31.12.15

Leseåret 2015

Jeg startet med et pang og endte pladask. Dessverre ikke for så mange bøker. I begynnelsen så jeg lyset i form av lydbøker, men sparsommeligheten overtok og leselysten avtok. Så kom også mangelen på tid.

Dobling av arbeidsoppgaver etter sommeren var utslagsgivende, en kranglete hjemme-pc ligeså. Men mest av alt skyldtes det hele to ting. Petanque og slektsforskning.

Jeg leste og søkte og skrev til øynene ble såre og drømmene voldsomme. Resultatet ble tre slektshefter forært på julaften til foreldre og brødre. Uendelig fornøyd, men likevel livende redd for feil og mangler, personlige minner og urettferdig fokus. Jeg har grått og fnist, blitt overrasket og skuffet. Det har vært utrolig givende og lysten til å finne ut mer og luke ut feilslutninger er ikke blitt mindre. Så også søken etter fotografier.

Jeg er langt fra ferdig.

Langt fra ferdig med mine uskrevne lesemål ble jeg heller ikke. Status når vi ender året 2015 er 60 leste bøker. Det er litt for lite med tanke på hvor mye jeg fikk lest de første månedene.

Faktisk er hele 44 av bøkene av norske forfattere. 17 av disse er 2015-utgivelser og dermed kandidater til neste Bokbloggerpris. Seks av bøkene er rene skjønnlitterære romaner for voksne. Fire er for ungdom. To er novellesamlinger, ytterligere to er diktsamlinger. En bok er ren biografi.

- Men om noen virkelig kommer til å bli nominert av meg? Ikke mange. Skuffende få. Ikke flere enn to, tror jeg. Vi tar akkurat den delen litt mer grundig når fristen for å nominere er gått ut.

Og skuffelsen er talende for hele leseåret, egentlig. Høydepunktet er at jeg er kun en roman unna utlest Amalie Skram-bibliografi. Jeg fikk videre krysset av nok en novellesamling av Gabriel Garcia Marques, en samling jeg attpåtil likte veldig, veldig godt. Min intensjon om å lese meg opp på Hamsuns verker gir meg en lei flau smak i munnen, skjønt ikke så ille som det totale fraværet av flere Undset-romaner.

Den største overraskelsen ble for meg å lytte til David Levithans The Lover’s Dictionary. Den slo meg overende. Faktisk. Johan Harstad Darlah var videre umulig å legge fra seg, og Marsboeren i samme sjanger var likedan. Astrid Lindgrens brevkorrespondanse med ungjenta Sara gjorde hjertet mitt stort og bløtt. Jo visst, enkelte bøker blir med meg videre.

- Og ellers? Ikke all verdens. Måtte kommende år bli langt bedre. Og blir det ikke det, ja, så har jeg alltids andre ting å bedrive. Smilefjes.

Godt nytt år!


Leselisten 2015

Novellesamlinger
Biografier/Memoarer/Diverse
Lyrikk
Skjønnlitteratur, ungdom
Skjønnlitteratur, voksne

22.12.15

Revenge of the petanquenerd


Vet ikke hvordan det er med dere, mulig dere er idrettshelter alle mann, men dette syns jeg er bursdag og nyttår og julaften og påskemorgem på en og samme gang.

Jeg dediserer dette blogginnlegget til alle gymlærere som har vært oppgitt over meg. Alt er mulig, også å bli nevnt i Sportsboken selv om man i sin tid klarte null armhevinger, brukte tjukkassen som seng og heller risikerte å bli påkjørt av toget enn å jogge hele runden.

Woaaaaah!



De av dere som er så himla spreke gidder sikkert å stå sidelengs for å lese.

Hah!

God jul da dere :-)


7.12.15

Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer

I fjor leste og elsket jeg Ida Hegazi Høyers Unnskyld, og jeg var lykkelig da den fikk nok stemmer til Bokbloggerprisens kortliste. Dessverre nådde den ikke helt til topps.

I vår fulgte jeg opp med å lese hennes to første romaner: Under verden og Ut. Jeg koste meg med hennes fortellinger og jublet over språket. Så, i høst, fikk jeg hennes fjerde roman i postkassen.

Jeg pakket den ut. Kjente på omslaget. Skumleste anmeldelser med hendene foran øynene. Jeg bemerket meg at den ble nominert til den ene prisen etter den andre. Tok den frem, la den tilbake. Nølte. Kastet meg ut i det. Så, endelig, leste jeg


Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Utgitt i 2015

Dr. Carlo Ritter er lei av verden slik han kjenner den, og flytter ut av livet til en øde øy for å starte på nytt. Uten klær, uten mennesker, uten å vite noe. Den første tiden ligger han bare der, på en strand mens han har sin fulle hyre med å jage bort glupske sjøløver som spiser opp hans medbrakte mat. Så, nølende, beveger han seg innover i øya. Finner vann, bygger seg hus og kjæler med en øgle. 

Slik finner de ham også, disse to som tror de har kommet til Utopia. Hun, en høygravid, deprimert ung kvinne. Han, en mann som ikke vet hva godt han skal gjøre for sin elskede. 

Og så. Baronessen og hennes elskere. Øya, Carlos fornemmelse av paradis, er blitt invadert.

Jeg var på forhånd mer tvilende til fortellingen enn til språket. Jeg trodde jeg hadde lært meg hennes særpreg og følte meg trygg på hennes bruk av ord og setningsoppbygging. 

Likevel slet jeg.

Det er noe barnlig over det. Noe naivt, noe påtatt muntlig, som virker for strebersk og kalkulert til å flyte som det skal. Det ene setningsleddet overtar etter det andre. Setninger begynner på Og og Men og jeg savner mer logiske fortsettelser. Kanskje flere pust i bakken. Til tider virker det mer som oppramsinger enn påfølgende tankerekker.
Det stod en geit i avlingen. Da de kom tilbake og solen var på vei ned over dem, så de det, at den åt tomater, og at lyset traff det hvite ragget som en selvfølge. Vent her, sa Carlo, og Marie var uansett så sliten, hun hadde ikke maktet noe annet enn å sette seg. Og hun fikk ikke med seg hvordan han fikk tak i den om den i det hele tatt forsøkte å rømme unna, men at han hadde hentet macheten sin, det så hun, at han han drepte den geita med ett eneste hogg. Så fort gikk det, hun rakk ikke engang å skvette av det brutte breket.
Hun virker ikke helt å finne tilbake til særpreget fra de tre andre romanene. Jeg undres om hun har forsøkt for hardt. Enten ved å finne hennes stemme fra de foregående, eller ved å søke etter noe nytt. For meg virker språket påtatt. Og skuffende.

Rent teknisk scorer hun på å tidvis la øya selv fortelle. Alt fra en kvinnes ståsted. Det grenser til det tåpelige, men balanserer hårfint på riktig side, takket være en god slump humor gjemt mellom alle ordene. Til og med et par cliffhangers, beklager det unorske ordet, er godt nok formulert til å fortjene sin tilgivelse. En viss erotisk ladet stemning mellom et menneske og et, la oss si, krypdyr krydrer det hele til en fortelling man simpelthen ikke kan la være å lese ferdig.

Og mest av alt: Det er befriende med andre kulisser enn den sedvanlig norske navlebeskuende tosomheten. - Tenk, en norsk forfatter som tar oss med ut i verden!

Vi snubler i tomme skilpaddeskall. Rynker på nesa av stinkende øgleslim. Flykter fra brennhet lava. Språket hennes har vært bedre tidligere, jeg liker det ikke, men det fungerer til tross for alt det stotrende, oppramsende, barnlige og kunstige. Jeg forstår ikke hvordan hun får det til. 

