30.1.17

Arv og miljø, av Vigdis Hjorth

Hun ga meg en av min oppvekst sterkeste leseopplevelser. Den første boken jeg leste fra perm til perm var Jørgen + Anne = Sant. Sittende, liggende, opp-ned og bak-fram i en grønn stol på stua leste jeg med ømhet i hjertet og ørhet i hodet. Det har blitt med den ene. Begeistrede medbloggere og gode kritikker generelt får ha meg unnskyldt, jeg har nektet, har ikke orket, har ikke villet. 

Da hennes roman havnet på Bokbloggerprisens kortliste måtte jeg likevel gjøre et forsøk. Motvillig og med fordommer. Det skal innrømmes. Uten å vite stort annet enn noe diffust om arveoppgjør og bitter krangling innad i familien, noe om trøttende diskusjoner i media om selvbiografisk fiksjon, åpnet jeg boken. Bladde frem til side 1 og leste. Og leste. Og leste. Ble ferdig.

Min umiddelbare tanke var at denne liker jeg ikke. Så kommer det fine med bokblogging inn i bildet. Man må gruble litt ekstra. Begrunne ordentlig. Pluss, minus, ja, jo, kanskje, men. - Revurdere førsteinntrykket. Tygge på, bearbeide. 


Arv og miljø, av Vigdis Hjorth
Utgitt i 2016. En av tre romaner på Bokbloggerprisens kortliste.

La meg begynne med det som føles fullstendig irrelevant: Alt snakket i media hvorvidt selvbiografisk denne romanen er, og i så fall hvor etisk det er av forfatteren å utlevere sine egne på denne måten. Og om ikke, hvor greit er det, all den tid forfatteren er kjent for å skrive ut fra egne erfaringer, å bare svare svevende på slike spørsmål, dersom det faktisk er ren fiksjon.

Vel. All PR er god PR.

- Selv når det handler om incest. Selve elefanten i rommet. Det som er for kvalmende, for horribelt, for grusomt å snakke om. Ei heller skal det skrives om. Det har liksom aldri skjedd, fordi det aldri skal skje.

Og det er hele greia med boka. Et bittert arveoppgjør fremtvinger gamle ubehageligheter ut og opp i dagslys. Det er moren som bagatelliserer. Yngstesøsteren som benekter, eldstesøsteren som snakker om alt annet, og broren som helst fokuserer på egne barndomstraumer. Og faren, faren er over, faren er død.

Skjønt, Bergljot kan ikke bagatellisere. Bergljot kan ikke benekte, fortrenge, glemme. Kan ikke snakke om alt annet. Bergljot er i live. 

Hun forstod det ikke selv, disse skrekkelige hendelsene, før hun som voksen ble lammet av plutselige, uforklarlige smerteanfall. Veien til psykoanalyse var kort, brutal og befriende.

- Hadde bare familien godtatt det. Hadde bare faren innrømmet overgrepene. Søskenflokken holdt rundt henne. Moren grått.

Her, midt i det psykologiske spillet, i alt følelseskaoset, i de ødelagte relasjonene, alt sinnet, fortvilelsen, alle ropene om hjelp, er romanen mesterlig. Jeg tror på Bergljot. Jeg tror på søsteren Åsa som nekter å tro henne. Åsa som anklager sin søster for å instruere, regissere og sette opp forestillinger. Jeg tror på fredsmekleren Astrid som leter etter fakta og slår fast at hun ikke kan konkludere så lenge hun ikke kan vite. Jeg tror på Astrid som tilbyr seg å lytte selv om hun ikke klarer å svare. Jeg tror på broren Bård som har nok med seg selv. Som bruker Bergljots traumer til å overvinne sine egne. Og jeg tror på moren, som i sitt forskrudde sinn ser på datteren som en konkurrent, en konstant fare og et evig symbol på hennes egen mislykkethet. Jeg tror til og med på faren.

Det er sterkt og troverdig. Det er til og med interessant. 

Relasjonene innad i familien er svært godt tegnet opp, men i fremste rekke er det hovedpersonens evne til å analysere seg selv som kanskje imponerer mest. – Og denne elefanten, da. Selvsagt. Det er ikke til å komme fra.

Incest. Eller inchest, dette rare ordet foreldrene bruker. Spytter ut. Akkurat som om det er et fremmedord, noe de ikke forstår eller kan relatere seg til. Beskrivelsen av hvordan traumene innhenter henne. Følelsen av dårlig samvittighet uten grunn. Den altoppslukende trangen etter å bli trodd. Det angstfylte behovet for at det ikke skal forties.

Denne uretten som ble begått. Man gjorde et barn fortred. *

Likevel oppfattes mange av romanens 350 sider unødvendige. Omveiene til Bergljots venner føles bortkastet både innholds- og tidsmessig. Særlig forstyrrende virker hennes sjelevenninne og hobbypsykolog Klara, med alle hennes selverfarte opplevelser med egen far. Selv var hun svært ung da faren døde, og selv om intensjonen trolig er å illustrere ulike følelser av tap av farsfigur og de virkninger det har, virker det bare halvferdig. Alle referansene til hennes venner, til Lars, Bo, Klara, Karin. De har en funksjon, de støtter henne, tror på henne, men det gjør også hennes egne voksne barn. Det blir for mange stemmer å lytte til, et mer komprimert persongalleri hadde redusert støyen. 

