tro om hun hadde vært tjent med en ekstra runde språkvask? 

Og hva så med plottet i seg selv? Jo, jeg kjøpte det! Min eneste frustrasjon i denne sammenheng er det uforståelige at de tre kidnappede mennene ikke ofret mange tanker på hvem deres fangevoktere faktisk var. Deres tilværelse bak lukkede dører går nærmest umiddelbart over til ren frustrasjon og sinne overfor medfangene, som den ultimate brakkesyke. Ei heller funderes det stort over den potensielle faren for å bli drept, eller hvor lenge de faktisk kan risikere å bli holdt innesperret. Deres eneste tidsperspektiv er planlegging av matrasjonering. 

Om man godtar slike brister og irritasjoner er historien - og historiefortellingen - i seg selv mer enn underholdende nok, særlig om man har litt tilknytning til hovedstaden. Jeg koste meg underveis og gleder meg til å se hvordan hun løser flokene i sin neste roman.


Kilde: Leseeksemplar.


-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------


Av og til leser jeg bøker jeg ikke kan fatte og begripe hvordan kommer gjennom nåløyet og blir utgitt. Det tar kanskje ikke mange minuttene å lese gjennom boken, men det føltes dessverre helt bortkastet.

Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen
Norsk. Ungdomsroman. Utgitt i 2018.

Likevel ser jeg boken har høstet flere femmere på Bokelskere.no. Jeg forstår det ikke. Ikke med min beste evne forstår jeg det. To ganger leste jeg boken, og det eneste positive jeg sitter igjen med er et svært pent omslag. Honnør til Jens Kristensen.

Det er grusomme ord, en drepende personlig mening. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte for å begrunne mitt syn.
Kari er i sorg og betatt av Jon på samme tid. Snart skal forelskelsen få konsekvenser de enda er for unge til å takle.
Problemet er først og fremst at både tekst og handling er svært begrenset. Det er vanskelig å komme inn i både persongalleriet, deres følelser og dilemmaer nettopp på grunn av denne knappheten. Sju vers pr. dikt og side kunne fortalt mer enn antall ord skulle tilsi, men dessverre ikke i  Plastpinner juger ikke.
Hvite vidder. 
Skarp sol over skaresnø. 
Mamma som snur seg.Hviler på skistavene. 
Smiler til fotografen. 
Har solbriller, rød lue. 
Duren av løypemaskin.
Hvordan skal man kunne la seg engasjere av denne teksten? Hvorfor denne løypemaskinen? Det påfølgende diktet forfølger nettopp dette.
Durer inn i bildet. 
Bråker, knuser snøen. 
Oser diesel, lager spor. 
Noen har mista en vott. 
Midt i skisporet.Det blir kveld. 
Og ingen tar den med.
Okay, da så.

Ja takk til lyriske romaner, men dette blir provoserende flatt, følelsesløst og tilfeldig. Det blir bare ord, setninger, som leses uten å tas inn. Det er trist i en vinkling, en tematikk, som virkelig kunne beveget både unge og voksne lesere.



Les heller: (Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn) eller (Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad).

Kilde: Leseeksemplar.



Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer

Det er ingen norske forfattere av nyere dato jeg har vært like trofast til som Ida Hegazi Høyer. I løpet av seks år har hun utgitt fem romaner og en novellesamling, og jeg har lest samtlige. I 2014 ble hennes, i mine øyne, fremste roman utgitt: Unnskyld. Denne oppnådde senere å komme på kortlisten til Bokbloggerprisen. Senere utgivelser har ikke høstet like udelt ros fra undertegnede, men i årets Ene | Skissen synes jeg hun igjen viser takter til noe virkelig stort.



Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Roman. Utgitt i 2018.

Hun har utvilsomt en særegen stemme, denne forfatteren. Ida Hegazi Høyer leker seg med ord som få andre, velter seg i ubehageligheter og lar metaforene stå i kø. Det er som et overflødighetshorn av ordspill og bilder, for mange for mye av det gode, for meg fungerer det utmerket nettopp fordi denne strømmen er konstant.

Og der det kanskje kunne blitt vel forstyrrende balanseres det hele med mer eller mindre subtil humor. La det likevel være sagt: Dette er ingen lett tilgjengelig fortelling. Et stort vell av tolkningsmuligheter gir et like stort antall formeninger om boken. Min forståelse av boken kan være vidt forskjellig fra andres oppfatninger.

En slags handlingsforløp er likevel mulig å formidle:

Vi befinner oss i en by uten navn, i en leilighet med tre barndomsvenninner. Fortellerstemmen forblir navnløs gjennom hele boken, forsøker livnære seg som kunstner og er hard på flaska. Elena er vakker, ven og jobber som modell. Hun er huslig, tar seg av alt av innkjøp, lager mat og er limet i sine venninners liv. Et litt slitsomt lim i all dets idyll riktignok, men hennes edle natur gjør henne umulig å ikke forgude. Den tredje beboeren er Malene, et dypt deprimert vesen som stenger seg inne på sitt eget rom og samler på avisutklipp om all verdens katastrofer.

Psykisk sykdom og rusavhengighet blir balansert av Elenas strålende personlighet, men alt forandrer seg den dagen en tredje venninne, A, flytter inn. A er forfatter, har nylig avsluttet et samboerskap, og setter alt fore å skrive ferdig sitt bokprosjekt. Hun tåler ingen forstyrrelser og påkrever full kontroll over venninnenes liv.

Malene slutter helt å komme ut av rommet sitt, tung til sinns og tung i kroppen, og Elena mister all sin ynde. Et stadig voksende herpessår og et lite barn i magen utsletter all livsglede, forfallet er endelig og ureverserbart. Hennes eneste grunn til å leve er besøkene av hennes elsker, barnets far hun aldri kan få. 

I trappeoppgangen leker unger uten tilsyn, og foreldrene møter vi kun når de gir represalier til fortellerstemmen. Slik kan dere ikke leve, ikke gjør sånn, vi liker ikke at. Og rydd opp i eskene til A, krever de. Ja da, snart, vi skal gjøre det, men det blir ikke gjort. Ikke før barna forsyner seg av eskene, leker med As kopper og kar, duker og duftlys, minner fra et normalt liv. Alt som ikke lenger er. Fortellerstemmen forsøker fåfengt å rydde opp, vekke de andre, tvinge frem en normalitet i alt det absurde, men ølflaskene klirrer og kreativiteten er død.

I mens skriver A. Hun skriver og skriver, observerer og tar notater. Så en dag våkner hun fra sin berusende dvale, hun innser hva som skjer. A skriver om deres liv. Skriver deres liv.

Hvor meta er vel ikke det?

Og kanskje du nå protesterer. Du har skrevet for mye, hvorfor skal jeg nå lese boken? Og jeg svarer: Det er ikke i selve handlingen det unike ligger. Les språket, ordene, let etter betydninger, tolk bildene og lag deg dine egne svar.



- Mulig outsider til Bokbloggerprisen.




Les også: Mine omtaler av Ida Hegazi Høyers tidligere utgivelser: (Under verden) (Ut) (Unnskyld) (Fortellingen om Øde) (Historier om trøst)

Kilde: Leseeksemplar.



28.12.18

En sånn jente, av Monica Flatabø

I forkant av avstemmingen til årets Bokbloggerpris drev jeg subtil markedsføring i områdets bokhandler. De ansatte kom drassende med Lena Dunham, mens jeg ble mer og mer frustrert over at de ikke engang hadde hørt om En sånn jente, av Monica Flatabø. Mitt forsøk på reklamering om voldtekt-sakprosa var kanskje ikke det beste salgstrikset, men jeg lykkes etter hvert få de til å bestille inn en bok eller to. 

Dette er nemlig en bok som, til tross for eller nettopp fordi, det ubehagelige temaet bør få så mange lesere som mulig. 


En sånn jente, av Monica Flatabø
Undertittel: En dokumentar om voldtekt. Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017.

Andrea Voll Voldum ble for full. Marthe Stavrum forelsket seg i feil mann. Tenåringsjentene i en kommune på Østlandet klarte ikke stå imot presset fra kameratene. Dette er tre hendelser og tre vinklinger samlet i en bok som burde vært pensum både på ungdomsskole og videregående. 

Journalisten Monica Flatabø har maktet både å komme de omtalte personene under huden og fremstille deres historier og omstendighetene rundt, samfunnsdynamikken, med troverdighet. Tekstmessig er det vellykket med flytende overganger og lettlest språk. Skjønt, temaet i seg selv er selvsagt alt annet enn lett. 

Mye er direkte kvalmende, fryktelig ubehagelig og rent skremmende. Og med det mener jeg både hendelsene som beskrives og holdningsproblemet som belyses. Hendelsene, voldtektene, er alle rikelig belyst i media, men bokens styrke er forfatterens søkelys på samfunnets holdninger. 

Som kvinne har hun kjent på frykten selv, følt på urettferdigheten og behovet for å kjempe. Slik blir også boken en subjektiv fremstilling, for hun bruker mye av seg selv i boken. Her er ingen tørr fremstilling av statistikk. Det skal smerte, det skal gjøre leseren kvalm av ubehag. 

