29.1.13

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

I 1942 skrev og illustrerte den franske piloten Antoine de Saint-Exupery en stor, liten bok som skulle ta barn og voksne verden over med storm. Lesere i alle aldre, tiår etter tiår. Historien fortelles fra barns ståsted, men selv om teksten er enkel er temaene kompliserte, filosofiske og dyptfølte.

Livet, døden og kjærligheten. Å være eller ikke være. Hvordan vi er mot andre, og hvordan vi er mot oss selv. Den lille prinsen er en vakker og tankefull dannelsesreise man aldri blir for voksen til å lese.
Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

Fortellerstemmen er forfatteren selv, en strandet pilot midt i Saharas golde, altomslukende univers. Kampen mot dehydrering er et kappløp mot tiden, og midt i desperasjonen oppdager han plutselig en liten gutt med lyst hår og kongelig kappe.

Dette er den lille prinsen. Han kom til jorden fra asteroide B612 i håp om å lære mer om verden, lære seg mennesker å kjenne og finne tilhørighet. Dessuten trenger han hjelp til å passe på det eneste i sitt univers den er glad i. En rose. Den lille prinsen er ensom på sin lille planet, hans eneste selskap er en liten rose full av torner, en ganske beskjeftig liten vekst som stadig krever omsorg og oppmerksomhet. Forruten å vanne og verne blomsten, feier den lille prinsen planetens vulkaner og spar opp baobabtrerøtter. Det vakreste den lille prinsen vet er å se solnedganger. En gang så han 44 solnedganger på rad. Det eneste han trenger å gjøre er å flytte stolen sin bittelitte granne for hver gang.

- Men det må være noe mer der ute, noen som han, noe som gir livet mening. Fra planet til planet har han reist, men han finner ingen ro. Han har møtt en herskesyk konge uten undersåtter, en grisk forretningsmann som eier alle stjernene, en dranker som drikker for å glemme hvorfor han drikker, en geograf som ikke kjenner til sin egen planet og en lyktemann hvis hele eksistens består av å adlyde instrukser. Alle er sitt behov, ingen forstår hvorfor, men alle godtar at det er slik det er. Alle er sin egen lille planet, ute av stand eller vilje til å se hele universet, den store sammenhengen.

Den lille prinsen finner ingen mening i deres liv, og reiser etter hvert til jorden. Det er her han møter den bortkomne piloten, og sammen vandrer de på dannelsesreise, hver for seg og sammen, i jakten etter det som virkelig betyr noe.

En dag vandrer den lille prinsen forundret rett inn i en rosehage. Tusenvis av roser, akkurat slike som hans lille rose på asteroide B612. Besøket blir skjellsettende for ham. Alle disse rosene, av utseende helt like som hans egen rose, men likevel uten mening. Han føler ingenting når han går rundt omkring i hagen. De betyr ingenting for ham. Alt han føler er savnet etter sin egen rose, den han selv har forlatt.

Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:

Dere ligner slett ikke min rose – dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn og nå er det den eneste rev i verden.

Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kanskje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere andre til sammen. For det er den jeg har gitt vann, det er den jeg har satt under en glassklokke, det er den jeg stilte et skjermbrett foran. Det er den jeg har utryddet kålormer for (bortsett fra de to-tre som skulle bli til sommerfugler), det er den som har beklaget seg for meg, småskrytt for meg, og som til og med har tidd stille av og til. Det er den som er min rose.
Den lille prinsen ble lest for første gang i tenårene, gjenlest flere ganger, senest i januar 2013. Dette er et fattig forsøk på å fortelle om en bok som har satt uutslettelige spor i meg. En bok jeg aldri blir lei av å gi i gave, en bok som hver gang jeg leser den gir meg et verkende hjerte og tårer på kinn. Kall den gjerne pompøs og naiv om du vil, men ikke undervurder det viktige budskapet.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

24.1.13

Supersuksessen En pingles dagbok

Det startet med tegneserier på internet og endte med en boksuksess nærmest uten sidestykke. Jeff Kinney har begått det store kunststykket: Han har fått kvisete gutter til å løpe til bibliotekene, han har fått de til å ønske seg bøker til jul! 

Takket være En pingles dagbok-serien er det direkte KULT å lese bøker. Bare for å synliggjøre hans popularitet en gang for alle: Kinney har hatt en så sterk innvirkning på unge gutters leseglede at han to år etter sin debut ble kåret til en av de 100 Most Influential People in the world av Times Magazine.


