19.5.17

Hvordan lese norsk lyrikk anno 2017

Eller en liten oppsamling, om du heller vil:

Så langt i 2017 har jeg lest to norske lyrikksamlinger jeg tidligere ikke har skrevet egne innlegg om. Noen ganger har man ikke stort å fortelle, andre ganger har andre før deg sagt det så mye bedre enn du noen gang vil klare å uttrykke. 

Og, tross alt, jeg har ingen forutsetninger for å formulere gode dikttolkninger. Min kunnskap om tema strekker seg til enkle diktanalyser på ungdomsskolen og iherdige forsøk på å lese lyrikk på uskolert bokbloggernivå. Det hele begrenser seg ofte til "jeg liker den" eller "denne forstod jeg ikke". Nettopp, ikke mye å skrive hjem om. Dere får bare bære over med meg når jeg skriver om lyrikk kun basert på hva jeg føler når jeg leser ordene.

Jeg diller med mine egne vers og imponeres over andre. - Både at de faktisk har talentet og at de når ut til publikum som lar seg berøre, men mest av alt at de VÅGER. For hvilken sjanger er vel mer selvutleverende og naken enn lyrikk?

Men av og til, en gang i blant, føler jeg ikke lyrikken gir meg noe. At det bare blir ord i all lekenhet. Det blir som Ingunn Økland i Aftenposten skriver i sin kronikk Poesi slipper for lett igjennom, publisert 13. mai:
Poesien har utvilsomt hatt et eget vern i Norge. Sjangeren regnes som nettopp en yngleplass for unge talenter og frie eksperimenter.
Blant årets debutanter nevnes Ida Lorien Ringdal med den galgenhumoristiske samlingen Dette skjer ikke. Økland betegner den som delvis slagferdig og presiserer at ingen av debutantene, ei heller denne, er direkte dårlig. Likevel, det mangler noe, det er ingen knirkefri helhet. Hun forventer mer, en større presisjon, mer dybde, mer perfeksjonisme. Så også jeg, og særlig i nettopp Dette skjer ikke.


Omslaget er i så måte talende, rett og slett smått genialt. Øyensynlig er det skjedd noe galt i trykke- og kutteprosessen, akkurat som livet ofte går litt på tverke. - Noe det også gjør for bokens fortellerstemme, en ung kvinne, kanskje så vidt nådd tjueårene. Med en viss desperasjon og tristesse, ispedd en god slump humor, skildres livet til en jente, en kvinne, som søker nærhet og trygghet. De fleste med noen år på rumpa kjenner seg godt igjen, gjenkjennelsesfaktoren er stor og faren for å vri seg ubekvemt med flaue, fortrengte minner som propper opp fra underbevisstheten, er overhengende. Det hele beskrives av et ungt og nokså uerfarent sinn, og mangel på refleksjoner og livsvisdom plager meg. Stadiet hun er på er for meg som leser forlengst forsøkt forlatt, jeg blir litt stresset av å kjenne på disse følelsene, minnes disse tankene. 

- Men mest av alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg kunne skrevet dette vel så bra selv. Såpass gjenkjennende er det. Og selv om det burde være applaus verdig i seg selv, kjenner jeg likevel på et preg av lettvinthet. 

Best er hun, og det er ofte, når hun snur en situasjon på hodet bare ved å bytte om på noen ord, eller la noen enkeltord vri meningen til det motsatte av hva vi forventer. 

I så måte hadde jeg likt å ha noen utdrag i glass og ramme på veggen. Ikke minst kunne jeg trykt på liker på sosiale medier. Å lese alle i en samling blir derimot for mye, for stressende og litt for selvsagt.

Selvfølgeligheter er det også mange av i lyrikksamlingen Eim av Margrethe Aas, riktignok på en annen måte. Ofte satt jeg igjen med følelsen av, unnskyld det fjasete uttrykket, smør på flesk. Her er det overtydelige bilder og lite fantasifulle metaforer. 