Denne liker jeg ikke, var mitt førsteinntrykk. Årsaken var støyen. Maset. De evige gjentakelsene. Om igjen og om igjen og om igjen. Bergljots evige kamp for å bli anerkjent. At familien skal se bak hennes hang til å drikke seg til svime for å komme seg gjennom ubehagelige møter, glemme, sovne. Hun er vanskelig å leve med, har vanskeligheter med å holde på menn og oppfattes som fullstendig selvopptatt. Bergljot er ingen person man ville like, om man ikke hadde visst

Sjeldent leser man romaner som virker på samme utmattende måte som denne. Det er vanskelig å legge fra seg romanen, men du blir sliten. Det er unektelig sterkt å lese om den voksne kvinnens behov for å bli lyttet til, forstått og trodd. Hvordan hun så og fortsatt ser en konkurrent i sin mor. Den lille pikens forelskelse i sin egen far, og hennes sorg over å bli forlatt. Det gjør fysisk vondt å leve seg inn i Bergljots oppvåkning, hennes innrømmelser, hennes innsikt og hvordan hun som 60-åring enda ikke klarer å forsone seg med det uforståelige, unevnelige. Romanen er usedvanlig utmattende, ikke på grunn av forfatterens hang til å stadig gjenta seg selv, hendelser og ord. Ei heller hovedpersonens frenetiske og nevrotiske oppførsel. Hennes masete, jagene og konstant rastløse tilværelse. Det er utmattende fordi vi, leserne, kjenner på frykten og ubehaget.

Vi tror henne. 





Les også: Boken inneholder en mengde referanser til filmen Festen (lenke) og forfatteren Tove Ditlevsen. To av sistnevntes romaner er omtalt her på Ellikkens bokhylle: (Man gjorde et barn fortred) * og (Barndom. Ungdom. Gift). Både bøker og film anbefales helhjertet. I tillegg har jeg skrevet noen få ord om (Barndommens gate).

Kilde: Lånt av tidligere kollega.

Andre bloggere: Uttallige! Ingalill/Moshonista arrangerer samlesing fra og med 1. februar i forbindelse med Bokbloggerprisen 2016. Følg med på nettsiden Norske bokbloggere for synsing og formening og lenker og snadder.

27.1.17

Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

Boken jeg nå skal forsøke å anbefale er ingen bok jeg selv likte. Jeg syns den var forferdelig. Handlingen var forkastelig, stemningen fæl og språket ga meg hodepine. Likevel var jeg solgt fra første side. Det var umulig å legge den fra seg, uaktuelt å avbryte. 

Den ekstreme brutaliteten, den uforklarlige gjentakende voldsforherligelsen, gjør at jeg elsker å hate den. Det hele er ytterst mørkt og dystert, uttørket og livløst. – Men bare omgivelsene i boken og livet romanfigurene lever. Ikke boken. Boken er så mye mer enn det. 


Blodmeridianen, av Cormac McCarthy
USA. Utgitt i 2010. Imponerende oversatt til norsk av Knut Ofstad.

Det handler bare om å begynne. Man er solgt fra første avsnitt, sjeldent opplever jeg å bli revet med allerede fra første side. - Men bruk tid på den. Blodmeridianen er så langt fra å være slukebok som du kommer. Stålsett deg, du vil få en leseopplevelse du ikke vil glemme.

Forlaget skriver:
En tenåringsgutt rømmer hjemmefra og slår seg sammen med Glanton-gjengen, en morderisk bande som lever av å skalpere indianere og andre på den meksikansk-amerikanske grensen i årene 1849 og 1850.
Det er setninger lange som en hel bok i seg selv, og det er kapitteltitler som oppsummerer all handling. Detaljene er utallige, og jeg tror på kritikerne som hevder dette er imponerende research. Mest av alt er det avskyelige drap. Tortur. Evig redsel. - Men det er også netter opplyst med så mange tindrende stjerner at man må lete lenge etter sorte flekker.

Og alt dette beskrives med øyensynlig følelsesløse skikkelser. Hovedpersonen, en femten år gammel gutt, omtales ikke en gang med navn. Han smiler ikke. Ler ikke. Grubler ikke. Gråter ikke. Han er ikke en gang sint. Ingen er. De bare dreper og dreper og dreper. Dreper og skalperer.

Han har rømt hjemmefra, guttungen. Som bevis på sin mors endelikt har han vokst opp med en mann som aldri har behandlet ham som sin sønn. Ingenting mer var å hente, han kunne like gjerne fortsette sin ensomhet ute i det ville, det uttørkede, det golde.