Tegneseriestripene kom allerede i 2003, men det var først i 2007 at den første boken ble en realitet. Kinney oppnådde raskt stor suksess i sitt hjemland USA, og suksessen har til dags dato spredd seg til 43 land. Norge er overhodet intet unntak.

I Norge er følgende bøker utgitt:

  • En pingles dagbok 1 
  • En pingles dagbok 2: Rodrick ruler 
  • En pingles dagbok 3: Siste stikk 
  • En pingles dagbok 4: Hundedager 
  • En pingles dagbok 5: Den brutale sannheten 
  • En pingles dagbok 6: Brakkesyke 
  • En pinlges dagbok 7: Femte hjul på vogna 
  • En pingles dagbok: Gjør-det-selv (aktivitetsbok) 

I tillegg fins det etter sigende en bok bak-filmen. Noe sier meg at det kommer enda flere i en rasende fart. Fansen skal ha sitt, må vite!

Skribenten av disse ord har selv bare lest to og er strålende fornøyd. Eksperten i huset, han som faktisk er i målgruppen, har lest hvert ord og studert hver tegning i samtlige bøker og begynner så smått å bli forsynt. Det er klart morsomhetene gjentar seg oftere jo lenger i serien man kommer. Kinney skal kanskje ikke tøye strikken så mye lenger nå, så forferdelig det enn er å tenke på for en nyfrelst Pingle-fantast.


Kinney tar hverdagens sorger og gleder så inderlig på kornet, alt sett igjennom øynene på en heller egosentrisk guttevalp hvis foreldre er dønn pedagogiske og skrekkelig voksne. Greg er sterkt sjalu på sin ekstremt irriterende lillebror og vettskremt over sin ustyrtelig skumle storebror.

Vår antihelt ofrer liv og lemmer og ikke minst sin bestekompis, den lett måpende Rowley, for å oppnå gode karakterer uten å yte noe, få positiv oppmerksomhet av de søteste jentene og spille voldelige dataspill dagen lang. - Og han soler seg mer enn gjerne i glansen selv om det hele er en meget urettferdig misforståelse.

Hvor ufyselig, frekk, utålelig, egoistisk, løgnaktig og tåpelig en gutt på den alderen enn kan være, alle er gode i bunn. Til og med Gregory. Og han skriver ikke dagbok. Han skriver loggbok. For himmelens skyld!

Bare ikke kall han Bobo. Bare ikke tving han til å spise osten.

Med enkle tegninger lager han kjærkomne pauser fra ren lesing, han legger til og han understreker. Tekst og tegning går hånd i hånd, de utfyller hverandre. Hver bok inneholder drøyt 200 sider med korte kapitler, gjerne dag for dag, hvor man enkelt kan lese alt i en schwuuup eller lese i små etapper. Alt fungerer like godt. Det er enkeltstående sekvenser og samtidig grunnleggende poeng som bærer historien fra begynnelse til slutt. Balansen mellom tegninger og tekst er akkurat perfekt nok til å tilfredsstille både bokormer og de med selverklært lesevegring.

Humoren gjennomsyrer hver side, hver setning, hver illustrasjon. - Men humoren er ytterst intelligent i all sin pubertale tåpelighet. Hverdagens pussigheter, ramsalte ironi og ubarmhjertige satire er så gjenkjennende at barn så vel som voksne dukker rett inn i vår kjære fæle pingles liv. Voksne skjemmer seg. Ungene skjerper seg. - Ikke undervurder alvoret i humoren.

Vi humrer oss fra side til side, nikker flaut, skaper aha-øyeblikk og gapskratter over episoder som er så hysterisk morsomme at alle i nærheten simpelthen er nødt til å få scenen gjenfortalt i hver minste detalj.

Bær over med oss Pingle-elskere.

16.1.13

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Alt Jo Nesbø tar i blir til gull. Dette inkluderer fjerde bok i rekken om den knøttlille frekkaskjekkasen Bulle, den snusfornuftige streberen Lise og det lange rekelet av en høgg-gammel professor: Doktor Proktor.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Etter å ha blitt hengt ut i programmet Norske Løgnhalser emigrerer Bulle til Sør-Trøndelag hvor han starter opp hangglider-bedrift sammen med sin kompis Petter. - Petter? spør du kanskje. - Petter, ja, de e bærre eiiiin Petter, svarer jeg. De selger kanskje ikke så mange hangglidere, de to, men de drikker opptil mange kopper kakao om dagen, og det er ikke så verst det heller.