Vi får vondt. Vi blir kvalme. Vi blir redde. 

For vi kjenner oss igjen. Kanskje har vi blitt for fulle. Kanskje har vi stoppet i tide og fått stempelet Luremus slengt etter oss. Kanskje har vi ikke klart å si nei, ikke nok, ikke høyt nok, og fått merkelappen Hore. Kanskje har vi grått stille etter at han har sovnet. Tørket bort blod. Forsøkt å glemme, fortrenge. Kanskje har vi hastet gjennom mørke, folketomme gater med et nøkkelknippe holdt hardt fast i hånden. 

Gud forby om vi hadde hatt på oss korte skjørt og utringede topper. Gud forby hadde vi drukket mer enn vi skulle. Gud forby om vi hadde blitt med folk vi ikke kjente. 

Og gud forby om vi hadde anmeldt det han vi kjenner trodde han kunne gjøre mot oss. Kanskje fordi vi fryktet omgivelsenes tvil, alle de som kanskje ville tro vi bare var hysteriske, alle de som mente at vi var for fulle, for innbydende, vi som hadde lurt ham, kanskje i ettertid angret. Kanskje fordi straffen virket for hard, for hva om vi hadde begynt å tvile på oss selv? 

Kanskje har vi opplevd det selv. Kanskje har vi bare fryktet å måtte oppleve det. I alle fall vet vi om noen som har opplevd det. 

Likevel vegrer vi oss for å prate om voldtekt. 

For mindre fysisk alvorlig, men likevel et stort samfunnsproblem er holdningene. Fjorårets massive #metoo-kampanje kom ikke et sekund for tidlig. Årets samtykkelov-debatt likeså. Økt bevissthet, unison forsøstring og kjernekar-mobilisering må til for å få et likestilt samfunn - også på det seksuelle plan. 

Skjønt, seksuelle overgrep handler selvsagt ikke om sex. Det handler om makt, ujevn maktbalanse, frihetsberøvelse, fysisk og psykisk ødeleggelse. 

Rundt omkring i vårt land finnes utallige ofre og overgripere, jenter og gutter, kvinner og menn. Noen var på feil sted til feil tid. Andre tenkte ikke over konsekvensene, ble revet med, hauset opp. Mareritt, forskrudde sinn, angst, anger. 

Og tenk. 80 % av voldtektsanmeldelser henlegges. Bare en av ti saker ender med domfellelse. (kilde: overgrep.no) Tenk deg da hvor mange som ikke en gang våger å anmelde. 

Denne boken er ikke for rå, brutal og ubehagelig til å leses. Den må leses fordi virkeligheten er nettopp det. La oss hjelpe våre døtre, la oss hjelpe våre sønner.





Kilde: Kjøpt selv.


27.12.18

Å leve, lever, har levd, av Arne S. Kvalvik

I adventstiden leste jeg en bok som gjorde meg varm om hjertet. En bok jeg ble glad i, uten at jeg helt vet hvorfor eller hvordan jeg best kan uttrykke det. Følelser kan sjeldent beskrives, men alle kan føle det samme.

Det er kanskje mest det å komme hjem til jul, finne roen. Hjertefreden. Og vi dro hjem. Hele familien min var hjemme, det var bare Bestemor som manglet. Hun har falt i fra, som det heter. En gammel dame som har levd et langt liv, det var godt for henne å slippe, men det er like fullt et savn for oss rundt og en mindre å komme hjem til. 


Å leve, lever, har levd, av Arne Schrøder Kvalvik 

Undertittel: Et møte med alderdommen. Utgitt i 2018. Norsk. Sakprosa. 

Og det er noe med dette uttrykket. Å falle i fra. Akkurat som om døden er litt for ubehagelig, skremmende, til å uttale. Eller tvert imot: At det er en så naturlig del av livet at man kan bruke nettopp slike ord. Vokse, blomstre, råtne, falle fra. 

På ett eller annet tidspunkt i livet kjenner mange på et behov for ikke bare å lære om tidligere generasjoner og finne ut hvor man kommer fra, men også forberede seg på det nokså nært forestående. 

Dette uunngåelige, eller, i alle fall det vi håper på. Å leve et langt og rikt liv. For med mange år kommer alderdommen, og med alderdommen kommer sykdom, lårhalsbrudd, redsel for å glemme og stadig frafall i omgangskretsen. 

Likevel virker det å være noe iboende i oss som ikke vil gi slipp. En dag til, litt til, bare enda et besøk, en ny morgen, litt mer kaffe. Mon tro hva som driver mennesket videre og om det samme vil skje med meg. 

Boken omhandler nettopp mange av disse tankene, tenkt, grublet og fabulert av en noen-og-tretti-år ung mann fra Nordmøre bosatt på Nesodden utenfor Oslo. Som nybakt trebarnsfar med sine foreldre mange, mange mil unna, er det god grobunn for tanker om livet, alderdom og døden. Mens han stadig verdsetter sitt gode forhold til egen bestemor, plages han over å frarøve barna tett kontakt med sine besteforeldre, all den tid han har valgt å bosette seg på et annet sted av landet. Og hva om, eller når, de faller fra og han blir eldste generasjon? 

Det er grunntanken. Så kommer alt det andre. Hver dag observerer han mennesker rundt seg. Samler inntrykk. Passerer et eldgammelt eiketre. Bringer og henter i barnehage og pjusker med nyfødt baby. Reflekterer over livet. Alderdommen. Hvordan nøttene fortsetter å vokse ut på eika, hvordan de eldre får dagene til å gå, om de er redde for å falle fra. 

Han spør sin bestemor, han spør lederen av det lokale pensjonistlaget, han spør en gammel mann uten familie. Resultatet er en samtalebok om livets siste kapittel, både på godt og vondt. Og dere får ha meg unnskyldt for subjektiv synsing, men det kan ikke sies på annen måte: 

Dette var en riktig fin lesing. Innpakket godhet mellom to permer, både til ettertanke og inspirasjon. 

Å leve, lever, har levd byr på personlige betraktninger og møter som oppleves som intime, uten å være private. Selv om han, familien og personene han møter er reelle oppleves deres dialoger og tanker langt fra utleverende. Det er her og nå, men omhyllet av erfaringer fra lange liv. Tålmodighet og tilgivelse, resignasjon over alt man ikke får gjort noe med og fokus på det nære. 

Og samtidig en litt uforståelig opplevelse av å ha for dårlig tid. Særlig Rigmor har bestandig hastverk. Hun står opp klokken fem for å steke vafler, skriver rasende raske eposter, kjører enda raskere med bil og uroer seg for å ikke få nok ut av dagen. Så er det noe rørende over at hun nettopp har kjøpt leilighet i et boligkompleks som enda ikke er utbygget, en positivitet som gir fremtidshåp også for langt yngre lesere. Mer ubehagelige hendelser fra fortiden nevnes som naturlige bestanddeler av et rikt liv, men blir ikke dvelt ved. Slik blir heller ikke fortellingene utleverende. Verken forfatter eller samtalepartnere er glansbilder, men de er mennesker på godt og vondt akkurat som alle oss andre. Persongalleriet er på mange måter av mindre betydning, for forfatteren uttrykker best det personlige, og ikke personene i seg selv. 

Bokbloggeren Rose-Marie formulerer den viktige forskjellen på denne måten
At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie. 
Slik blir snekkerarbeidet til forfatterens far, for ikke å glemme familiens store tragedie, noe mer enn nettopp fortellinger. Det personlige blir noe allment, noe alle kan relatere seg til og forstå ut i fra eget liv. Akkurat som Rigmors fortvilelse over å ikke få tiden til å strekke til er vanskelig å forstå for yngre utfra viten om at hun er en eldre kvinne uten jobb og små barn. Vi kan likevel med letthet relatere oss til følelsen. Slik kan vi også nærme oss hverandre, lære og forstå. 

Akkurat som at døden er like naturlig som livet, og at alderdom er like mangfoldig som ungdom. At vennskap kan bygges på tvers av livsstadier, alder, kjønn og interesser. Og at hver og en av oss har historier å by på, erfaringer å bygge videre på og verdier å ta lærdom av. 

Les boken og la deg inspirere til å ta kontakt med fremmede. Eldre i særdeleshet. De sitter på et skattekammer av livsvisdom. Berik ditt liv mens du enda har tid.




Les også: Min omtale av forfatterens debutbok (Min fetter Ola og meg).

Kilde: Leseeksemplar.





7.12.18

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup

Jeg pleier ofte å tenke at min litteraturglede skyldes mine besteforeldre som alltid var midt i en bok. Særlig alle turene min bestefar tok meg med til biblioteket, er gode barndomsminner. De første årene tuslet vi bare ned gårdsveien og opp en bratt trapp, etter hvert måtte vi klatre inn i bestefars grå boble og kjøre forventningsfulle noen kilometere til kommunebiblioteket. Mens jeg dukket ned i Vestlys og Beskows verden, vandret bestefar lenger inn i lokalet. Med i posen tok vi alltid  med oss en roman til bestemor, gjerne skrevet av bygdas store forfatter. Senere lærte også jeg å bli glad i hennes bøker, og hun var fast innslag i mine oppgaver og særemner gjennom hele skoletiden. 

