27.12.12

Leseåret 2012

I 2012 leste jeg 64 bøker, men det er litt jug. I 2012 leste jeg 63, men det er en liten underdrivelse. Bok nummer 64, eller 63 alt ettersom, avbrøt jeg. Orket ikke, ville ikke, gadd ikke. Det er ille nok i seg selv, men jeg toppet det hele med å avbryte en bok av nettopp en av mine favorittforfattere. Kardinalsynd, eat your heart out.

Fire av bøkene ble lest på engelsk, noe som er verdt å ta av seg hatten for. Dette er sjelden kost for Ellikken. De resterende bøkene ble ikke overraskende lest på, jammen meg, norsk. – Skjønt en av bøkene er jeg fremdeles i tvil om hvilket språk det egentlig er skrevet på. Språket godt er det i alle fall ikke. La oss for guds skyld ikke ødelegge den fine stemningen ved å fortelle hvilken bok dette er.

Mine egne skriblerier kunne absolutt vært verre, selv om jeg ikke etterlevde mitt eneste mål for året:


Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.
*hosteanfall*

Altså, for å gi meg selv litt kreditt: Jeg skaffet meg en notisbok jeg har skrevet i, og jeg har skrevet flere omtaler enn ikke skrevet omtaler. – Men helt hundre prosent, det greide jeg ikke. Jeg tror heller ikke verden er et spesielt mye verre sted ene og alene fordi jeg ikke skrev noe om Året rundt med Finn og Yan (for øvrig en absolutt fornøyelig bok, bare så det er sagt), og mine tanker om Menneskenes hjerter hadde uansett ikke vært frydefull lesning (hint: gjeeeeesp). Jenta på klippen var en eneste stor klisje og følgelig sørgelig å ødelegge med kritikk som ingen ende ville tatt. En himmel full av stjerner og Potensgiverne var hyggelige å lese, men mer som tidsfordriv å regne. Piccadilly-romanen ga meg så lite at jeg brøt alle prinsipper. Jeg tok derimot ikke ut bokmerket, så kanskje en dag... Lysnatt avsluttet min fasinasjon for Alice Hoffman, stort mer er det ikke å si om den saken. Hun ga meg i alle fall mange deilige paint-stunder. Ord uten lyd, A child called it, The lost boy og A man named Dave sparte jeg til så lenge at jeg glemte hva jeg skulle skrive. Det angrer jeg på, for historien rundt hvordan jeg fikk bøkene var søt nok for en hel omtale alene. Og jeg likte dem, jeg gråt av dem, og jeg er glad jeg leste dem. Kanskje utenom den siste boken. Absolutt utenom den siste boken. Never let me og burde jeg skrevet om. Det gnager litt ekstra på samvittigheten. Jeg skulle se filmen og skrive om begge opplevelsene, men jeg leser bøker i stedet for å se filmer, så utfallet ble magert. – Men unnskyld, da!

Om jeg ikke definerte det som noe mål, uttrykte jeg definitivt et ønske om å lese flere bøker av Sigrid Undset. Det gjorde jeg ikke. Dessverre. Dessverre nok en gang valgte jeg heller å lese om henne. Det hele var usigelig kjedelig, men lysten til å fortsatt pløye meg igjennom hennes forfatterskap lever videre. Ønsket er faktisk såpass intenst at jeg har laget det som prosjekt for 2013. Fint om du ikke nevner det med et ord, for aldri i livet om jeg klarer å gjøre noe med det. Innlegget er uansett laget, men det lar vi forbigå i stillhet. OK?

22 av bøkene er skrevet av norske forfattere. Det er en klar forbedring fra i fjor, om slikt kan kalles forbedring. Temamessig har det vært, tradisjonen tro, uhorvelig mye melankoli og høy gråtefaktor. Overraskende mye romantikk, mens jeg har lært en solid dose av flere. En del krim, men ikke så mye som tidligere. Litt humor, faktisk mer enn før. Bittelitt over dusinet ungdomsbøker. Alt for få klassikere.

Topp 3

Bøkene ramler inn, enten lånt bort eller generøst servert av venner og bekjente, eller sendt fra forlagene. Mange har vært bra, noen geniale. Andre har vært tidstyver, og de fleste har vært grei skuring. – Og ingen har slått disse tre perlene:

Disse bøkene er så glimrende at jeg får fysisk vondt av tanken på å ikke gjenoppleve dem for første gang. Disse bøkene satte meg alle så til de grader ut at jeg ikke maktet begynne på nye bøker før det hadde gått lang tid. Fremdeles den dag i dag ønsker jeg ikke å gi slipp på følelsene bøkene ga meg underveis i leseopplevelsen. Ord blir noen ganger altfor fattige.

Med ønske om et godt nytt leseår...