Desto mer gledelig overrasket var jeg over selve fortellingen. Fortellingen om øde er bygget på en fabelaktig ide og fullført som en ganske så unik røverhistorie. Samtidig er det en solid dose sannhet i det hele. - Skremmende og underlig nok. Slik følger hun også opp det bisarre i det hele med et dryss komiske innslag, i all sin fargerike forunderlighet. 

Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.




Kilde: Leseeksemplar, bedt om fra forlaget.
Andre bloggere: (Anita(Beathe) (Elisabeth) (Grosko) (Monica) (Moshonista) (Tine)

3.12.15

Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik

For sju år siden var jeg lenket til rullestol i 12 uker. Det var nærmest som å slå på en bryter. Plutselig fikk jeg ikke lenger blikkontakt. Trillet jeg inn i en butikk kom ingen løpende for å spørre om jeg trengte hjelp. Spurte jeg om noe, svarte de helst til min samboer som stod bak.

Og likevel følte jeg at alle kikket på meg.



Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik
Norsk. Utgitt i 2015.

Jeg rakk å tenke mye de tolv ukene. Jeg tenker fremdeles. Forsøker å minne meg selv på hvordan det føltes å sitte der og bli oversett men likevel beglodd. Akkurat som om jeg ikke kunne prate, eller tenke. 

For jeg er ikke så mye bedre selv. - Jeg hadde inderlig godt av å lese om Ola. 

Ola Schrøder Røyset ble født for noen-og-tjue år siden og fikk dødsdommen allerede som baby. Ola ville ikke kunne bli eldre enn et lite barn, sa legene. Foreldrene fikk det plutselig travelt. Ola lider av Spinal Muskel Atrofi, en nervromuskulær sykdom, en lidelse han snart vil dø av. Om litt vil han ikke lenger klare å svelge. Enn så lenge bruker han alle krefter til å engasjere seg, bryte tabuer og leve.

Hans talerør i denne boken er fetteren Arne. En fetter han ikke har hatt all verdens kontakt med opp igjennom årene. Delvis fordi aldersforskjellen er akkurat litt for stor, eller akkurat litt for liten. Delvis på grunn av Olas fysiske begrensninger. Omsider er tiden inne for å bli bedre kjent. Arne er blitt voksen, ansvarlig og far.

Boken består i all hovedsak av spørsmål til Ola som han besvarer etter beste evne. Altså, med særdeleshet. Det er likevel intet intervju i den forstand, da Olas svar ofte gir grobunn for refleksjoner, erfaringer og minner hos forfatteren selv, Arne. Tekstmessig er den velformulert, men enkelt skrevet. Mest av alt er dette en vanvittig modig bok å skrive, både av forfatter og hovedperson. 

Ingen av de fremstilles som udelt sympatiske, slettes ikke. Det er likevel stillferdig og fint. Ytterst ærlig, men enda mer verdig.

Jeg ble overrasket over ærligheten. Av og til ubehagelig, men alltid ryddig. Det ubehagelige skyldes oss selv, hvordan vi så lett snur oss en annen vei. Velger å prate med han eller hun som står ved siden av. Det kunne vært oss som satt der. Det kunne vært vårt barn. Vi orker ikke, vil ikke, klarer ikke forholde oss til at han eller hun i stolen er noe mer enn en kropp. 

Så vi ser en annen vei. Forsøksvis av høflighet. Mest av alt fordi vi ikke helt vet hva vi skal si, eller hvordan vi skal forholde oss. 

Desto så hyre mer viktig at Ola står på barrikadene, om ikke bokstavelig talt. Han kjører stolen sin i maksfart, kverulerer og hever røsten i politiske debatter. Ola er som alle andre ikke bare en kropp. Han er meninger, tanker og følelser. Mest av alt det. Kanskje denne gang virkelig bokstavelig talt. 

Sjeldent leser man denne type litteratur som sprenger noen grenser og tvinger deg til å møte verden med et litt mer åpent blikk. Jeg hadde godt av å lese den. Alle har godt av å lese denne.







Kilde: Tilbudt av forfatteren selv. Gjorde et unntak fra regelen om å overse slike henvendelser, takket ja grunnet tematikken, og angrer ikke et sekund.

Andre bokbloggere: (Rose-Marie) og (Tine)

2.12.15

Jar, av Leonard Ibsen

Vesle Leonard er sønn av sin mor og barnebarn av sin mormor. En mormor som en gang i tiden skilte seg fra sin mann, tok seg en elsker og levde ut sin kunstnerdrøm. En mor som mistet sin mann og fant en annen. En mann som tok seg til rette og oppfostret sin stesønn med spark og sinne.


Jar, av Leonard Ibsen
Debutroman. Selvbiografisk. Utgitt i 2015.

I romanen møter vi forfatteren selv. Han er voksen nå. Der han som barn bare tok imot, er han nå den som gir. Den som vill av raseri slår sin egen kone.

Kanskje er det frykten for at han at ikke skal klare å slutte, som får ham til å skrive en så til de grader selvutleverende roman. En debutroman, intet mindre. Kanskje frykter han det utenkelige, at han snart skal la sitt raseri gå ut over sine to små sønner.

Eller kanskje er det bare fiktivt. Et høyst spekulativt forsøk på å høste oppmerksomhet i bokmarkedet. Voldshandlingene som beskrives er akkurat litt for ubehagelige til at leseren skal kunne ta inn over seg at dette faktisk har skjedd. At dette skjer. Ikke med en person vi ikke helt vet hvem er, men faktisk forfatteren selv. At forfatteren selv er den som har blitt slått, men mest av alt også er den som slår.

Romanen Jar er ingen bok som gjør deg uberørt. Den opprører og provoserer. Litterært er den ujevn, men god på sitt beste. Forfatteren boltrer seg i beskrivelser, og det er knapt nok den farge som ikke kan brukes til den minste ting. Av og til blir resultatet glitrende. Andre ganger pompøst og overdrevent. Hans skrivestil er like fullt noe annerledes enn den gjengse norske skribent, og vekker nysgjerrigheten for fremtidige utgivelser.
Jeg slapp ikke de lysende prikkene, jeg holdt dem fast med blikket, i hvitt og rødt der de kom inn fra høyre og gradvis gled mot venstre før de forsvant bak den øvre vinduslisten og var vekk. Deretter kommer lyden: et behersket brøl, hardt, men like fullt gradvis og tiltagende, skrapende.
Boken er skrevet i sinne og frustrasjon, med nærmest en kronologisk oppramsing av vonde minner fra barndom og oppvekst. Stefars voldshandlinger og mors neglisjering har resultert i et uhåndterlig raseri som går ut over hans egen kone. Han kopierer sin egen stefar.

Mens stefaren presser luften ut av ham ser moren en annen vei. Ærlig talt Leonard, du kan takke deg selv, sier hun og går ut på kjøkkenet. Likevel nærer den voksne Leonard stadig en ømhet for henne, femten-tjue år senere. En ømhet som er skrøpelig og bitter, men like fullt en sønns kjærlighet. – Full av sprekker, forsøkt reparert gang på gang. For hvorfor lot hun ham gjøre dette mot sin sønn? Hvordan kunne hun?

Noe oppgjør blir likevel aldri tatt. Ikke egentlig. Livet går sin gang. Kanskje er dette en mangel ved boken, eller kanskje gjør dette fraværet, dette uforløste, boken bedre.

Boken inneholder så mye smerte og sårhet at leserne vil reagere på ulikt vis. Personlig overskygget det ujevne språket min begeistring, en begeistring som uavhengig av dette vanskelig lar seg kombinere med det ubehagelige og etisk problematiske. Dessverre oppfattet jeg også avslutningen som svak og uforståelig.