Aas debuterte for to år siden med diktene Vy, hvor handlingen og personen befinner seg i en storby. Aftenpostens (igjen!) anmelder Henning Hovlid Wærp skrev den gang:
Byens pulserende liv kommer bare indirekte til syne, det er ikke mennesker vi møter, men metonymier for oss, det vil si at et uttrykk erstattes med noe som står i nær begrepsmessig relasjon til det.
Dette er ord og vendinger jeg selv aldri ville klart å forfatte, men det ser bra ut og jeg tror jeg kan overføre det også til Eim. Og til tross for overflødigheten jeg tidlig konkluderte med, fattet jeg umiddelbart interesse for ordene og historien. Det var noe ekstra jeg visste jeg måtte konsentrere meg om å oppfatte.  Jeg påla meg selv å bruke tid på samlingen. 

Det var utbytterikt. Hennes litt tidvis fantasiløse metaforer var gjennomført nok til å ha noe for seg. Vi leser om trær som felles, gulv som slipes, hus som arves og tallerkener som spises av, generasjon etter generasjon. Det er jo slik det er; Vi kan aldri kvitte oss med fortiden, vi tar alltid med oss noe av det som har vært, de som har vært før oss, med inn i samtiden og fremtiden. 

Med Eim balanserer Margrethe Aas hårfint mellom det selvsagte og det krevende. Av og til går det galt, men helhetsinntrykket; historien, utførelsen og budskapet; er likevel godt. Det er forsåvidt et kunststykke i seg selv.

Tilgi meg for å skrive uten faglig tyngde om andres skaperverker kun basert på personlig synsing. For meg går ingen av samlingene inn i historien over uforglemmelige leseopplevelser, men begge ga meg noe i øyeblikket. Som deler eller som helhet, flyktig eller litt mer varig. Noe å nikke gjenkjennende til, eller noe å gruble over. Kanskje er nåløyet for å utgi poesi i overkant stort, men både Eim og Dette skjer ikke har tilstrekkelig særegne stemmer til å forsvare sin plass i norske bokhyller.





Kilde: Både Eim og Dette skjer ikke er mottatt som leseeksemplarer fra Tiden Forlag.


15.5.17

Come what May

Jada, jeg har nok brukt overskriften i tidligere år. – Men jeg mener det. Det som skjer får skje.

Det har skjedd masse, og det kommer til å skje masse. Bare ikke på bokfronten. Dessverre. Det er et savn, og jeg skulle så gjerne ha tryllet frem den ene glitrende, velskrevne bokomtalen etter den andre. I det minste lest glimrende, velformulerte romaner. Det er bare det at realiteten har trengt seg inn i min lille boble. Slik kan det gå.

Petanque har selvsagt opptatt mye av fritiden. Vi har beveget oss ut, trosset iskald nordavind, snøvær, spinnville måker og knallrosa armer. På jobb har det meste dreiet seg om arrangering av en større internasjonal konferanse. – Og som potetsekretær har jeg vært mer enn mye involvert. Klapp på skuldra, det gikk knasende bra. Ja, også har vi vært en liten uke i Belgia. Jeg fikk i det minste lest på flyet.

Helsemessig har jeg vært inn og ut av både det ene og det andre stedet. Ufarlig nytt i den saken er at jeg har jeg vært velsignet med nyervervet pollenallergi og det har gitt utslag i tidenes mest rødsprengte øyne. Dracula, scratch you eyes out. I kid you not. Det eneste jeg har orket å lese er å bla kjapt gjennom et ukeblad. Bøker har definitivt utgått. Blogger likeså. 

- Nå som jeg liksom hadde tid til den slags.

Min evne til å lese, involvere meg, svare på kommentarer og for så vidt kommentere selv på andres blogger har vært under all kritikk. Vit likevel at jeg har satt stor pris på alle livstegn.

Men altså. I en bokblogg skriver man om bøker. Og det gjorde jeg for så vidt også i april måned. Det vil si, egentlig bare om en eneste bok: Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog. Samlesingen med Beathes bokhjerte var en eneste lang opptur. Det var virkelig fint å samarbeide med henne, og jeg har fnist meg skakk mang en gang av hennes herlige Um Skam-memeer. Høydepunktet var ellers da selveste svarte på våre spørsmål. Tenk, vår guru har fulgt med på oss og gledet seg over prosjektet!

