27.10.16

Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen

Nesten to år er gått siden jeg leste Monica Isakstuens Om igjen, en roman som høstet mye jubel i Bokblogglandia og blant (øvrige) kritikere. Selv så jeg kvaliteter i hennes særegne fortellerstil, men slet med å finne det essensielle i romanen, selve vennskapet mellom de to hovedkarakterene, troverdig. Jeg lot meg mest av alt irritere, for jeg klarte ikke slutte gruble over boken. Jeg likte den ikke, subjektivt sett, men jeg klarte heller ikke skyve den fra meg. Om igjen var for meg en av disse romanene som blir bedre etter at de er ferdigleste.

Derfor var det en befrielse og sann glede for meg å umiddelbart like Vær snill med dyrene. Ikke bare likte jeg den. Jeg storkoste meg underveis i lesingen. Ikke fordi jeg lo, men fordi jeg kunne velte meg i hovedpersonens depresjon. Isolert sett forteller det kanskje mer om meg enn boka, men vær så snill, les videre. 

- Så nå er det snudd på hodet. Jeg som var lunken til den første boken er storveies begeistret. De som hyllet gjennombruddsboken er alt annet enn imponerte. Tvert om, til og med. Jeg leser bokblogginnlegg og kommentarer på andres innlegg hvor bloggere nærmest river seg i håret i irritasjon. 

Noe av kritikken kan jeg bare nikke til og tenke ja, ja jeg ser den, og den og den, og jeg er enig, men likevel er jeg fullstendig uenig. Jeg må tvinge meg selv til å tone ned min egen begeistring, forsøke å dissekere de negative kritikeres ankepunkter og fremheve de uomtvistelige kvaliteter. Intet mindre. 

- For jeg savnet selv å se det alle andre så ved Om igjen. Nå er det omvendt. Her er min lesing.


Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen
Utgitt i 2016. Norsk.

Hun er Karen. Noen-og-tredve, separert og mor til ei tre år gammel jente. Det var hun selv som ville det, flytte fra ham, men likevel føler hun seg mislykket. Kanskje mest av alt fordi hun tror hennes mor mener hun har mislykkes. Tidsmessig spenner det seg fra bare noen måneder, persongalleriet er begrenset til hun, han, barnet og moren. Ei heller skjer det mye. – Derimot inneholder romanen et vell av tanker og følelser. 

En del av kritikken går ut på at hovedpersonen er for selvsentrert. Hun som selv har forlatt sin mann opplever en sorg og angst hun åpenbart burde tenkt på før hun flyttet ut av hjemmet. Jeg ser det annerledes. Jeg oppfatter det som at hun er deprimert, bygget opp og utløst av oppveksten og morens stadige konfliktskapende utbrudd mot Karens far. Alltid bak hans rygg, selv etter hans død. Når hun så selv får barn opplever hun et følelsesmessig kaos hvor hun ikke lenger takler parforholdet. Ikke at hun er ulykkelig i forholdet eller at hun tror hun blir lykkelig uten ham. Det bare går ikke. Ingenting går.

Tror jeg. Hun har i alle fall gjort et grundig stykke arbeide i å dukke ned i Karens psyke.

Her flommer det nærmest over av angst. Hun får det ikke til, hun er redd for at faren er bedre forelder og at hun skal gjennomskues. Hun er redd for en dag å ikke lenger ville nok, ikke makte ta seg av barnet. Det forundrer henne, disse tankene, og det er ingenting som skremmer henne mer. Angsten over vissheten om at bruddet ødelegger datteren, depresjonen skaper denne sannheten, tar over livet hennes og dermed også datterens liv.

For der Karen forlater sin mann, minnes hun tilbake til barndommen hvor faren forlot moren. Hun forlot, moren ble forlatt, og den skarpe ubalansen er kanskje det aller fremste ved romanen. Stadig opplever Karen stikk fra moren, stadig føler hun at moren bebreider henne, at det er en forlengelse av farens svik. Det gjør vondt, selv for leseren.