Likevel er det høydepunkter som bærer historien videre i erindringen. Slik som erindringen om hvordan han som ung tenåring ber moren hjelpe ham med å sette sammen hans aller første modellfly.
«Leonard!» roper hun, «har du ikke forstått!». Hassan betrakter med et nærmest forundret blikk. «Hvis du ikke holder kjeft nå, driter jeg på deg», sier han. Jeg sier ingenting, men blir sittende på stolen. De kan ikke nekte meg å sitte her. Jeg bestemmer meg for å sitte sånn lenge og bare holde og holde bruksanvisningen opp foran ansiktet. På et tidspunkt begynner jeg å gråte, endelig gråter jeg, men jeg vil at det skal være lydløst og trekker bruksanvisningen nærmere ansiktet. En høy latter kommer fra Hassan. «Hva var det som plutselig ble så interessant bak det papirarket der, da», sier han. Jeg forsøker å le, jeg også, men begynner å hikste ukontrollert, og tårene renner fra øynene og nedover ansiktet.
Så vondt, så godt. Og mest av alt uforlignelig modig.




Kilde: Leseeksemplar sendt av forlaget.

Andre bokbloggere: Ingen, så vidt jeg vet. 

25.11.15

Guri Fjeldbergs 101 favoritter

Guri Fjeldberg har i løpet av det siste året spurt og lest seg frem til de 101 beste barne- og ungdomsbøkene utgitt i norsk språkdrakt de ti siste årene. Hun inviterte alle litteraturinteresserte til å bli med på utvelgelsen, og alle som har fulgt henne vet at dette har vært en møysommelig prosess. Her gjaldt det å argumentere godt for seg, for å vekke hennes interesse for nettopp dine favoritter! 



Resultatet av hennes forskningsprosjekt er boken 101. De beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015. Her finnes presentasjoner for samtlige bøker og argumentasjon for hvorfor nettopp disse 101 fortjener plass blant de gjeve, utvalgte.

Jeg foreslo selv en del bøker. Noen er å finne på den endelige listen. Andre ikke. - Slik som en av bøkene som ligger mitt hjerte nærmest: Ingelin Røsslands Minus Meg

Ti av bøkene har jeg selv lest og omtalt her på Ellikkens bokhylle. Åtte av disse har jeg selv rost opp i skyene. De resterende to har jeg ingen problemer med å forstå er kvalitetsmessig gode nok til å fortjene plass på listen. Om du ikke plukker opp Guri Fjeldbergs bok for å lese mer kvalifiserte uttalelser, så kan du kanskje klikke deg inn på mine egne anbefalinger?

Og kanskje, kanskje, kanskje, klarer jeg - eller vi - å overbevise deg om at du selv ønsker å lese disse.



18.11.15

Om ikke fotballgutter leser...?

Man kan si mye om tenåringer og turbulent alder. Enda mer om oppdragelse og alle feilskjær man unektelig går igjennom som tenåringsforeldre. Men her, her kommer en solskinnshistorie: 


Min sønn går i niende klasse og har nynorsk tentamen i morgen. I går ga jeg ham velmente råd om at den beste måten han kan forberede seg på, er ved å lese - og tenke - på nynorsk. Ikke ved å dra på trening. Ikke ved å spille dataspill. Jeg tok en av mine favoritter frem fra bokhylla.

Jeg sa god natt og spurte om jeg skulle slå av lampa eller om han ville lese.

Han ville lese. Og han leste.

Da jeg vekket ham neste morgen oppdaget jeg at boken lå på gulvet nedenfor senga hans. Jeg lot meg forbløffe over at det bare var noen få sider igjen. Da jeg var ferdig på badet og sjekket hvor langt han var kommet, fant jeg ham sittende og lese.

Da jeg hadde kommandert ham ut i gangen for å ta på sko og yttertøy fant jeg ham minutter senere med en sko på, fortsatt lesende.

Jeg jaget ham ut døra, vel vitende om at vi var sent ute både til skole og jobb. Da jeg svingte ut på veien, småløpende til toget, oppdaget jeg at han gikk og leste samtidig.



Hvilken bok han ikke klarte å rive seg løs fra? (Les mer...)

13.11.15

Hva jeg snakker om når jeg snakker om petanque

Det er så mye jeg  skulle ha lest, men jeg får liksom ikke tid til å lese det.


Jeg har vært på eventyr med disse tre fine damene og en hel skokk med venner/kjærester/supportere. Landet var Thailand, anledningen var Verdensmesterskapet i Petanque.

Mine opplevelser kan du, om nysgjerrig, lese i (denne artikkelen).

6.10.15

Du er her, av Anne Ch. Østby

Letingen etter en potensiell vinner av neste års Bokbloggerpris fortsetter. Denne gang har jeg lest og vurdert Anne Ch. Østbys nyeste ungdomsroman, en bok jeg hadde høye forhåpninger til etter å ha latt meg begeistre over hennes forrige roman.


Du er her, av Anne Ch. Østby
Norsk ungdomsroman. Utgitt i 2015.

Josefine, eller Fine som hun helst blir kalt, er 17 år og bor sammen med moren sin. Når hun ikke er på skolen eller tilbringer tiden sin med sin beste venninne, sitter hun på rommet sitt og syr. Hennes lidenskap for design gjør henne litt annerledes enn de andre, men hun vet hvor hun er på vei og ser mulighetene dette gir henne for fremtiden. Men hvem er hun egentlig, akkurat her og nå?

Forfatteren vet hva hun vil, hun har en misjon og hun skal ha all ære for å ønske å tilby meningsfull litteratur til norske ungdom. Du er her nå handler om å finne sin plass og forsøke å bli trygg på seg selv som den man er. Intensjonene er gode, og jeg liker de.

Dessverre oppfatter jeg ikke resultatet udelt positivt. Dialogene virker i det store og hele kunstige og konstruerte. Ei heller anser jeg ikke språket som troverdig, verken tids- eller aldersmessig. Slik føler jeg dessverre heller ingen nærhet til hovedpersonene, selv om temaene boken omhandler i utgangspunktet interesserer meg. Tematikken i bunn motiverer meg like fullt til å lese videre.

Videre oppfatter jeg selve oppbyggingen av romanen som for tydelig strukturert: Nytt kapittel. Vi har Fine på pikerommet. Fine og Tino snakker om design. Tilbakeblikk fra gamle dager. Nytt kapittel. Fine er på skolen. Tino tuller med Fine. Tilbakeblikk fra gamle dager. Nytt kapittel. Fine er på pikerommet … Og så videre. Dog liker jeg kapittelinndelingene med gamle bilder som gir mening til kapitlenes innhold. En fin introduksjon, gir gjenkjennelseseffekt, er visuelt pene og tydeliggjør koblingen mellom fortid og nåtid. Bildene har en klar funksjon.

Rent subjektivt ble også all fokuset på design i overkant kjedsommelig. Vel skriver Fine en prosjektoppgave om moter før og nå, men detaljer om kniplinger og folder er strengt tatt kun for spesielt interesserte. Det er følgelig en innfallsport til hvordan hun etter hvert fatter mer og mer interesse for tidligere generasjoner, hvor hun kommer fra, men alle detaljene kunne med fordel vært tonet ned for å fenge bredere. Kanskje kunne hun jobbet med mer emosjonelle skildringer av hvordan Fine faller for Tino. Hvordan hun faller for en venn fra barndommen. Problemene hennes med å takle dette, også etter hvert som spøkelser fra skapene rundt omkring begynner å dukke opp. Jeg tror ikke helt på henne. Det blir vagt og upersonlig. Derimot er hun god på å skildre hvordan Tinos tøffer seg sammen med andre, men blir en helt annen når bare Fine er med ham. 

Det igjen byr på irritasjon når hun ikke reagerer særlig på hans to sider, og hvordan hun godtar, uten spørsmål, at han stadig banker på hennes dør, ven og god, mens han timer tidligere spottet henne foran hele klassen.

Skjønt, det meste gir mening på slutten. – Men da var det dessverre for sent for denne leseren.