Det var hun med alle kvinnehistoriene, hun som tok så stor plass, hun som brukte dialekt i dialogene, hun vi var så stolte over. 


Som hennes dager var, av Hilde Hagerup 
Undertittel: Et portrett av Anne Karin Elstad. Biografi. Utgitt i 2018. Norsk.

Alt har en begynnelse. For Anne Karin Hestnes begynte livet i 1938 og hun vokste opp i den vesle nordmørsbygda Valsøyfjord. Det var mor og far, tre eldre søsken, bestemor og bestefar, snart en lita søster til, og så en onkel med fele. Men det begynte også før, mange år tidligere, da oldeforeldrene vandret over fjellet for å søke lykken ved kysten. En ung kvinne, en ung mann, som forlot alt de kjente til for å satse alt noe fremmed. På 70-tallet skulle denne historien gjendiktes og utgis som Folket fra Innhaug, en roman, en serie, som fremdeles blir lest og elsket. 

Alt har en begynnelse, alle stammer fra noen, og alt tar slutt. 

Anne Karin var bare 12 år da moren Jenny ble syk og døde. Det ble en skjellsettende opplevelse, en erfaring, en traume, sorg og savn. Da faren noen år senere fant seg ny kone, fikk Anne Karin endelig avlastning fra alt husarbeidet, men forholdet mellom henne og stemoren ble vanskelig. Snart tok hun seg arbeide hos en nabofamilie, etter hvert også som hushjelp hos en finere frue i byen. 
Gjennom odelsretten og odelsplikten var Nils’ fremtid bestemt, ikke noe å lure på, spekulere i, ingen grunn til å gå stien opp mot setra, snu seg, se utover dalen og bygda og lure på hva som lå bak gjellene. Verden, verden. Om den hadde noe å by på, var det ikke for ham. (Hilde Hagerup, om bestefar Elstad)
Savnet etter moren og det voldsomme ansvaret til tross, Anne Karin tok det igjen med renter: Livlighet og appetitt på livet gjorde henne synlig både i vennekretsen og bygda. Hun var et naturlig midtpunkt, og med det fulgte både venninner, oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - men også misunnelse og folkesnakk. Det var noe «storaktig» ved henne, mente de, et kompleks hun resten av sitt liv forsøkte trosse med stolthet. Menneskenes kollektive ondskap, kalte hun det, Janteloven, behovet for å jekke ned andre. Men det var ikke bare bygdedyr, ondskapen finnes i alle samfunn, hevdet hun. 
En bygård kan være like ille. Det ligger i menneskets natur, mente Elstad. Når vi kommer sammen i flokk, gjør vi ting vi aldri ville tørre å gjøre alene. Det var denne formen for kollektiv mobbing og gapestokken i alle dens former hun ville til livs. 
En av guttene hun møtte i sin ungdom skulle bli hennes første kjærlighet. Begge begynte på lærerskole i Trøndelagen. Etter få år med fast følge møtte hun Bjørn Elstad, ga slipp på alt, og det var han som skulle bli hennes første ektemann og far til hennes barn. Det ble tre av dem, mange år som lærer og et begynnende forfatterliv. 

For alt har en begynnelse. Kanskje var begynnelsen hennes foreldres kjærlighet til litteraturen. Eller kanskje var det alle historiene om tidligere generasjoner, ønsket om å løfte sterke kvinneskjebner frem i lyset, eller et trassig behov om å bli noe. Akkurat slik hun lovet sin døende mor. 

Anne Karin ble noe. Et stolt, trassig, kreativt og livs-elskende menneske. En god pedagog. Et godt medmenneske. En dyktig forfatter. Men kanskje ikke verdens beste kone, om det så skyldes hennes personlighet, feil valg, samfunnets kollektive ondskap eller at drømmen tok for mye plass. Hilde Hagerup beretter om et levende menneske, med alle dens gode og mindre gode kvaliteter. Hun var aldri noe glansbilde, ingen av oss er. 

Hun måtte ta alt for mye ansvar som barn. Hun var glupsk på livet, på menn, sigaretter og vennskap. Hun forsvant inn i skrivingen, gjorde alt hun skulle, mens tankene var inne i en påbegynt bok. Hun skrev ut i fra erfaringer, mennesker hun kjente, terget på seg omgivelsene men insisterte stadig på at alt var fiksjon. Hun skrev og skrev, lot seg hylle av leserne og forarget seg over å ikke bli tatt på alvor av de som påberopte seg makt. 
Elstad fulgte spørsmålet om hvem Magret kunne ha vært til sin ytterste konsekvens, i løpet av fire bind tegnet hun et fullstendig mulig liv, hele tiden med utgangspunkt i det hun hadde av faktiske opplysninger. Slik ble romanene om Innhaugsfolket både fiksjon og en mulig virkelighet. (---) Når nøkkelen først var vridd om, var potensialet nesten ubegrenset. 
Nettopp her er biografien spesielt god. Selv om jeg personlig skulle ønske flere beretninger fra selve romanene, gis vi et solid innblikk i mottagelsen av de ulike bøkene. For der hvor bøkene hennes ble bestselgere og genererte både takkebrev og ukebladartikler, rynket kritikerne og den øvrige litterære elite på nesen. Kioskromaner, kalte de det mens de nedlatende slang ut et sarkastisk spørsmål om hun skrev på nye bestselgere. Noen Kritikerpris eller Bragepris fikk hun aldri. 
Skrev hun ikke godt nok for virkelig å bli tatt inn i varmen av kritikere og akademikere? Eller var det egentlige problemet at hun skrev bøker om bondekvinnehverdag, selv var kvinne og hadde kvinnelige lesere som ofte befant seg andre steder enn i hovedstaden? 
Skjønt. Det var hennes motivasjon. Hun hentet informasjon, leste seg opp, fant knagger fra fjern eller nær fortid og diktet rundt hendelsene - eller personene. Det begynte med ønske om å hedre de som hadde gått veien før henne. Alle historiene hun vokste opp med, og i voksen alder med brorens interesse for slektsforskning som smittet over på henne. Dette skulle vært skrevet ned, sa hun. Så gjør det du da, sa broren. 

Og da gjorde hun det. Først og fremst var det kvinnene i slekten hun ønsket å fremheve. 
Far til sønn til sønn til sønn, og prøver man å tråkle seg bakover på andre måter, blir det gjerne så tynt og spedt og ufortalt at det ikke er mer enn kvist igjen. Den brekker lett. Uansett hvor sterke kvinnene har vært, uansett hvor barmfagre, vittige, vakre, glupe, samme hvor mye de har gjennomgått og overlevd, uansett hvilke bragder: Fedrene nevnes før mødrene. Det er fedrenes stamtrær vi har å forholde oss til når vi skal fortelle hvor vi kommer fra. Arbeidende kvinner fordamper i osen fra kjøkkengrutene, overklassekvinnene blir borte i pianospill. Og bondekvinnene? Historiens statister. 
Senere fant hun historier i egen bagasje. Hun ble i relativt ung alder rammet av slag og flettet sykdommen inn i romanen Maria, Maria. Egne samlivsbrudd inspirerte til Senere, Lena og de påfølgende romanene. Menneskenes kollektive ondskap var også stadig en kjepphest for henne, og flere av karakterene ble av sine omgivelser beskyldt for storaktighet. - Akkurat slik hun selv ble kalt i sin ungdom. Merkelappen ble hengende ved henne. Selvsagt var det uhørt på den tiden å leve ut sine drømmer, omfavne berømmelse, gi avkall på huslige sysler og attpåtil skille seg. 

Anne Karin Elstad var frisk til sinns, modig, stolt og omfavnet livet. Hun inspirerte, gledet, forarget og utfordret. Alt har en begynnelse, og alt har en slutt. Hjerneslag og kreftsykdom reduserte livskvaliteten og hun slet med å finne gode nok ord til flere beretninger. Leilighet på Frogner ga henne nærhet til det litterære miljøet, men selv endte hun sitt forfatterskap med erindringsromanen Hjem i 2006. Det er noe veldig rørende med det hele. Seks år senere, en dag i april 2012, sovnet hun stille inn i sitt eget hjem. 

Skjønt, historiene om Magret, Julie, Lena og alle de andre lever videre. Og nå, med utgivelsen av denne velskrevne, drømmende og sympatiske biografien, vil også dagens lesere lokkes til å lese - eller gjenlese - Anne Karin Elstads forfatterskap. 

Jeg er en av de. 






Kilde: Leseeksemplar.

28.11.18

Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran

For andre gang denne måneden har jeg lest en oppvekstroman fra 80-tallet. Alt tyder på at jeg har kommet i 40-årskrisen. I stedet for skilsmisse, karribiencruise eller hjelpearbeid i indre Sudan, leser jeg bøker fra tiden jeg selv var ung, knasker popcorn med smørsmak og koser meg glugg i hjel. Nok visvas, her er hva jeg tenker om: 


Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran
Utgitt i 2018. Norsk. Oppvekstroman fra 80-tallet.