Lesemessig koste jeg meg med Jo Nesbøs Tørst selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke lese mer om Harry Hole. Jammen meg sa jeg smør. Vel, ingen innertier, men Nesbø er og blir knasende bra forfatter. En selvpublisert, og selvdokumentarisk, liten bok om å miste barn, satte meg 14 år tilbake i tid. Ikke fordi sorgen kom kastende over meg, men fordi den var forbløffende nøktern og gjenkjennbar. Jeg håper å finne inspirasjon til å gi den litt spalteplass her på bokbloggen. En tredje bok jeg leste, faktisk den på flyet til og fra Belgia, var en roman inspirert av Edvard Munchs kjærlighetsintriger i den vesle sommerbyen Åsgårdstrand. Jeg ble overrasket over hvor forført jeg ble av Lisa Strømmes fortelling. Ikke full pott, jeg er kanskje litt vel kravstor, men du verden som jeg koste meg underveis i lesingen. 

Nå i mai har den lille lesetiden jeg har hatt gått med til å bla meg – nesten – helt igjennom Edvard Hoems Slåttekar i himmelen. Det er på mange måter en treg bok, jeg har ikke orket å lese mange sider i slengen. Det betyr ikke på noen måte at jeg ikke har kost meg med boken. For meg som ikke har hatt tid til å bedrive slektsforskning på lang tid, har boken også tilført fornøyelse også i den sammenheng. Det er nettopp denne typen «slektsforskning» jeg elsker å forsøke meg på. Man leter opp gamle dokumenter fra generasjoner før meg, for så å dikte opp en historie rundt menneskene. Med en stor porsjon ydmykhet i bunn evner Hoem å utføre dette med stor eleganse i all enkelhet. Kanskje jeg leser boken sakte i ren ærbødighet. Jeg vet hvor mye tid en slik type forskning medfører. Hvor mange omveier man unektelig legger ut på, hvor mange ganger man tvinges til å viske ut og begynne på nytt. Han inspirerer meg, hans ord er poesi for lesehjertet mitt.

Når alt dette er skrevet: Midtveis i mai kan jeg ikke melde om stor progresjon i mine lesemål. April og de to mai-ukene har vært relativt stillestående lesemessig. Håpet er å bikke tretti leste før måneden er over. Det burde være overkommelig, selv for meg.

  • # 1 | Antall: 28 av 52 leste bøker, 22 av 27 omtaler
  • # 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 5 av 10 norske 2017-utgivelser
  • # 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
  • # 4 | Off The Shelf: 5 av 16

Aller viktigst er det å fullføre boken jeg holder på med. Dessuten fikk jeg til min store sorg ikke besøkt det store loppemarkedet i helgen. Sjansen er dermed relativt stor for at jeg må ty til bøker jeg allerede har, formodentlig noen som også er listet opp under Off The Shelf-målsetningen.

Eller mottatte leseeksemplarer, for all del, de er ikke glemt. Sjansen er enda større for at jeg er svak nok til å begynne på en av de. Prosjekt # 3? Nei, der er skylappene stadig på.

Søppelposene under øynene har i det minste minket til bæreposer. Nå gjenstår bare den vonde viljen.

2.5.17

Um sakne springe blome: Oppsummering og vinner av bokpakke


Det er ikke uten grunn at Bjørnstjerne Bjørnson en gang for lenge siden valgte seg april. Varme i luften, klukkende bekker og fuglekvitter – og i det herrens år 2017 valgte Beathe og meg oss april for Bokbloggerprisens samlesing av Catherine Blaavinge Bjørnevogs Um sakne springe blome.


Og apropos Beathe. Jeg er virkelig glad for at Bokbloggerpriskomiteen satte nettopp oss to sammen som ansvarlige for samlesingen av Um sakne springe blome. Den triste historien til tross, jeg har kost meg glugg ihjel. Brainstormet og konferert og fjaset og ledd av memene hun har produsert. Vi har fnist, latt oss irritere og til og med grått en skvett. Sammen. Tusen takk for samarbeidet!