Kanskje er jeg i overkant streng. Kanskje det ikke først og fremst taler imot nettopp denne romanen. Kanskje det heller forteller hvor godt jeg likte Anne Ch. Østbys ungdomsroman Tegn.





Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda så vidt meg bekjent. Les den selv og gjør opp din egen mening. Og les Tegn!

23.9.15

Frå bleike myr til alveland. Biografi om Arne Garborg

Time, Thesen, Obrestad og Fidjestøl har gjort det før ham. Høsten 2015 ble nok en biografi om Arne Garborg utgitt. Denne gang er forfatteren Jan Inge Sørbø.

Og han har gjort en formidabel jobb.




Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland, av Jan Inge Sørbø
Biografi. Sakprosa. Utgitt høsten 2015.


- Såpass formidabel jobb at vi må starte med begynnelsen. Starte med Garborgen selv. Mest gjennom Sørbøs øyne, resten gjennom mine.

Arne Garborg
Sønnen og faderen

Det starter med en tragedie. En far henger fra et tau i løa. En autoritær, sterkt religiøs mann som i vanvidd har valgt å forlate denne verden. Hendelsen, og stemningen innenfor husets fire vegger i oppveksten, kommer til å forfølge hans sønn resten av livet. Gjennom ord forsøker sønnen å finne en forsoning, en tilgivelse, en forklaring. Arne Garborg flykter inn i en fantasiverden full av spøkelser og traumer.

Og bort, ut, vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Unggutten reiser bort så fort han kan, men skal tilbringe resten av sitt liv med å forsøke å dra tilbake. Finne tilbake til røttene, tilgi og gå videre.

Han deltar på lærerseminarer, men jærguten beveger seg inn på gale veier. Han møter en ung kvinne han lever sammen med, men forholdet godtas aldri av jentas far, og hun forlover seg snart med en annen. Senere dør hun i barselseng, og Arne slutter aldri å sørge over henne. – Til sin kones store forbitrelse og en evig kime til ekteskapelige kriser. Mer om det senere.

Arne blir skulemeister, eller lærar som han insisterte på å bli kalt, men trives aldri. Han skriver til langt på natt og er sliten på dagtid. Han mangler motivasjon for å lære bort sin kunnskap. Alt han vil er å skrive.

Og produksjonen er stor. Her danner han grunnlaget for en betydelig mengde artikler og kronikker. Arne Garborg var mer en redaktør, en avisskribent, enn en forfatter.

Artiklene er stadig politiske. Han gjør oppgjør med den rådende religionen, og engasjerer seg etter hvert mer og mer i målsaken og dermed mer og mer i opposisjon med den store dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Likevel er det komplisert, all den tid og energi han har brukt på å fjerne seg fra farsgården og hjembygda. Han nærmer seg en forståelse av bygden som grunnlag for å kunne fjerne seg fra religionens klamme tak. Dialekt og landsmaal blir et essensielt virkemiddel for å distansere seg også fra storbyen. Så forsøker han også en egen versjon av landsmaal, sterkt influert av jærdialekt.
Han gjorde den (skylda) til grobunn for eit livsverk som høyrer til dei største i norsk litteratur.
I 1877 blir han redaktør for målbladet Fedraheimen, hvor han knytter seg til Ivar Mortensson Egnung og Rasmus Steinsvik. Vennskapene til disse mennene skal vare livet ut. Garborg skriver og skriver, men fem år etter overtagelsen skjer noe av stor betydning for hans forfatterskap. Kapittel etter kapittel av det som senere skal utgis som romanen Bondestudentar, blir publisert. Året etter publiseres boken. 

Han har ordene i sin makt, vel og merke er han dårlig til å uttrykke seg muntlig. Han stotrer og mumler, men skriftlig er han i sitt ess. Hans virke både som forfatter og redaktør gir han store muligheter til å nå ut med sitt samfunnsengasjement som spenner fra målsaken til mer ren politikk i partiet Venstre. Han utøver religionskritikk og kjemper for kjærlighet tross sosiale skiller. Han kjemper med Amalie Skram og kjemper mot Bjørnstjerne Bjørnson. Det er splittelse overalt, splittelse internt i målsak og parti, og splittelse i samfunnet. 

Det er på tide å komme seg ut og få nye impulser. I Paris knytter han vennskapsbånd med malerinnene Kitty Kielland og Harriet Backer og omgås med den store forfatteren Jonas Lie. Den innflytelsesrike kretsen utvides.

I Paris skriver han også brev. Noen av disse adresseres til en ung kvinne i Kristiania. Hun heter Hulda og skal snart bli hans kone. Hvordan de to først møttes er enda ikke kjent. Alle ledetråder i brev, dagboknotater og bøker er fulle av skrøner og skjemt. I alle fall. I Paris skriver han til frøken Bergersen. Unnskyldningen hans er at han ønsker et innblikk i en butikkjomfrus hverdag. Detaljer han kan bruke i romanen han nå forsøker å forfatte. Om hun kunne være så vennlig å skrive tilbake …?

Hulda skriver. Arne skriver. De møtes og to skal snart bli til tre. Hulda blir med barn og det litt umake nygifte paret flytter sammen til Kolbotn i Østerdalen, i betryggende nærhet til Ivar Mortensson. Hulda og Arne takler utfordringer på ulikt vis, men begge deler de en vanskelig familiebakgrunn. 
Det startar med at han diktar opp si eiga livshistorie. Deretter diktar han alle sine verk, og desse verka blir då brukte som bevis på at det oppdikta livet er sant.
Når sønnen kommer til verden blir han gitt navnet Arne, men blir hetende Tuften all sin tid. Det blir en stabasiøs tid. Omveltningene forsterkes når mor til Hulda dør, og Arne sliter samtidig med å forholde seg til et barn. Han ser sin far i seg selv, og seg selv i den sårbare, uskyldige gutten.

Familien flytter for å få en pause fra stridighetene hjemme. De bosetter seg i Tyskland, hvor hans bøker har høstet god anerkjennelse. Også hjemme i Norge selger han godt, og angstanfallene har roet seg.

Men selvsagt skal det ikke vare. Traumene sitter stadig for godt forankret i hans sjel. Arne må skrive, dikte seg inn i redningen. Hulda, Arne og Tuften flytter til Jæren, men ikke sammen. Hulda og gutten innlosjeres hos guttens onkel, mens Arne selv bor alene. Han skriver og skriver, og resultatet blir romanen Fred, en av hans aller fremste verker. Romanens handling foregår i samme landskap, men er mer distansert og kritisk enn man forventer. Her er ingen forherligelse av det jærske, for forfatteren var i det hele tatt ambivalent til det hele på denne tiden. Vel var han bevisst på at bondestanden og landsbygda var det ideelle samfunn, og at man følgelig måtte tilstrebe å få mer makt ut av byene, men hans egne opplevelser var for problematiske til å unngå en mørk skygge over det hele. 

Så er også Fred svært selvbiografisk. Hans evne til komikk gir distansen som kreves, både for leseren og forfatteren selv. Like etter Fred kommer Haugtussa, dikteposet som gjør Garborg til en av norsk litteraturhistories virkelig store navn.

Etter mange år med rotløshet, fysisk så vel som psykisk, presser Hulda på for at familien skal slå seg ned for å bli værende. Hun forsøker å legge alt til rette for Arne, og foreslår blamt annet både Hardanger og Telemark for å lokke målmannen. Ingenting er godt nok, men hun allierer seg med gode venner og flytter til Hvalstad i Asker hvor de, midt i det dansknorske rige, etablerer et lite stykke landsmaalland. Ivar Mortensson er der. Rasmus Steinsvik. Rasmus Løland. Askerkretsen dannes. Likevel holder Arne avstand. Han nekter nærmest å forsøke å finne seg til rette, og bor mer for seg selv enn sammen med sin familie.