Snart møter han Dommer Holden. Et fullstendig iskaldt, manipulende, gedigent beist av en mann som skyter og skalperer, skyldige som uskyldige, like ofte som … vel, oftere enn man skifter sokker. Faktisk, oftere enn et levende menneske puster inn og ut. Det er en besynderlig mangel på emosjoner i boken i sin helhet, men dommeren er selve personifiseringen på ondskap. – Så er det nærmest ufrivillig komisk når det beskrives hvor vakkert han tegner, hvor møysommelig nøyaktig han er. Tegner panner uten en rynke, med økonomisk bruk av farger.

Og vi får heller aldri vite bakgrunnen til hvorfor menneskene i boken er som de er. Forfatteren beskriver deres handlinger, men ikke deres tanker eller følelser. Vi følger guttungen og hans kompanjonger forbi busker fulle av spebarnslik, vi er med når en gammel bestemor, sittende på huk i en krok, skytes i forbifarten for deretter å bli skalpert. Vi er der, vi opplever det, vi går videre. Jeg lover deg, scenene er uforglemmelige. – Og boken er full av de.

Vi forsoner oss med den gjennomførte groteskheten, det evige blodbad, takket være forfatterens utrolige evne til å formidle sanseinntrykkene. Det er så mye mer enn bare hendelser og drap. Det avskyelige pakkes inn i et underholdende språklig slør hvor alt samtidig forsterkes. Skyggene er ekstra lange, kjøttet råttent og fordervet. Håret er tynt og fett, solen ubarmhjertig og brennevinet ramt og surt. Alt er nitrist. Mørkt, tørt og hardt. Naturkulissene matcher drapsraidet til Holden og gjengen. – Og i samme stund, alle disse stjernene. Nattens stjernehav hvor noe sort nesten er umulig å finne. 

Det er besynderlig hvordan McCarthy har komponert denne historien. Jeg har lest bøker av han tidligere, men likevel har jeg ikke opplevd maken. Jeg har lest meg kvalm av Ellis sin American Psycho, men heller ikke den kan sammenlignes med boken jeg nå sliter med å anbefale. Samtidig kan jeg ikke la være, vil ikke la være. Blodmeridianen er noe helt for seg selv. Tro meg.

Stålsett deg. Og les.



Les også: Mine omtaler av (The Road) og (No Country For Old Men)

Kilde: Hentet fra min egen bokhylle (OTS)
Andre bloggere: (Stjernekast)

25.1.17

Det er Ales, av Jon Fosse

Det eneste som har skremt meg mer enn å forsøke lese meg opp på Jon Fosses verker, er tanken på å skrive omtaler av disse. Å bruke begrepet hoppe etter Wirkola fremstår som en smule underdrevet. Jeg har ikke kunnskapen som kreves for analysere. Jeg må nøye meg med å anbefale.


Det er Ales, av Jon Fosse
Utgitt i 2015. Nynorsk

- Så da gjør jeg det. Og akkurat som jeg har hatt prestasjonsangst for å lese hans har jeg fått bekreftet alt godt jeg har lest om ham. 

Skjønt, det er krevende i begynnelsen. Aldri før har vel 75 sider virket som det femdoblede. Hans skrivestil er unektelig særegen. Tanker avløses av neste tanke, igjen og igjen i evigvarende setninger. Her er ingen grenser, du tvinges til å finne dine egne pustepauser, lete etter punktum. Kanskje kommer den etter ett ord. Kanskje etter en side. Du drives videre, som av en bølge. Dras ut, dras inn. Igjen og igjen.

Også handlingen er krevende før du omsider venner deg til fortellerstilen. Det er fjorden, heimen og himmelen. Nå og før. Som parallelle univers flettes de sammen, det som er nå og det som en gang var. 

Nåtiden forteller om Signe. Den aldrende Signe som står ved vinduet og speider etter Asle, mannen som en gang for flere tiår siden dro ut på sjøen og aldri kom hjem igjen. Intet sett, intet hørt. Asle med det sorte, lange håret og den sorte ullgenseren. Asle som sa så lite, men som tenkte enda mer. 

Rundt hushjørnet, ved fjorden, inne i stua vandrer de alle. Asle og Signe, og alle generasjonene før dem. Tippoldemor Ales, hun som reddet sin sønn Kristoffer opp fra havet da han var barn. Kristoffer som senere sørget over sønnen Asle. Vesle Asle som druknet på sin egen sjuårsdag, lekende i fjordkanten med sin nybygde trebåt. Besten Olav som har vokst opp i skyggen av sin døde bror. Hans enke Britta som tok seg av barnebarnet Asle, han som var oppattkalt etter han som døde, og Ales. Ales, kvinnen som står som en bauta. I heimen. Ved fjorden. Under fjellene. Selv nå, alle disse årene etterpå.


- Og mest av alt er det følelser. Alt dette mørke, vonde. All engstelse og avmaktsfølelse. Det evige savnet. Sorgen som er blitt en del av deg. Han som aldri kommer tilbake. Hun som alltid venter.

Havet gir og tar. Det lokker deg til seg, og støter deg fra seg i neste øyeblikk. Likevel blir man. Generasjon etter generasjon etter generasjon.

