28.8.14

Lyden av asfalt, av Yngve Kveine

Jeg tilbrakte hver sommer i Groruddalen. Jeg har bodd flere år i Groruddalen. Jeg har klubbtilhørighet i Groruddalen. Jeg har slekt og venner i Groruddalen. - Klart jeg også skulle lese en oppvekstroman fra Groruddalen.



Lyden av asfalt, av Yngve Kveine
Oppvekstroman. 2014

En oppvekstroman, attpåtil fra samme tidsepoke som meg selv. Vi som levde og overlevde barndom, ungdomstid og ungt voksentid fra 80-tallet til det nye millennium. Debutanten skildrer miljøet og tidsnerven slik det faktisk var, og gjenkjennelsesfaktoren er formidabel. Steder, personligheter, utesteder, hendelser. - Alt stemmer.

Stein Lillevolden er der. Gro-boka tas med under armen. EF-motstanden runger i gatene. Høyblokker stuer sammen mennesker til et fellesskap ingen har bedt om. Upedagogiske lærere skaper frykt og demotivasjon. Forfyllede foreldre lever uten frykt for represalier. Truende nabokjerringer vokter enhver bevegelse. På hjørnet av Linderudsenteret vanker de du helst ikke skal vanke med. Renna Kro. T-banestasjonene kommer som perler på en snor. De billigste halvliterne finnes på Elvis Pub. – Og ingen vil være medlem av Peanøtthjerneforbundet.

For det var akkurat slik det var. Og alt dette med Jokke og hans låter som soundtrack.

Han, hvis navn aldri nevnes, tar oss med tilbake til Linderud på tidlig 80-tall. Han har en bror som ikke helt finner sin plass i samfunnet, og han har en mor og en far på hver side av Trondheimsveien, den lange asfalterte stripa fra Oslo Øst hele veien gjennom Groruddalen. En sammensveiset vennegjeng gir mening i tilværelsen, selv når ting man trodde på går i tusen knas og alt er helt på tverke. Om ikke noe annet, har de i alle fall hverandre. Og så har de Jokke.

Jokke. Joachim Nielsen var selve helten. Guden. Det ultimate motstykket til Bjørn Dæhlie. En som snakket guttas språk. En som skildret deres virkelighet. Jokke var rockepoeten som gikk imot røkla og fortalte om den virkelige verden. At du, selv om du lever på kant med samfunnet, faktisk duger. Han ga deg litt stolthet, og tvang deg til å heve hodet. Jokke, som levde så hardt, men som likevel leverte varene. Han som var talspersonen til en hel generasjon av famlende outsidere. Uredd og rølpete, ubehagelig ærlig og brutalt utleverende, uttalte han et klassesamfunn alle visste fantes, men som ingen likte å innrømme. Den sosiale urettferdigheten, de inngrodde sosioøkonomiske skillene i Oslo. Oslo, kjære Oslo. Oslo med østkant og vestkant, rusmisbruk og ensomhet. Fyll, sex og spetakkel. Latterliggjøring av fiffen, makteliten, saueflokkene og peanøtthjerneforbundet. Østkant mot Vestkant. Alltid med en alvorlig undertone og trassig sympati for de svakeste i samfunnet.

Lyden av asfalt er ingen solskinnshistorie. Helten får ikke prinsessa. Forfatteren uttrykker en følelse av håpløshet og tilstrekkelighet som gir inntrykk. Han får det ikke helt til hjemme. Han får det ikke helt til på skolen. Ikke helt i venneflokken. - Og i hvert fall ikke hos jentene. Han er liten og sped, plutselig kommer alle kvisene, og senere ødelegger han for mye i fylla. Drikker seg for snydens, blir sint, truende, desperat og ufyselig. Ikke får han til skrivingen heller. Han drømmer om poetiske sangtekster, mens han i virkeligheten triller sykehussenger i korridorene på Aker.

Alt går i sirkler. Man setter seg fast, og man kommer ikke helt ut av det. Alt bare fortsetter og samtidig blir værende. Man tar med seg sine opplevelser og sine venner videre, man har opplevd for mye sammen til å gi slipp på det. Man er den man er, og man har blitt den man har blitt.