Omslaget velter seg i igjenkjennbare og delvis savnede duppeditter fra det glade åttitall, men la dere ikke forlede: Romanen er langt mer enn en skriftlig hit-parade. 

Vi følger Fredrikstadsgutten Anders fra siste år på barneskolen hele veien frem til avslutning av gymnaset. Han er bestevenn med Brigt og Frode, er håpløst forelska i Julia og minst like håpløst sær i musikkpreferanser. Han liker nemlig … hold dere fast … Beatles. Det som er ganske kult i dag var slettes ikke kult på tidlig 80-tall. Blant Fredrikstadskidsa var det nemlig Kizz som regjerte, og da var det helt bak mål å troppe opp på skolen i Beatles-jakke brodert med bandmedlemmenes navn. Attpåtil av mamma. 

Du skal være passe sær - men mest av alt modig, for å tørre noe slikt. Det blir bank ut av sånt, men det viktigste er selvsagt å holde på personlig integritet. Så får man heller søke andre bekjentskaper for felles trøst og entusiasme. Moren til Anders er riktignok blodfan, men hun er ofte mer under dyna enn frisk og rask ved platespilleren. Skjebnen vil det slik at - av alle - klasseforstanderen liker Beatles og har attpåtil møtt de. Altså, som før de ble ordentlig kjent. Til og med moren til Anders smiler av noe så kuriøst. 

Sammen legger Anders og hans lærer en plan, og mamma gjør alt hun makter og litt til for at Anders skal lykkes. Kanskje får også hun levd ut sine drømmer gjennom ham. Planen er sådd i det nyheten om John Lennons død blir kjent: Det er nå eller aldri, skal Anders få oppleve de gjenlevende Beatles-medlemmene er det bare å kontakte reisebyrået først som sist. 

Jeg innrømmer det. Jeg forventet en skikkelig tidsreise tilbake til barndommens paradis. Le av de samme referansene som i Ole-Martin Ihles Da He-man kom til Norge. Mimre tilbake, selv til en tid jeg enda var litt for liten til å huske skikkelig. Det viste seg derimot ganske raskt at Rubiks kube og den femte beatle byr leserne på mye mer enn bare ikoniske effekter og gitarriff. 

For all del, det er mange referanser, men de glir for det meste naturlig inn i handlingsforløpet. Unntaket er mindre hendelser som når Anders og faren leier Moviebox og Fredag den trettende. Slikt blir overtydelig og unødvendig, men jeg må presisere at det aller meste glir under radaren. 

De fleste referansene er musikkrelatert, som seg hør og bør i en oppvekstroman hvor hovedpersonen er over gjennomsnittet interessert i den slags. Så skulle det også bare mangle at også litt mainstream synthpop og hår-rockere får innpass. En personlig favorittpassasje er guttas oppdagelse av U2, et relativt ukjent band fra Irland. Det hele kulminerer i en konsert verden aldri har sett verken før eller senere, det var en fornøyelse bare å lese om det, selv om onde tunger kanskje kan ymte frempå om at det bærer et visst preg av oppramsing. 

Men altså. Dette er mer enn en tidsreise. Dette er også en ungdomsroman som faktisk vil funke for både de nå voksne 80-talls ungdommer og deres tenåringer. Det er godt jobbet. 

Først og fremst er selve fortellingen uventet fin. Personene skildres med varme og medmenneskelighet, den sympatiske hovedpersonen i særdeleshet. Han er litt i mellom alt, ingenting spesielt, men likevel sær på sin egen måte. Pysete på mange sett, verdens tøffeste på andre vis. Slik får man selvsagt også med seg en dose sunn fornuft og god moral. 

Det er mye feelgood over det hele, til tross for alvorlige undertoner. Så er også ungdomstiden like komplisert, herlig og frustrerende uansett tidsepoke. Det er vennskap, forelskelser, familieliv og skjellsettende opplevelser som vil forme ungdommenes for all tid. Kampen for å oppnå sine drømmer er ett aspekter. Andre, kanskje enda viktigere aspekter ved boken er problematikk som våker i bakgrunnen. Tabubelagt tematikk som homofili og psykisk helse omtales, men vies ikke mange ord, akkurat som i tiden bokens handling er lagt. Det var for ubehagelig, det skulle helst ikke snakkes om, folk ville liksom ikke vedkjenne seg at noen ikke kom seg opp av senga, eller begjærte en av samme kjønn. Ei heller ville man helst bry seg for mye om hvordan det stod til i andres hjem, om en eller annen var litt for tørst, eller ble litt for hardhendte. 

Her er alvor, humor, musikk og ungdomstid. Tårer triller og latter runger. Rubiks kube og den femte beatle er en uventet fin leseopplevelse som rommer mye mer enn hva førsteinntrykket røper.




Kilde: Leseeksemplar.




23.11.18

Familiesykdommen, av Kristin Friis


Familiesykdommen, av Kristin Friis
Utgitt i 2017. Norsk. Roman.

En ung jente, bare tretten på, sendes hjem fra påskeferie og skrives inn på sykehuset. En hyttenabo så det familien ikke så, eller det de ikke ville se: Hun gikk på ski uten stans, farget snøen blodrød av saft, flyttet maten rundt på tallerken uten å spise. 

Overgangen føles katastrofal. Innlagt på medisinsk avdeling plasseres hun på rom med bare voksne damer. Hun lenkes til sengen, tvinges til å bruke kateter, vaskes av sykepleierne og må spise under strengt oppsyn. Pasienter med anorexia nervosa er svært manipulende, gjentar legen igjen og igjen. Sykepleierne vokter over henne som hauker, innskrenker friheten til minste minimum, nekter alle forsøk på å la henne slippe ut av døren. Hun bare lurer dere, gir dere henne lillefingeren tar hun hele hånda. Hun er sykdommen. 

Bare kontaktsykepleieren lar henne være jenta hun er, lar henne vise sitt egentlige jeg, i alle fall i små blaff. Så svikter jenta også hennes tillit. Hun kan ikke noe for det. 

De to hundre første sidene av Familiesykdommen er noe av det mest intense og sterke jeg noen sinne har lest. Følelsen av tvang, overvåkning og kontroll overføres fra hovedperson til leser. Adapsjonen av både nummen tomhetsfølelse og kløende desperasjon styrkes av mangel på kapittelinndeling. Hun får ikke være i fred, hun får ikke gjøre hva hun vil, ingen spør henne hva hun ønsker, ingen, ingen, ingen, og leseren? Leseren forsvinner inn i dragsuget, leser og leser uten stans. 

Ingen er sin sykdom, men hennes nevrotiske forhold til mat og trening har i lengre tid vært hennes eneste fokus. Kanskje er det en reaksjon på at hun er redd for å forlate barndommen, kanskje skyldes det dysfunksjonell familie eller overgrep. Vi gis ikke svar, på samme måte som jenta heller ikke søker svar på årsaken til hennes sykdom. Hun ser problemene, hun forstår at det er galt, men likevel går beina som trommestikker mens hun later som hun sover. Likevel makter hun ikke presse ned en halv brødskive. Ikke en gang når legen truer om sondenæring. 

Det er jo ikke det at hun ønsker å være slem eller uhøflig, ikke slik som legene og sykepleierne sier hun er. Akkurat som hun går inn for å være utakknemlig eller respektløs. At det bare er å skjerpe seg. 

Ingen spør henne hvorfor hun tenker som hun gjør. Du skal, du må, du kan ikke, sier de. Beordrer henne til å holde sengen, nekter henne å vaske seg, hun må spare krefter. Inn kommer legen med en hale av studenter. De betrakter, dømmer og diskuterer seg imellom. 

Du skal veies, sier legen. Ta av deg alt. Ta av deg trusen også. 

Igjen og igjen tvinges hun til å veies. Igjen og igjen gjentar forfatteren den samme prosedyren, særlig legens insistering av at hun må ta av seg nedentil. Leseren føler det som et overgrep fordi vi frykter noe mer, og nettopp derfor er dette et sterkt bilde på hvordan hun, ungjenta, pasienten, oppfatter situasjonen. Legen skal ikke misbruke henne, men hun føler seg likevel misbrukt. 
Kontaktsykepleieren min står ved behandlingsbenken, har tatt den ene hånden min og holder på sin måte, det hjelper, hun forstår. Du kan ikke stå der, sier legen til kontaktsykepleieren min. Du må flytte deg. Hun nøler. Legen maser, hun står i veien, nå må hun komme seg bort, hun flytter seg langsomt, jeg strekker meg etter hånden hennes, de fanger armen min. Hun er allerede ved døren, ser på meg. Det er noe som gjentar seg, det er noe med strenge menn, og damer som ikke får lov til å trøste. Hånden som holdt meg, den rolige hånden mot deres brå, harde.
Like sterkt er forfatteren insisterende bruk av, la oss kalle det, titler på hennes omgangskrets. Aldri nevnes personene med navn. Sterkest av alt er fraværet av emosjonelle ord som mamma og pappa. I stedet for brukes konsekvent ord som omsorgsperson og senere pårørende. Hennes brødre og søstre kalles bare for søsken, hennes nærmeste på sykehuset omtales kun som kontaktsykepleier. Selv naboen som alarmerte foreldrene den gangen i påskeferien, kalles bare hyttenabodama. Ingen skal slippe inn, hun har mer enn nok med seg selv. Hun kan ikke ta innover seg alle skuffelsen hun gir de rundt seg, skammen foreldrene føler, all tiden hun krever som går ut over andre. De ikke-syke. Ikke-krevende. Hennes sykdom som smitter alle rundt henne. Familiesykdommen.