Kanskje ønsker du å legge fra deg boken etter en side. Fortsett. Prøv litt til. Les videre. Kjenn på følelsene. Adopter tankene. Lev deg inn i stemningen. 

Snart er du der.





Visste du …? Maria Sand har dramatisert stykket og dette settes opp ved Det norske teatret. Premiere er 28. januar. Selv har jeg sikret meg billett til en senere forestilling. Forventningene er skyhøye.



Kilde: Lånt på biblioteket
Andre bloggere: -

23.1.17

60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl

Tenk deg følgende scenario: En seksten år gammel jente fra Nordmøre flytter til Larvik etter endt ungdomsskole og begynner på gymnaset. Ingen forstår dialekten hennes, og ingen har tidligere troppet opp på skolen iført klær som hun har på seg. De sier «Hva sa du nå?» og blikkene er tomme, mens de vrikker videre med Gantgenseren slengt over skuldrene, liksom tilfeldig, med knappene på Gantskjorten knept igjen utenom den øverste, med viten og vilje for Gantskjerfet må stikkes frem. Minstekravet var Miss Sixty-jeans og Fruit of the Loom-genser. Kanskje også H2O-klær, om du var av den mer sporty typen. For på Larvik Gymnas var det to veier til himmelen. Du kunne være pen og få jobb i byens Gant-forretning, eller så kunne du være satans flink i håndball. Eventuelt også dans. 

Den seksten år gamle jenta var meg. Jeg hadde aldri tidligere tatt i en håndball. Eneste dans jeg kunne var vals og reinlender. Når jeg en gang hvert jubelår gikk med på å kjøpe nye klær ble det Cubus. Etter et halvt år i Larvik begynte jeg å legge om. Men klærne, de beholdt jeg. Ikke pokker om jeg skulle bli en av de som gikk rundt og luftet merkene sine.

Det var mitt lille opprør. De langt tøffere var de som i beste SKAM-stil gikk fem i bredden med sorte, hullete klær, neseringer og bustete hår. Og fremst i rekken, ei jente jeg aldri en gang turte si hei til.

Hun het Marta Breen og var den tøffeste på hele skolen.


60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl
Undertittel: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Roman/Biografi i tegneserieformat. Norsk. Utgitt i 2016. Joker til Bokbloggerprisen 2016 sin kortliste.

Jeg var en stille beundrer av henne da, og er det fremdeles. Og selv om innledningen ikke nødvendigvis har så mye med feminisme å gjøre, er det likevel et poeng: Det handler om å kjempe for noe man tror på, å tørre engasjere seg, stå opp imot andre, tørre å være stolt av seg selv. Min lille protest den gang på nittitallet var viktig for meg personlig, men skrev seg neppe inn i annet enn dette blogginnlegget. Marta Breen, derimot, fortsatte og fortsatte. 

Gjennom sin skarpe, men kloke, penn, sin velartikulerte stemme og brennende engasjement har hun vært en viktig bidragsyter for å fremme feminismens sak i Norge. Så også i tegneserieromanen hun i 2016 utga sammen med illustratør Jenny Jordahl.

Tenk, en roman, en biografi, en slags historiebok i tegneserieformat! Uvanlig konsept, men befriende morsomt og absolutt interessant. - 60 damer du skulle ha møtt samlet i en bok du burde lese. Ikke fordi den forteller hele historien, alt du trenger å vite, men fordi den pirrer nysgjerrigheten til å vite enda mer.

Og akkurat hvorfor forteller Breen og Jordahl best i innledningen. Her påpekes det hvordan menn har blitt fremhevet gjennom alle tider, ikke minst i skolebøkene. Visste du for eksempel at i historiebøkene er det nevnt flere nazister i kvinner? – Bare fordi det er menn som har skrevet disse. Kontroversielle kvinner har gjennom historien blitt latterliggjort, fortrengt og bagatellisert både i sin samtid og i tiden etter. En mer balansert fremstilling forsøkes stadig, men fremdeles er det en lang vei å gå. Bare tenk etter; hvor ofte ser man biografier om kvinner skrevet av menn …?

I 60 damer du skulle ha møtt får vi innblikk i Norgeshistoriens fremste kvinnelige stemmer. Alle de som gikk foran og talte uredd, som stakk seg frem og ikke lot seg stanse. Noen kjente, andre ukjente. Saker som i dag virker selvsagte, og saker som stadig er betente. Alle presenteres med navn og årstall og spenner i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collett til Wenche Foss. Også band og bevegelser vies sin tilmålte oppmerksomhet. En tidslinje med de viktigste årstall og gjennombrudd avslutter romanen.

Uten unntak er historiene fremstilt i tegneserieformat. Jenny Jordahls illustrasjoner er enkle, men effektive, med sterke farger og rene streker. Enkelte kvinner hedres med dobbeltside med portrett og sitat, men de aller fleste portretteres gjennom to til fire sider tegneseriestriper. Alt fortelles i korte trekk, kun det mest essensielle får plass, og stadig med humor. Her deles sleivspark ut både i øst og i vest, til og med damene selv må tåle å få sitt pass påskrevet. – Skjønt, aldri med latterliggjøring.


