16.4.15

Karikaturen, av Anders Bortne

En tegning av profeten Mohammed trykkes i en norsk avis, og Bård Anderssen, den etter hvert nokså profilerte tegneren, tvinges til å leve i skjul for eitrende forbanna islamister. Når han omsider våger seg ut i samfunnet igjen, møter han en horde av entusiaster som hyller ham for hans fryktløshet og steile kamp for ytringsfrihet.

Det er bare et problem. Eller to. Faktisk tre. Han tegnet ikke Mohammed. Han hadde ingen ønsker om å opptre uærbødig eller blasfemisk. Det var ikke en gang hans ide.



Karikaturen, av Anders Bortne
Norsk. Utgitt i 2014. 356 sider.

Bård Andersen ville bare tegne. Tjene til livets opphold. Utføre et oppdrag. Ironisk nok, tegnet etter en ide av Cecilie.

Kjæresten Cecilie, full av engasjement og vilje til revolusjon. Helt siden de først ble et par for elleve år siden har hun konsekvent kritisert Bård for å ikke ta nok tak. At han er for tafatt, for ubestemt og ukritisk. Redd for konfrontasjoner og en sterk tendens til alltid å vike unna konflikter. Bård tar aldri stilling til betente politiske saker. Bård bare flyter rundt.

Flyter rundt. Akkurat som han måtte gjøre i oppveksten. Stadig pendlende mellom mor og far. Bård tegnet trøstende tegninger på avskjedsdagen i begge hjemmene. Bård godtok stilltiende alle bebreidelser mot den andre forelderen. Bård fløt rundt, uten i stand til å føle, eller tillate seg, noen nærhet. Skuffelsen ville bli for stor den dagen kulden ubønnhørlig ville knuse ham.

Bård lukker øynene for kjærestens vanskelige temperament og stadige nedturer. Han ser hun sliter, men ønsker ikke å ta tak i det ubehagelige. Det går jo over.

Men det går ikke alltid over. Og selv om vi ikke lesker oss i tårer og fordervelse gir det nok drypp til å la seg berøre.

Akkurat nok til at romanen blir mer enn kun en lettlest satirisk underholdningsroman.

Kort fortalt og skjært ned til det mest essensielle: Boken er inndelt i en rekke vesentlige hendelser i Bårds liv. Vi blir kjent med historikken rundt den famøse karikaturtegningen, hans kjærlighetsforhold til Cecilie og det vanskelige forhold til sin far.  Traumer, konflikter, sykdom og død.

Dyptpløyende, livsomveltende opplevelser altså, men vi drukner aldri i følelser. Nettopp dette skal også være forfatterens intensjon. Bårds historie er en protest mot det sedvanlige emosjonelle overflod, hvor vi føler så sterkt og intenst at den eneste måten vi kan gå videre på, er å velte oss rundt i en påfølgende emosjonell hendelse. Slik blir dog altså alt, paradoksalt nok, overflatisk og uekte.

Dette poengteres særlig godt i Bårds forhold til faren. En litt mektig, tilsynelatende uinteressert far med store humørsvingninger. En far han ikke kan tillate seg å føle nærhet til fordi fallhøyden blir så ubarmhjertig stor når faren i neste sekund stenger ham ute. Så gjør også denne avstanden inntrykk i en ellers satirisk semikomedie.

Skjønt, utpreget morsom er den ikke. Den inneholder likevel såpass mange sleivspark til alskens episoder og institusjoner i norsk kultur og samfunnspolitikk, at gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy. Tidsbildet er korrekt nok til å kose seg fra ende til annen. Du kan lese denne romanen som ren tidtrøyte og underholdning, men vit at det er noe mer ved den.

Tematikken er interessant: Hvordan noen, for å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller behov for underholdning, blir fremstilt annerledes enn man selv føler man er. Man viser frem kun en side, man karikeres, blir en tegneseriefigur. Overflatisk, falsk, aldri hel. Kjæresten din ser deg som en. Ekskjæresten som en annen. Din far. Din bestevenn. Avisjournalisten og leseren.

Omverdenen hyller ham. Kjæresten kritiserer ham.

Forfatteren viser en god innsikt i det menneskelige sinn og tegner fine endimensjonale bilder av sine personer. Letter litt på sløret, men akkurat lite nok til å understreke sitt poeng.

Ironien er total. Bård Anderssen er ingen oppvigler som tegner Profeten og forsvarer kunstverket for alt det er verdt. Han profilerer seg ikke som ytringsfrihetens mann og taler ekstremistene midt imot. Tvert imot. Han tegnet bare en bussjåfør med turban. Ikke noe annet.

Plutselig ble det brukt imot ham. Plutselig satte avisen tegningen i en helt annen kontekst. Som et profeti, eller det ytterste hån, prinsippet om ytringsfrihet fullstendig satt på spissen.

Bård Anderssen ville jo bare tegne.




Kilde: Leseeksemplar tilsendt uoppfordret fra forlaget.

Andre bloggere: Noen der ute? Legg igjen lenke i kommentarfeltet.

4 kommentarer:

astridterese sa...

En flott omtale! Den ga meg virkelig et innblikk i hva denne boken egentlig er. Jeg har sett på den, men følte ikke det var min type bok. Og det er det kanskje ikke heller. Men den føles nærmere min type bok nå etter å ha lest omtalen din :-)

Ellikken sa...

AstridTerese: Jeg tok den med på en weekendtur, rasket den så og si med meg, da boken jeg egentlig holdt på med veide et tonn. Hadde ingen forventninger utenom å bli underholdt på flyturen frem og tilbake. Jeg ble raskt hektet og er meget fornøyd med valg av reiselitteratur! Morsom og alvorlig på samme tid.

Lena sa...

Nå ble jeg også litt mer interessert. Som dere, tenkte jeg samme tanke, men nå skal den absolutt leses.

Tine sa...

Dette høres ut som en bok jeg kunne like. Prøvde å lese "lett" gjennom omtalen din, sånn at jeg blir overrasket når jeg selv leser. Inntrykket jeg satt igjen med var i alle fall av den karakter at jeg MÅ skaffe meg boken. Ønsker deg en fin helg Eli!