I 200 sider er vi henne. Den syke, forvirrede, ensomme. 

Det hadde vært en bok mer enn god nok, men dessverre fortsetter fortellingen og etterlater en viss bismak med leseopplevelsen. Hovedpersonen er i andre del voksen og oppsøker sykehuset og en av psykiaterne. Hun forklarer både sin egen situasjon og drar paralleller til andres opplevelser, men det hele fortoner seg mest som en oppramsing av bygg, gateadresser, litterære referanser og helsepolitisk historie. 

Overgangen blir for brå, fortellingen blir for kompakt, det bryter fullstendig med den intense fortellingen om jenta på sykehuset, og jeg forstår ikke hvorfor forfatter eller forlag valgte å innlemme denne delen. 

Enda mer uforståelig er det i avslutningen, når vi igjen tas med til hovedpersonens oppvekst. Etter en kort permisjon fra medisinsk avdeling går det galt igjen for ungjenta. Denne gang skrives hun inn på barneavdelingen. I utgangspunktet er dette like sterk formidling som i første del, men følelsen av en påtvungen og forhastet avrunding av boken er ikke til å unngå. 

Den, i mine øyne svake og halvferdige, siste delen overskygger likevel ikke den sterke leseopplevelsen Kristin Friis gir oss gjennom øynene til en syk trettenåring, isolert og frarøvet all frihet, i en sykehusseng. 





Les også: Ingeborg Sennesets sakprosa Anorektisk har jeg omtalt i (dette innlegget). Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen). Kristin Friis refererer ellers ved flere tilfeller til Amalie Skrams såkalte sinnsykeromaner. Les gjerne mine omtaler: (Paa Sct. Jørgen) og (Professor Hieronimus)


Kilde: Leseeksemplar.



21.11.18

Svartstilla, av Susanne Skogstad

Det er på høy tid å lete etter kandidater for nominering av neste års Bokbloggerpris. En av bøkene som går igjen i diskusjonene er boken jeg i det følgende skal forsøke å omtale. Den unge forfatteren Susanne Skogstad debuterer med en uventet troverdig skildring av en eldre kvinnes resignasjon - og store sorg over han som var hennes alt. 


Svartstilla, av Susanne Skogstad
Debutant. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

En eldre kvinne sitter ensom i et hus som ikke lenger er hennes hjem. Hennes mann, hennes alt, er ikke lenger her. Han er borte. Død. Likevel lever alle minnene etter ham. Fremdeles fornemmer hun ekkoet etter latteren hans. Ennå sitter det lukt av ham i klærne. Hun har ubønnhørlig mistet ham, men hun kan ikke miste det andre i tillegg. 

Uten minnene er hun ingenting. Likevel haster det for hennes voksne barn å rydde bort minnene. De kaller det skrap, og forstår ikke verdien av en gammel blikkboks med fiskeboller. 

Svartstilla er en eneste lang kjærlighetserklæring. Et savn og en sorg over han som gikk i forveien. Han som fikk all hennes kjærlighet, han som var hennes sentrum, lyset i hennes mørke. 

Han så henne. Forstod hva hun trengte. Tok seg av barna slik at dette mørket ikke skulle sluke henne. Svartstilla. Det som er henne, mørket som bare han kunne holde fra henne. 

Angsten. Panikken. Depresjonen. 

Kanskje skulle hun vært en bedre mor. Kanskje skulle hun tålt savnet bedre for å gjøre det lettere for de voksne barna. Hun tenker på det. Kjenner en anger over å ikke latt barna få større plass i hennes liv. 

Mens barna rydder bort minnene, hjelper henne å stelle seg, skriver henne inn på aldershjemmet, betrakter hun dem. Eldstesønnen, alltid i dress, så selvhøytidelig og seriøs. Han som bare faren kunne temme. Datteren, hun som moren egentlig ikke kjenner, hun som har et ordnet liv, alltid har gjort alt i riktig rekkefølge. Yngstesønnen, han som er så lik faren i fakter og utseende, men som kanskje er litt var. Forsiktig og følsom. Kanskje burde hun tatt bedre på ham, han som hun kjenner seg mest igjen i. 

Hun føler anger, men hun kunne ikke gjort det annerledes. Hun er ikke laget for det. Angsten krevde for mye av henne. All hennes kjærlighet gikk til hennes sentrum, hennes lys. 

Susanne Skogstad portretterer et annerledes liv, et liv preget av angst og utilpasshet. Den ytre handlingen er sekundær, for styrken er kvinnens tankespinn. Apatien. Den stadige repeterende kjærlighetserklæringen, tomrommet skapt av sorg og savn etter den eneste ene. 

I fare for subjektiv synsing må språket fremheves: Hennes noe konservative nynorske språkdrakt forsterker den lyriske fortellerstilen og dermed også leseopplevelsen. Det er vanskelig å ikke la seg berøre. Alle de korte setningene rommer mye savn mellom få ord. Sammen med gjentakelsene av alt som var og alt han var synliggjøres kvinnens ikke-eksisterende håp eller ønske om bedring. 

Vi forstår henne, og nettopp derfor gjør det vondt. Vi vil, hennes barn vil, men hun vil ikke. 

Den eldre kvinnen har ikke mer å leve for. Hun har sunket ned i mørket, i svartstilla, og ikke noe eller noen kan hjelpe henne opp igjen. Med forbløffende innlevelse og respekt åpner forfatteren leserens øyne for en resignasjon vi helst vil unngå å forholde oss til. 



Kilde: Leseeksemplar.


19.11.18

Frem fra glemselen: Trekløveret, av Emily Chase

Som tiåring begynte jeg min lange æra som reggisbruker. Dette medførte bytur nesten hver måned i fire år. Så ille stod det altså til med mine tenner. For å komme til byen - og fra byen - var jeg avhengig av buss som gikk bare en gang om dagen, og jeg tilbrakte derfor mye dødtid gatelangs, ofte helt alene. Disse timene med venting ble helst brukt i bruktsjappa nede ved kaia. Der stod jeg i timevis og leste gamle utgaver av Tuppen & Lillemor, Starlet og alt de kunne tilby av ungpikeromaner a la Sweet Walley High og Barnevaktklubben. Skjønt, ingenting kunne slå Trekløveret. 

Det hele startet litt før. Året var 1987 og min kusine introduserte meg for en helt ny serie: Trekløveret. Vi ble begge fullstendig hektet, snart fikk jeg også overbevist venninna mi. Vi handlet bøker hver vår gang, byttelånte og leverte tilbake. Det var i de dager at en bok kostet 29 kroner og vi alltid ga tilbake det vi hadde lånt. Denne ordningen medførte i voksen alder at vi fremdeles får stjerner i øynene av minnene - og at vi har sånn cirka en halv samling hver. 

Toppen av nostalgitrippfjellet: Verdens beste ungpikeserie. Eller kanskje ikke.
Som de fleste 80-tallsbøker beregnet på jenter tåler dessverre ikke Trekløveret gjenlesing, ei heller lesing av dagens preteens. De fortjener derimot et skikkelig realt innlegg på det store internettet, for så gode var bøkene. Der og da. 

Jeg gjentar: Bare der og da. 

Faktisk har jeg ikke lykkes å finne norske nettsider om denne bokserien. Noen få utgaver er lagt inn på Bokelskere, og av og til dumper jeg over et par slitte eksemplarer på Finn.no. Google gir meg falske forhåpninger, for de fleste sidene er ikke lenger åpne. Det store unntaket er wordpressbloggen Girls Of Canby Hall som på imponerende vis oppsummerer samtlige bøker i serien. Alt jeg hadde glemt dukket plutselig opp igjen og skal ha en stor takk for takket være den dedikerte bloggeren kan jeg nå gi en tilfredsstillende norsk versjon. 

Trekløveret skal ha en stor del av æren for at jeg ble glad i å lese, og Emily Chase, forfatteren av alle disse bøkene, var lenge en av mine favorittforfattere. Hun og Carolyn Keene overtok etter Anne-Kat Vestly og Astrid Lindgren, men der de to sistnevnte var høyst reelle mennesker, var de to første høyst fiktive. Dette var jeg selvsagt lykkelig uvitende om. Det var ikke før jeg begynte å google Emily Chase at jeg oppdaget hun var like mye juks og fanteri som forfatteren av Frøken Detektiv. Altså. Jeg fornemmer at jeg burde avstå fra å google Laura Lee Hope, Franklin W. Dixon og Helen Louise Thordyke. 