Det problematiske forholdet til sønnen Tuften vedvarer, parallelt med Arnes perioder med angst og depresjoner. Han er redd for å ende som sin far, men ender på mange måter med å repetere historien. I brevform klarer han å vise en viss omsorg og nærhet til sønnen, og Tuften forsøker å tekkes sin far, alt han kan.

Men en ting kan ikke Tuften noe for. Han bor i Asker. Ved Kristiania. Hvor alle taler dansknorsk. Han er ingen jærgutt, hvor enn han gjerne skulle vært det. For å tekke sin far.

Det er noe fullstendig hjerteskjærende over det hele, hvordan Tuften aldri kan bli god nok. Fullverdig nok. Hjerteskjærende, både for far og sønn.

Problematisk er også ekteskapet, både for paret selv og hans behandling av sønnen. Hulda og Arne forelsket seg, men giftet seg fordi de måtte av hensyn til samfunnet. De er et romantisk par som ender opp som et konvensjonelt ektepar. Krise etter krise overleves, og det er noe rørende over den gjensidige respekten de begge viser. 

Likevel er de så mye mer enn bare mann og kone. De er som et eget lite firma, hvor de jobber sammen mot felles mål. Hulda som drar lasset og Arne som motiverer, forsvarer og strør om seg med positive anmeldelser. Skriftlig er han ytterst handlingskraftig og gjennomslagbar.

Og hele tiden er Arne skribent. Romaner, artikler i avisene. Så får han også sin lønn, bokstavelig talt, med statslønn fra 1898. Nå fritas han fra nødvendigheten av å hele siden produsere.

Likevel slipper hans engasjement aldri taket. I romanen Læraren introduseres hans første religiøse helt. Her er fokus på forsoning og tilgivelse, og han oppholdt seg også i Tyskland over en lengre periode mens han skrev romanen. Han fordypet seg i religionsstudier og maktet på mange måter å finne sin egen religion. Ikke den kirkelige, men den etiske. En versjon han kunne leve med, og som han urokkelig mente måtte være den eneste riktige.

Standhaftig var han også politisk, hvor han engasjerte seg i alt fra samfunnsøkonomi og likestilling til målsaken. Mest av alt målsaken. 

I de siste årene skrev han ikke lenger romaner. Romaner han så ofte skrev i forsøk på å få fred i sin sjel. Han skrev dagbøker, brev, artikler, taler og oversatte en rekke store verker til landsmaal. Størst av alle var Homers Odysseen. Til og med teaterstykker skrev hans, til oppføring på Det norske teater, konas store bragd. Alt for å fremme målsaken.

Så kan også fraværet av romaner tjene som tegn på at Arne Garborg i sitt livs siste fase var på sitt lykkeligste.




Forfatteren og redaktøren

Samfunnsdebattanten og målmannen

Resultatet er en svært grundig og detaljert avhandling om Arne Garborgs liv og virke. Flere av hans verker analyseres ned til detaljnivå, kanskje spesielt Haugtussa, og det vil derfor være en klar fordel å ha lest disse verkene fra før. Alt på nynorsk, selvsagt. Veldig nynorsk. 

Spesielt lettlest er det derfor ikke, men Garborgens liv er mer enn nok interessant og fascinerende til å godta og ønske å forstå selv de mest uvanlige ord. 

Dessverre skriver forfatteren seg selv inn i enkelte tilfeller. Av og til personlig synsing i parantes, andre ganger høyst subjektive anekdoter i en ellers mer objektiv avhandling. Dette kunne med stor fordel vært luket fullstendig ut, i verste fall vært tydeligere adskilt. Videre bruker han dels mye tid på å kommentere andre biografier, og nøyer seg således ikke med å referere til andre. Også dette oppfattes som forstyrrende, da det er ganske tett med referanser boken igjennom. Det hadde blitt mer lettlest med notehenvisninger, da det allerede er en egen notedel bakerst i boken. 

Å sammenfatte Garborgs liv er komplisert og krevende. Forfatterskapet er en side. Samfunnsengasjementet en annen. Familielivet en tredje og hans indre sjeleliv en fjerde. 

Arne Garborg var en komplisert mann og han levde et komplisert liv. 

Slikt blir det store bøker av. Så kan heller ikke alle sidene bli viet like mye plass. Dessverre. Personlig hadde jeg ønsket meg mer om hans familie, om Huldas engasjement spesielt. Andre igjen ville kanskje ønsket enda dypere analysering av hans romaner. Videre hadde det også vært interessant med enda flere bilder. Kanskje enda flere sitater fra hans verker. Det blir en smakssak og spørsmål om kapasitet.

Mye av sannheten finner vi i hans brev og dagboknotater, en del i hans romaner. Skreller man av humoren finner man spiren til forståelse. 

En solid biografi er det like fullt på alle måter. Her er gode intensjoner, skarpe motsetninger, stahet og sinnsforvirring, kjærlighet og flukt fra fortiden. Søken etter sannhet og bitende ironi som dekker over det verste. Gjør alt levelig. 

Forfatteren av biografien følger opp med det samme. Bokens siste kapittel er glitrende. Sørbø poengterer både rørende og ettertenksomt arven etter Garborg. Hvem han var og hvorfor han ble som han ble. Alt han utførte, alt han ville og alt han ble påvirket av. – Og hvordan han selv maktet påvirke andre. 

Så lukker man også igjen boken med et smil.






Les også: Jeg har tidligere skrevet om Arne Garborg etter å ha lest (Alfred Fidjestøls sakprosa «Frå Asker til Eden») om Askerkretsen. Litt senere fulgte jeg opp med (dette innlegget).



Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (KulturGuffen)

21.9.15

Hellig ku, av David Duchovny

Som jentunge var jeg gjerne med på fjøsstellet for å prate med kyrne. Jeg pratet og kyrne moooet. Særlig moooet de når vi åpnet opp døra. Noen moooet også om jeg var for treg med å komme bort til de. Du vet, jeg ble heftet. Pratet meg helt bort. Eller så hadde jeg hånda langt inni munnen på de aller ivrigste kyrne. De supersosiale, de man sørget over den dagen de ble tauet ut og inn i slakterbilen.

Fjøset vårt hadde to rader med personligheter. Den ene sta som et esel. Den andre lett aggressiv. Den tredje snill som et lam. Noen ville ha klapp, andre snøftet deg unna. Enkelte spiste deg omtrent opp i ren eufori.

Vidt forskjellige altså. Akkurat som mennesker.

Og akkurat som de to bestevenninnene Elsie og Mallory. Eventyrlystne, utålmodige og nysgjerrige Elsie. Moderlige, stillferdige og trauste Mallory.


Hellig ku, av David Duchovny
Oversatt til norsk i 2015.

Om nettene hvisker de hemmeligheter til hverandre helt til de legger hodene mot hverandre og sovner. Kanskje trenger de denne nærheten siden mammaene deres forsvant ut av livene deres så fort. Noen hemmeligheter er om de barske ungoksene i den andre inngjerdingen.

Særlig Mallory skulle så gjerne snust litt borti en av de. Hvem som helst egentlig, av grunner hun ikke helt forstår. Først okse, så kalv. Mallory vil bli mamma. Plutselig er hun klar for det, selv om hun vet, innerst inne, at hun vil være mamma kun på lånt tid, akkurat slik som mammaen sin og andre mammaer hun vet om.

Elsie finner en vei ut av sperringene, men mens Malone tar første og beste vei (og siden kyr ikke kan gå baklengs går veien rett frem) for å snuse på oksene, trasker Elsie avgårde til gården. Der hvor menneskene stirrer mot skjermguden. Menneskene er opptatte med TV-gudene, iPhone-gudene og nettbrett-gudene. Alle bøkene, atlasene og leksikonene ligger for seg selv, og Elsie begynner å lese. Ingen har tid til å ense den litt røslige frøkna, to meter på bakbeina. Jo mer kunnskap Elsie tilegner seg, jo mer bevisst blir hun behovet for å komme seg opp og frem her i livet. Hun lengter ut av gårdens klamme grep. Oppleve ting. Lære enda mer.