Lest i 2012
63. Potensgiverne 63. Og Piccadilly Sircus lå ikke i Kumla (avbrøt) 62. Alt må vike for natten 61. Nåde 60. I kjølvannet 59. Menneskenes hjerter, Sigrid Undsets livshistorie 58. Fuglehotellet 57. Oppdrag Mottro 56. Da Henrik Husten kom hjem 55. Picasso-kvinnen 54. Jeg tenker nok du skjønner det sjøl 53. Nærmere høst 52. Skyggedød 51. Uka etter 50. Nattsyn 49. Svart frost 48. Stalins kyr 47. Brooklynsk dårskap 46. 21/12 45. Madonnaene i Leningrad 44. Down the darkest road 43. Indias datter 42. Irrganger 41. Orakelnatt 40. Fjellet 39. Din nestes hus 38. De gjorde et barn fortred 37. Hver dag 36. Jenta på klippen 35. En himmel full av stjerner 34. Lysnatt 33. Hvite hester 32. Magi i praksis 31. Året rundt med Finn og Yan 30. Begynnelsen på et farvel 29. Fortellingen i fiolinen 28. Never let me go 27. Alt jeg er 26. Frihetens vinder 25. Ord uten lyd 24. Hånden som først holdt min 23. Himmelstormeren 22. Død sjel 21. Hugo Cabret 20. A man named Dave 19. The lost boy 18. A child called it 17. Ville hester 16. Keiseren av Portugalien 15. Mus 14. Ransom 13. Nattens sirkus 12. Tegn 11. Sa Mor / Sa terapeuten min 10. Historien om Manchester United 9. Hanas koffert 8. Vokternes hemmelighet 7. Mørketid 6. Danseren 5. Mellom oss 4. Amsterdam 3. The Postmistress 2. Sirkelen (Engelfors) 1. Blomstenes hemmelige språk

Prosjekt 2013: Sigrid Undset

Hva? I 2013 har jeg alle intensjoner om å lese en saftig dose Sigrid Undset. Edit: I 2013 ønsker jeg å lese mer av Sigrid Undset.


Hvorfor? Hittil i mitt liv har jeg lest skammelig lite av Sigrid Undset.

Sikker? Ja. Og det er ingen grunn til å lese skammelig lite av Sigrid Undset. Ellikken elsker Sigrid Undset.

- Ja menn, da funker kanskje forsettet da?

- Amen.
Listen over litteratur av og om femhundrekronersdronninga er uhemmet kopiert fra Wikipedia. Jeg har verken håp, tro eller ønske om å lese alt som listes opp. – Men noe, ja noe skal jeg få lest.



Bibliografi

1907: Fru Marta Oulie (roman) (omtale)
1908: Den lykkelige alder (noveller)
1909: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (roman)
1910: Ungdom (lyrikk)
1911: Jenny (roman) (omtale)
1912: Fattige skjebner(noveller)
1914: Våren (roman)
1915: Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord (Thomas Malorys Le Morte d'Arthur)
1917: Splinten av troldspeilet (roman) (omtale)
1917: Tre søstre (essays)
1918: De kloge jomfruer (noveller)
1919: Et kvindesynspunkt (essays)
1920–22: Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset (triologi) (omtale)
1921: Vårskyer (noveller) (omtale)
1925: Sankt Halvards liv, død og jærtegn
1925: Olav Audunssøn i Hestviken (roman)
1927: Olav Audunssøn og hans barn (roman)
1927: Katholsk propaganda (essays)
1929: Gymnadenia (romaner)
1929: Etapper (essays)
1930: Den brændende busk (roman)
1930: Hellig Olav, Norges konge (hagiografi)
1932: Ida Elisabeth (roman)
1933: Etapper. Ny række (essays)
1933: To europeiske helgener
1934: Elleve aar (selvbiografisk roman)
1936: Den trofaste hustru (roman)
1937: Norske helgener (hagiografi)
1938: Selvportretter og landskapsbileder (historie)
1939: Madame Dorthea (roman)
1939: Klosterliv – På pilegrimsferd – Sognekirken (i «Norsk kulturhistorie II»)
1943: Sigurd and his brave companions. A tale of medieval Norway (barnebok)
1945: Tilbake til fremtiden (memoarer)
1947: Lykkelige dager (memoarer)

Posthume utgivelser

1951: Caterina av Siena (hagiografi)
1952: Artikler og taler fra krigstiden (essays)
1955: Sigurd og hans tapre venner (roman)
1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie)
1968: I grålysningen (roman)
1972: Østenfor sol og vestenfor måne (barnebok)
1973: Prinsessene i Berget det blå (barnebok)
1979: Kjære Dea (brev)
1992: Fred på jorden (noveller)
Biografier

Gidske Anderson: Sigrid Undset, et liv
Vigdis Bjørkøy: Sigrid Undset. Biografi
Bernt T. Oftestad: Sigrid Undset, modernitet og katolisisme
Anne B. Ragde: Sigrid Undset, ogsaa en ung pige
Oddvar Rakeng: Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum
Nan Bentzen Skille: Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk
Nan Bentzen Skille: Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk
Sigrun Slapgard: Dikterdronningen Sigrid Undset
Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie


- Og om noen skulle lure: Leste bøker er markert med rødt. Lykke til, Ellikken!

