12.2.15

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Ikke forlat meg ble Stig Sæterbakkens nest siste roman. Tre år etter valgte han å gjøre slutt på mørket han så lenge hadde vært innhyllet i. Han etterlot seg et aldri døende engasjement for litteratur og et solid og variert forfatterskap, kritikerrost og hedret både i inn- og utland. Sæterbakken hedres også etter sin død, gjennom en årlig minnepris som deles ut til unge litterære talenter.


Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken
Roman. Utgitt i 2009.

Axel er forlatt av sin kjæreste. De har vært sammen helt siden han var sytten, og nå, noen-og-tjue år gammel står han plutselig alene. Han som hadde gjort alt for henne, ofret alt, sentrert hele sitt liv rundt henne. – Også finner hun seg en annen. Vraker ham. Tråkker ham fullstendig ned i søla.

Axel og Amalie er de strake motsetninger. Hun er livlig, sosial og sprudlende. Han er introvert og trives best i tosomhet. Hun elsker å være med venner. Han har bare henne. I starten av forholdet spør hun ham hvem som er hans beste venn. Hva mener du, spør han. Det er jo deg, selvfølgelig.


Det er Axels historie som fortelles. Alt i Du-form, et virkemiddel som gjør at leseren tar til seg ordene. Involverer seg. Føler med ham. Alt bindes sammen av et språk man ikke kan unngå å omtale som lyrisk forførende, hvor klisjeaktig det enn kan virke. Det er lett og samtidig tungt. Det flyter usedvanlig godt, selv om følelsene du sitter igjen med er både ubehagelige, dels kvalmende og rystende.

Historien om de to som forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre, fortelles kronologisk. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble.

Ved å vise oss det hele bildet, skifter leseren raskt sympati. Vi føler sympati for Axel i bokens begynnelse, han er tross alt blitt bedratt og forlatt. Etter hvert kommer det for en dag at Axel hele denne tiden har vært sykelig sjalu. Han har lagt opp hele sitt liv rundt henne, holdt henne i et klamt tak, tvunget frem handlinger hun kanskje ikke egentlig ønsket. Tvert imot begynner en gryende sympatifølelse for henne, for unge Amalie som har holdt ut i så mange år og stadig måtte kjempe for å beholde individet. Ikke miste seg selv.

De elsker jo hverandre. Men de gjør hverandre ikke noe godt. Han er for sjalu til at forholdet skal kunne vare.

Like åpenbart som at sjalusien hans er ødeleggende, er det grunner til at han ble slik. Hendelser underveis, og hendelser i hans oppvekst. Hendelser han har forsøkt å glemme, fortrenge, bagatellisere, men som likevel fortsetter å prege ham.

Det er her den uvanlige kronologiske rekkefølgen blir såpass effektfull. Den reverserte sympatien, som atter, selv om vi knapt nok ønsker det, igjen retter sympatien mot Axel.

Romanen er lett å lese, rekkefølgen virker til tross for hva man skulle tro, naturlig. Fortellingen er medrivende og på sitt vis behagelig, til tross for de rystende detaljene. Alt som rører seg i forkvaklede, unge sinn. Små hendelser i oppveksten som vokser og preger deg for resten av livet.

Svik. Utfrysing. Ubehag. Skam.

Tilsynelatende bagateller som kunne vært bearbeidet om disse hadde blitt fanget opp i tide. I stedet for vokser de seg uoverkommelige. De preger deg. Og de preger den du elsker.

- Men du forstår det ikke før det har gått for langt. Du tror det ordner seg. At det bare er å tenke litt annerledes. Skyve det bort. Starte på nytt.

Akkurat som Axel står der, full av selvtillit og urokkelig tro på at det vil ordne seg for ham, foran skolen første dag på videregående. Nye mennesker, nye muligheter. Et nytt liv.




Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Lest inn av forfatteren selv.
Andre bloggere: (Kleppanrova), (Anita) og (Marianne)
Gjenstår å lese: Jeg ønsker å lese mer av Sæterbakken, men det må gå litt tid. Det er en dysterhet i hans bøker som du ikke kan unngå å la deg prege av. 

10 kommentarer:

Kleppanrova.com sa...

Jeg liker hans bøker veldig godt, men de er jo litt dystre. Han skrev veldig bra. Jeg viste ikke at det var en pris etter han. Knausgård så opp til han som en stor forfatter. Ha en fin dag!

Anita Ness sa...

Husket ikke at jeg hadde skrevet om denne, men det har jeg jo, på den gamle bloggen, som er full av reklame (portaleiers skyld, selv er jeg ikke der lenger). Takk for link, og jeg må sikkert kopiere innlegget over til blogspot, skjønner jeg..
Har også planer om å lese mer Sæterbaken, har et par i hylla, men det er noe underliggende depressivt i bøkene hans som jeg må passe meg litt for.. dvs velge timing med omhu så jeg selv ikke dras ned i mørket..noe som kan skje med meg hvis jeg ikke passer på, når det depressive hos en annen møter de depressive lagene i meg selv, hvis du skjønner.. Ellers skriver han jo godt..så synd bare at han ikke orket mer, men slik er det jo for noen.

Ellikken sa...

Takk for kommentarer, begge to! :)

Har lastet ned to til av ham, men tør ikke riktig enda. Man blir unektelig litt påvirket.

Ingun: Hvilke har du lest?
Anita: Oh, jeg trippelsjekket for å forsikre meg om at det virkelig var din blogg... heh. Husker jo du har fortalt om denne tidligere bloggen før.

Kleppanrova.com sa...

Jeg har tre stk på lista mi over forfattere nesten nederst i alfabetisk rekkefølge, på høyre side.

Anita Ness sa...

Ja, det der var en mellomblogg på Bloghog etter VGB-bloggen.. (har hatt flere blogger, sjøø)

Tine sa...

Tror ikke jeg har lest noe av denne forfatteren, så det må det sannelig gjøres noe med. Ønsker deg en fin helg Eli :)

Ellikken sa...

Ingun: Smart funksjon! Sånn vil jeg også ha! :) Turte bare å lese din omtale av denne boka. Gjennom natten har jeg lastet ned, men gruer litt. Vil nødig dras ned. Kanskje vente til i sommer... :)

Anita: De digitale avtrykk er mange. Jeg tør knapt nok google meg selv!

Tine: Tror ikke du vil angre!

astridterese sa...

Stig Sæterbakken er en av de forfatterne jeg er nysgjerrig på, men som jeg ikke har fått lest enda. Nå fikk jeg veldig lyst til å lese Ikke forlat meg!

Ellikken sa...

Astrid Terese: Blir spennende å høre (lese) hva du syns når du kommer så langt. Bare husk å velg tid med omhu, det er ingen lystig lesing.

Marianne Augusta sa...

Sæterbakken er en av mine favoritter. Jeg har lest alt jeg har klart å få tak i. Hans dysterhet er gjenkjennelig for meg, å lese bøkene han er litt "som å komme hjem". Han skriver om mørket uten at jeg blir trist. Det er alltid noe lys i tekstene hans. Og gledene over hvordan han skrev. Språket... så stramt og så sart, så sterkt. Hvordan han klarer å fortelle to historier på en gang. Magisk! Håper du leser mer av han