En dag får Bulle besøk av Secret Garden. Norges rikdom, en eneste ynkelig gullbarre, er blitt stjålet, og mysteriet er såpass innfløkt at dette kan løses kun av den aller smarteste. Selveste Kongen tipser den hemmelige sikkerhetstjenesten om Bulle. Han har tross alt reddet verden fra dens undergang. Kanskje.

Sammen med sine venner Lise og Proktor tar Bulle turen over til London hvor svaret på mysteriet ligger. Trioen forbereder seg med multilingvistiske piller (hvorav Proktor må ta takke med det nest beste på markedet – skotske piller, slik at Bulle brått blir til Bullutten), siktesikre hansker, beksømsko utenom det vanlige og prompepulver. Selvsagt.

I jakten etter gullbarren møter vi både brødrene Crunch og deres mor hvis navn bare må hviskes (og selv det bare så vidt), den kjipe fotballtreneren Krillo (hvis taktikk er å kjøre en såpass dørgende kjedelig soneforsvarstaktikk at motstanderne sovner av kjedsomhet), hasardiøs henging fra Big Bens lilleviser, knakende farlig knokepokerspilling og en cupfinale du ikke har sett maken til. Rotten Ham vs Chelchester City. Er det en fotballkamp du må få med deg, så er det denne. Ja, også får vi endelig sannheten om produksjonen av parmesan.

Nesbø er en ordkunstner av rang, og i Doktor Proktor-bøkene leker han seg gjennom sidene. Han nådde sin absolutte topp (enn så lenge) i den tredje boken Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, og forventningene var skyhøye før den fjerde boken. Det lyktes nok ikke helt, det er kanskje ikke en gang mulig å overgå forrige bok. - Bare les hvorfor jeg absolutt forguder Verdens Undergang.Kanskje.

Sistnevnte glimret spesielt på grunn av dens krigspsykologi tilrettelagt for barn. Det ble noe mer enn bare humor. Gullrøveriet mangler dette lille ekstra, selv om man ikke kan unngå å le seg skakk underveis. Misforstå meg rett, det er ikke mye å sette fingeren på. Om fingeren faktisk skal settes på noe mer, må det være usikkerheten om målgruppen – barna – klarer å lese historien uten å bli forvirret av alle referansene myntet på de voksne leserne. Det refereres til finansakrobater, TV-programmer, idrettsutøvere, stedsnavn og hendelser de yngste ikke har godt nok begrep om til å forstå. Balansegangen mellom genialitet og overkill er sylskarp.

Doktor Proktor-bøkene er som nevnt proppfulle av referanser, kanskje særlig denne fjerde boken, og er med dette minst like mye til glede for voksne som for barn. Selve historien kommer lett i andre rekke. Samtidig har Nesbø en helt egen evne til å engasjere leseren, det være seg voksne eller barn. Han huker stadig tak i deg, snakker til deg, stiller deg til veggs og forklarer sine fortellerteknikker. Ikke en gang kapitteltitlene lar deg slippe unna:

Kapittel 18: Akkurat dette kapittelet har ingen tittel. Håper du overlever

Det sitter, og det sitter knakende godt. Bulle er verdens beste hovedperson, nå som tidligere. Man ler seg kvekk i hjel, nå som tidligere. Tegningene er like stygg-tøffe, nå som tidligere. Fremdeles er Nesbø lik genialitet. La oss skåle for dette. - I pærebrus, faktisk!


Kilde: Boken er lånt av min sønn (11 ½ år)som anbefalte den på det sterkeste.
Andre bokbloggere: (Pervoluto)

11.1.13

Åpne sår, av Gillian Flynn

Etter den meget intense og følelsestunge romanen Is-slottet, hadde jeg behov for litt lettere litteratur. Valget falt på amerikansk krim med tilsynelatende interessant tematikk...



Åpne sår av Gillian Flynn

Camille er 31 år og bosatt i Chicago hvor hun jobber som middels dårlig journalist i en avis med skuffende få lesere. Etter mange år med selvskading og utagerende adferd, virker hun å ha fått skikk på livet sitt. – Helt til Camille blir sendt ut til sin vesle hjemby Wind Gap. En elleve år gammel jente blir funnet drept og en jevnaldrende er sporløst forsvunnet. Camilles oppdrag er å gi leserne stemningsrapporter og samarbeide med politiet i jakten på morderen. - Men fortiden kaller. Oppvokst hos en svært dysfunksjonell familie, hvis mor er kald og syk etter oppmerksomhet og stefaren er distansert, tvinges hun til å ta et oppgjør med både familien og sitt eget følelsesliv. Og mest av alt må hun redde sin trettenårige halvsøster.

