23.9.15

Frå bleike myr til alveland. Biografi om Arne Garborg

Time, Thesen, Obrestad og Fidjestøl har gjort det før ham. Høsten 2015 ble nok en biografi om Arne Garborg utgitt. Denne gang er forfatteren Jan Inge Sørbø.

Og han har gjort en formidabel jobb.




Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland, av Jan Inge Sørbø
Biografi. Sakprosa. Utgitt høsten 2015.


- Såpass formidabel jobb at vi må starte med begynnelsen. Starte med Garborgen selv. Mest gjennom Sørbøs øyne, resten gjennom mine.

Arne Garborg
Sønnen og faderen

Det starter med en tragedie. En far henger fra et tau i løa. En autoritær, sterkt religiøs mann som i vanvidd har valgt å forlate denne verden. Hendelsen, og stemningen innenfor husets fire vegger i oppveksten, kommer til å forfølge hans sønn resten av livet. Gjennom ord forsøker sønnen å finne en forsoning, en tilgivelse, en forklaring. Arne Garborg flykter inn i en fantasiverden full av spøkelser og traumer.

Og bort, ut, vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Unggutten reiser bort så fort han kan, men skal tilbringe resten av sitt liv med å forsøke å dra tilbake. Finne tilbake til røttene, tilgi og gå videre.

Han deltar på lærerseminarer, men jærguten beveger seg inn på gale veier. Han møter en ung kvinne han lever sammen med, men forholdet godtas aldri av jentas far, og hun forlover seg snart med en annen. Senere dør hun i barselseng, og Arne slutter aldri å sørge over henne. – Til sin kones store forbitrelse og en evig kime til ekteskapelige kriser. Mer om det senere.

Arne blir skulemeister, eller lærar som han insisterte på å bli kalt, men trives aldri. Han skriver til langt på natt og er sliten på dagtid. Han mangler motivasjon for å lære bort sin kunnskap. Alt han vil er å skrive.

Og produksjonen er stor. Her danner han grunnlaget for en betydelig mengde artikler og kronikker. Arne Garborg var mer en redaktør, en avisskribent, enn en forfatter.

Artiklene er stadig politiske. Han gjør oppgjør med den rådende religionen, og engasjerer seg etter hvert mer og mer i målsaken og dermed mer og mer i opposisjon med den store dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Likevel er det komplisert, all den tid og energi han har brukt på å fjerne seg fra farsgården og hjembygda. Han nærmer seg en forståelse av bygden som grunnlag for å kunne fjerne seg fra religionens klamme tak. Dialekt og landsmaal blir et essensielt virkemiddel for å distansere seg også fra storbyen. Så forsøker han også en egen versjon av landsmaal, sterkt influert av jærdialekt.
Han gjorde den (skylda) til grobunn for eit livsverk som høyrer til dei største i norsk litteratur.
I 1877 blir han redaktør for målbladet Fedraheimen, hvor han knytter seg til Ivar Mortensson Egnung og Rasmus Steinsvik. Vennskapene til disse mennene skal vare livet ut. Garborg skriver og skriver, men fem år etter overtagelsen skjer noe av stor betydning for hans forfatterskap. Kapittel etter kapittel av det som senere skal utgis som romanen Bondestudentar, blir publisert. Året etter publiseres boken. 

Han har ordene i sin makt, vel og merke er han dårlig til å uttrykke seg muntlig. Han stotrer og mumler, men skriftlig er han i sitt ess. Hans virke både som forfatter og redaktør gir han store muligheter til å nå ut med sitt samfunnsengasjement som spenner fra målsaken til mer ren politikk i partiet Venstre. Han utøver religionskritikk og kjemper for kjærlighet tross sosiale skiller. Han kjemper med Amalie Skram og kjemper mot Bjørnstjerne Bjørnson. Det er splittelse overalt, splittelse internt i målsak og parti, og splittelse i samfunnet. 

Det er på tide å komme seg ut og få nye impulser. I Paris knytter han vennskapsbånd med malerinnene Kitty Kielland og Harriet Backer og omgås med den store forfatteren Jonas Lie. Den innflytelsesrike kretsen utvides.