Det ordner seg ikke alltid. – Men det gjør kanskje ikke så mye. Tross alt. Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de fleste.

Men smertefritt er det ikke. Ikke livet, og ikke boken.

Personlig elsker jeg boken. Jeg falt pladask fra første side, og følelsen holdt hele veien. Smil har vekslet med klump i halsen fra begynnelse til start. Den personlige leseopplevelsen lar seg ikke besudle av kritiske tanker.

For alt er tross alt ikke like bra. Boken preges av litt for mye oppramsing. Stort sett fungerer dette fint, men jeg klarer likevel ikke kvitte meg med forestillingen om at forfatteren har holdt seg til et skjema med minner og øyeblikk som bare må med i fortellingen. Kanskje grublet litt for mye over hvilke episoder som sammenfaller best med titlene på Jokke-låtene. Overgangene er ikke alltid like knirkefrie. Dette innbefatter også en mangel på konsekvent inndeling av kapitler, det være seg sted og dato, eller tekstutdrag. Tidssprangene er tidvis litt for ujevne, kronologisk rekkefølge til tross.

Kanskje siste korrektur har fanget opp behovet for en siste finpuss. Jeg håper det, for dette er feil som er uheldig for helheten. – Trist, for det er intet annet jeg vil, rent personlig, enn å hylle boken. Det er så mye å ta av. Så mye bra, så mye rørende, så gjenkjennende. 

Den hyppige bruken av referanser, namedropping om du vil, føles aldri overdrevent, men virker nødvendig for å understreke tidsepoken. Alle navnene vi kjenner så godt tar oss med tilbake til en tid vi vekselsvis har forsøkt å fortrenge, eller ønske oss tilbake til. Mimreeffekten er faretruende nært stupet, men alle referansene glir naturlig inn i fortellingen, nok til å glede andre som selv ikke var der.

Språkmessig holdes fortellingen konsekvent i en sosiolektisk tone, gjennomført nærmest til fingerspissene. Velkommen til Groruddalen. Du er der, du snakker dets språk. – Et enkelt virkemiddel, men virkningsfullt som lite annet.
For vi er gutta som har opplevd alt
så vi trenger ikke oppleve mer
vi har vært verden rundt
det vil si Køben og London
det fins ingenting som ikke vi har prøvd
så vi sitter her og kjeder hverandre
mens vi krangler om hvem som skal
gå og handle
Ja så sitter vi her igjen
og venter på at noe skal skje
Og hjertet blir kaldt
mens ølet blir varmt
og vi begynner å få litt vondt for å le
(Gutta, Jokke og Valentinerne)


Det er i det hele tatt realistisk. Vi er der, og vi glir rett inn i gjengen. Vi kunne vært ham. Akkurat der, i penthousen på Linderud. Lyttende til den nyeste Jokke-skiva, mens en kompis skjenker litt for mye og en annen spyr ut sin debutsnus. Forfatteren skildrer hovedpersonen og hele det resterende persongalleriet med ærlighet uten det minste lille snev av selvhøytidelighet. Fyllekuler og evig jakt etter kjønnslige aktiviteter til tross, man blir unektelig litt glad i gutta. Man kjenner seg igjen eller kjenner noen som kunne vært der. Alle er vidt forskjellige, akkurat som i alle andre fellesskap. Vennegjeng, nærmiljø, skole, militære.  Dette noe, litt udefinerbare, som gjør at enkelte mennesker søker sammen, tross forskjeller.

Alt er ikke bare svart-hvitt. Gjør man feil er det ikke nødvendigvis fordi man er et dårlig menneske. Noen ganger blir det bare sånn. Man går på snørra og reiser seg opp igjen. Noen ganger får man hjelp. Andre ganger må man stable seg opp på beina selv. Av og til tar det lenger tid enn andre ganger. Akkurat som at noen feirer russetida ti år for lenge. Det er bare sånn det er.

Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de fleste. Av alle. Noen blir forfattere. – Og noen blogger om bøker. Det går som regel bra.

Akkurat denne gangen gikk det forbaska godt.



Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.

20.8.14

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Noveller er ikke bare korte fortellinger. Noveller er noe mer. Noveller formidler en mettet stemning og et spenn av følelser. Noveller har et helt eget uttrykk, en særegen nerve og en uforlignelig intensitet.