Forfatter og illustratør har sammen formidlet en svært vellykket, humoristisk fremstilling av alle de som ikke har fått særlig plass i historiebøkene. Noen er selvsagte, som nevnte Camilla Collett og Kim Friele, mens andre, som Sonja Hennie og hennes unorske levevis, vinkles fint inn i kvinnebevegelsens historie. Skremmende mange var for meg ukjente. Jeg hadde aldri før hørt om seksualopplyseren Elise Ottesen Jensen, hun som kvinnegruppa Ottar senere kalte seg opp etter. Heller ikke psykiatrikeren Nic Waal var for meg kjent. Heller ikke den samiske organisatoren Elsa Laula Renberg vekket noen minner. Og andre navn ga meg ikke særlig assosiasjoner annet enn en bygning på Blindern (Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie) og gulost (Synnøve Finden). Aha-opplevelsene har vært mange, og attpåtil kanskje litt ubehagelige. Jeg trodde bedre om meg selv enn som så. 

Skjønt, helt knirkefritt har det ikke gått. Cora Sandel får stå som eksempel på dette. Her finnes ingen egentlig forklaring på hennes plass i boken. Det står nevnt at hun skrev de suksessfulle bøkene om Alberte, men romanenes kontroversielle tematikk er totalt utelatt. Jeg vet, mange vet, men forutsetningen om at alle vet er dessverre en svakhet ved boken. Jeg undret meg også over fremhevingen av fotografen og samfunnsdebattanten Marie Høeg som queerpioner. Ikke bare fortelles det i selve tegneseriestripen, men hun får også ytterligere to sider viet til de hemmelige fotografiene hun og hennes kvinnelige partner knipset i kveldens mulm og mørke. At noen fant disse bildene gjemt i en eske etter hennes død, er et noe pussig poeng. Hadde hun på ett eller annet vis vist frem dette i sin levetid hadde det selvsagt stilt seg fullstendig annerledes. – Jeg vet ikke. Det føles i alle fall noe malplassert.

Det fremste ankepunktet er likevel at boken skulle vært lenger. Enda flere skulle vært nevnt. – Dypere enn som så faller faktisk ikke kritikken. For her mangler både Gro Harlem Brundtland (riktignok inkludert i bokens avsluttende tidslinje), Hanna Kvanmo, Hulda Garborg og Emma Hjorth. Noen nevnt, mange glemt. Utvelgelsen må ha vært uhyre vanskelig. Resultatet er tidvis noe overraskende, men samtidig tilstrekkelig representativt. Alle navnene man savner får heller stå som understreking av den tradisjonelle mannssjåvinistiske historiegjenfortelling.


Denne annerledes biografiromanen spiller på følelsene: du vil kjenne både på stolthet og sinne, tidvis er den også nedslående, regelrett vond. Så innser man at man må brette opp ermene og fortsatt kjempe. Hedre de som har gått veien før deg, men også føre kampen videre.

- For den er på ingen måte over. Ikke ute i verden, langt ifra, men heller ikke i vårt eget land.

Uenig? Klikk deg inn på forfatterens egen blogg og les noen av grunnene til at du bør kalle deg en feminist. – Selv om du er en mann. Selvfølgelig. Feminisme er en selvfølgelighet.

Ikke minst: Du burde lese 60 damer du skulle ha møtt

Boken fungerer både som appell overfor alle som tenker at kvinnesaken er over, at det ikke er mer å kjempe for, og som bevisstgjøring av hva kvinner har måttet kjempe for – og utrettet – gjennom alle disse årene. Mest av alt gir det en nødvendig og kjærkommen motivasjon til å fortsatt jobbe på. Aldri gi opp.

Det handler bare om like muligheter, like rettigheter. Likhet for alle.





Les også: VGs spesialartikkel (Norges 100 viktigste kvinner) fra 2013


Kilde: Lånt på biblioteket.
Andre bloggere: (Elida) (Kathleen) (Lukten av...) (Mari)

18.1.17

Hvem er du, Alaska? av John Green

Ungdomsromanforfatteren John Green er umåtelig populær og viden kjent for å tilføre sine bøker mer enn bare underholdning. Han stiller de store spørsmål. Hvem man er, hvorfor man er som man er blitt og hvordan man kan utvikle seg videre. Hva som er viktig. Hva som er meningen. – Og han lar, uten unntak, ungdommene selv selv finne svarene, ut fra sine premisser og erfaringer.

I hver eneste bok setter han søkelys på identitet, samhold og skape trygghet for seg selv og sine. Så har også nesten samtlige av hans romaner gitt meg svært positive leseopplevelser. Særlig smått legendariske Faen ta skjebnen og Papirbyer. Samarbeidsprosjektet Will Grayson, Will Grayson, en bok han skrev sammen med David Levithan, føyer seg soleklart inn i rekken. 

Flere år etter mitt første bekjentskap med John Green var det omsider klart for lesing av hans debutroman. 