I alle fall. Emily Chase i hermetegn var som forfattere ofte var på denne tiden bare tull. Et pseudonym, et utall ghostwriters. Mange, mange skrev under dette navnet, og selv om jeg selvsagt la merke til at bøkene varierte veldig, slo det meg ikke at denne Emily ikke var en eneste person. 10-åringen i meg føler seg lurt. Ghostwriter-ordningen sørget uansett for nye bøker hver måned, til stor glede for oss i bokslukeralderen. Blendet av kule, vakre jenter og forelskelser i fleng tenkte vi ikke stort over endringer i alder eller personlighet fra bok til bok. Faktisk, vi tenkte ikke over det i det hele tatt. 

Det vi tenkte over var sofistikerte Dana, bondske Shelley og fotogale Faith. Vi tenkte på husmoren Alison med åpent hus, puter på gulvet og kaffen klar. Vi tenkte på den strenge rektoren P.A., ufordragelige Pamela, kjekke (og eldgamle!) Michael, og stakkars Paul og Tom. Vi tenkte på sortmalte vegger, kriselager av mat, filminnspilling og turer til Florida. 

I alle fall tenkte jeg på det. Andre kan ha helt andre minner. Jeg drømte meg bort, flyttet til internatskolen, ble bestis med Dana og koste meg med kaffen til Alison, verdens kuuuuuleste husmor. Antakelig var jeg like omsvermet som Dana også, og det var helt i orden, for bøkene var uskyldigheten selv. 

I alle fall på DET planet. Mye av grunnen til at bøkene ikke har tålt tidens tann er det sterke forherligelsen det perfekte ytre og et unektelig snev av 80-tallsrasisme, om et slikt sterkt uttrykk kan brukes. For som i filmene var det også i Trekløveret et mørkhudet innslag. Faith var kul, tøff og selvstendig, men fokuset var liksom aldri helt på henne. Og til forskjell fra de andre fikk Faith aldri oppmerksomhet fra det annet kjønn. Vel, med unntak av andre afroamerikanere, da. Det vil si en, maks to andre. Ellers var de vakre omgivelsene rundt pikeskolen Canby Hall særdeles hvitt. Vi snakker jo 80-tallet. 

Ingen tvil om at jeg ville ha tilbake bøkene mine. Jeg tok alle forhåndsregler.

Selv om den originale serien bestod av nærmere tretti bøker ble det i Norge utgitt kun 17, og det er dette antallet jeg i det følgende vil konsentrere meg om. 

I første bok, Trekløveret, møter vi våre tre heltinner for første gang. Alle er femten år og innlosjeres på pikeskolen Canby Hall. Her skal de være i tre år, milevis unna foreldre og venner. De tre får utdelt rom 407 i Baker Hall som sitt felles bosted. Selvsagt skjer ikke dette uten komplikasjoner, for jentene er vidt forskjellige. 

Dana Morrison er en blendende vakker, høyreist og sofistikert New York-jente. Garderoben er til enhver tid fylt til randen av nyeste mote, takket være hennes mor som er innkjøpsansvarlig for en større kjede på Manhattan. Dette blir for øvrig gjentatt til det kjedsommelige gjennom hele serien. Om hennes klær i dag ville vært like attraktive er en annen diskusjon. Hennes opphold på Canby skyldes i all hovedsak hennes foreldres nylige samlivsbrudd, en ny start og frisk luft, med andre ord. Heldigvis finner Dana raskt tonen med sin nye samboer og seriens mørkhudede alibi. 

Faith Thompson er storbyjente fra østkysten som Dana, nærmere bestemt Washington DC. Hun er slank og velkledd, street smart og usedvanlig kul. Hennes skjebne er at hun er afroamerikaner, og blir i Trekløveret derfor satt fullstendig i skyggen av sine blendahvite venninner. Mer om det senere. I første bok er fokuset uansett dette: Faith har nylig mistet sin far, en sort (ja, nettopp) politimann som ble skutt og drept i tjeneste. Moren er sosialarbeider og søsteren har kommet seg opp og frem her i livet som student på George Washington-universitetet. Nok en detalj som skal komme til å gjentas i det evinnelige utover serien. Ingenting tyder på at Faith skal gjøre det noe dårligere, hun er flink, stolt og trygg på seg selv. Slik evner hun også å både støtte Dana og ta avstand fra hennes krangler med deres felles romvenninne, i alle fall det som blir en venninne etter hvert, Shelley. 

Hun er deres rake motsetning, både i utseende og væremåte. Den eller de som har tegnet illustrasjonene til omslagsbildene har kanskje ikke fått med seg disse detaljene, men i bøkene, og i første bok i særdeleshet, er Shelley Hyde fra Iowa et naivt, usikkert og lubbent konemateriale fra hillbillyland. Alt er fryd og gammen i det hydske hjem, og Shelley har fremtidsplanene klare: Når skolen er over skal hun gifte seg med ungdomskjæresten Paul, den lokale idrettshelten. Ikke rart hun har kronisk hjemlengsel til Pine Bluff. Dana blir gal av maset og gal av hennes håpløse klær. Mest gal blir hun åpenbart av hvor tjukk hun er, men Dana er Dana og hennes konstante stikk i retning hennes vekt blir på besynderlig vis skrevet som sympatiske forsøk på å hjelpe Shelley. 

For en skrivekunst! For en oppbyggelig moral!

Og her kommer vi til det viktigste tema for første bok: De tre jentene går fra å være motsetninger til perlevenner - et ekte (((trommevirvel))) trekløver! Faith og Dana finner tonen umiddelbart, men med Shelley blir det mye gråling og gråting. Husets husmor, en slags dagens sosiallærer, kanskje, Alison hvis etternavn jeg ikke helt husker (samtidig som jeg husker at jeg aldri klarte å lese det riktig den gang på 80-tallet) går all in og hjelper de tre til tre-enighet. Som en ekstra bonus hjelper altså Dana den klumsete, hjelpesløse Shelley, å bli nesten like kul som henne selv. 

Tilbake til Alison, som nest etter Dana var min favoritt i serien. Alison Cavanaough eller noe rundt der omkring hadde egen leilighet i hybelhuset og tilbød samtlige jenter åpent hus, utallige kopper kaffe (eller var det te? Muligens også kakao?) og gode klemmer. Hun gikk alltid rundt i fargerike klær, gjerne sjal på sjal og hadde puter på gulvet. Rebelsk. Som stedets yngste husmor, bare 26 år, var hun den alle kom løpende til med både venninneproblemer og guttetrøbbel. Og særlig siden enhver gutt som var i nærheten av Dana falt pladask for henne, førte det til mange og nære samtaler mellom Dana og Alison. Attpåtil greier Dana å bli forelsket i småbyens rundbrenner Randy. Vel, ikke noe de femten år gamle Dana og husmor Alison ikke klarer å løse over en kopp kaffe på gulvet. De to ble for øvrig gode venninner utover serien. 10 år unge Ellikkens drømmescenario, altså. 

Ingen regel uten unntak, faktisk allerede i bok 2. Det ble åpenbart ingen suksess.

Første bok er over, og knapt nok et ord om undervisning er å lese noe sted. Trolig heller ikke i bok nummer 2: Bortført! Det uvanlige i denne boken er derimot at Dana IKKE er midtpunktet. Frekk og freidig som hun (ikke) er, stjeler Shelley oppmerksomheten, selv på omslagstegningen. Hun blir intet mindre enn bortført, men det hele er selvsagt en misforståelse, for hvem vil vel kidnappe en lubben cowgirl uten nevneverdig mye penger? Ingen. Meningen var å kidnappe rikmannsdatteren Casey, en god venninne av Trekløveret. Her har det nemlig skjedd en ren personlighetsforandring fra første bok hvor Casey rett og slett er nokså ufordragelig. Fra bok 2 og utover er hun derimot riktig så morsom og snill, såpass morsom og snill at hun etter hvert omtales som Trekløverets fjerde musketer. Men i alle fall. Shelley blir borte, finner en telefon, ringer til rom 407 og resten er ikke så overraskende: Dana og Faith gir de udugelige FBI-etterforskerne sin hjelp til å befri henne. Beklager spoileren. 

Mens Bortført! utpeker seg som den mest atypiske både med tanke på omslag og handling, er vi i bok nummer 3, Trøbbel på Rom 407, tilbake til selve essensen: Dana, Faith og Shelley krangler om seg selv og sine gutter. - Og tro meg, disse er det mange av. Mens Dana dater rundbrenneren Brett, er Shelley den reneste rundbrenneren. Ikke bare har hun kjæreste hjemme i Pine Bluff, men hun forelsker seg også i bygutten Tom. Dette syns særlig Dana er helt forkastelig, men best av alt fordi det tar fokus bort fra hennes egne problemer: Faren vil at hun skal flytte til ham og hans nye kone på Hawaii. For å gjenta meg selv: 10 år unge Ellikken heiet selvsagt på Dana. For Dana er og blir best, særlig når hun og Faith (hun som lever i skyggen) hjelper Shelley ut av flokene. Hun er en skikkelig juksemaker pipelort både i kjærligheten og på skolen (tenk, ghostwriteren skriver faktisk inn en prøve i denne boken!), men det er egentlig bare fordi hun har følelsene utenpå kroppen (den lubne, ja) og ikke kan hjelpe for det. I alle fall. For dere som lurer: Dana blir værende på Canby Hall, Shelley slipper utvisning og fortsettter å twotime Paul og Tom. 