Så også Jakob Arvolas debut med novellesamlingen Det går ikke over. Alle novellene er kanskje ikke like gode, like engasjerende, like følelsesladde. Men helheten gir så mye mer. Dette ”noe”, som er så vanskelig å formidle. Akkurat som vonde opplevelser er så vanskelige å snakke om. Akkurat som tema i hans noveller.

Dette er ingen tradisjonell bokanmeldelse. Dette er en formidling av leseopplevelsen.



Det går ikke over, av Jakob Arvola
Novellesamling. Utgis høsten 2014.

Samlingen består av et titalls noveller, hvor handlingen spenner seg fra mellomkrigstiden frem til våre dager. Hovedpersonene er alle nordmenn, men i ulik alder og i ulike livssituasjoner. Alle opplever eller har opplevd noe skjellsettende i deres liv. Små eller større hendelser, direkte eller indirekte. Hovedpersonene er flue på veggen, offer eller overgriper. Alle opplever eller har opplevd noe de vil bære med seg resten av sitt liv. Noe som er så vondt, skamfullt eller tynger dem på en måte som aldri vil kunne uttales. Det kan ikke snakkes om.

– Og det vil aldri gå over.

Det er sårt, også for leseren. Novellene varierer sterkt i, la oss si, alvorlighet, men alle vil kjenne seg igjen i noe.  Dette noe, dette lille eller større, helst objektivt sett lille, som du aldri helt kommer deg over. Noe man sa eller ikke har sagt. Noe man gjorde, eller aldri fikk gjort.

Å skulle trekke frem enkelte noveller som treffer deg mer enn andre, blir som å blottlegge sjela. Forlaget selv oppsummerer det slik:
En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat.
Ulike livssituasjoner, ulike dilemmaer. Fortid og nåtid. Ung. Aldrende. Kvinne. Mann. Variasjonen er stor og novellene appellerer bredt. Alle kan kjenne seg igjen i noe. Verdien forringes lesermessig når man etter hvert finner tråder tilbake til tidligere leste noveller. Man aner sammenhenger og fortvilte skjebner, og du vil ønske å lese novellen eller novellene om igjen. Du grunner videre på historiene, forstår litt mer i etterkant. Spinner videre på historiene og finner en slags trøst.

Du er ikke alene. Ingenting er så lite at det ikke kan snakkes om. Dette lille som vokser og blir stort, kanskje større enn deg selv. Denne lille hendelsen, eller det som aldri skjedde, eller det som skjedde for sent, som står i veien for din egen lykke.

Ikke se på selve novellen. Se på novellesamlingen. Helheten. Akkurat som alle erfaringer og opplevelser vi gjør oss, skaper den vi er. På godt og på vondt.

Forfatteren skildrer det hele så vakkert og vemodig i samlingens aller siste novelle.
”(...) vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsbølger.”
Nei, det går ikke over.



Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.
Ellers: Kudos til designer av det vakre omslaget!

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.

12.8.14

Sandmannen, av Lars Kepler

Innimellom alle andre romaner, gjerne med litt tyngde, er det rett og slett fullstendig nødvendig med krim. Bestialske mord, marerittaktige overgrep og systematisk partering av menneskekropper er som balsam for et lesetrett bokhjerte. Hvor grusom innrømmelse er vel ikke det.

- Men bare lese, Ellikken. Bare lese. Du trenger ikke bruke mer tid på boken enn det. Bruk den bare som underholdning. Som en pausefisk. En avveksling.

Akkurat som det er mulig. Akkurat som om jeg klarer å la være når jeg leser en bok som er så til de grader fengslende og avhengighetsskapende. En type bok du tar med deg inn på do og blir sittende til noen bekymret banker på. En type bok du leser på toget og glemmer å gå av på riktig stasjon. En bok du motvillig sovner av, fullstendig uakseptabelt sent på natta. En bok hvis antihelt overtar rollen som tidenes skumleste, du vet, etter Twin Peaks Bob.