Hvem er du, Alaska? av John Green
Første gang utgitt i 2005. Originaltittel: Looking for Alaska. Debutant. USA. Ungdomsroman.

Miles er søtten år og venneløs. Han har omsorgsfulle foreldre, er oppvokst i et møblert hjem, er intelligent, høy og kjekk. Han har bare ikke venner. Ikke en eneste en. All fritid blir brukt til å pugge kjente personers siste ord, det er liksom ikke stort annet å ta seg til.

- Men han forstår at han må ta grep. Finne sin plass i verden, oppleve noe, starte på nytt og forsøke å leve livet slik han ønsker. Miles søker seg til sin fars gamle internatskole, og ser dette som Det Store Muligens. Nå kan han endelig starte sitt liv. Kanskje.

Det Store Muligens. The Great Perhaps, dette noe poeten Francois Rabelais søkte etter på sitt dødsleie. Miles tar farvel til sitt gamle liv, forlater alt og alle han kjenner til og begir seg ut på noe han enda ikke vet hva er. Han kan bare håpe.

Fra det øyeblikk han entrer sitt nye hjem faller bitene på plass. Han etablerer endelig og nokså umiddelbart et vennskap med sin romkamerat Obersten, som raskt introduserer ham for sine nærmeste allierte. Vakre, skjønne Lara som sier I når hun mener Y, japanske Takumi, gutten som forstår menneskene rundt seg men som selv ikke slipper noen inn, og det er Alaska. Jenta med tindrende grønne øyne, livsbiblioteket og kurvene



Miles faller pladask. Selvsagt. Alaska har den kraften på alle. Hun er sprudlende og vittig, vakker og attraktiv, men samtidig er det noe annet ved henne. Noe mørkt. En uro som ikke lar seg temme.

Den umake gjengen av nye venner lever i sitt eget univers. De studerer, finner på sprell, filosoferer, røyker i smug og drikker seg sanseløse. Det er også forfatterens fremste styrke. Han tar ungdommen på alvor. Alltid. Ungdommene danner sin egen verden og han lar de filosofere på deres premisser, ut i fra alder og livserfaring. Det er ingen moralisering. Sex er nytelse og rusmidler en naturlig del av deres strategi for å overleve hverdagen.

Romanen er bygget opp mot en hendelse som merker ungdommene for resten av deres liv. 150, 89, 75 dager før hendelsen står det, og vi vet, vi vet vi vet, at dette umulig kan gå bra, men alle de foregående kapitlene har allerede gjort oss glade i karakterene. 62, 30, 9 dager før hendelsen, nei nei nei, nå skjer det.

Og det skjer.

Vi kjenner oss igjen. - Vi har vel alle hatt slike opplevelser. Små eller store, skjellsettende for resten av våre liv. Fra min egen ungdomstid tenker jeg fra tid til annen på han i parallellklassen som fikk kreft. Ikke fordi jeg kjente han, men fordi det ga oss et helt nytt og brutalt innblikk i livets realiteter. Og mest av alt tenker jeg på han i klassen min som ikke lenger orket leve. Alle tankene og følelsene vi satt igjen med. Hva om. Tenk hvis. Kunne vi. Redselen over dette uhåndterlige mørket som overskygget alt. Den vonde vissheten om at vi alle kunne gjort noe annerledes. Kanskje bare smilt et ekstra smil. Ett eller annet. 

Vi forstår tidlig at denne hendelsen alle kapitlene refererer til vil være dramatisk og trist. Så er også denne delen det beste ved boken. Vi nærmer oss en sannhet, skritt for skritt, dag for dag. Det vi frykter skjer. - Og ungdommen forsøker bygge seg opp igjen, litt etter litt. Green lar vennene kjenne på alle aspekter ved sorgprosessen. Alt fra omfavning av tristesse, romantisering av person og deres forhold, og etter hvert også oppvåkningen. De reagerer med sinne og vantro, samtidig som de er utålmodige etter å gå videre. Etter å glemme. Starte på nytt. Sekundet etter: En intens trang etter å finne sannheten. Forstå hvorfor det skjedde og hvordan det kunne skje. Om man kunne gjort noe annerledes.

Jo, vi kjenner oss igjen. Vi har alle vært der.

Det er sterkt, selv for en voksen leser. Aller sterkest fordi forfatteren på befriende vis tar ungdommen på alvor. Forteller deres historie. Deres versjon. Det handler om å finne sin vei i livet, sin lykke og definere seg selv. Samtidig er det oppløftende om vennskap: Miles har aldri tidligere funnet seg til rette i sosiale settinger. På den nye skolen får han en ny vår, etablerer ubrytelige vennskapsbånd og får seg til og med kjæreste. Hvor fint er vel ikke dette, å vise hvordan man ved å bryte et mønster likevel kan klare det, selv om man føler man har kjørt seg helt fast?

Alle ungdommer burde lese John Green. - Foreldrene deres også.