I Paris skriver han også brev. Noen av disse adresseres til en ung kvinne i Kristiania. Hun heter Hulda og skal snart bli hans kone. Hvordan de to først møttes er enda ikke kjent. Alle ledetråder i brev, dagboknotater og bøker er fulle av skrøner og skjemt. I alle fall. I Paris skriver han til frøken Bergersen. Unnskyldningen hans er at han ønsker et innblikk i en butikkjomfrus hverdag. Detaljer han kan bruke i romanen han nå forsøker å forfatte. Om hun kunne være så vennlig å skrive tilbake …?

Hulda skriver. Arne skriver. De møtes og to skal snart bli til tre. Hulda blir med barn og det litt umake nygifte paret flytter sammen til Kolbotn i Østerdalen, i betryggende nærhet til Ivar Mortensson. Hulda og Arne takler utfordringer på ulikt vis, men begge deler de en vanskelig familiebakgrunn. 
Det startar med at han diktar opp si eiga livshistorie. Deretter diktar han alle sine verk, og desse verka blir då brukte som bevis på at det oppdikta livet er sant.
Når sønnen kommer til verden blir han gitt navnet Arne, men blir hetende Tuften all sin tid. Det blir en stabasiøs tid. Omveltningene forsterkes når mor til Hulda dør, og Arne sliter samtidig med å forholde seg til et barn. Han ser sin far i seg selv, og seg selv i den sårbare, uskyldige gutten.

Familien flytter for å få en pause fra stridighetene hjemme. De bosetter seg i Tyskland, hvor hans bøker har høstet god anerkjennelse. Også hjemme i Norge selger han godt, og angstanfallene har roet seg.

Men selvsagt skal det ikke vare. Traumene sitter stadig for godt forankret i hans sjel. Arne må skrive, dikte seg inn i redningen. Hulda, Arne og Tuften flytter til Jæren, men ikke sammen. Hulda og gutten innlosjeres hos guttens onkel, mens Arne selv bor alene. Han skriver og skriver, og resultatet blir romanen Fred, en av hans aller fremste verker. Romanens handling foregår i samme landskap, men er mer distansert og kritisk enn man forventer. Her er ingen forherligelse av det jærske, for forfatteren var i det hele tatt ambivalent til det hele på denne tiden. Vel var han bevisst på at bondestanden og landsbygda var det ideelle samfunn, og at man følgelig måtte tilstrebe å få mer makt ut av byene, men hans egne opplevelser var for problematiske til å unngå en mørk skygge over det hele. 

Så er også Fred svært selvbiografisk. Hans evne til komikk gir distansen som kreves, både for leseren og forfatteren selv. Like etter Fred kommer Haugtussa, dikteposet som gjør Garborg til en av norsk litteraturhistories virkelig store navn.

Etter mange år med rotløshet, fysisk så vel som psykisk, presser Hulda på for at familien skal slå seg ned for å bli værende. Hun forsøker å legge alt til rette for Arne, og foreslår blamt annet både Hardanger og Telemark for å lokke målmannen. Ingenting er godt nok, men hun allierer seg med gode venner og flytter til Hvalstad i Asker hvor de, midt i det dansknorske rige, etablerer et lite stykke landsmaalland. Ivar Mortensson er der. Rasmus Steinsvik. Rasmus Løland. Askerkretsen dannes. Likevel holder Arne avstand. Han nekter nærmest å forsøke å finne seg til rette, og bor mer for seg selv enn sammen med sin familie.

Det problematiske forholdet til sønnen Tuften vedvarer, parallelt med Arnes perioder med angst og depresjoner. Han er redd for å ende som sin far, men ender på mange måter med å repetere historien. I brevform klarer han å vise en viss omsorg og nærhet til sønnen, og Tuften forsøker å tekkes sin far, alt han kan.

Men en ting kan ikke Tuften noe for. Han bor i Asker. Ved Kristiania. Hvor alle taler dansknorsk. Han er ingen jærgutt, hvor enn han gjerne skulle vært det. For å tekke sin far.

Det er noe fullstendig hjerteskjærende over det hele, hvordan Tuften aldri kan bli god nok. Fullverdig nok. Hjerteskjærende, både for far og sønn.