Sandmannen, av Lars Kepler

Jurek Walter er innelåst på livstid, så til de grader innelåst at han ikke skal snakkes til, kun ivaretas. I årevis gjorde han seg skyldig i utallige kidnappinger og mord. Plutselig en dag kommer en avmagret ung mann skjelvende langs jernbanesporene. – En av Jureks antatte ofre. Politietterforsker Joona Linne og hans betrodde kolleger aner konturene av en medhjelper. En som holder fortet mens Jurek er bak lås og slå. Politikvinnen Saga Bauer skrives inn på det strengt bevoktede fengselet, i håp om å avdekke sannheten. I håp om å redde flere ofre.

Sandmannen er fjerde bok i serien om politietterforskeren Joona Linna. Selv om boken til stadighet refererer til tidligere hendelser, kan boken leses frittståend. Dette virket i alle fall knapt nok forstyrrende på undertegnede Kepler-debutant.

En kriminalroman på over 500 sider kan i utgangspunktet knapt kalles et tidsfordriv, en bok man kjapt leser igjennom for avvekslingens skyld. Til tross for mursteinstørrelsen leser man likevel boken forsvinnende raskt. Det er umulig å la være, for selv om den er uhyre grotesk er den minst like spennende. Kepler bidrar ytterligere til lesehastigheten ved å dele inn i korte kapitler, gjerne på 2-3 sider, sprekkferdige av intensitet, forfølgelsesvanvidd og galskap. – Og selvsagt med en uendelig rekke cliffhangers. Det er ikke den eneste lille mangel på situasjoner som kan oppfattes som skremmende, selv om de kanskje i realiteten ikke er det. De har leseren i sine hule hender. Vi fanges.

Ikke for det. Alt det groteske gir unektelig en bismak i munnen. Handlingen er stygg i seg selv, men også krydret ytterligere med alt fra sadistiske fengselsleger til overgrep innenfor hjemmets fire vegger.
Likevel leser jeg så øyet blir stort og haken faller ned. Jeg blir regelrett kvalm og uvel og ønsker egentlig ikke å lese, men det frydefulle ufyselige i meg vil ha mer.

Til tross for at selve løsningen oppfattes som temmelig lettvint, tross de mange logiske brister, tross alle lettvintheter, forsinkede aha-oppdagelser og ulåste dører: Intensiteten tilgir de fleste feil. Du må godta litt, lese boken med alle dens brister og knekker. Bare la deg underholde. Rive med. Om slike ufyseligheter kan klassifiseres som underholdende.

For det er noe litt irriterende, umoralsk, over det hele. Vi rystes, vemmes, ikke for moralens skyld, noe viktigere enn oss selv, men kun fordi vi skal underholdes. Jeg liker det ikke, men av og til oppfatter jeg det likevel som nødvendig for å beholde leselysten.

For sammenligningens skyld: Bestialiteten oppfattes som grunnleggende verre enn for eksempel i Jo Nesbøs omdiskuterte Politi. Samtidig mer intelligent enn bestselgeren Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist. Sistnevnte leste jeg med avsky. Ikke av handlingen i seg selv, men på den utilslørte og usympatiske jakten etter å sjokkere leseren, uten å gi oss noe mer.

Psydonymet Lars Kepler gir oss noe mer enn kniver gjennom brystet, levende begravde og maskingeværmassakre. De gir oss et persongalleri med troverdighet. Menneskene i Sandmannen fremstår som ekte personligheter, med følelser, svakheter og styrker.

Akkurat derfor er bismaken i munnen til å leve med.

Anbefales!
– Som underholdning, i all dens grusomhet.




Bonus: Sandmannen er en bok som får deg til å kikke en ekstra gang på yougurtrosinene du stapper i deg.


Kilde: Fått av en bokelskende petanquespiller
Andre bloggere: (Berit) (Tine) (Anita) (Artemisia) (Karete) (ebokhyllami) (Rita)

8.8.14

Battle, av Maja Lunde

Manusforfatter for film og tv, Maja Lunde (f. 1975), vant for tre år siden Kosmoramas pitchekonkurranse med Battle, en historie om en dansejente som får sin hverdag snudd på hodet etter at faren har satt familiens økonomi til spille. En slags krysning mellom Dirty Dancing og Romeo og Julie, om du vil. Sensommeren 2014 kommer manuset ut i romanform.