Og om hendelser fra barndommen kan gjøre hennes relasjoner i det voksne liv ulevelige, hvordan påvirker det så Karens egen datter?

Isakstuen forteller historien i en særegen stil. Dette imponerte meg langt på vei i Om igjen og jeg følte en lettelse over at hun videreførte dette i oppfølgeren. Hennes fortellerstil fortjener kritikk med bedre begrep og analyse enn jeg har grunnlag for å skrive. Jeg må likevel forsøke.

Akkurat som i Om igjen demonstrerer forfatteren en form for kreativ skriving som både er original og befriende annerledes. Hun tillater de fleste grep, det være seg direkte henvendelser til leseren, lek med verbale bøyninger og utallige referanser til sanger, som nesten umerkelig skrives om til å få en helt annen betydning.

Stadig lykkes hun å vekke leseren. Språket er ofte knapt og konsist, samtidig som hun tar oss med på en langtekkelig tankerekke som liksom aldri tar slutt, men likevel fortæres på et øyeblikk. 

Gjenkjennelseseffekten er for stor, det er alltid noe man kjenner igjen, noe vondt, fornedrende. Du tar det innover deg og det blir personlig. Kanskje selv om du ikke har opplevd noe samlivsbrudd. Kanskje selv om du ikke er mor. Kanskje selv om du har et godt forhold til din egen mor. Likevel. Dette vonde, fornedrende, det er noe der, noe universelt, noe nesten ingen av oss slipper unna. 

For eksempel, skriver hun, og tar oss med rett inn i sitt eget hode, sin egen tankerekke. Du blir fortellerstemmen. Akkurat som når forfatteren tar oss med inn i fortellerstemmens drømmer. Du kunne drømt det selv. 

Å være, er, var, har vært skriver hun, og ja, akkurat slik, akkurat slik tenker vi også. Vi ville kanskje ikke skrevet det slik, men kanskje tenker vi slik, midt i en tankerekke, midt i et tankekaos hvor vi tenker for mye og er for lite. 

Det er så mye, men samtidig så nedstrippet. Så vondt og likevel, eller kanskje derfor, så ærlig. Så personlig og på samme tid så universelt. Hun tillater det meste i sin tekst, akkurat som ingen kan kneble våre tanker.

Og hva med dyrene? Stadig krydres boken med små kapitler og anekdoter med dels sære og urovekkende hendelser fra dyreriket, både gjennom forskning og observasjoner. Slik som rotteungene etter en tid adskillelse fra moren gjenforenes. Snart spiser de henne. Slik som katten som mister sin mor som unge og mister empati og evnen til å føle samhørighet. Slik som kjempekenguruen som utvikler et ekstra hudlag, en lomme på ryggen hvor moren får plass. Eller kanskje mer presist: Lager seg plass. 

Selvsagt, alt dette har indirekte sammenheng med historien. Karen engster seg over hvilke konsekvenser skilsmissen og barnefordelingen vil gi datteren. Karen forsøker å beherske seg for å ikke la hele livet sentrere seg rundt datteren. – Datteren er ikke hennes eiendom. Det er en daglig kamp med seg selv, mot destruktive tanker og fortrenging av vonde følelser.

«Men det stemmer jo ikke. Det hun skriver er ikke sant», kritiseres det. Kanskje ikke, men jeg ser det ikke slik. Jeg ser disse historiene som noe Karen selv refererer til. Hennes versjon. Jeg oppfatter det ikke som om forfatteren fremstiller det som fakta, selv om jeg innrømmer at åpenbare feil kan forstyrre helhetsbildet.

Kanskje minner det litt om Ida Hegazi Høyers Fortellingen om Øde. Eller Per Olov Enquists Historien om Blanche og Marie. Også disse med unike fortellerstemmer. Utgangspunktet er reelle bakgrunnshistorier, men forfatterne tar seg kunstneriske friheter i gjenfortelllingen. Ingen av bøkene har fremtvunget noe behov for faktasjekking, jeg har godtatt versjonene, det er ikke sakprosa. 

- Men det er meg.

