Den røde gardin, av Amalie Skram

Tenk deg fargen rødt. Det er knapt nok den farge som rommer mer følelser enn nettopp rødt.

Nærmest oppskriftsmessig tar Amalie Skram oss rett inn i et ulykkelig ekteskap. Vi får ingen forhistorie, men er der, her og nå. Denne novellen er også et stjerneeksempel hva forfatterens formidable bruk av symbolikk angår.

Den røde gardin (fra novellesamlingen Sommer, 1899)

Sjeldent, også nå, kan man lese så dypt og vondt om et ulykkelig parforhold. Vi kjenner på følelsen av innestengthet og desperasjon. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. 

Rent handlingsmessig møter vi en ung kvinne som kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel klarer hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, og mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen. 

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.

- Gardinene kommer først til sin nytte når det blir brukt til liksvøpe.