Problematisk er også ekteskapet, både for paret selv og hans behandling av sønnen. Hulda og Arne forelsket seg, men giftet seg fordi de måtte av hensyn til samfunnet. De er et romantisk par som ender opp som et konvensjonelt ektepar. Krise etter krise overleves, og det er noe rørende over den gjensidige respekten de begge viser. 

Likevel er de så mye mer enn bare mann og kone. De er som et eget lite firma, hvor de jobber sammen mot felles mål. Hulda som drar lasset og Arne som motiverer, forsvarer og strør om seg med positive anmeldelser. Skriftlig er han ytterst handlingskraftig og gjennomslagbar.

Og hele tiden er Arne skribent. Romaner, artikler i avisene. Så får han også sin lønn, bokstavelig talt, med statslønn fra 1898. Nå fritas han fra nødvendigheten av å hele siden produsere.

Likevel slipper hans engasjement aldri taket. I romanen Læraren introduseres hans første religiøse helt. Her er fokus på forsoning og tilgivelse, og han oppholdt seg også i Tyskland over en lengre periode mens han skrev romanen. Han fordypet seg i religionsstudier og maktet på mange måter å finne sin egen religion. Ikke den kirkelige, men den etiske. En versjon han kunne leve med, og som han urokkelig mente måtte være den eneste riktige.

Standhaftig var han også politisk, hvor han engasjerte seg i alt fra samfunnsøkonomi og likestilling til målsaken. Mest av alt målsaken. 

I de siste årene skrev han ikke lenger romaner. Romaner han så ofte skrev i forsøk på å få fred i sin sjel. Han skrev dagbøker, brev, artikler, taler og oversatte en rekke store verker til landsmaal. Størst av alle var Homers Odysseen. Til og med teaterstykker skrev hans, til oppføring på Det norske teater, konas store bragd. Alt for å fremme målsaken.

Så kan også fraværet av romaner tjene som tegn på at Arne Garborg i sitt livs siste fase var på sitt lykkeligste.




Forfatteren og redaktøren

Samfunnsdebattanten og målmannen

Resultatet er en svært grundig og detaljert avhandling om Arne Garborgs liv og virke. Flere av hans verker analyseres ned til detaljnivå, kanskje spesielt Haugtussa, og det vil derfor være en klar fordel å ha lest disse verkene fra før. Alt på nynorsk, selvsagt. Veldig nynorsk. 

Spesielt lettlest er det derfor ikke, men Garborgens liv er mer enn nok interessant og fascinerende til å godta og ønske å forstå selv de mest uvanlige ord. 

Dessverre skriver forfatteren seg selv inn i enkelte tilfeller. Av og til personlig synsing i parantes, andre ganger høyst subjektive anekdoter i en ellers mer objektiv avhandling. Dette kunne med stor fordel vært luket fullstendig ut, i verste fall vært tydeligere adskilt. Videre bruker han dels mye tid på å kommentere andre biografier, og nøyer seg således ikke med å referere til andre. Også dette oppfattes som forstyrrende, da det er ganske tett med referanser boken igjennom. Det hadde blitt mer lettlest med notehenvisninger, da det allerede er en egen notedel bakerst i boken. 

Å sammenfatte Garborgs liv er komplisert og krevende. Forfatterskapet er en side. Samfunnsengasjementet en annen. Familielivet en tredje og hans indre sjeleliv en fjerde. 

Arne Garborg var en komplisert mann og han levde et komplisert liv. 

Slikt blir det store bøker av. Så kan heller ikke alle sidene bli viet like mye plass. Dessverre. Personlig hadde jeg ønsket meg mer om hans familie, om Huldas engasjement spesielt. Andre igjen ville kanskje ønsket enda dypere analysering av hans romaner. Videre hadde det også vært interessant med enda flere bilder. Kanskje enda flere sitater fra hans verker. Det blir en smakssak og spørsmål om kapasitet.

Mye av sannheten finner vi i hans brev og dagboknotater, en del i hans romaner. Skreller man av humoren finner man spiren til forståelse. 