Og midt i det hele. Minnet om henne selv som barn, hvor hun deler meitemarker i to. Hvor hun brenner av beina på stankelbein. Kanskje hun slettes ikke er i stand til å ta vare på et barn, være en mor, når hun har dette i seg. Hele tiden denne angsten. Kaoset. Avmaktsfølelsen.

«Hvordan skal jeg greie å få dere til å tenke annerledes om boken» spurte jeg. «Bare prøv, du kommer uansett ikke til å greie det» fikk jeg til svar. Og jeg greide det ikke, gjorde jeg vel, i dette virvaret av personlig synsing. Jeg håper likevel at flere gir boken et forsøk, for bøker man umulig kan stille seg likegyldig til er sjelden vare. Denne romanen er en av disse.

Akkurat for meg, med mine preferanser og erfaringer, ble det full klaff. Jeg er ikke i tvil om at Vær snill med dyrene blir blant mine sikreste kort når kandidater til Bokbloggerprisen skal nomineres. Den dag i dag står romanen som kanskje den beste boken jeg hittil i år har lest.

Det var bare det jeg ville si.





Kilde: Leseeksemplar.

Andre bokbloggere: (Beathe), (Gro) og (Rose-Marie) - og les også kommentarfeltene, særlig til sistnevnte hvor boken og kritikk av denne diskuteres uvanlig mye.

12 kommentarer:

Ingalill. sa...

Med tanke på min mer negative lesning av romanen (fremdels inget innlegg å vise til) er det vel ikke et sjokk at du skulle falle ned på godsida av gjerdet. Det viser bare at balansen er opprettholdt - og validerer begge lesninger - alt er rett i verden -)

Jeg hører hva du sier, ser hva du skriver, og er enig med mye. Blant annet, kontrasten mellom om å være den som går, og den som blir forlatt, og hvordan dette påvirker både skyldfølelse og eventuell anger. Samt den nagende følelsen av å ødelegge sine barn. Det er gjenkjennbart, mye er gjenkjennbart. Det traff bare ikke.

Når du sier at leseren føler, leseren vet, vekkes osv, så nei, ikke denne leseren. Jeg følte absolutt ingenting annet enn kjedsomhet og irritasjon. Over at jeg kastet bort verdifull lesetid med noe som var så selvfølgelig - og det høres hårreisende ut å si det, med tanke på hvor velfundert anmeldelsen din var, men - lettvint. Jeg følte at fortellergrepet var lettvint. Det kan være fordi jeg er lei 'lyriske' romaner, der man dropper historien for tankespinn og når sine 200+ sider ved få setninger pr. side. Vet ikke. Muligens. Egentlig er jeg ikke engang irritert, bare likegyldig. Til boka, ikke til diskusjonen.

Jeg likte godt Om Bare, spesielt strukturen, men det er svært fint at du nevner Høier og Øde, for jeg kunne vel sagt, sa vel akkurat det samme om den boka. Vi har som sagt vært akkurat her på mange bøker, og jeg gleder meg til å se hva som skjer når flere leser. Vil Silje like den feks? Eller Anita? Vi begynner vel å kjenne hverandres smak ganske godt etterhvert.

Ellikken sa...

Lettvindt og likegyldig? Jeg grøsser! Jeg klarer ikke å forstå det, for meg er det tvert om. - Men overrasket over våre vidt forskjellige syn? Overhode ikke :-) Sånn er det, sånn må det være. Skjønt, vi var vel urovekkende enig vedrørende Fortellingen om Øde, for DER nådde selv jeg mitt metningspunkt.

Tine sa...

I lys av diskusjonen som har gått rundt denne boken, var det veldig kjekt å lese omtalen din. Boken har jeg fått låne av Beathe, så den skal leses ganske snart. Normalt pleier jeg ikke lese omtaler av bøker jeg vet jeg skal lese, veldig nøye, for jeg vil jo ha noen overraskelser underveis. Det blir artig å lese denne boken som jeg har lest så mye om, er spent på leseopplevelsen min, og om jeg kommer til å like den eller ikke. Følelsene er sterke skjønner jeg, ingen jevn firer dette her :)

Rose-Marie Christiansen sa...