Og aller helst, mest av alt, lengter hun etter å reise til India. India, alle kyrs paradis. Landet der man blir hyllet og æret, behandlet som prinsesser, gudinner. India, landet der ingen serverer deg sammen med erter og poteter.

Elsie vil ikke dø ung. Elsie vil ikke bli satt i en bås. Å ende sitt liv i en bås er en så angstfylt tanke at hun må slippe både en og to kuruker i ren forferdelse.

Og kuruker blir det i fleng på hennes vei til sitt paradis. Kuruker, en gal kalkun som flykter fra Thanksgiving-land og en omskjært gris som lengter til Israel.

David Duchovny, kjent for de fleste nordmenn som kronisk skepiske Fox Mulder fra X-files og hovedpersonen i TV-serien Californication, har høstet mye oppmerksomhet og gode anmeldelser for sin forfatterdebut.

Boken er sprengfull av humor og samfunnssatire, ramsalt kritikk av vestlig kynisme, religionskonflikter og menneskehetens ubarmhjertige behov for å, no pun intended, sette hverandre i bås.

Skjønt, tidvis må boken ha vært et lite mareritt å oversette, med ordspill og referanser som ikke funker like greit utenfor USAs grenser. Et eksempel er kanskje det mest selvsagte: Overskriften. Dette har krevd mer eller mindre vellykkede kunstneriske friheter. Eksempelvis har de norske oversetterne valgt å omtale et dyr som, fritt sitert, skyter like hardt som Heidi Løke.

Andre ganger faller mye av morsomhetene bort. Det er en umulig jobb for oversetterne å gjengi det selvsagte i at kalkunen ønsker å reise til Tyrkia.

Du vet. Kalkun = Turkey = Tyrkia, sant?

Ikke for det, vi er språkkyndige nok til å forstå dette av oss selv. Akkurat som vi forstår at denne romanen neppe kan være særlig realistisk, ei heller særlig vanskelig å forstå hva som står skrevet mellom linjene.

Resultatet, helhetsinntrykket, er like fullt høyst fornøyelig og en drøm av et litterært tidsfordriv. Elsie Q tar oss med på en reise som er en prisbelønnet animasjonsfilm verdig. Faktisk legger Elsie igjen mange tips og råd til filmskaperne hun venter spent på om vil ta kontakt. Dette er en altfor unik historie til å forbigå i stillhet. Hun har tross alt kjempet hardt for å nå sitt mål.

Og i boken forteller hun oss alt dette. Elsie henvender seg direkte til leseren, hvor komplisert og tidkrevende det enn er å trykke på et tastatur med klover. Tross alt er det lettere enn å snakke. For kyr kan ikke prate. Kyr Rauter. De moooer.

Joda. Overraskende mooorsomt!





Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Heartart) og (Tine)

11.9.15

Barneloven, av Ian McEwan

Jeg skulle egentlig ikke skrive om denne boken. Bare lese. Komme meg igjennom en bok på engelsk. En bok hvis forfatter jeg respekterer, en bok jeg var temmelig sikker på å ville like. 

Jeg likte den så godt at jeg simpelthen ikke kan la det forbigås i stillhet.

Barneloven, av Ian McEwan
Utgitt på norsk i 2015

- Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse, skriver NRKs anmelder Anne Cathrine Straume. - Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvert imot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit.

Det klarer han også i sin foreløpig siste roman, Barneloven.

Fiona Maye er dedikert i sin jobb som høyesterettsdommer i familieretten. Som 60-åring har hun opparbeidet seg en respektabel erfaring og anerkjennelse. Karrieren har ikke vært kompatibel med barn, men hennes ekteskap er stødig og udiskutabelt. Fiona og Jack er hverandres klippe, diskusjonspartner og støtte.

Hun møter et vell av skjebner hver eneste dag, Fiona klarer likevel å holde en profesjonell distanse. Hun kan ikke la det gå inn over seg. Hun tilbringer kveldene med å lese igjennom sakene, nettene til å drømme, dagene til å dømme. Om morgenen må hun være klar til å skille mellom rett og galt, sant og usant. Ubegrunnede beskyldninger, kjærlighet som er blitt til hat, overgrep og misbruk, forsømmelse og desperasjon. Hun er sitt ansvar bevisst. Feil valg kan få fatale følger for uskyldige barn.

Plutselig en dag rakner alt for henne.

Hun feiler. En av sakene går personlig inn på henne. En ung gutt, bare 17 år gammel, er innlagt på sykehus med leukemi. Behandlingen er påbegynt, men virkningen er ikke optimal. Sykehuset går rettens vei for å kunne gi ham blodoverføring, en behandling som vil øke mulighetene for at guten skal bli frisk, men foreldrene og pasienten selv nekter. De er Jehovas vitner, og blodoverføring er ifølge deres religiøse overbevisning forbudt.

Parallelt med rettsaken gjennomgår hun en ekteskapskrise hun ikke så komme. Hennes mann, hennes elskede, trygge, gode mann, ønsker å innlede et forhold til en annen. Et siste seksuelt eventyr, før han blir enda eldre. Fiona steiler. Alt i henne stritter imot. Hun kan ikke godta det, leve med det. Jack forlater deres hjem og blir borte i ukesvis. Fiona holder pusten, tvinger seg til å fokusere kun på jobb. 

En dag er han tilbake i huset. Ekteparet snakker ikke lenger sammen, er aldri lenger i samme rom. Tausheten er ikke til å holde ut, og huset føles så trangt, så trangt.

Det gjør sterkt inntrykk når hun, den stolte, profesjonelle dommer, til slutt og uunngåelig rakner i sømmene. Tausheten og avstanden til mannen hun elsker. Tragedien hun i sin maktposisjon burde håndtert på en bedre måte. Belastningen blir for stor, det blir for mye.

McEwan er en mester i å iaktta de små emosjonelle episodene i hverdagen. Han skildrer hvordan huset krymper etter at ekteparets nevøer og nieser drar hjem. Alle rommene som var så store og varme da barna enda var her, hvor trangt og kaldt det blir når de atter er alene. Han skildrer stillheten rundt frokostbordet. Hvordan deres rituale med te eller kaffe endrer seg, selv om tilberedelsen er den samme. En smak og preferanse som bare kan utvikles etter et langt og godt samliv. Hvordan distansen, kulden, forstyrrer det vante. Det gjør inntrykk.

Også dialogene er sterke. - Ikke alltid hva som faktisk blir sagt, men hvordan disse bærer historien og løfter frem det emosjonelle, det usagte og det misforståtte.

Nei visst, kan man ikke la Barneloven forbigås i stillhet.



Les også: mine omtaler av Ian McEwans bøker (Ved Chesil Beach) (Sementhagen) og (Amsterdam)

Kilde: Bok lånt av en knakende god petanquespiller.

Andre bloggere: (Rose-Marie) og (Tine)

7.9.15

Du er menneske nå, av Eirin Gundersen

Det er lenge siden jeg har blitt så emosjonelt berørt av en roman som debutanten Eirin Gundersens diktsamling Du er menneske nå. Her er sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.


Du er menneske nå, av Eirin Gundersen
Dikt. Norsk. Debutant. Utgitt høsten 2015.

Vi møter fortelleren når faren akkurat er gått bort. Verden blir annerledes. Fortelleren opplever sorg, som med tiden går over til savn og et tomrom som ikke lar seg fylle. På ferden følger refleksjoner over liv og død, tid og sted. 
hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født, vi vikler oss inn i hverandre, fortsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som ikke alle som tenker har tenkt.
Hva gjør oss til mennesker? Når ble vi til, og hvor lenge lever vi etter at vi dør? Hvor er skillet mellom kropp og minner, dager som var og dager som kommer?