En solid biografi er det like fullt på alle måter. Her er gode intensjoner, skarpe motsetninger, stahet og sinnsforvirring, kjærlighet og flukt fra fortiden. Søken etter sannhet og bitende ironi som dekker over det verste. Gjør alt levelig. 

Forfatteren av biografien følger opp med det samme. Bokens siste kapittel er glitrende. Sørbø poengterer både rørende og ettertenksomt arven etter Garborg. Hvem han var og hvorfor han ble som han ble. Alt han utførte, alt han ville og alt han ble påvirket av. – Og hvordan han selv maktet påvirke andre. 

Så lukker man også igjen boken med et smil.






Les også: Jeg har tidligere skrevet om Arne Garborg etter å ha lest (Alfred Fidjestøls sakprosa «Frå Asker til Eden») om Askerkretsen. Litt senere fulgte jeg opp med (dette innlegget).



Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (KulturGuffen)

21.9.15

Hellig ku, av David Duchovny

Som jentunge var jeg gjerne med på fjøsstellet for å prate med kyrne. Jeg pratet og kyrne moooet. Særlig moooet de når vi åpnet opp døra. Noen moooet også om jeg var for treg med å komme bort til de. Du vet, jeg ble heftet. Pratet meg helt bort. Eller så hadde jeg hånda langt inni munnen på de aller ivrigste kyrne. De supersosiale, de man sørget over den dagen de ble tauet ut og inn i slakterbilen.

Fjøset vårt hadde to rader med personligheter. Den ene sta som et esel. Den andre lett aggressiv. Den tredje snill som et lam. Noen ville ha klapp, andre snøftet deg unna. Enkelte spiste deg omtrent opp i ren eufori.

Vidt forskjellige altså. Akkurat som mennesker.

Og akkurat som de to bestevenninnene Elsie og Mallory. Eventyrlystne, utålmodige og nysgjerrige Elsie. Moderlige, stillferdige og trauste Mallory.


Hellig ku, av David Duchovny
Oversatt til norsk i 2015.

Om nettene hvisker de hemmeligheter til hverandre helt til de legger hodene mot hverandre og sovner. Kanskje trenger de denne nærheten siden mammaene deres forsvant ut av livene deres så fort. Noen hemmeligheter er om de barske ungoksene i den andre inngjerdingen.

Særlig Mallory skulle så gjerne snust litt borti en av de. Hvem som helst egentlig, av grunner hun ikke helt forstår. Først okse, så kalv. Mallory vil bli mamma. Plutselig er hun klar for det, selv om hun vet, innerst inne, at hun vil være mamma kun på lånt tid, akkurat slik som mammaen sin og andre mammaer hun vet om.

Elsie finner en vei ut av sperringene, men mens Malone tar første og beste vei (og siden kyr ikke kan gå baklengs går veien rett frem) for å snuse på oksene, trasker Elsie avgårde til gården. Der hvor menneskene stirrer mot skjermguden. Menneskene er opptatte med TV-gudene, iPhone-gudene og nettbrett-gudene. Alle bøkene, atlasene og leksikonene ligger for seg selv, og Elsie begynner å lese. Ingen har tid til å ense den litt røslige frøkna, to meter på bakbeina. Jo mer kunnskap Elsie tilegner seg, jo mer bevisst blir hun behovet for å komme seg opp og frem her i livet. Hun lengter ut av gårdens klamme grep. Oppleve ting. Lære enda mer.

Og aller helst, mest av alt, lengter hun etter å reise til India. India, alle kyrs paradis. Landet der man blir hyllet og æret, behandlet som prinsesser, gudinner. India, landet der ingen serverer deg sammen med erter og poteter.

Elsie vil ikke dø ung. Elsie vil ikke bli satt i en bås. Å ende sitt liv i en bås er en så angstfylt tanke at hun må slippe både en og to kuruker i ren forferdelse.

Og kuruker blir det i fleng på hennes vei til sitt paradis. Kuruker, en gal kalkun som flykter fra Thanksgiving-land og en omskjært gris som lengter til Israel.

David Duchovny, kjent for de fleste nordmenn som kronisk skepiske Fox Mulder fra X-files og hovedpersonen i TV-serien Californication, har høstet mye oppmerksomhet og gode anmeldelser for sin forfatterdebut.

