21.9.16

Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling. 


Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Lyrikk. Norsk. Utgitt i 2016.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 

Den alltid tilstedeværende lengselen. 

Ordene gir ikke alltid mening hver for seg, men hun har en helt egen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. Vi smaker på de, tar de inn over oss. 

Vi blir ett med morens grenseløse sorte fortvilelse.

E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
So monge nette inntu

E elske hande ti onge mi
Vetle hande
Deu held verda kring imm
aut um handi imme springe ei blome


Meist dinna bloma kunst inkje leva


fyrr de bi inkje sumar her

Det er savn, fortvilelse, lengsel og sorg. Uendelig mørkt, vanskelig og tungt. Og nettopp det at det er krevende å lese gir også rom for ulike tolkninger. Vi leser det vi selv ønsker. Assosierer ut fra egen erfaring. Kanskje også egen sorg.

Slik glir Um sakne springe blome inn under huden på leseren.

- Akkurat som når du lukker igjen boken og ser på omslaget. Jeg forstod det ikke helt først. Tenkte mest på det som uvanlig og vakkert. Så forstod jeg. 

En gravstein.






Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda?



9 kommentarer:

beathe sa...

Fikk gåsehud av det sitatet du la ut og jeg ble rørt av hele dette innlegget.Dette er nok en trist og sår bok. Har boken liggende og skal lese den snart. Det kan være krevende å lese bøker man kan tolke på ulike måter men denne ser jeg frem til å ta fatt på. Fin omtale, Eli! :-)

Ellikken sa...

Ta deg god tid, Beathe. Lukk ut alt og alle og bare sig inn i det dystre. Jeg får helt klump i halsen av sinnsstemningen bare jeg skriver om det.

Gleder meg til at andre leser denne boken for å høre (lese) hva andre får ut av den, både på godt og vondt.

Groskro sa...

Åhhh, denne virker så bra! Og ut fra omtalen din så virker den enda bedre, enn da jeg først leste om den :)

aariho sa...

Omtalen din er så nydelig, så dette ble fristende å lese. Takk for tipset!

Signe sa...

Det dukka opp ei opplesing på facebooken min, og det er noko trolsk over språket - i alle fall når det vert lest opp. Såg i boka i bokhandelen i går, og det ser krevande ut på mange måtar... Men eg trur eg skal ta den utfordringa.

Ellikken sa...

Det er verdt å forsøke, folkens! Men klokt å lytte litt til opplesingen hennes først, bare for å komme "inn" i det, tror jeg. Jeg valgte i alle fall å lese med "hennes" stemme for å forstå ordene.

annkolaas sa...

Denne plukka jeg opp ene og alene fordi du likte den så godt. Jeg kan ikke huske sist noe traff meg så mektig allerede fra første side. Utrolig fint og sårt. Måtte lese helt ferdig før jeg la meg i natt. Leste flere ganger på nytt, for virkelig å kjenne på følelsene, ta i meg ordene, stemningen. Når jeg leser omtalen din på nytt merker jeg at følelsene springer opp i meg på ny. Åh!

Ellikken sa...

Annkolaas: (Ser jeg må venne meg av Leselena-navnet :) ) Det er jeg VELDIG glad for å høre. Ei bekjent av meg brukte begrepet Urkvinnesorg, i mangel av noe bedre. Jeg syns det er tatt veldig på kornet. Akkurat sånn. Mektig, mektig, mektig.

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Jeg likte boka.
Man må legge mye av seg selv i teksten og når man så tolker ut fra egne opplevelser, minner eller drømmer blir det utrolig mange vakre ord, som dirrer i mitt hode lennnngggge.... De vil ikke slippe taket i meg og jeg går rund og snakker litt halvnorrønt og underlig for meg selv.