Battle, av Maja Lunde
Ungdomsroman. Utgis 8. august 2014

Amalie er vestkantjenta som har alt. Hun er veltrent, velkledd og veldig pen. Venninnene står i kø etter å være hennes nærmeste fortrolige, hun er kjæreste med skolens kjekkeste og hun er et ess i det lokale jazzballettmiljøet. Amalie bor i en lekker villa med basseng og har en pappa som venninnene syns ligner på George Clooney. At moren er fraværende snakkes det ikke om. At Amalie ikke er forelsket i kjæresten sin holdes godt skjult. At danselæreren hakker på henne, fortrenges.

Helt til den dagen glansbildet rives i stykker. Faren er slått konkurs, og Amalie tvinges ut av beste vestkant til ghettoen i Øst. Stovner, stedet Gud ikke en gang ante eksisterte. Ingen må vite, hun må holde det skjult, det er jo bare for en liten stund. Er det vel ikke?

Men dagene går. Amalie holder fasaden, men mangel på penger og vanskeligheter med å få trent hyppig nok går ut over vennskap, skolegang og dans. Hun kan jo ikke forklare situasjonen, de vil ikke kunne forstå, i hvert fall slettes ikke godta. Så hun trekker seg unna...

... Og tiltrekkes av Mikael. En av Stovners aller beste hiphop-dansere. Med dans som fellesnevner nærmer de seg hverandre, på tross av alle ulikheter og fordommer.

Ungdomsboken er på ingen måte banebrytende. Den har ingen misjon om å velte om på samfunnet, ryste leserne, overbevise oss om å forandre verden. Dens misjon er derimot å skildre en hovedstad på godt og vondt, og ta ungdommen på alvor. Slik den oppleves, slik den er. Battle beskriver forskjeller i status, både mellom øst og vest, men kanskje enda bedre innad i bydelene. Det handler om fasader og svakheter som holdes skjult. Dette med å forsøke å være bedre, mer perfekt, enn man egentlig er. Forsøke ikke vise sitt egentlige jeg, i frykt for at det ikke skal være godt nok. En delt hovedstad, jag etter status og tviholding på falske fasader.

Og ungdom. Ungdomslivet. Alle disse problemer og dilemmaer som hver og en sliter med. Det handler om motvillig forelskelse, press og skremmende forventninger.

Maja Lunde skriver godt og medrivende om Amalies hverdag. Det flyter. Hun skildrer dansen med engasjement og intensitet som smitter over til en leser som er under gjennomsnittet lite interessert i tema. Ja visst, det flyter som bare det.

Jeg skulle bare ønske hun hadde gått dypere inn i det emosjonelle. Det virkelige vonde. Skallet Amalie omgir seg med har ikke noe rom for sorg og savn etter moren, ei heller sinne og frustrasjon over den bankrotte faren. Forfatteren inviterer oss inn i Amalies liv, inn i hennes hode, men anledningen til å la oss få empati for henne, blir aldri helt utnyttet.

Jeg tror det hadde kommet boken til gode. Det hadde gitt en ekstra dybde til Amalies historie, og gitt leserne noe mer enn ren underholdning. 

Det hadde den fortjent. – For det er veldig mye godt å ta av. Språket er fint, de ungdommelige ordene og uttrykkene virker naturlige, den gryende forelskelsen mellom Amalie og Mikael er sjarmerende, dansens eleganse kler historien, og fortellingen er så medrivende at du ikke klarer å legge den fra deg før boken er ferdiglest. Likevel er det dette lille ekstra som uteblir. Jeg liker Amalie, men jeg blir ikke ordentlig glad i henne. Jeg blir glad av lese boken, men blir ikke helt glad i den. En liten, men likevel viktig forskjell.

Kanskje Amalies liv vil gjøre seg enda bedre på film, slik historien opprinnelig var ment som. Blir det realisert stiller jeg meg allerede i kinokø. - For historien gjorde meg glad. Jeg likte historien. Jeg ville bare ha enda mer.


Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget
Andre bokbloggere: (Tine) (Beathe)


4.8.14

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Under en lengre mellomlanding i Zürick i Sveits, hvor vi trasket gatelangs etter Thomas Manns arkiver, fant jeg inspirasjon til lesing av hans verker. I det minste en kort roman, en lang novelle om du vil. Døden i Venedig ble første gang utgitt i 1912 og ble i sin samtid både hyllet og fordømt.