21.12.12

Det ser ut til å gå bra...

... Til tross for at jeg leste 21/12 av Dustin Thomason så langt tilbake som i august mens jeg enda var litt skvetten. Jeg skulle lage en stor greie rundt dette på bloggen, men tiden flyr og verden består. Dere får greie dere med en (link til min omtale) og dette:


Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet, og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. Forskeren Gabriel Stanton fatter raskt mistanke til at viruset skyldes prioner, smittestoff bestående av proteiner. Likevel finner han ingen likhet med kugalskap og lignende sykdommer. Hva kan kilden være, hvordan kan pasientene kureres, og hvordan kan spredningen stoppes?

Ellers må det sies at jeg har vært opptil flere ganger på Holmen-senteret i Asker hvor jeg lot meg fortrylle av dette synet:

I pur glede fant jeg en bok jeg ikke hadde fra før, sånn cirka midt i stabelen, og uten å tenke meg grafset jeg den til meg. Edit: Forsøkte å grafse den til meg. Herreminhattenfnatt tenk om de ikke hadde vært limt fast.

Dra til Holmen, folkens. Fine butikker og lite folk! Forresten, ikke dra til Holmen, folkens. Jeg vil ha perlen for meg selv. Endelig et kjøpesenter hvor jeg ikke bare overlever, men også koser meg.

Kose meg skal jeg også gjøre i julen, og det håper jeg dere også gjør! Kommer plutselig tilbake på nett i romjulen for tidenes beste bokblogginnlegg i historien ren og skjær pjatt.

((( God jul, godtfolk )))




11.12.12

Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan

Alle ideer om å lese masse bøker på tampen av året, ene og alene for å komme opp i et anselig antall, fornektes og avblåses. Jeg er sjanseløs. Ene og alene på grunn av en bok jeg leste ferdig tidlig forrige uke. Gjentatte forsøk på å leve meg inn i en ny bok har vært resultatløse. Dette er en bok som sniker seg inn i marg og bein:


Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan

For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.

Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.

Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.

Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.

Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.

Ingen blir fordømt.

Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?

- Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?

Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?

Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.

Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.

Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.



Kilde: Leseeksemplar.

Andre omtaler: Les den nydelige omtalen av Ann-Sofi S. Emilsen fra bloggen Den boka. Også bokbloggeren Janke har latt seg begeistre.


5.12.12

Lest i november + Reisebrev fra Ungarn

I dag skriver vi femte desember, og jeg kan ikke annet enn å konstantere at jeg fremdeles ikke har tatt frem kassene med julepynt. Adventsstaken og lysstjernen ligger like fordømt bortgjemt på loftet. De formildende omstendigheter er at vi var borte forrige helg, og skal være borte denne helgen også. Vips er det bare to lys igjen å tenne før det er jul. Det går… alt for fort.

((((((((((((((HERREGUDJEGMÅFÅKJØPTJULEGAVERSNART)))))))))))))))
- Men det er jo ikke dette en bokblogg skal handle om. Nei visst, en bokblogg skal handle om bøker, og jeg har lest bøker i november. I månedsoppsummeringen for november på en bokblogg skal det handle om bøker lest i november. Det er jo ikke verre enn det.

Rent bortsett fra at det ikke er stort å skrive om.

Lest i november

Fuglehotellet, av Tiger Garte (les min omtale)
Menneskenes hjerter, av Tordis Ørjaseter (se under)
I kjølvannet, av Per Petterson (les min omtale)
Nåde, av Linn Ullmann (les min omtale)

Nordmenn alle som en. Jeg likte alle som en. Nei, nå ljuger jeg. Jeg kunne ikke fordra biografien om Sigrid Undset. Jeg kjedet meg kvekk i hjel. Her var det endeløse sitater fra alskens brev, uendelige referanser til alskens brevskrivere, uforståelige gjentakelser av det som betyr aller minst, og svisj-svosj gjennom mer interessante episoder i hennes liv. Nobelpris-utdeling (Svisj) og barnas dødsfall (Svosj). Jeg lærte nok en ting eller to, og jeg er om mulig enda mer ivrig etter å lese samtlige av hennes verker.

Jeg sa jo det ikke var stort å skrive om.

Det er langt mer å skrive om min reise til Ungarn. Jeg har elsket reisebrevene til Solgunn, og selv om mitt reisemål i november var hakket mindre eksotisk, har det likevel sin slags sjarme. Sammen med min samboer skulle vi reise sammen med tre vennepar i vår naive tro at det ville bli en spa-weekend i Budapest og omegn. Sus og dus, plask og sukk. Kortversjonen er: Det ble det ikke. Langversjonen er:

Det er deilig å være ettertraktede toppidrettsutøvere. Norges landslag i Petanque ble invitert til turnering i Ungarn, kost og losji skulle bli betalt av arrangøren. Vi syns det var stor stas, og mannfolka ble fortalt at dette var en ypperlig tur å ta med seg sine livsledsagere. Vi damene gledet oss stort til fri tilgang til hotellets spa-avdeling, ungarske krydrete gastronomiske kjøttretter, full avslapning og shopping.