Boken er sprengfull av humor og samfunnssatire, ramsalt kritikk av vestlig kynisme, religionskonflikter og menneskehetens ubarmhjertige behov for å, no pun intended, sette hverandre i bås.

Skjønt, tidvis må boken ha vært et lite mareritt å oversette, med ordspill og referanser som ikke funker like greit utenfor USAs grenser. Et eksempel er kanskje det mest selvsagte: Overskriften. Dette har krevd mer eller mindre vellykkede kunstneriske friheter. Eksempelvis har de norske oversetterne valgt å omtale et dyr som, fritt sitert, skyter like hardt som Heidi Løke.

Andre ganger faller mye av morsomhetene bort. Det er en umulig jobb for oversetterne å gjengi det selvsagte i at kalkunen ønsker å reise til Tyrkia.

Du vet. Kalkun = Turkey = Tyrkia, sant?

Ikke for det, vi er språkkyndige nok til å forstå dette av oss selv. Akkurat som vi forstår at denne romanen neppe kan være særlig realistisk, ei heller særlig vanskelig å forstå hva som står skrevet mellom linjene.

Resultatet, helhetsinntrykket, er like fullt høyst fornøyelig og en drøm av et litterært tidsfordriv. Elsie Q tar oss med på en reise som er en prisbelønnet animasjonsfilm verdig. Faktisk legger Elsie igjen mange tips og råd til filmskaperne hun venter spent på om vil ta kontakt. Dette er en altfor unik historie til å forbigå i stillhet. Hun har tross alt kjempet hardt for å nå sitt mål.

Og i boken forteller hun oss alt dette. Elsie henvender seg direkte til leseren, hvor komplisert og tidkrevende det enn er å trykke på et tastatur med klover. Tross alt er det lettere enn å snakke. For kyr kan ikke prate. Kyr Rauter. De moooer.

Joda. Overraskende mooorsomt!





Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Heartart) og (Tine)

11.9.15

Barneloven, av Ian McEwan

Jeg skulle egentlig ikke skrive om denne boken. Bare lese. Komme meg igjennom en bok på engelsk. En bok hvis forfatter jeg respekterer, en bok jeg var temmelig sikker på å ville like. 

Jeg likte den så godt at jeg simpelthen ikke kan la det forbigås i stillhet.

Barneloven, av Ian McEwan
Utgitt på norsk i 2015

- Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse, skriver NRKs anmelder Anne Cathrine Straume. - Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvert imot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit.

Det klarer han også i sin foreløpig siste roman, Barneloven.

Fiona Maye er dedikert i sin jobb som høyesterettsdommer i familieretten. Som 60-åring har hun opparbeidet seg en respektabel erfaring og anerkjennelse. Karrieren har ikke vært kompatibel med barn, men hennes ekteskap er stødig og udiskutabelt. Fiona og Jack er hverandres klippe, diskusjonspartner og støtte.

Hun møter et vell av skjebner hver eneste dag, Fiona klarer likevel å holde en profesjonell distanse. Hun kan ikke la det gå inn over seg. Hun tilbringer kveldene med å lese igjennom sakene, nettene til å drømme, dagene til å dømme. Om morgenen må hun være klar til å skille mellom rett og galt, sant og usant. Ubegrunnede beskyldninger, kjærlighet som er blitt til hat, overgrep og misbruk, forsømmelse og desperasjon. Hun er sitt ansvar bevisst. Feil valg kan få fatale følger for uskyldige barn.

Plutselig en dag rakner alt for henne.

Hun feiler. En av sakene går personlig inn på henne. En ung gutt, bare 17 år gammel, er innlagt på sykehus med leukemi. Behandlingen er påbegynt, men virkningen er ikke optimal. Sykehuset går rettens vei for å kunne gi ham blodoverføring, en behandling som vil øke mulighetene for at guten skal bli frisk, men foreldrene og pasienten selv nekter. De er Jehovas vitner, og blodoverføring er ifølge deres religiøse overbevisning forbudt.