Nydelig lesning og tolkning av en bok jeg selv likte svært godt! Dette var en bok som virkelig traff, og jeg har ikke en gang opplevd et samlivsbrudd på kroppen.

Din anmeldelse gir meg lyst til å lese boka en gang til!

Anita Ness sa...

Jeg skummet bare fort her, siden jeg selv enda ikke har lest boka. Har jo fått med meg at du liker den veldig godt. Og da er, som Ingalill, sier, balansen gjenopprettet. Noen liker, noen ikke... Hva jeg lander på aner jeg ikke, men senser noe som kan tale imot; hvis den blir for blomstrende lyrisk, eller så kan det hende hvor blomstrende avhenger av hvilke øyne som ser, Ingalill synes Espedal var for inderlig i Året.. selv likte jeg den, selv om jeg også ser hva det ble litt for mye av..

Så vi får se...

Snart!

Lar meningene deres ligge en stund, skyver det bak med, så blir jeg selv mer åpen når jeg skal lese..

Ellikken sa...

Tine: En klam firer håper jeg absolutt ikke du gir den, da foretrekker jeg heller slakt :-)

Rose-Marie: Jeg forsøkte så godt jeg kunne å ikke ta helt av under skrivingen, men min begeistring lar seg vanskelig kneble ;-) Og takk! - Det var din anmeldelse som gjorde at jeg fikk lyst til å lese boken.

Anita: Vi - jeg tror jeg kan snakke for flere - er spente på din mening, smertelig klar over at det kan bikke begge veier!

Rose-Marie Christiansen sa...

Veldig fint at du leste denne boka, Eli! Og jeg er i likhet med deg spent på andres oppfatning av boka! Jeg håper at andre lesere - enten de liker boka eller ikke - går litt inn i forfatterens prosjekt og ikke bare pirker i overflaten. Det mest interessante med din lesning, Eli, var faktisk ikke at du likte boka, men at du hadde oppdaget enda flere lag i den enn hva jeg selv hadde fått øye på. Det gjorde at min egen opplevelse av boka vokste.

Noen har reagert på at dyrehistoriene ikke hadde noe med resten av handlingen å gjøre, mens andre har reagert på faktafeil. Jeg kjente på at dyrehistoriene i aller høyeste grad hadde noe med historien å gjøre og at de funket. Her var det mye symbolikk. At alt ikke var 100% feilfritt tenkte jeg var en del av Karens sak. Alle mennesker går vel ikke rundt og kan alt om ting, 100% feilfritt og perfekt?

Så ulikt går det altså an å oppleve dette! 😀

Birthe sa...

Nå har jeg ikke lest noen av bøkene av Monica Isakstuen. Det at denne utspiller seg over en kort tidsperiode, har med mye tanker og følelser, og at forfatteren har en særegen fortellerstil gjør at jeg ble nysgjerrig på bøkene. Særlig det at du ble så begeistret der andre har en helt annen oppfatning. Jeg fikk lyst til å lese denne boken for å se hva det kan dreie seg om :)

Groskro sa...

Takk for link :) Nå ser jeg frem i mot flere omtaler av denne boken, det kommer vel utover høsten. Grundig og god omtale har du skrevet, selv om jeg ikke så det samme som du.

Anita Ness sa...

Å lese anmeldelsen din på nytt nå, etter at jeg selv har lest boka, ga mye mening. Velfundert, reflektert. Du også greier å lese det universelle i romanen, selv om man ikke helt har vært akkurat der som Karen er i boka , eller hatt det akkurat som henne.
Og grepene Isakstuen tar, er veldig gjennomført gode.
Så vel, man får bare godta at en bok ikke treffer alle, slik er det vel bare.

Marianne Søiland sa...

Oi...nok ei bok på lista. Skummet fryktelig fort for ikke å ha noen forutinntatte meninger, men fikk nok med meg til at jeg må ha med meg denne. Også.

RandiA sa...

Omfattende og reflektert omtale. Jeg syntes også boken var velskrevet og tematisk viktig, verd å lese.