Vi har lest og analysert, mast og kjast på SoMe. Beathe har lagd SKAM-memes (for er det en tilfeldighet at også NRK og Julie Andem valgte å legge fjerde og siste sesong av SKAM til april? Neppe!) og vi har boltret oss i diktutdrag både på blogger og Instagram. Vi har opprettet egne samlesingshendelser på Facebook, saumfart nettet etter omtaler, intervjuet forfatteren og arrangert konkurranse i samarbeide med Samlaget. 

Trykk gjerne på etiketten Samlesing eller Um sakne springe blome for relaterte innlegg.


27 stykker har benyttet seg av muligheten av å vinne bøker, men bare en eneste en skulle bli trukket ut. Den heldige vinneren av Samlagets fin-fine bokpakke er nå kåret, og vi kan gratulere


Rose-Marie Christensen


Vi er ikke rent så lite misunnelige på deg. Nyt de gode lesestunder dette vil gi deg!

Noen har latt seg besmitte av vår forelskelse i boken, mens andre har latt seg friste til gjentatte negative irritasjonsutbrudd både på blogg og i alskens kommentarfelt. Og noen har forsøkt gjentatte ganger uten å klare å falle for boken. Det er en ærlig sak. Kanskje har vi også skapt en for stor fallhøyde, med vår ensidige positive hyllest. Gjort oss selv en bjørnetjeneste, for å adaptere litt av bokens terminologi. Tsk-tsk.

Samlesingen har i alle fall utvilsomt ført til at flere har lest boken. - Så har også det vært vårt overordnede mål. Selvsagt.

Takk til hver og en av dere som har lest, enten dere har likt den eller bare forsøkt å like den:
  • Av en annen verden: For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.
  • Beathes bokhjerte: Jeg liker å kalle det en sørgesang, for det levner ingen tvil om at denne kvinnen sørger over tapene hun lir.
  • Bokvrimmel: (...) jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren.
  • Bøker & bokhyller: (...) for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. 
  • Ellikkens bokhylle: Det er savn, fortvilelse, lengsel og sorg. Uendelig mørkt, vanskelig og tungt. Og nettopp det at det er krevende å lese gir også rom for ulike tolkninger.
  • Groskro's verden: Jeg leste høyt og syntes det gikk greit, for språket er en blanding av gammelnorsk, dialekter og litt nynorsk. Men etterhvert mistet jeg grepet om historien og det hele ble litt for sært og spesielt for meg.
  • Kleppanrova: Det er sorgtungt og vi skjønner at hun sliter. (...) Gripende tekst! Det er så mye symbolbruk og undring som ligger i teksten så her er det mange tolkningsmuligheter.
  • Les mye: Dikta er ikkje enkle å forstå, for lik språket er handlinga langt frå lettfatteleg. Dikta gir rom for ulike tolkingar, men vi tar til oss stemninga og føler sorga. Vi får kjenne på ei fortviling ulikt noko anna eg har lese. 
  • Lese og reiselyst: Fikk sjokk da jeg åpnet boka i bibliotekets eboksamling. Hva var dette for et språk? Hvilken norsk dialekt kunne dette være? Leste høyt for meg selv for å samtidig høre teksten.
  • Lukten av trykksverte: For min del var det en helt grei diktsamling, ikke fantastisk bra, og ikke helt elendig, men mer midt på treet. 
  • Med bok og palettDette er ein spennande leik med ord, utruleg vakkert. (...) dikta står for seg, så utruleg sterke og gripande.
- Ja, også legger vi merke til at både Line og Silje har gitt den full pott på Goodreads!

April er nå ubønnhørlig over. I september får vi vite om innsatsen belønnes med pris. Vi kommer til å fortsette å fremsnakke Um sakne springe blome i tiden fremover, til bloggere, venner, kolleger, alle som orker å låne oss et øye eller øre. 

For oss er saken klar: Um sakne springe blome har den kvalitet, særegenhet, sprengkraft og nytenkning som gjør den til soleklar vinner av Bokbloggerprisen 2016.

- I våre hjerter har den allerede vunnet.