Bokbloggerbonus
Og bøkene, dere. Bøkene. Hvem er du, Alaska? inneholder et lass av referanser til litteraturens gleder. Særlig inspirerende er det å lese om den kvinnelige antagonisten sitt livsbibliotek. – Så kan man alltids diskutere hvorvidt det fungerer som en virkelighetsflukt, kanskje, eller som verktøy til å skape sinnsro.
Boksamlingen hennes fylte bokhyllene og rant over i hoftehøyde stabler overalt, ustøtt lent inntil veggen. Jeg tenkte at hvis bare en av dem rørte seg, kunne dominoeffekten komme til å drukne oss i en kvelende litteraturflom.



Les også mine andre omtaler av John Greens bøker:



Kilde: Kjøpt selv.
Andre bokbloggere: En drøss! Omtalene er bare et kjapt googlesøk unna. 

Lesemål 2017: Off The Shelf, 1 av 16 lest.


14.1.17

Lesemål 2017

2016 var et krisedårlig leseår for meg. Ikke leste jeg mange nok bøker, og ikke leste jeg god nok litteratur. Dette må få konsekvenser, jeg må lære noe av det. Jeg må - gisp - lage meg lesemål for 2017.
Og jeg har tenkt. Tenkt og tenkt og tenkt litt til. Ikke bare har jeg tenkt. Jeg har også vært snill med meg selv. Presset ned skuldrene. Vært ytterst varsom. Dette burde definitivt være overkommelig:

Lesemål # 1 | Antall
Jeg har hatt samme mål hvert år, men jeg har alltid forsøkt å la være å si (skrive) det høyt (tydelig og ufravikelig). En bok pr. uke er overkommelig. Riktignok greide jeg det ikke i fjor, men det var også første gang i min noe tvilsomme bokbloggerkarriere. Altså: 52 leste bøker i 2017.
Sånn, der var det jammen meg sagt (skrevet). Og apropos skrevet: Bøkene skal også blogges om. Alle.

Pr. 1. mars 2017: 19/52

Lesemål # 2 | Norsk på norsk
Norsk litteratur ligger mitt hjerte nær, og det er ikke blitt mindre viktig for meg etter etableringen av Bokbloggerprisen. Som kjent hedrer vi norske utgivelser fra fjoråret i to klasser: Roman og Åpen klasse. 
Langlisten ble offentliggjort denne uken og snart kommer også kortlisten. I forbindelse med sistnevnte arrangeres samlesing, og mitt mål er å være aktiv i denne. I skrivende stund er det uvisst hvilke bøker dette vil medføre, men sjansen er overveldende for at jeg tidligere ikke har lest disse. - Med forbehold om at bøkene vil være vanskelige å få fatt i. Jeg har vanskeligheter med å betale nærmere 400 kroner for en enkel utgave.
Og ikke før vi har nominert favorittene fra 2016, så må fremtidige favoritter fra 2017 leses. Erfaringsmessig blir de fleste lest om høsten, med fare for å glemme vårbøkene. Mål: Lese minimum 10 norske utgivelser fra 2017.

Pr. 1. mars 2017: 1/10

Lesemål # 3 | Prosjekt
Jeg må ikke finne på å lage meg nytt prosjekt for i år. Tidligere prosjekter har vist seg mislykkede, i alle fall to av disse: Jeg har knapt nok rørt en eneste bok av verken Sigrid Undset eller Knut Hamsun. Det vil si, jeg har lest en del av de begge, men ikke som bokblogger. Amalie Skram-prosjektet har vært mer vellykket, men jeg mangler disse to:
  • Julehelg, av Amalie Skram
  • Den unge Amalie Skram, av Liv Kølzow

Og apropos Sigrid Undset, her må det leses mer. Full skjerpings. Jeg klinker til og bedyrer lesing av fire Undset-romaner. Heldigvis har jeg vært snill nok mot meg selv til å føre et par av de opp på OTS-listen, se lenger ned. Der står også Skram-biografien oppført. Jeg har lyst til å rette en stor takk til meg selv for den (bjørne)tjenesten.
Prosjekt Gabriel Garcia Marquez er jeg litt stolt over. Her har jeg jo prestert litt. Tør jeg satse på 2 Gabo-bøker?

Pr. 1. mars 2017: 0

Lesemål # 4 | Off The Shelf 
Alle disse bøker som kom inn i mitt hjem, lite visste jeg at de skulle forbli uleste... Men i år, dere. I år skal jeg komme meg igjennom en liten brøkdel. Derav mitt livs første OTS-liste: 16 bøker.
Ingen umulighet, langt i fra, samtlige bøker ØNSKER jeg å lese. Det er et bra utgangspunkt!
- Vel. Utenom Silmarillion. Den gir meg akutt angst.
Men altså, denne listen er befriende fri for russiske mursteiner og andre umuligheter. Mange er rett og slett korte, men har blitt stående i bokhylla som dårlig samvittighet over alt for lang tid. Og jo lenger tid, jo større bøyg.