I den fjerde boken lar forfatteren oss få nok en tittel med utropstegn: Jeg er ingen tyv! Hvem som ikke er tyv husker jeg ikke, for det viktigste for tiåringen som leste boken var at Faith endelig fikk kjæreste. Og der jeg gikk glipp av alskens såpeoperaer på TV fikk jeg det igjen med renter i Trekløveret. Endelig dukker det opp en afroamerikansk gutt i byen. Han heter Johnny og er politiaspirant. Perfect match for like mørke Faith, hvis far var politi (og tragisk nok skutt). Slik var det på 80-tallet. 

I femte bok innser ghostwriteren at det er på tide med litt skolerelatert handling igjen. Jentene er tross alt femten år og skal lære litt underveis. Så da klinker vi til med (((tam-ta-ra-tam))) sommerskole! Det blir en Spennende sommer, ifølge tittelen. Den nedbrutte Dana på omslagbildet skyldes kjærlighetsproblemer. Brett viser seg nok en gang å være upålitelig og topper det hele ved å be ut deres femte hjul på vogna: Casey. Danas poesiklasse, Faiths fotokurs og Shelleys Dramaskole kommer ikke overraskende i annen rekke, for her må Dana trøstes! Og aller best trøst finnes selvsagt i nye gutter, slik som cowboyen Randy, som Dana etter hvert blir sammen med. Dette til tross for at svikeren Brett ler av ham og kaller ham bondsk (fysj!) i håp om å lokke Dana tilbake. Heldigvis holder hun seg til stødige Randy. Like trofast er ikke Shelley, som fortsatt dater både Paul og Tom. Dette holder på å bli skikkelig skandale, for hvem kommer på overraskelsebesøk til Shelley? Paul! I et panisk forsøk på å fortsette sitt svik lar hun Paul tro at Tom er kjæresten til Casey, men mens hun er på do prater gutta sammen, legger to og to sammen og får fem. Noe slikt. Siden Shelley ikke er slank og vakker som Dana, tar hun det igjen med sjarme, og får det som hun vil: Paul tilgir henne siden også han har datet litt i skjul, og Tom smelter når hun legger en rose utenfor døren hans. Så da fortsetter hun med den uetiske, men likevel sjarmerende two-timingen. 

Klar for mer spenning? Sommerferien bare fortsetter, og i sjette bok: Venner til døden, er sommerskolen avsluttet. Dana og Faith inviteres til Shelleys idylliske hjem i Iowa. Danas savn etter Manhattans sosietet og Faiths sinne over å bli diskriminert fordi hun er mørk (((ka-chiiiing))) blir som en bagatell å regne: En tornado herjer gjennom landsbygda og knuser det jeg mener er låven til familien Hyde. Storbypikene lar seg imponere over bygdebybarnas dugnadsarbeid for å bygge opp igjen låven. Se det, kanskje bønder ikke er så ille likevel. Og apropos bønder, en bonde faller for Dana! Det hadde dere vel ikke trodd. Men joda, heller ikke Shelleys bror kan være i nærheten av vår newyorske superkvinne uten å forelske seg nesegrus. Selvsagt får det naturlige midtpunkt ikke være lenge i sentrum før den mørkhudede irriterende nok klinker til med sykdom, såpass alvorlig at Faiths mamma sender henne - og venninnene - med fly til Washington. Faith overlever og vennskapet styrkes, men personlig ville jeg vel helst lese mer om Danas eget guttetrekløver: Randy, Brett og Shelleys bror. Det var spenning nok for meg, jeg var ikke mer kravstor enn som så. 

Trekløveret har startet sitt andre år på Canby Hall når Hollywoodskuespilleren Yvonne Youngs datter Pamela flytter inn. Boken Piken fra Hollywood er en eneste stor intrigefortelling, for Pamela er både supersnobbete, ekstremt arrogant og ondskapsfullt manipulerende. Skuespillerspiren Shelley lar seg selvsagt blende, naiv som hun er, og setter med det hele vennskapet med resten av Trekløveret på kraftig prøve. Ikke bare dater hun Brett, men hun fornærmer også Faith med sine smårasistiske hentydninger. Det er først når hun forsøker å sjekke opp Tom at Shelley får nok. 

Pamela Young er ikke den eneste som er ny på skolen dette semesteret. Michael Frank er ny rådgiver og det er ham bokens tittel, Drømmeprinsen, har i tankene. Danas problemer gjør at hun oppsøker den nye rådgiveren, og en pluss en er … Michael er ung og grådig kjekk, og når de to begynner å jogge sammen er det kjørt for vår prinsesse. Tenk, de danser til og med sammen! Ikke rart at hun dumper Randy, for det er bare et spørsmål om tid før kysset kommer, tenker Dana. Det hun ikke vet er at Michael dater Alison i hemmelighet. Forholdet avsløres, snørr og tårer smøres utover noen sider. Selvsagt er også Pamela involvert i såpeoperaen. 

Et tema jeg ikke tenkte over den gang var Shelleys problematiske forhold til mat. I denne boken ble det innrømmet at hun hadde tendens til overspising og deretter dårlig samvittighet, men det fikset Michael Frank på et blunk. 

Danas kjærlighetsliv er tema også i Gutter betyr bråk!, seriens niende bok. Dana er kanskje ikke all verdens interessert i Randy, som hun har blitt sammen med igjen. En kveld ber hun Shelley ta over daten de skal på. Og de finner tonen, bondske som de begge er. De forsetter å date i smug, men Dana oppdager det. Etter en samtale med Michael innser hun at de to har mer til felles, tilgir de - men irrasjonelt nok fortsetter Dana å være sammen med Randy. Bra for Shelley for så vidt, for hun har jo fortsatt både Tom og Paul å bruke energien sin på. 

De klart mest slitte bøkene i serien. Disse to har jeg lest flerfoldige ganger.

Bok nummer 10, Filmstjerner, er en av mine to favorittbøker i serien. Den er u-f-o-r-g-l-e-m-m-e-l-i-g. En regissør bruker Canby Hall som kulisser til sin nye filminnspilling, og Yvonne Young er en av stjernene. Shelley er derfor i fyr og flamme og har håp om å lande en liten rolle. Yvonnes onde datter Pamela lurer henne selvsagt trill rundt, slik at Shelleys drøm går i tusen knas. 

Dana derimot, får en rolle i filmen, takket være at en i filmstaben faller for henne (jada, igjen). Shelley takler det dårlig, men får positiv oppmerksomhet fra den mannlige stjerna i filmen. Naive, bondske Shelley lar seg bedåre og ser for seg å følge med ham til neste location, klar for å droppe ut av skolen. Selvsagt blir hun bare utnyttet, noe utrolig nok også Dana blir - for Pamela! Grusomt. 

Siden det ikke er noen afroamerikanere med i filmen holder Faith seg trofast mot sin Johnny og bruker heller tiden sin på å fotografere fra innspillingen, både med og uten lov. Dette inkluderer noen uflatterende bilder av Mrs Young, uten at jeg helt husker hva det medførte. 

Den ellevte boken var antakeligvis den viktigste boken, samfunnsmessig, i Trekløveret. I Alt for skolen vår! (Akk, alle disse utropstegnene) står jentene i bresjen for en aksjonskomite som skal redde skolen fra å bli solgt. Deres velgjører har ikke testamentert penger i det uendelige, og hans sønn ønsker å selge byggene. Siden hans sønn, altså velgjørerens sønnesønn, faller for Dana (jada, jeg vet) får Trekløveret gjennomslag for sine ønsker. - Men det er mye styr. Rektor var brysk gjennom hele boken, og det var usedvanlig mange tekopper hos Alison. Herligheten, når jeg tenker meg om ble jentene til og med arrestert for sivil ulydighet! 

Selv om dette er en av bøkene jeg faktisk har selv, husker jeg ikke all verdens av handlingen. Det var kjedelig. Muligens skyldtes dette altfor lite kjæresteri. 

Litt mer intriger på det romantiske plan ble det i den tolvte boka, Den franske piken, den andre av mine to favorittbøker. Det er vinter og jentene gleder seg til den kjipe årstidens store høydepunkt: Skoletur til Fort Laurerdale. Tjukkassen Shelley trener som en gal for å få sommerkroppen 1988, mens de to andre bekymrer seg mest for den håpløse utvekslingsstudenten Nicole. Forventningene på forhånd var skyhøye, jentene forventet seg en eksotisk fransk mademoiselle, men realiteten viste en supersjenert ungjente med usedvanlig barnslige klær. Pamela aner likevel alle vinslottene i det fjerne og innynder seg så godt det lar seg gjøre. Alison oppdager dette, og ber Dana ta seg av Nicole. Dana løser det med å arrangere en gruppedate, men er snill nok og tar henne med på shopping i forkant. Dana kler henne opp, fikser henne på håret og sminker henne etter alle verdens 80-tallskunster, og vipps blir Nicole både vakker og flørtete. Hun går Dana en høy gang, og hva for en takk er vel det? Med flørtingen kommer også den franske aksenten, og Trekløverets gutter lar seg sjarmere. Ja, ikke Johnny da, for han er jo mørkhudet, og vi snakker som sagt om 80-tallet. 