Vi ble hentet i Budapest, og under denne transportetappen tenkte vi at det umulig kunne bli verre. 22 voksne mennesker med like mange kofferter ble stuet inn i en maxitaxi med plass til 18 mennesker uten kofferter. Det franske landslaget satt med oppsperrede øyne. Det skotske landslaget så skremte ut. Det svenske landslaget var party-svensker. Det norske landslaget satt oppå koffertene i midtgangen. Bilturen som skulle ta 2 timer, tok 4 timer fordi sjåføren ville unngå trafikkontrollene på hovedveien. Nei, det kunne umulig bli verre.

- Helt til vi ble satt av på hotellet vårt. Eller rønna vår midt ute i ingenting. Utenom brukte høvler i dusjen fant vi også vår egen hund i hagen. Ja, jeg er seriøs. Med i overnattingsdealen fikk vi en hund. EN HUND!


Bilde 1: Vår private spa-avdeling. Tre par på luksuriøst bad med lekkert strikket dolokktrekk inklusive biller og innbydende mørke krøllete hår på dorull.

Bilde 2: Vi kunne velge mellom denne lekre plankesofaskuffen med gassovn med fiffig kjøkkenkrokløsning, eller bestige tidenes bratteste trapp (også kjent på norsk som stige) til nok en plankesofaskuff eller et rom med dør. Det skal også nevnes at det var opptil flere centimeter mellom vår plankesofaseng og trapp (stige).

Bilde 3: Hall med trapp. Også kalt stige opp fra kjøkken/stue/soverom.

Lørdagens eneste måltid. Bein med brusk og fettslintrer (Også kalt hare) og seig potetmelguffe, servert klokken 12.

- Men shopping da, spør dere kanskje.
Stedets eneste butikk hadde et mystisk begrenset utvalg av søtsaker og maxi-tannpastatuber, og stengte dørene klokken 10.30. Ungarske skilt med åpningstider er ikke spesielt enkelt å lese seg frem til.

Velmente tunger kan fortelle at vi sikkert i fremtiden vil være i stand til å le av det hele. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at så skjer, og nøyer meg nødigst med å kalle det en uforglemmelig tur.

...

P.S. Gutta kom til finalen begge dagene, noe som attpåtil resulterte i seier på søndag. Hele premiepotten gikk med til en superfin overnatting i Budapest siste dagen. Vi grein oss til middag rundt midnatt, sov som steiner hele natta og gikk fullstendig glipp av spabehandling. Det viktigste er at vi på turens siste dag hadde tilgang til rent - og eget - toalett. Og vi overlevde. Jaggu, overlevde vi.

27.11.12

Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad

Picassos kunstverk viser forvridde kropper og deformerte ansikter. Like fullt er de fascinerende og vakre. Han malte sine bilder og formet sine skulpturer for å vise motivene fra forskjellige steder. Ståstedet vil alltid være forskjellig for vi er alle forskjellige. Vi defineres ut fra ståsted, holdninger, fordommer. Ingen ser likt på ting, ingenting er ensidig, helt nøytralt. Alt er i bevegelse. Vi er ikke ene og alene vårt utseende.


I Picassokvinnen møter vi en ung kvinne med et sjeldent syndrom. Angelika ønsker å bli sett, defineres ut fra hvordan hun er, og ikke hvordan hun ser ut. Angelika er ikke et syndrom.


Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad

Angelika, 18 år, går aldri ut. Hun er ikke som alle andre. I gjemsel, i redsel for å vekke oppmerksomhet og avsky, lever hun et fiktivt liv på nett. Her får hun positiv oppmerksomhet, hun blir begjært og er populær. – Men det gir henne ingenting. Hun føler tomhet og hun føler seg skitten. Jo mer hun er på nett, jo mer avskyr hun seg selv.

Hennes eneste venn er den dypt narkomane Simen i kjelleretasjen. Moren og naboene mener han utnytter henne, men han er hennes eneste kontakt med omverdenen. Han trenger henne og hun trenger ham. Han godtar henne som hun er, ser hennes indre jeg. Ser mer enn det ytre. Simen oppfordrer henne til å leve før hun dør. Memento mori. Husk, du skal dø.

Selv har han levd for mye. Han har levd livet, levd for hardt. Simen er mett. Han ønsker å forlate verden, og hans valg innebærer at også Angelika blir forlatt.

- Hva nå, Angelika?

Taran L. Bjørnstad skriver sårt og godt om å godta seg selv. Gjennom Angelika leter leseren etter det indre, det som betyr noe. Det handler om å tro på seg selv og tørre å tro på de rundt seg. Kunsten er å våge å utfordre seg selv og søke nye veier. Vi faller, reiser oss opp igjen, og tørker bort grusen fra knærne. Vi lærer oss å gå videre. Vi må leve mens vi kan, vi må leve før det er for sent.