Døden i Venedig, av Thomas Mann

Thomas Mann ble født i 1875 i tyske Lübeck og regnes som en av Tysklands aller mest betydningsfulle forfattere gjennom historien. Hans mest anerkjente romaner er Doktor Faustus, Huset Buddenbrook og ikke minst Trolldomsfjellet, som han i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur for. Døden i Venedig (senere Venezia, på norsk) skal ikke utelukkes i denne sammenheng.

Mann engasjerte seg sterkt politisk mot nasjonalsosialismen og nazismens fremtog i hjemlandet. Hans engasjement førte ham og hans familie i 30-årene ut av Tyskland til USA via Sveits. Etterkrigstiden var nådeløs: hans år i eksil førte til delte meninger om hans person, og han ble i enkelte kretser stemplet som unnvikende og feig. Mann ble som politiker aldri profet i eget land, men endte sine levedager i Zûrick, 80 år gammel.

Som forfatter var Mann sterkt påvirket av russiske forfattere som Tolstoj og Dostojevski, men også av store forfattere og filosofer som Goethe, Freud og Nietzsche. Særlig i fokus er konflikter. Dette kommer tydelig til uttrykk i romanen dette blogginnlegget omhandler. Tematikken i Manns romaner ble på sin side en kilde til inspirasjon for forfattere som Hesse og Kafka.

I Døden i Venedig møter vi den aldrende, og døende, forfatteren Gustav von Aschenbach. Hans lege har beordret ham et kuropphold i sydlige breddegrader, og Aschenbach velger seg Venezia. Vel innlosjert på hotellet oppdager han Tadzio, den vakreste skapning Gud har skapt. En 13 år gammel unggutt, fullstendig velskapt og tindrende ren av uskyld. Selv ikke når Venezia hjemsøkes av koleraepidemi makter Aschenbach å løsrive seg fra byen. Han må bli værende, han må være i nærheten av ham. For hvordan kan han vel leve videre uten Tadzio? Så dør han også, den gamle Aschenbach, ved Venezias strand. Lykkelig forelsket i en 13 år gammel gutt.

Homofili var et ytterst kontroversielt tema i 1912. En nærmest romantiserende fremstilling av pedofili er ikke mindre kontroversielt i 2014. Likevel er det både fascinerende, medrivende og rent interessant å lese om Thomas Manns nærmest biografiske skildring om en eldre herre som opplever en dyp forelskelse i en purung gutt. Forfatteren skildret sin egen kamp mot homofile drifter i sine egne dagboknotater, og han ble selv åpenlyst betatt av nettopp en ung gutt, nettopp i Venezia. Boken er altså dypt inspirert av egne opplevelser. Bokens intensitet ville neppe vært så dirrende sterk uten.

Men uproblematisk oppleves dog denne forelskelsen slettes ikke. Aschenbach er ustanselig i konflikt med seg selv, hvor fornuft og følelser stadig er i kamp med hverandre. Han vet det er galt, ingen må vite, han må ikke vekke mistanke. Men samtidig, hvorfor ikke? Hvorfor ikke leve ut sine drømmer, leve i nuet?

Det er så sterkt, så beskrivende, så vondt, nesten vakkert i all dens galskap.

Forholdet blir aldri mer enn platonisk. Knapt nok det. De snakker ikke sammen. Aschenbach fotfølger gutten overalt, på stranden, i bygatene, på hotellet, men aldri mer. Aldri et ord, aldri et kjærtegn. Knapt nok et direkte blikk. En eneste gang røper han seg. Et lykkelig, befriende smil som aldeles ikke lar seg skjule. Og gutten vet om ham. Gutten titter bak seg, var over sin forfølger og beundrer. Likevel blir Aschenbach aldri stoppet. Så da er alt i orden, er det ikke?

Det psyke sinn, de forskrudde tanker, ideer, forestillinger. Fornuften sier stopp, men han makter ikke. Vil ikke. Han gjør slettes ingen fortred. Og gutten viser da så visst sykelige tegn, gjør han ikke? Han kan da umulig bli gammel, den unge Tadzio, så hvorfor ikke leve mens man kan? Aschenbach skal jo selv dø, hva er det vel å miste? Omdømmet? Hvorfor ikke i stedet dø lykkelig?