Muligheter og utfordringer

Plottet i seg selv er interessesant og appellerer både til spenning og følelser. Dessverre blir kriminalhistorien forutsigbar med få om noen overraskende momenter. En svak oppbygging av krimplottet burde blitt balansert med bokens underliggende tema, men det lykkes ikke. Styrken burde altså vært selve temaet, omsorgssvikt, men dette blir ikke fortellermessig godt nok håndtert. Dette blir kun underholdende, et greit tidsfordriv man like gjerne kunne vært foruten.

Fornuft og følelser

Åpne sår krøp aldri under huden på meg. Jeg fornemmet ingen virkelige følelser. Jeg ble urolig ut i fra mine egne tanker om grusomhetene, ikke av hovedpersonens reaksjon over de samme grusomhetene. Uten å røpe for mye av handlingen nevner jeg to episoder:

  • Camille skjønner hvem som er gjerningsmannen og haster av gårde for å samle flere bevis, men henger seg opp i betraktninger rundt venninner og gamle minner fra ungdomstiden.
  • Camille betror seg omsider til politiet, men virker langt mer opptatt av seksuelle tilnærminger enn av selve tragedien hun er midt oppe i.
Jeg, meg og Camille

Fortellerstilen er heller ikke av det beste jeg har opplevd. Boken er skrevet i jeg-form, med alle de fallgruver og svakheter dette medfører. Det mest prekære irritasjonsmomentet er at fortellerstemmen til stadighet husker alle detaljer tross tilstander det være seg rus eller høy feber.

Venner eller fiender

Persongalleriet, rettere sagt samspillet mellom personlighetene, er nok et problem. Forholdet til søsteren er særdeles lite troverdig. Camille er 31, Amma er 13. Den store aldersforskjellen til tross: Fortellerstemmen higer tidvis etter vennskap med henne, tidvis holder hun fullstendig avstand. For å toppe det hele inntar hun plutselig en moderlig omsorg for henne.

Sukk og stønn

Det aller, aller verste er likevel de meget klamme innslagene av husmorporno. Der hvor forfatteren forsøker å skildre jeg-personens problematiske forhold til kropp og nærhet, får vi i stedet for servert scener og anekdoter som føles både unaturlige, unødvendige og ubehagelige. I stedet for å dykke ned i jeg-personenes psyke, sitter jeg igjen med følelsen av at dette er desperate forsøk på å holde på leserens interesse.

Det er ikke deg, det er meg

- Men for all del. Boken har fått gode kritikker i aviser både her til lands og i utlandet. Åpne sår har blitt nominert til Edgar-prisen og attpåtil høstet et par Dagger-priser. Hos den menige bokblogger derimot, er mottakelsen jevnt over lik min. Les de lunkne omtalene til (Beathe), (Kasiopeiia) og (Krimbiblioteket). (Artemesia) er langt mer begeistret.


Kilde: Leseeksemplar fra Font Forlag ble gitt under deres høstpresentasjon. 


4.1.13

Is-slottet, av Tarjei Vesaas

I min pure ungdom leste jeg Is-slottet av Tarjei Vessas. 20 år senere leste jeg romanen på nytt. Det ble en vakker, men sorgfull start på bokåret 2013.

Det er vanskelig å skrive om tidløse klassikere. - Hva skal man skrive om en bok som i sin tid fikk Nordisk Råds Litteraturpris? Hva skal man skrive om en bok som var hårsbredd unna Nobels Litteraturpris? Hva skal man skrive om når boken har blitt analysert og omtalt mer inngående og bredt enn de aller fleste andre romaner?

Hvordan skal man skrive en omtale av Is-slottet?

Det er så mye, ordene strekker ikke til. Tematisk passer den for ungdommer, men kun vel beleste vil fatte omfanget av symbolikken. Den er kort, kun 120 sider, men rommer nok til flere hyllemeter. Is-slottet er blant den lille håndfulle romaner som kan leses igjen og igjen, mens romanen hver gang vokser bare mer og mer.

Den er så uendelig vakker i all sin dype forståelse av menneskelig psyke, sterke symbolikk og poetiske språk. Dette er en bok man aldri helt blir ferdig med. Man finner stadig noe nytt

Så mange har skrevet om boken, så mange har ment noe om den, så mange har tolket den frem og tilbake. Alt har blitt skrevet allerede. Jeg blir sittende igjen med et sterkt ønske om å uttrykke noen følelser.