Anbefales for eldre tenåringsjenter.


Kilde: Romanen er mottatt fra forlaget via Cappelen Damms Bokbloggturne.

Andre bloggere: Trykk på (Bokbloggturneen) for å lese deltagernes syn på boken. Selv blogger jeg noen dager tidligere enn avtalt, siden jeg straks reiser bort på miniferie. Andre bloggere som har lest Picassokvinnen er (Lesehesten fra Sørlandet) og (Barnebibliotekarene).

Og jeg? Jeg er ikke picassokvinnen. Jeg er Ellikken og jeg er over gjennomsnittet interessert i Picasso.

Bonus: Gjett hvilken fot som er min.

23.11.12

Ellikken + Linn Ullmann = Sant

I både bøker og filmer er jeg i mitt ess når flere historier flettes sammen eller vi får samme historie fortalt fra ulike personer. Til min store glede innehar Linn Ullmann denne, i mine øyne, spennende fortellerteknikken. Fortellingene er rike og hun formidler en fortellerglede hvor ordene flommer ut. Til dels litt overdrevent lyrisk, kanskje, så er hun da også datter av sin mor. Her finnes både humor og melankoli fylt med ettertanke og undring. Personene er delvis usympatiske, slik som i virkeligheten. Historiene er gripende, men samtidig befriende usentimentale.


De to første leste jeg i 2010, og i november 2012 leste jeg den tredje. I den ene boken beveger bokens historie seg mot et dødsfall, i den andre boken starter historien med et dødsfall. I den tredje boken handler det om livet, døden og overgangen mellom disse.

Les mine omtaler av Før du sovner, Når jeg er hos deg og Nåde.

20.11.12

I kjølvannet, av Per Petterson

Per Petterson ble i dag tildelt årets bokhandlerpris for Jeg nekter. Øvrige nominerte var Frode Granhus Stormen, Gabi Gleichmann Udødelighetens elixir, Gunnar Staalesen Der hvor roser aldri dør, Henrik H. Langeland Hauk og due, Jørgen Jæger Stemmen, Jørn Lier Horst Jakthundene, Pedro Carmona-Alvarez Og været skiftet og det ble sommer og så videre, Tiger Gartè Fuglehotellet og Trude Teige Svik. Dette er andre gang Petterson får prisen. Første gang var for romanen Ut og stjæle hester i 2003.


Jeg har ikke lest Jeg nekter. Dessverre. Jeg skal ikke uttale meg om boken annet enn at jeg virkelig gleder meg til å lese den, for Per Pettersons fortellerevne imponerer meg stadig. Nå sist under lesingen av I kjølvannet, en bok jeg fullførte i går kveld.



I kjølvannet, av Per Petterson

Arvid Jansen er noen og førti år, skilt og fratatt omsorgsretten til sine to døtre. Foreldre og søsken mistet livet i en stor båtulykke, og hans eneste gjenlevende bror sliter dypt. Arvid lever på forfatterstipend, har en forsvinnende liten bekjentskapskrets og finner liten glede i tilværelsen.

Arvid er inderlig ensom. Han finner ingen mening med sitt liv. Dagene bare går, mens livet svinner hen. Livets ferd er målløs, en evig søken uten fotfeste.

I kjølvannet handler om hudløs sorg. Sorgen som er alt om slukende i all dens ensomhet og avmaktsfølelse. Sorg over det som ble og aldri ble. Sorg over savnet etter det som burde ha vært. Sorg som i ensomhet.

Først og fremst møter vi sorgen over faren. Ikke faren i seg selv, men det forholdet de to aldri greide å få. Far og sønn manglet nærhet og skapte i stedet for en følelse av underlegenhet. En følelse som Arvid selv ikke i voksen alder maktet å gi slipp på. Nå er det for sent.

Ensomheten gir ekstra dybde i vissheten om at forfatteren selv har opplevd å miste sin nærmeste familie i Scandinavia Star-brannen. Skriveprosessen har utvilsomt vært terapeutisk.

I kjølvannet er tung, trist og vond. En følelse av håpløshet suger deg inn i boken. Det blir likevel aldri sentimentalt. Det er denne balansegangen som er Pettersons virkelig store styrke.

Ikke overbevist etter min 5-minuttersomtale? Les Leif Ekle fra NRK Kulturnytt sin anmeldelse HER.


Kilde: Loppemarkedfunn

13.11.12

Lest i 2012 - Oktober, posesalg og omtaler

Medio november er det på høy tid å oppsummere oktober. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde brukt månedsskiftet til å passe på Norges flotteste idrettsutøvere i belgiske Gent, hadde jeg gjort det før. Og hadde jeg vært i stand til å fatte meg i korthet skriftlig, skulle jeg gjort det. Jeg lover. I stedet for har jeg så lite å skrive om fra oktober at jeg simpelthen er nødt til å utvide oppsummeringsinnlegget med både miniomtaler og confessions of a bookshopaholic. Man leker jo ikke bokblogg.