Listen med stor L, i tilfeldig rekkefølge:

(Uthevet skrift = Lest)
1. Billie, av Anna Gavalda
2. Det dyrebare, av Linn Ullmann (LEST MARS 2017)
3. En jente og en gutt, av Morten Brask (LEST FEBRUAR 2017
4. Silmarillion, av JRR Tolkien
5. Elskede, av Toni Morrison
6. Looking for Alaska, av John Green (LEST JANUAR 2017)
7. Den unge Amalie Skram, av Liv Køltzow
8. Blodmeridianen, av Cormac McCarthy (LEST JANUAR 2017)
9. Det synger i gresset, av Doris Lessing (LEST FEBRUAR 2017)
10. Musikantenes uttog, av Per Olov Enquist
11. Skammen, av Bergljot Hobæk Haff
12. Hendelser ved vann, av Kerstin Ekman
13. Ida Elisabeth, av Sigrid Undset
14. Den lykkelige alder, av Sigrid Undset
15. Hvite tenner, av Zadie Smith
16. Egalias døtre, av Gerd Brantenberg

5 down, 11 to go...

Bilder og motivasjon sakset fra Bokelskere.no:
  • 1. 



    "Billie - roman" av Anna Gavalda

    Billie

    roman

    av Anna Gavalda

    Min utgave er på engelsk, så det er bøyg nok i lange baner. Drivkraften er hvor den er kjøpt: Shakespeare & Company i Paris.

  • 2



    "Det dyrebare - roman" av Linn Ullmann
    Den dama der liker jeg! Skikkelig også! - Men siden den ikke er noen flis er det alltids fare for at den blir liggende ulest.

  • 3



    "En jente og en gutt" av Morten Brask
    Tematikk som ligger mitt hjerte nært. Må leses til riktig tid på riktig sted.

  • 4



    "Silmarillion" av John Ronald Reuel Tolkien
    Denne boken har gitt meg mageknip i hvor mange år som helst. Påbegynt unektelig mange ganger.

  • 5



    "Elskede" av Toni Morrison
    Jeg er trolig den eneste ene i bokverden som ikke har lest denne. Det føles i alle fall slik. Huff. Rett og slett huff.

  • 6



    "Looking for Alaska" av John Green
    Jeg nikoser meg med YA-romaner, og er slettes ikke lite begeistret for John Green... men av uforståelige grunner kaster jeg meg aldri i gang med denne. Mon tro om det skyldes en redsel for skuffelse?

  • 7



    "Den unge Amalie Skram - et portrett fra det nittende århundre" av Liv Køltzow

    Den unge Amalie Skram

    et portrett fra det nittende århundre

    av Liv Køltzow

    Jeg har lest stort sett alt av Amalie Skram. - Og mye om henne. Nå er det på tide å pløye seg gjennom den uleste biografien jeg faktisk har stående i umiddelbar nærhet.

  • 8



    "Blodmeridianen, eller Aftenrøden i vest" av Cormac McCarthy
    Både The Roar og No Country For Old Men ble slukt med hud og hår. Elsket sønder og sammen. Gudene skal vite hva som har stoppet meg fra å lese hans øvrige romaner. Jeg har flere, men starter med denne.

  • 9



    "Det synger i gresset" av Doris Lessing
    Litt flau over å ikke ha lest denne. Det verste er at jeg har dobbelt opp. - Så intensjonen om lesing av Lessing (sic) er ingenting jeg bare later som.

  • 10



    "Musikantenes uttog" av Per Olov Enquist
    Blanche og Marie gledet mitt lesehjerte, og selv om jeg har forsøkt meg på Lignelsesboken, har det ikke blitt fler. Min unnskyldning er sistnevntes utgave på originalspråket. Det hindrer meg ikke fra å lese Musikantenes uttog, sånn strengt tatt.

  • 11



    "Skammen - roman" av Bergljot Hobæk Haff
    Passende tittel til stabelen uleste bøker.

  • 12



    "Hendelser ved vann" av Kerstin Ekman
    Denne har jeg ingen unnskyldning for å ikke ha lest. Det har bare kommet så mange andre i mellom.

  • 13



    "Ida Elisabeth" av Sigrid Undset
    For en del år siden hadde jeg som mål å lese samtlige av Undsets verker. Massive fail. - Det ekstra triste er at jeg har hele forfatterskapet hennes i mitt hjem.

  • 14



    "Den lykkelige alder" av Sigrid Undset
  • 15



    "Hvite tenner" av Zadie Smith
    On Beauty er virkelig vakker. Autografmannen en sabla kalkun. Jeg leste de i nettopp den rekkefølge, derav sinnsyk sterk aversjon. Til tross for at "alle" syns Hvite tenner er god. Nå er det på tide å kvitte seg med Zadiefobien min.

  • 16



    "Egalias døtre - en roman" av Gerd Brantenberg
    Egalias døtre er en bok jeg i lengre tid har hatt som (hemmelig) mål å lese. Jeg vegrer meg såpass ikke har turt å føre den opp på årets – og mitt livs første – OTS-liste. Hvor teit er vel ikke det. Jeg burde kanskje bare hoppe ut i det. Ja, jaggu. Jeg gjør det nå!
    – Fører den opp på listen altså. Haha.