Vi etterlater oss minner, som et avtrykk, et skjell. Hva skjer når også disse forsvinner, forvitrer?

Diktene er ikke dikt i tradisjonell forstand. Halvparten, om ikke mer, er som tekstbolker å regne. Alt med små bokstaver, som for å understreke alle tankerekkene som flyter sammen. Tett i tett med setninger, langt nok til å dekke nesten en halv side. Disse veksler med mindre tekstbolker, med mer tradisjonell oppbygging. Alle disse diktene, tekstene, er delt inn i tre deler.

I første del møter vi jeg-personen umiddelbart etter farens død. I andre del har sorgprosessen utviklet seg fra å være egosentrisk til å omfavne en større verden. Også bokstavelig talt. Jeg-personens tankespinn tar oss med helt til Sibir. I tredje del aner vi en forelskelse og en sorg som går over til savn. En sorg, eller et savn, et tomrom, som nå har utviklet seg til eksistensielle spørsmål om hva vi er, hva som gjør oss til de vi er, og en gryende uro for hvordan det vil være å dø.

Uro. Ingen direkte redsel, men en ubønnhørlig uro. Vi har ingen minner om å ikke eksistere. Livet er alt vi har og alt vi vet om. 
Du er så mange mennesker jeg aldri har møtt.
Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne.

Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet.
På et punkt i historien finnes du fortsatt.
Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Vi kjenner den alle. Den nagende frykten for å bli glemt. Å ikke sette avtrykk. 




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (AkimaMontgomery)

3.9.15

Lest og ulest i 2015: Sommerlektyre og Petanque

Himmelenhav, som guttungen sa da han var liten. Sanneligminhatt som tiden flyr. Vi har allerede regnet bort i tre høstdager og undertegnede har enda ikke skrevet sin månedsrapport for august. Faktisk ikke for juni eller juli heller, dette grunnet katastrofelaber leseiver. 

I juni leste jeg en, i juli leste jeg to, og i august leste jeg dobbelt så mange som de to foregående månedene til sammen. Det er da enda noe.

Juni-lesingen bestod av Knut Hamsuns forsvarsskrift, en selvbiografisk roman jeg enda ikke har skrevet noe om. Alle vet hva det handler om, og jeg har ikke stort mer å tilføye. Mye klaging, men også mye humor, og jeg er glad jeg har fått lest den som et ledd i mitt noe forsømte Hamsun-prosjekt. 

Juli dreide alt seg om ferie og petanque. Lesing ble det rett og slett ikke tid til, annet enn desperat nilesing på flyturene frem og tilbake. 

I august ble leselysten omsider gjenopplivet, i takt med stadig flere bøker i postkassen. Høstkatalogene fra de ulike katalogene overgår selv IKEA-katalogen og smågodthyllene på svenskegrensa. Resultatet er en anseelig bunke nye norske bøker i mitt ringe hjem.

Jeg takker gudene for at min bror selger sin leilighet og ønsket å benytte seg av sin søsters noe velfylte bokhyller. "Jeg skulle gjerne lånt noen røde, hvite og grå bøker" sa han. For å si det sånn, han kom til dekket bord.

En klassisk win-win-situasjon. Han kan imponere alle på visning med sin gode litterære smak, og jeg har plass til flere av høstens boknyheter. Jeg grubler ikke så mye på hva som skjer når han leverer tilbake alle bøkene. Vi lever da i nuet.

Og apropos, akkurat nu leser jeg Barneloven, av Ian McEwan. - Eller The Children's Act, som min utgave heter. Engelske romaner gjør at jeg leser i sneglefart, men jeg har kjempet meg igjennom nesten halvparten, as we speak. Entusiasten på min høyre side ber meg fortsette å kose meg med boken. Den trippende, lettirritable tufsen på min venstre side krever at jeg forter meg, slik at jeg kan kaste meg over alle de andre godbitene.

I går, for eksempel, fikk jeg Samlagets nyeste Arne Garborg-biografi, og jeg gleder meg mer enn jeg kan uttrykke til å bla i boken. Jeg har også noen gullende fine noveller og diktsamlinger på vent. En ungdomsbok, og... Jeg har mistet litt oversikten.

Arbeidet med å lese seg opp til neste års Bokbloggerpris er absolutt i gang.

Og apropos2, nå er det straks dags. Medio september braker det hele løs, med samlinger og avsløring av vinnerne av de to klassene. Jeg har lest fire av seks bøker, og selv om jeg håper litt ekstra på to av dem, liker jeg alle fire like inderlig godt. Dessverre får jeg ikke vært med på selve bokbadet og premieoverrekkelsen. Det er denna petanquen da vett.

Sånn cirka slik har vi det forresten, helg etter helg året igjennom:




La dere merke til en dame med en møkkete klut over hodet? Jeg er ikke stolt over å meddele at denne personen er meg. Neste gang skal jeg ta meg bedre ut. Vaske kluten først, eventuelt ta den av meg.

Uansett, det er egentlig bøker vi snakker om her, er det ikke?

Lest i august
- Klikk på tittel for å lese min omtale
Lest i juli
- Klikk på tittel for å lese min omtale
Lest i juni
- Ikke omtalt, men klikk på forfatter for mitt prosjekt
Summa summarum: fire bøker som oppfyller kriterier for å bli nominert til neste års Bokbloggerpris, to ungdomsbøker, en krim, to feelgood (eller chic-lit, om du vil)... og bare en eneste en jeg likte veldig, veldig godt. Måtte september måned bli fire uker med jubel og store leseopplevelser.

Snakkes!


31.8.15

Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt

Jeg har lest en morsom bok. Dessverre blir jeg litt grinete av morsomme bøker. 


Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt
Norsk, utgitt høsten 2015.

Ingrid er litteraturforsker, småbarnsmor og relativt pent brukt hustru til en vellykket, rasjonell og tålmodig advokat i privat sektor. Selv har hun flatt, tynt hår, er temmelig kortvokst og generelt lite vellykket på de fleste områder. I alle fall ifølge seg selv. Det er bare ikke noen som vet at hun syns dårlig om seg selv. 

Det enorme kaoset, det uovervinnelige stresset og alle spørsmålene uten svar gjemmer hun bak en konstant smilende munn og en ustoppelig taleflom.

Manifestasjonen på hennes mislykkede liv er et hus som totalt mangler sjel. Det er bare en ting å gjøre. Sjekke finn.no/eiendom og kaste seg inn i budrunder som understreker hennes håpløshet med mer enn to streker. Innimellom huskjøpene er hun travelt opptatt med å premiere kun vinneren av barnas konkurranser, servere godteri på hverdager og konstatere at hun ikke ofres det minste lille snev av respekt på FAU-møtene. 

Så blir hun sendt til St. Petersburg for å etablere et forskningssamarbeid med gale russere. Ingrid Winter til Russland. Akkurat som om hun ikke skaper nok kaos i sitt eget hode?

Og la meg si det først som sist: Jeg var forutbestemt da jeg begynte på boken. Forlaget har kjørt på med bokhandlerfrieri, sendt ut eksemplarer til horder og fått oppmerksomhet i flere store medier. Coveret er overøst med superlativer fra både en norsk forfatter og en velkjent skuespiller, supplert av et stort bilde av forfatteren selv som smiler fra øre til øre. – Ikke til hennes forkleinelse, hennes smil kan smelte gråstein, men jeg undres over at denne boken blir forsøkt hauset opp. Forlaget kan skilte med svært mange solide romaner denne høsten, og jeg liker ikke satsingen på nettopp denne. 