- Og er det en bok som går inn under marg og bein, rett inn i sjela, på godt og på vondt, er det nettopp Is-slottet. Vesaas Is-slottet sprenger hele følelsesregisteret.


Is-slottet, av Tarjei Vesaas

Siss er 11 år. Hun blomstrer og er venneflokkens klare leder. Hun er vakker å se på, utstråler makt og trygghet. Unn kommer som ny til bygden, hun er morløs og flytter inn hos sin tante. Unn skjuler en hemmelighet og bygger en høy og tett mur rundt seg selv. Ingen kommer inn på henne, hun slipper ingen inn. Alle vil, bare ikke hun selv.

Den eneste hun ser, som hun ønsker å se, er Siss. Etter et halvt år, midt i den kaldeste perioden bygden har opplevd på lang, lang tid, ber hun Siss komme på besøk.

Det gnistrer av Unn og Siss. Innelåst på Unn sitt lille rom, utforsker de hverandre og seg selv. De fatter begynnelsen på noe som er større enn de noen sinne har opplevd. Kanskje større enn de er villige til å fatte. Begge blir sjenerte, litt redde, men det føles likevel som det eneste rette. De ser seg selv i den andre, de utfyller hverandre.

Siss løper derifra. Veggene kommer stadig nærmere, isen føles utrygg, noen er bak henne. Løp, Siss. Løp.

Siss løp til Unn i glede, men løper fra henne i redsel.

Neste morgen er det skole. Siss klarer knapt vente med å dra, hun lengter etter Unn og deres nye, forunderlige vennskap. Unn klarer ikke dra. Hun kan ikke møte Siss nå. Ikke enda. Unn vil holde på de vidunderlige følelsene litt til, ikke helt la hverdagen ta fra øyeblikket noe av gnisten. Unn legger av gårde til fossen som i løpet av noen kalde vinteruker har frosset til et uvanlig vakkert skue. Det er som et is-slott, et stort palass med utallige rom, kupler og spir. Unn vil dit, være på det eneste stedet som kan måle seg med alle følelsene som sprenger i henne.

Unn forsvinner inn i slottet og inn i seg selv. Tilbake står Siss i bunnløs sorg, ikke bare har hun mistet Unn, men også en del av seg selv. Siss blir Unn.

Innadvendt. Stenger alle ute. Tillater seg ingen glede. Hun lar seg drukne av ubesvarte spørsmål og fortvilelse over alt som aldri ble.

- Men våren kommer ubønnhørlig. Is-slottet smelter, i takt med Siss sitt frosne hjerte.

Vesaas skildring av is-slottet er som det fullkomne studie av den menneskelige psyke. Slottet har bygget seg opp over tid. Stadig større, stadig kaldere, stadig mer komplisert og innfløkt. Is-slottet har mange rom, og is-slottet rommer aller følelser. Bokstavelig talt. Her finner vi sorg og glede, tomhet og kaos, realitet og fantasi.

Det gjennomfrosne fossefallet er et av utallige bruk av bilder. Romanen er som en gullgruve av symbolikk. Vesaas frir til lesernes behov for tolkning og deres nysgjerrighet overfor ubesvarte spørsmål.

Det blir stadig kaldere, når sitt bunnpunkt samtidig som en dyp tragedie. Det går mot varmere tider, både i vær og sinn. Is-slottet handler om å vandre i seg selv, forsøke å forstå og sette ord på sine følelser. Det handler om bunnløs sorg, ensomhet og veien tilbake til livet. Det handler om yrende vennskap, samhørighet og kjærlighet. Ingen kan makte å møte verden alene.

Siss og Unn er to sjeler i en. Dette er deres historie. Ingen andre nevnes med navn. Det er bare de to, de ser ingen andre. De er to, forskjellige, men likevel så like. Når Unn forsvinner blir Siss Unn, men det bringer henne ikke tilbake.

Is-slottet er en maktdemonstrasjon i poetisk litteratur. Språket er vakkert, skildringene er som i en drøm. Romanen er realistisk, men likevel mystisk.

Vi møter to unge jenter med følelser de nesten mister pusten av. Vi møter en ung jente som går seg vill i seg selv og ikke evner komme ut. Vi møter en ung jente som omkommer av sorg. Vi møter omverdenens fortvilte ønske om å la alt bli som før. Vi møter et følelseskaos og tomrom som sjeldent har blitt mer inngående, vondt og samtidig vakkert beskrevet. Vi møter mørket og vi møter lyset.

Hvor magisk er ikke det?



Kilde: Eget bibliotek.