Lest i oktober

Nærmere høst, av Marianne Kaurin (les bokomtalen min)
Da Henrik Husten kom hjem, av Bård Nannestad
Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, av Jon Gangdal
Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad
Oppdrag Mottro, av Linda Eide
(les bokomtalen min)
Det burde vært mer, hadde det ikke vært for en murstein om, ikke av, Sigrid Undset. I kveld blir jeg endelig ferdig og kan velte meg i alskens lettsindig litteratur.

En relativt morsom bok, en grinebok, en mannebok og to ungdomsromaner. Det store høydepunktet var Kaurins Nærmere høst, en bok jeg har rost opp og i mente i dette innlegget. Den andre ungdomsromanen, Picassokvinnen, skal jeg skrive om i forbindelse med Bokbloggturneen og kommer om en uke eller to. Moroboken med store mengder nostalgi og enda større mengder alvor, Oppdrag Mottro, ga meg både lattersalver, grubletanker og klump i halsen. Les min omtale. Enda bedre, les boken. Enda, enda bedre, les boken og gi den til din egen mor.

De to resterende har jeg ikke skrevet egne innlegg om. Ikke fordi de ikke fortjener det, for begge er lesverdige på hver sin måte. Den ene boken er omtalt andre steder i bøtter og spann, mens den andre er et sørgelig ubeskrevet blad på det store bloggetreet.


Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, av Jon Gangdal

Alle husker rettsaken rundt åtte år gamle Christoffer. På en svært nøktern og informativ måte forsøker Gangdal å sette søkelyset på hvordan den lille gutten kunne bli mishandlet over lengre tid uten at noen slo alarm. Særlig mormor og far får sine historier fortalt, uten at disse kommer i noe særlig godt lys. Det er heller ikke forfatterens hensikt.

"Mor, besteforeldre, onkel, far. Assistent, kontaktlærer, rektor. BUPA, lege. Politi, etterforskere, rettssystemet. Alle forstod at Christoffer ikke hadde det bra. Alle forstod at Christoffers skader og blåmerker ikke kom av uhell. Likevel var det ingen som maktet å hjelpe ham før det var for sent. Ingen meldte i fra til barnevernet. Det er aldeles ikke til å forstå."
Samtidig som det er det. Vi har lett for å bli blinde, fornekte, fortrenge. Alle var redde for at noe ikke var som det skulle, alle forsøkte å finne ut av det, men ingen handlet. Ingen sa ifra. Alle var redd for å gjøre noen skade.

Det vondeste er ikke å lese om Christoffers liv, men å innse at mishandlingen fikk lov til å skje fordi ingen gjorde som de pliktet å gjøre. Redselen for å ta feil, ta for raske konklusjoner, fikk igjen dramatiske følger. Det har skjedd før, det skjedde i Christoffers tilfelle, og det vil skje igjen.

Det har de til felles med de fleste av oss. Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss at mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til.

Det er det som er vondest av alt.

Kilde: Anbefalt og lånt av kollega.


Da Henrik Husten kom hjem, av Bård Nannestad

Nannestad brukte ti år av sitt liv før debuten var klar. Boken har blitt sammenlignet med bøker både av Anne B. Ragde og Per Petterson, en sammenligning jeg ikke nødvendigvis ikke oppfatter udelt positiv. Per Petterson representerer det positive i denne sammenheng, og det er utvilsomt ganske kuriøst at Nannestadboken har samme innledning som Pettersons nyeste roman, Jeg nekter.

Frank Berg, 60 pluss, er bosatt i Nittedal sammen med hunden Betsi. Ungkar på ente året, asosial, uengasjert og livstrett. På en kveldstur møter Frank og Betsi på en ukjent bil ved skogkanten. Bilvinduet rulles ned og mannen roper ut ”Men, er det ikke Frank…?”

Inne i bilen sitter Franks gamle barndomsvenn og nabo Henrik Husten. Da guttene var i tenårene forsvant Henrik uten forvarsel, og senere forsøk på å finne ut hva som skjedde, hadde ikke gitt noen svar. Et helt liv senere gjenforenes de to.

Det hele handler om spøkelser i skapet. Fortiden ligger som en skygge igjennom hele livet. Verken Henrik eller Frank har levd sine helt egne liv. Arv og miljø i tidlig oppvekst har hengt ved begge som en mare, noe de ikke har klart å gjøre seg fri fra.

Etter dette nattlige møtet tvinger Henrik ham indirekte å leve sitt eget liv. Frank innser at han er nødt til å ta et endelig oppgjør med både fortid og forgjengere.

Da Henrik Husten kom hjem er stille, ettertenksom og nøktern. Nannestads fortellerstemme fører oss igjennom et tungt landskap hvor resignasjonen alt for lenge har ligget som et kvelende teppe.