Eller jeg forstår, for så vidt. Den er morsom og lettlest og appellerer også til lesere som vanligvis ikke leser så ofte. Hovedpersonen er sympatisk, boken er velskrevet og den vekker paralleller til litteratur som Bridget Jones Dagbok og Shopaholiker-serien av Sophie Kinsella.

Dessuten har den visst noe mer. Noe ekstra. 

VG-anmelder Brynjulf Jung Tjønn gir forfatteren honnør for hennes angivelig dype filosofering rundt hva et menneske er. Han kaller attpåtil boken for Vittig og viktig. Strålende kritikker, skryter forlaget, det litt lunkne terningkastet 4 til tross.

Min egen favorittanmelder, bokbloggeren Lena fra LesMye, ble begeistret og poengterte alle Seinfeld-referansene i boken. Da jeg leste hennes innlegg ble jeg seende slik ut:

... ?

Jeg så min solide dose Seinfeld på tampen av nittitallet, men fanget ikke opp en eneste referanse. Trolig fabelaktig morsomt for blodfans, men hvor mange av disse finnes det i 2015? Greit, i hvert fall to.

Selv leste jeg den som ren underholdning en lat søndag. Drøye 250 sider var ferdiglest på null komma niks. Ofte humret jeg, men like ofte var jeg tom i blikket. Jeg leser hva hun skriver, men jeg bryr meg ikke stort om det. 

Første del var lovende, med et vell av lettkjennelig situasjonskomikk. Dessverre klarer hun ikke å følge opp siste delen like godt. Det blir en anmassende fortelling om Ingrids opphold i Russland, en meningsløs tjattring om Gulag, og det hele kulminerer i en heller søvndyssende avrunding. 

Akk ja. Jeg blir kanskje grinete av morsomme bøker, men jeg syns rett og slett ikke dette er verdt så mye jubel. Jovisst er den morsom med alle sine episoder om tidsklemmer og usikkerhet i moden alder, men helhetlig oppfatter jeg den som den altfor ujevn. 

Først og fremst søt feel-good, men fort lest og fort glemt. Passende lektyre på en lat søndag om man ønsker, ene og alene, underholdning og tidsfordriv.

- Men for all del. Jeg er bare en. Øyensynlig liker alle andre den. Anmelderen i Dagens Næringsliv klemmer til og kaller henne høstens morsomste nykommer. Nykommer med krigsbokstaver. Hun ignorerer med det lett det faktum at forfatteren debuterte i 2011 med romanen Humlefangeren.

Og kan en profesjonell anmelder skrive slikt, kan vel også jeg være en surmaget synser.



Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere: (Lena) som nevnt. Les også (Beathe) sitt innlegg om boken.

28.8.15

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson

Hvordan skriver man en anmeldelse av en roman som er vesensforskjellig fra alt annet man har lest? Jeg vet ikke, og jeg påstår ikke at dette en gang er et forsøk på det. 

Kanskje gjør forlaget det best når de på sin skryteliste beskriver forfatteren på følgende vis:
En ny, original forfatterstemme, med stort kreativt overskudd, mye kunnskap og en leken fortellerstil.
Det får være opp til hver enkelt leser å vurdere resultatet og avgjøre om man faktisk liker det eller ei. For en en halvstudert røver med ambisjoner om å vurdere og synse om hver eneste bok hun leser, er dette en i overkant stor utfordring,  Jeg vet hvordan jeg selv oppfatter boken, men hvordan kan jeg best bedømme kvaliteten?

Kanskje famler også andre etter ord, for jeg finner ikke en eneste anmeldelse på nett. Oppmerksomhet, ja visst, men kritikk er fraværende. Jeg bretter opp ermene og skrider til verks.


Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson
Norsk skjønnlitterær roman. Utgitt høsten 2015.

Romanen er en eneste stor utfordring. Det er en utfordring å skrive om boken, men minst like utfordrende å lese den. Forlaget advarer allerede på omslagsteksten. Vil du lese historien, starter du på side fem. 

Jeg startet på side fem. Forventningsfull og samtidig temmelig skeptisk. Da kapittelet var ferdiglest stod jeg overfor to valg, akkurat som i romanen. Kron eller mynt, så grunnleggende tilfeldig var valget. 

Mitt valg førte meg til et oppgitt kapittel og videre lesing førte meg til Jørn Bråten, den eldste av to brødre. Etter hvert som jeg snirklet meg videre fra kapittel til kapittel, foran og bak og midt i boken, lot jeg meg underholde av store og små pussigheter i hans liv, før han til slutt, også det på høyst underholdende vis, døde. 

Jeg kunne like gjerne lest om Torgeir. Valget var tilfeldig og spontant. – Som det meste annet i våre liv. 

I alle fall. Jeg leste om Jørn og ikke Torgeir. Det til tross for at Torgeirs historie er i samme bok. Eller for å si det på en annen måte: Torgeirs historie er i en annen bok, selv om det er i samme bok. Jo da, hodet kan med letthet gå i spinn. Leseren tvinges til å løsrive seg fra de rammene vi er vant til. Vi sprenger alle komfortgrenser.

Dessuten er det et poeng i seg selv at man aldri kan vite hvor langt man har kommet i boken. Om man er halvveis, helt i begynnelsen eller om det ender på neste side. Akkurat som livet selv. Plutselig kan vi omkomme av et vepsestikk, selv om vi aldri tidligere har opplevd noen allergisk reaksjon. Eller få en istapp i hodet.

Kanskje, hadde vi besøkt tante Olga i stedet for å sette oss ute på terrassen for å lese avisa ville vi levd videre. 

Kanskje, hadde vi valgt et annet kapittel, ville vi i stedet for lest om Torgeir. Eller igjen, valgt et kapittel som ville ført oss til et helt annet dødsfall for vår romanhelt. 

Det er umulig å lese ferdig en slik type bok. Og det i seg selv er grunn nok til å forsøke seg på Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten.

Konseptet og ideen bak det hele er en ting. Noe annet blir å forsøke å vurdere helheten i en bok man på mange måter ikke har lest ut.

Det mest kritiske er selvsagt hvordan valgene romanskikkelsene tar, fører oss videre i romanen. Overgangen er selvsagt. Velger man mellom, uten å røpe noe fra romanens faktiske hendelser, pest eller kolera, stopper kapittelet ved nettopp dette valget. Vi blar til oppgitt side og leser videre, hvor romanskikkelsen svetter seg halvt i hjel full av feber og byller. I neste avsnitt forsvinner vi inn i romanskikkelsens feberfantasier hvor vi presenteres noe helt annet enn sykdom. Det jeg forsøker å si er at de ulike kapitlene i og for seg er frittstående og har ingen direkte sammenheng med hverandre. Kapitlene er mer et dryss tankespinn og hendelser enn en eneste historie. 

Personlig kunne jeg kunne ønsket meg det annerledes, mer gjennomført. Med en slik ambisiøs, komplisert historiefortelling skulle jeg gjerne sett at forfatteren tok det helt ut. Fullført episodene vi allerede er invitert med på.

- Men du verden for en jobb det må ha vært. Alle disse trådene, alt virvaret, all flettingen. Jeg skjønner ikke hvordan han har fått det hele til å henge sammen.

Og nettopp dette, den litt målløse beundringen man ikke kan unngå å føle, er leseopplevelsen nok i seg selv. Jeg følte ingen nærhet til Jørn og jeg er ikke nysgjerrig på Torgeir, men jeg kjente – og kjenner fremdeles – på en nysgjerrighet og fascinasjon som får meg til å lese videre. 
Bla tilbake, ta andre valg.

Hele tiden mens jeg humrer. For der hvor dybden mangler, er humoren. Et godt språk med akademiske ord og vendinger, temmelig velformulert og ordrikt, med et vell av pussigheter og lett satire.

Nei. Jeg er på ingen måte ferdig med boken.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: ingen enda, så vidt meg bekjent.