Dette stadige dilemmaet mellom selvbeherskelse og følge sitt instinkt. Konflikten mellom destruktivitet og lidenskap. Konflikt mellom liv og død.

Aschenbach er døende. Han vet han ikke har lenge igjen. Aller mektigst blir dette skildret i en av bokens første seksvenser, hvor Aschenbach blir fraktet i gondol gjennom Venezias mange kanaler. En sort gondol, som en likkiste på vannet. Men gondolen frakter ham ikke helt frem. Aschenbach er enda ikke helt klar for sin siste reise.

Sentralt i fortellingen, dog likevel i bakgrunnen, er en russisk familie som står i sterk kontrast til Tadzios egen familie. Barnepiken er strengt oppkneppet, og søstrene er nonneaktige. Alt er rent og pertentlig. Den russiske familien lokker frem rynkede øyenbryn hos Tadzio, som åpenbart røper avsky mot familiens løsslupne væremåte. Foreldrene viser følelser, barna er «godmodig-stygge» og klærne skitne og uryddige. Hele tiden denne konflikten mellom det perfekte og uperfekte, det riktige og det gale, det lykkelige og ulykkelige.

Og hva bildebruk angår er det umulig å komme bort fra Manns mesterlige beskrivelse av de erotiske kreftene som river i den eldre herren. Som en soloppgang gjenoppvekkes gamle følelser, for lengst glemte og fortrengte. De flommer opp som bølger, badet i tindrende farger og med sterke, uimotståelige dragsug. Det lar seg ikke stanse. Naturkreftene tar over, sinnets uransakelige veier finner sin egen sti.

Vi vet hvor det bærer. Vi vet når fornuften taper. Likevel makter drakampen mellom det gode og det onde å formildne det forkastelige. Akkurat som det poetiske språket, de komplekse, overdrevne setningene suger oss inn i Aschenbachs forskrudde, forvirrede, fortvilede verden.

For vissheten om at det er galt, slipper aldri helt taket. Forsøk på å slippe unna, komme seg vekk, er likevel fånyttes. Illustrasjonen om det fullendte brytes ved åsynet av Tadzios dårlige tenner. Aschenbach opplever brått en avsky over byen, og proklamerer at dens klima er uheldig for hans helse. Han må bort, finne seg et bedre kursted. Aschenbach pakker sammen sine eiendeler, betaler for sitt opphold og bestiller opphold på et hotell et annet sted. På vei dit rammes han av en sterk angst for aldri mer å oppleve Venezia. Vil han dø før han atter kan reise til byen i sitt hjerte? Vel tilbake på hotellet vedgår han, dels med skam, dels med tilfredshet, at det var tanken på å aldri mer se Tadzio, som fremkalte disse paniske tankene.

Selv om han aldri forgriper seg på gutten. Selv ikke når det ville vært av ren kjærlighet. Aschenbach iakttar gutten, så ofte så mulig, så intenst som mulig, men aldri mer. Han er dypt betatt av hans ynde, hans ungdommelighet, hans renhet og uskyld. Thomas Mann famler etter ord, akkurat som Aschenbach ikke helt makter å ordlegge hvor sterkt inntrykk gutten gjør på ham. Likevel strømmer ordene til, selv om «ord bare er i stand til å prise den ytre skjønnhet, men ikke å skildre den”.

Det går ikke bra. Det kan ikke gå bra. Det vil ikke gå bra. Venezia er i krise, pesten tar livet av innbyggere og turister. Ingen er trygge. ”Luften var stille og stinkende. Solen brant ulidelig gjennom tåken som farget himmelen skifergrå.” Gatene er fulle av tiggere, og overalt er falleferdige murverk. Det siste Aschenbach ser er Tadzio som forlater hotellet. Venezia. Ham.

Han har aldri bedt om mer enn å se. - Så kan han dø.