En solid debut av en spennende debutant.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.

To fluer i ett smekk og ferdig med det. Fem bøker lest i oktober overskygger heller ikke det faktum at jeg har nikost meg med andre bloggeres innlegg.

Oktobers favorittblogginnlegg

Jeg har teflonhjerne og hukommelse som en gullfisk. Dersom dere ikke skjønner tegningen: Det er ikke mye som setter seg fast i pannebrasken. Jeg har tenkt så nevnte pannebrask har knirket og knaket, og er fornøyd med følgende tre gullende gode innlegg:

The Casual Vacancy, omtale av Lines Bibliotek

Lines bokomtale er helt suveren. Virkelig. At hun i det hele tatt har greid å gjøre meg nysgjerrig på en J. K. Rowling-roman er verdt heder og berømmelse i seg selv. Hennes beskrivelse av romanens rike persongalleri gjør meg fremdeles lykkelig.

The Crow Road, omtale og hyllest av Haruhi

Dette er min favorittbok. Såpass favorittbok at jeg simpelthen så meg nødt til å gi bort et eksemplar for å spre det gode budskap. Heldigvis, kryss i taket og tenna i tapetet, innså også mottakeren bokens genialitet. Måtte det spre seg til hvert eneste lite og stort blad i det store bokbloggtreet. – Og måtte et eller annet forlag innse at dette er en bok vi trenger å utgi på norsk. Halleluja!

Halloweentips: Zombie-litteratur, av Bokelskerinnen

Jeg ante ikke at litteraturen inneholdt så mange godbiter om mine favorittutysker før Bokelskerinnen publiserte sin eminente liste over zombie-bøker. Familie og venner, snart er det jul.

En bokshopaholikers bekjennelser, del uhorvelig-mange

Apropos jul. Søndag var det rene julaften for meg. På vei til Ullevål stadion hvor vi hadde fått vip-billetter gratis til kampen mellom Vålerenga og Lillestrøm (pest eller kolera), gjorde min kjære privatsjåfør meg oppmerksom på utallige plakater som reklamerte for bokmarked. Jeg mer enn antar han angret på dette. Med en gang jeg stakk nesa min innenfor døra, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å komme inn. Jeg ble akutt paranoid og begynte å telle potensielle lesere av min blogg. Mistanken min ble bekreftet da jeg sekunder senere fikk en litt mindre brysk beskjed om at jeg måtte vente fordi de forberedte posesalg.

At jeg jublet vilt og hemningsløst inni meg er tidenes underdrivelse. Gjennom vinduet kommuniserte jeg med min kjære privatsjåfør både med fingerspråk, miming og lykkerus: P-O-S-E-S-A-L-G-!-!-! Han responderte med vantro og fortvilelse.


Lenker, av Anne Karin Elstad
Enke for et år, av John Irving
Sirkusbarn, av John Irving
Vredens druer, av John Steinbeck
Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez
Elskede, av Toni Morrison
Nådens omkrets, av Jørgen Brekke
Et velsignet barn, av Linn Ullmann
Nåde, av Linn Ullmann
I kjølvannet, av Per Petterson
Døde menn går i land / Skjult mønster, av Andre Bjerke
Få meg på for faen, av Olaug Nilssen
Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla, av Håkan Nesser

At, vel hjemme igjen, jeg konkluderte med at jeg allerede hadde to av disse bøkene, vil sikkert noen konkludere med er et tegn på at det har gått over alle kosteskaft. Jeg velger å se positivt på det. Den dagen jeg blir rik og for eksempel investerer i en hytte, for eksempel, kan jeg ha Enke for et år både hjemme i slottet mitt, og i tillegg på hytta. Eventuelt i min ferievilla i Spania. Ganske genialt. Alt har en mening, det er det ingen tvil om.

Mer konkret med posesalgekstasen min er det hyggelig å bite seg merke i at man blir påvirket av andre bokbloggere. Sirkusbarn har jeg snakket med Haruhi om opptil flere ganger. Line har snakket og skrevet svært varmt om Morrisons Elskede. Denne boken har jeg unnskyldt meg med at jeg ikke har og derfor heller ikke har lest, og nå må jeg altså forsøke skylde på noe helt annet. Lena fra Les Mye fristet meg med Et velsignet barn, en bok jeg lovte henne å lete etter på neste loppemarked. Det skulle ikke gå langt tid. Jeg kunne har fortsatt, dere vet selv hvem dere er og hva dere har lest.

Ok, da. Jeg kjøpte posen i november måned. Jeg er for lykkelig til å vente med å skrive om dette.

Helt gull!

Jeg er også alt for lykkelig til å la være å skrive om fantastiske Molde Fotballklubb som vant gull andre år på rad. Jeg er stolt, glad og rørt over MFK og Solskjær som nok en gang har lykkes, og dette så til de grader. Ventetiden var så inderlig verdt det, både for Daniel og Ellikken. Og Grosko.