Shelleys lår blir fastere og Nicole blir avkledd (((tsk-tsk))), så er det endelig klart for Florida-tur. Trekløveret benytter seg av anledningen til å innlede noen uskyldige ferieflørter, men de blir heldigvis ikke med hjem igjen til Canby Hall. 

Ja, også fikk Shelley endelig vist seg frem i badedrakt. Eller. Hun kjøpte seg ny badedrakt, så stunning ut, men likevel la ingen merke til henne. Endelig et snev av kritikk av skjønnhetstyranniet, mon tro?

Vil jeg noensinne oppnå komplett samling?

Kanskje var det den voldsomme fallhøyden etter to fantastiske bøker som gjorde det, eller så kan det være at jeg rett og slett begynte å bli lei. Faktum er at de neste fire bøkene ble en eneste stor nedtur for 10-12-årige Ellikken. Kanskje banket nittitallet på døra, kanskje begynte jeg å bli mer kritisk til hva jeg leste. 

Kanskje var det vanskeligere å skaffe ghostwritere også. Det ble stadig verre å koke på samme spiker, og forlaget krevde endringer. Det blir drastiske endringer både i historiefortellingen og på internatskolen, for hold dere fast: Rektoren på Canby Hall, selveste P.A., ønsker gutter som elever! I bok 13 med den talende tittelen Gutter i klassen tas vi med til vårsemesteret hvor Trekløveret havner i klasse med tre gutter. Konseptet er muligens godt nok forklart nå. Uansett. Terry er kjekk og faller selvsagt for Dana, mørkhudede Sheff faller like selvfølgelig for Faith og nerdete Keith faller for femte hjul på vogna: Casey. Nå begynner det å bli nok oppmerksomhet selv for våre tre heltinner. 

Og apropos: Bok nummer 14 har tittelen Jentene ordner opp! Det er ikke mitt utropstegn, bare så det er sagt. De ordner dog ikke opp i kjærlighetslivet sitt. Et skoleprosjekt fører de ut i arbeidslivet som frivillige på et sykehus, og Faith går like godt hen og forelsker seg i en turnuslege. Shelleys Tom dumper henne, så nå har hun bare Paul igjen. Hva Dana gjør er jeg usikker på, men det er mulig hun ordner opp i alt mulig annet. 

I Ærlighet varer lengst (bok 15) initierer Alison et nytt prosjekt: 48 timers sannhetsløfte. Trekløveret signerer med glede, men deres tidligere høflige, hvite løgner blir utilgivelige fornærmelser. Ærligheten går ut over både venner og kjærester, mens den eneste som ikke signerer løftet - Pamela - sniker seg rundt og skaper intriger. Såpeopera mellom to permer, I kid you not. 

Ellers får vi nok et tegn på at serien er på hell: Rektoren får sympatiske trekk. Les selv om du er nysgjerrig. 

I bok 16, Den store hevnen, pryder Dana forsiden ikledd klovnekostyme, som alltid i sentrum. Jeg husker vagt en fortelling om to gutter, et enegget tvillingpar, som på hvert hold innleder forhold til Dana (!) og Pamela (!!) og skaper total forvirring. Av en eller annen grunn føler Trekløveret for å hevne seg ved å kle seg ut i like drakter og forvirre guttene tilbake. Ja, også fotograferer Faith i vilden sky, i håp om å lage en portefølje god nok til å søke jobb i en avisredaksjon i Washington. Det nærmer seg tross alt avslutning og dermed hjemreise. 

For nå er både forlag, ghostwritere og lesere møkklei av Dana, Shelley og Faith. Til og med Ellikken har begynt å se seg om etter andre bøker. Vi klinker til med sisteåret i en eneste bok! 

Og selv om det er litt trist, er det også veldig godt. Tittelen kan ikke misforstås, ei heller bildet. Vi er fremme ved bok 17: Farvel til Canby Hall. Dana, Shelley og Faith har på seg graduation-antrekket og nå skal de fly videre. Men hvor, akk det er det store dilemmaet hos alle tre. 

Danas far inviterer henne til Hawaii for å bli bedre kjent med stemoren og den vesle broren. Faith ønsker å gå på universitetet for å studere foto, men er helt avhengig av å få stipend. Shelley vingler mellom å reise hjem til Iowa eller reise til New York for å søke lykken på Broadway. De diskuterer og veier for og imot, drikker te hos Alison og engasjerer seg i alskens avslutningsshow. Jentene trenger space, selv de begynner å bli møkk lei av hverandre. Deres løsning er silent treatment, ghostwriterens løsning er å la vennskapet bestå når siste skoledag er over. 

Og snipp snapp snute, så er Trekløveret Dana, Shelley og Faith uteksaminerte. 

Slik som i alle vellykkede såpeserier fikk også denne serien en spin-off-serie med tre nye jenter. Faktisk møter vi en av de i siste bok. Hun heter Jane og skal fra neste skoleår ta over rom 407. Alene. - Det går jo ikke an!, tenkte Dana, Shelley og Faith. Ja, jeg også.

Så da sluttet jeg å lese.




14.11.18

Slektshistorie: Den hvite slave i Konstantinopel

«På 1800--talet vart to unge gutar samde om at dei ville sjå seg omkring i verda.» skriver Kristian Opset i boken Øyfolket ved storhavet. «Desse to fekk hyre om bord i ei skute som mellom anna segla på Middelhavet. Men den tida var det temmelig utrygt å selje der, for på kysten av Nord-Afrika vrimla det med sjørøvarar som herja omkring. Det blir fortalt at skuta deira vart kapra av arabiske sjørøvarar. Og etter eit kort opphald hos arabarane, vart dei selde som slavar til den tyrkiske sultan i Konstantinopel.» 

Boken finnes på nb.no. Utdraget er hentet fra side 70.

En av disse to smølaværingene var 25 år gamle Jens, han som senere skulle bli min fars farmors morfar. Sammen med nykonfirmant og sambygding Ole tok han seg hyre på skip som la fra havn i Trondheim. Det skulle bli begynnelsen på litt av en reise. 

Hva som skjedde videre har blitt fortalt i generasjoner, takket være at Jens omsider kom velberget tilbake. Etter oppholdet i det som antakelig var Alger, ble Jens og Ole fraktet videre til Konstantinopel, byen som i dag kalles Istanbul. Her ble de kjøpt som slaver av sultan Mahmud den andre. 

Historien om deres skjebne nådde Smøla, og trolig ble det samlet kollekt i den lokale kirken. Det var i så fall ikke første gangen. En slektning har samlet opplysninger rundt denne hendelsen, og har funnet flere slike tilfeller. De oppsamlede midlene ble kanskje brukt som løsepenger, eller kanskje ble de snappet opp et sted på veien. På ett eller annet vis lykkes i alle fall Jens og Ole å unnslippe slaveriet, og kom seg på besynderlig vis gjennom Europa til Hamburg. Der kunne de endelig senke skuldrene og jobbe seg hjem via sjøveien. 

Detaljer rundt de fem årene min forfar tilbrakte som slave er godt gjemt i fortiden. Kanskje hjalp pengene fra sognebarna. Kanskje ble slavene befridd av utenlandske tropper. Kanskje la de en bombesikker plan på hvordan de skulle unnslippe vaktene - en plan gjennomført til ti i stil. Dette får vi aldri vite med sikkerhet. 

Akk, den som kunne reist tilbake i tid og vært flue på veggen der ute på Glasøya. Mon tro hvilke historier han fortalte sin brud Ulrikka, året etter flukten fra sultanen i det ottomanske riket?


Ett år etter hjemkomsten giftet altså Jens seg. Den utkårede var Ulrikka, og som datter av overtollbetjenten på stedet likte hun etter sigende å være litt fin på det. Det hendte at skip ankret opp ved Nordigarden hvor Jens og Ulrikka bodde, og at sjøfolk kom innom. Dersom dette ikke var en kaptein eller styrmann, snakket hun etter ikke til dem, og etter at de var gått, sa hun: "Luft ut ette na der slasken!" for deretter å ta en pris snus fra en snusdåse i sølv som hun pleide å ha hengende rundt halsen.

Ulrikka ble altså født med sølvskje i munnen, men det er også godsaker å finne på Jens sin side. Går man riktig langt tilbake i tid finner man adelsslekt i flere ledd, og for ikke å glemme: En hårdnakket påstand om slektskap til Ludvig Holberg. La oss ikke forfølge den historien akkurat nå.


Som datter av sin mor, madamen, giftet Ulrikka seg som "jomfru". Dette til tross for at hun allerede var halvveis i sitt første svangerskap. Det skulle bli det første av mange. 

Det sjuende barnet som vokste opp var Ane Marta (bildet over), hun som senere ble mor til min fars farmor. Som de fleste på Smøla livnærte hennes mann seg helt eller delvis av fiske. En dag ble også Nikolai borte på sjøen.

- Men han kom aldri, aldri mer hjem igjen.






Lyst til å lese flere slektshistorier? Klikk på fanen øverst på siden!