Parallelt med rettsaken gjennomgår hun en ekteskapskrise hun ikke så komme. Hennes mann, hennes elskede, trygge, gode mann, ønsker å innlede et forhold til en annen. Et siste seksuelt eventyr, før han blir enda eldre. Fiona steiler. Alt i henne stritter imot. Hun kan ikke godta det, leve med det. Jack forlater deres hjem og blir borte i ukesvis. Fiona holder pusten, tvinger seg til å fokusere kun på jobb. 

En dag er han tilbake i huset. Ekteparet snakker ikke lenger sammen, er aldri lenger i samme rom. Tausheten er ikke til å holde ut, og huset føles så trangt, så trangt.

Det gjør sterkt inntrykk når hun, den stolte, profesjonelle dommer, til slutt og uunngåelig rakner i sømmene. Tausheten og avstanden til mannen hun elsker. Tragedien hun i sin maktposisjon burde håndtert på en bedre måte. Belastningen blir for stor, det blir for mye.

McEwan er en mester i å iaktta de små emosjonelle episodene i hverdagen. Han skildrer hvordan huset krymper etter at ekteparets nevøer og nieser drar hjem. Alle rommene som var så store og varme da barna enda var her, hvor trangt og kaldt det blir når de atter er alene. Han skildrer stillheten rundt frokostbordet. Hvordan deres rituale med te eller kaffe endrer seg, selv om tilberedelsen er den samme. En smak og preferanse som bare kan utvikles etter et langt og godt samliv. Hvordan distansen, kulden, forstyrrer det vante. Det gjør inntrykk.

Også dialogene er sterke. - Ikke alltid hva som faktisk blir sagt, men hvordan disse bærer historien og løfter frem det emosjonelle, det usagte og det misforståtte.

Nei visst, kan man ikke la Barneloven forbigås i stillhet.



Les også: mine omtaler av Ian McEwans bøker (Ved Chesil Beach) (Sementhagen) og (Amsterdam)

Kilde: Bok lånt av en knakende god petanquespiller.

Andre bloggere: (Rose-Marie) og (Tine)

7.9.15

Du er menneske nå, av Eirin Gundersen

Det er lenge siden jeg har blitt så emosjonelt berørt av en roman som debutanten Eirin Gundersens diktsamling Du er menneske nå. Her er sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.


Du er menneske nå, av Eirin Gundersen
Dikt. Norsk. Debutant. Utgitt høsten 2015.

Vi møter fortelleren når faren akkurat er gått bort. Verden blir annerledes. Fortelleren opplever sorg, som med tiden går over til savn og et tomrom som ikke lar seg fylle. På ferden følger refleksjoner over liv og død, tid og sted. 
hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født, vi vikler oss inn i hverandre, fortsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som ikke alle som tenker har tenkt.
Hva gjør oss til mennesker? Når ble vi til, og hvor lenge lever vi etter at vi dør? Hvor er skillet mellom kropp og minner, dager som var og dager som kommer?

Vi etterlater oss minner, som et avtrykk, et skjell. Hva skjer når også disse forsvinner, forvitrer?

Diktene er ikke dikt i tradisjonell forstand. Halvparten, om ikke mer, er som tekstbolker å regne. Alt med små bokstaver, som for å understreke alle tankerekkene som flyter sammen. Tett i tett med setninger, langt nok til å dekke nesten en halv side. Disse veksler med mindre tekstbolker, med mer tradisjonell oppbygging. Alle disse diktene, tekstene, er delt inn i tre deler.

I første del møter vi jeg-personen umiddelbart etter farens død. I andre del har sorgprosessen utviklet seg fra å være egosentrisk til å omfavne en større verden. Også bokstavelig talt. Jeg-personens tankespinn tar oss med helt til Sibir. I tredje del aner vi en forelskelse og en sorg som går over til savn. En sorg, eller et savn, et tomrom, som nå har utviklet seg til eksistensielle spørsmål om hva vi er, hva som gjør oss til de vi er, og en gryende uro for hvordan det vil være å dø.

Uro. Ingen direkte redsel, men en ubønnhørlig uro. Vi har ingen minner om å ikke eksistere. Livet er alt vi har og alt vi vet om. 
Du er så mange mennesker jeg aldri har møtt.
Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne.

Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet.
På et punkt i historien finnes du fortsatt.
Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Vi kjenner den alle. Den nagende frykten for å bli glemt. Å ikke sette avtrykk. 