Døden i Venedig teller kun 112 sider. Opplevelsesmessig er den likevel en murstein.  Du smaker på hver setning, lar deg lokke inn i poesien, tar til deg sinnsstemningen, fasinasjonen, attråen, forbauselsen. Thomas Mann lar deg synke inn i materien og bli i ett med boken. Du kjenner på følelsene, de gode og de vonde. Du analyserer teksten og blir kjent med den. For den krever sin leser. Den krever din tålmodighet. Språket er delvis tungt, komplisert, nesten irriterende poetisk. Boken krever energi til å kunne trekke noen linjer før og etter dens samtid.

Og akkurat da, akkurat da tar du deg tid til å kjenne på gleden i selve leseopplevelsen. Intensiteten. Du er der. Ikke fordi du vil, men fordi du ikke makter å la være.



Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere: Ingen så vidt meg bekjent.

1.8.14

Papirbyer, av John Green

Eventyr. Opprør. Ungdomstid. Brytningstid. John Green fortjener all den oppmerksomhet han kan få, også nå som hans andre bok slippes ut på det norske bokmarkedet. Der hvor den gjenge ungdomsbokforfatter øser ut kjærlighet og adrenalin til leserne, ønsker han gi oss noe mer. Noe dypere.



Papirbyer, av John Green
Ungdomsroman. På norsk mai 2014.

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har overgjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.
De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistet opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Da jeg leste forfatterens Faen ta skjebnen i fjor, skrev jeg blant annet Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka road trip. Et sitat som ble brukt opp og ned i mente, og som jeg stadig er like pinlig berørt av. Likevel, med fare for å gjenta meg selv: det er noe med John Green og hans evne til å skildre ungdommers vandring mot voksenlivet. Veien inn i sitt indre. Veien mot forståelse, innsikt og trygghet. 

Så også i denne boken. For Q og gjengen kjører ikke bare med bil gjennom noen stater. Q er på vei, også i sitt indre. Veien blir til mens man går, man høster erfaringer og danner grunnlag for en dypere forståelse. Noen ganger kommer man til uønskede steder, andre ganger kommer man over steder man ikke ante fantes. Vakre steder, steder som gir deg ro i sjela. Noen ganger reiser man på tur med reisebøker i bagasjen. Andre ganger drar man av gårde tomhendt.

Q legger ut på jakt etter sannheten, finne det rene under overflate, det virkelige. Q ønsker å fjerne illusjoner og bryte ned fasader. Akkurat som Margo.

For hvem er egentlig Margo? Er også hun bare en illusjon? Er hun slik som Q fremstiller henne, eller er hun en helt annen? Og hva så om hun bare er som deg og meg? Med feil, lyter og skavanker, mentalt og fysisk? Holder det ikke bare med å like den andre for den man er, på tross av og fordi?
Og plutselig skjønte jeg hvordan Margo Roth Spiegelman følte seg når hun ikke var Margo Roth Spiegelman: Hun følte seg tom. Hun følte seg omgitt av en mur det var umulig å klatre over. Jeg tenkte på at hun sov på teppet med bare den ujevne himmelflengen over seg. Kanskje Margo fant seg til rette der fordi det vanlige mennesket Margo levde sånn hele tiden – i et forlatt rom med skalkede vinduer, hvor det eneste lyset strømmet inn gjennom hullet i taket. Ja. Den grunnleggende feilen jeg alltid hadde begått – og som hun, det måtte sies, alltid hadde vist meg veien å begå – var denne: Margo var ikke et mirakel. Hun var ikke eventyr. Hun var ikke noe skjørt eller dyrebart. Hun var en jente.
Av og til er sannheten skuffende. Av og til er alt bare en illusjon. Av og til skinner det skitne, urene, uønskede gjennom, alt er gjennomsiktig og fasadene er stadig i fare for å briste. Mennesker er samfunnet og samfunnet er mennesker. Hvem er vi, og er vi oss selv alene eller på grunn av andre?

John Green er en mester i å engasjere leserne til å tenke. Hans visjon er å ta oss med på hasardiøse bilturer og bryte oss inn på stengte fornøyelsesparker, ikke for underholdning, men for å utfordre våre tanker og holdninger. Nesten umerkelig tar han oss med på en filosofisk reise som aldri avsluttes.

- Selv ikke etter at siste side er lest. Papirbyer er en av disse bøkene som blir med deg videre. Veien blir til  mens man går.



Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Bjørg - Ubok)