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (AkimaMontgomery)

3.9.15

Lest og ulest i 2015: Sommerlektyre og Petanque

Himmelenhav, som guttungen sa da han var liten. Sanneligminhatt som tiden flyr. Vi har allerede regnet bort i tre høstdager og undertegnede har enda ikke skrevet sin månedsrapport for august. Faktisk ikke for juni eller juli heller, dette grunnet katastrofelaber leseiver. 

I juni leste jeg en, i juli leste jeg to, og i august leste jeg dobbelt så mange som de to foregående månedene til sammen. Det er da enda noe.

Juni-lesingen bestod av Knut Hamsuns forsvarsskrift, en selvbiografisk roman jeg enda ikke har skrevet noe om. Alle vet hva det handler om, og jeg har ikke stort mer å tilføye. Mye klaging, men også mye humor, og jeg er glad jeg har fått lest den som et ledd i mitt noe forsømte Hamsun-prosjekt. 

Juli dreide alt seg om ferie og petanque. Lesing ble det rett og slett ikke tid til, annet enn desperat nilesing på flyturene frem og tilbake. 

I august ble leselysten omsider gjenopplivet, i takt med stadig flere bøker i postkassen. Høstkatalogene fra de ulike katalogene overgår selv IKEA-katalogen og smågodthyllene på svenskegrensa. Resultatet er en anseelig bunke nye norske bøker i mitt ringe hjem.

Jeg takker gudene for at min bror selger sin leilighet og ønsket å benytte seg av sin søsters noe velfylte bokhyller. "Jeg skulle gjerne lånt noen røde, hvite og grå bøker" sa han. For å si det sånn, han kom til dekket bord.

En klassisk win-win-situasjon. Han kan imponere alle på visning med sin gode litterære smak, og jeg har plass til flere av høstens boknyheter. Jeg grubler ikke så mye på hva som skjer når han leverer tilbake alle bøkene. Vi lever da i nuet.

Og apropos, akkurat nu leser jeg Barneloven, av Ian McEwan. - Eller The Children's Act, som min utgave heter. Engelske romaner gjør at jeg leser i sneglefart, men jeg har kjempet meg igjennom nesten halvparten, as we speak. Entusiasten på min høyre side ber meg fortsette å kose meg med boken. Den trippende, lettirritable tufsen på min venstre side krever at jeg forter meg, slik at jeg kan kaste meg over alle de andre godbitene.

I går, for eksempel, fikk jeg Samlagets nyeste Arne Garborg-biografi, og jeg gleder meg mer enn jeg kan uttrykke til å bla i boken. Jeg har også noen gullende fine noveller og diktsamlinger på vent. En ungdomsbok, og... Jeg har mistet litt oversikten.

Arbeidet med å lese seg opp til neste års Bokbloggerpris er absolutt i gang.

Og apropos2, nå er det straks dags. Medio september braker det hele løs, med samlinger og avsløring av vinnerne av de to klassene. Jeg har lest fire av seks bøker, og selv om jeg håper litt ekstra på to av dem, liker jeg alle fire like inderlig godt. Dessverre får jeg ikke vært med på selve bokbadet og premieoverrekkelsen. Det er denna petanquen da vett.

Sånn cirka slik har vi det forresten, helg etter helg året igjennom:




La dere merke til en dame med en møkkete klut over hodet? Jeg er ikke stolt over å meddele at denne personen er meg. Neste gang skal jeg ta meg bedre ut. Vaske kluten først, eventuelt ta den av meg.

Uansett, det er egentlig bøker vi snakker om her, er det ikke?

Lest i august
- Klikk på tittel for å lese min omtale
Lest i juli
- Klikk på tittel for å lese min omtale
Lest i juni
- Ikke omtalt, men klikk på forfatter for mitt prosjekt
Summa summarum: fire bøker som oppfyller kriterier for å bli nominert til neste års Bokbloggerpris, to ungdomsbøker, en krim, to feelgood (eller chic-lit, om du vil)... og bare en eneste en jeg likte veldig, veldig godt. Måtte september måned bli fire uker med jubel og store leseopplevelser.

Snakkes!