9.11.12

Fuglehotellet, av Tiger Garté

Boken ble gitt i gave fra forfatterens samboer, forfatteren er fra nabobygda og innholdet er av spesiell interesse for meg både kulturelt og språklig. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke skrive noen omtale av boken. Det ville være umulig for meg å være hundre prosent objektiv.

Noen ganger blir derimot et selvpålagt krav om objektivitet og nøkternhet overstyrt av ønsket om å formidle en uventet fin leseopplevelse.


Fuglehotellet, av Tiger Garté

Tor er 17 år og tilbringer sommeren på Sunndalsøra. Her bor han sammen med sin bestemor Lily og jobber på aluminiumsverket, tettstedets hjørnstensbedrift.

- Akkurat som bestefaren Bår gjorde. Det store forbildet, den trygge klippen. For fem år siden valgte han å avslutte sitt eget liv. I en alder av 17 år sliter Tor fortsatt med å forstå bestefarens valg. Han er så stolt og glad i bestefaren, mens hans død er like fullt vanskelig å takle. Det oppleves som et tillitsbrudd, et svik. Denne sommeren bruker han til å komme nærmere en forsoning.

Parallelt med Tors egen vandring gjennom sommeren blir vi kjent med Bår. Historier, minner, gode opplevelser og tunge episoder i livet fortelles gjennom Bårs nære familievenner, venner og bekjente. Alle har på et eller annet vis formet Bår, eller fått sine liv formet av Bår. Alle bidrar til en variert og rikt bilde av ham, og en vei til forståelse for bestefarens valg. Noe er vakkert. Mye er ubehagelig.

Alle de ulike fortellerstemmene blir holdt stramt i sjakk ved en interessant veksling mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Tors historier og samtaler holdes konsekvent på bokmål, mens øvrige fortellerstemmer holdes på nynorsk. Det er i tillegg en bred utbredelse av lokale dialektord og uttrykk. Variasjonen er fascinerende og unik, dette er ikke likt noe annet jeg tidligere har lest. – Aller mest fascinerende er hvor godt dette faktisk fungerer.

Forfatteren spiller på strenger som er umulig ikke å la seg berøre av. Fuglehotellet handler om noe vi alle kan relatere oss til. Det handler om veien mot forståelse og forsoning. Det handler om å forstå og tilgi, og det handler om å klare å gå videre.

Forsterket av vissheten om at dette er en vei forfatteren selv har gått, er dette for meg en personlig og uventet sår leseopplevelse. Boken rørte meg dypere enn jeg trodde den ville gjøre. Sårt og vakkert.



Andre bokbloggere: Beathes bokhylle er også begeistret
Kilde: Tusen takk til Forfatterfrue Karen for bok

30.10.12

Oppdrag Mottro, av Linda Eide

Jeg kommer ikke fra noen metropolis. Tvert i mot og vel så det, kan man sågar understreke. Det er mye fjell og fjord og ikke så mye annet i hjembygda mi. Om det er lite folk og lite liv der, er det uansett det vakreste sted på jord. Ikke rart spekkhoggeren Keiko fra Free Willy valgte å bosette seg der på tampen av sitt liv. For det var også der det hele endte. Lungebetennelse eller kjedsomhet, de lærde og ulærde strides. Noe av tapet vi alle følte ved hans bortgang ble dog leget av Linda Eides besøk på graven. (Se episoden på NRK)


Linda Eide, vet dere. Den spillvinne pratmakeren joggeren i rød grilldress. Hun vossatausa som ingen, verken prins, prinsesse eller en skarve Askerblogger klarer å målbinde. For en ukes tid siden stod jeg i samme rom som henne. For en ukes tid siden ble jeg om mulig enda større Linda Eide-fan. For et par dager siden leste jeg ferdig hennes splitter nye bok og sann mine ord: Jeg forguder Linda Eide.



Oppdrag Mottro - Jakta på gamle dager, av Linda Eide

Det startet med et desperat forsøk rett for deadline. Linda Eide, journalist og verdens morsomste kvinnemenneske, ringte sin mor for å få noe vittig og vettugt ut av henne.

Tast tast tast (Ringjer Mottro)

Mottro: Ja?
Meg: Hei, det er meg.
Mottro: Å, er det deg?
Meg: Ja.
Ti år senere er telefonsamtalene samlet i bokform. Mor sjøl, sjølvaste Mottro, er ikke videre fornøyd med å være hovedperson. Hun syns ikke det er særlig nødvendig. Hun syns ikke at hun har så mye å fortelle, det er av lite interesse for øvrige befolkning og hun er unnvikende i svarene sine. Like fullt kommer gullkornene som perler på en snor, med både snert og gravalvor. Helst samtidig.

Det blir aldri utleverende. Det blir fortellende. Kjærlig skittkasting, sterk ironi og brennende satire balanseres med det evige båndet mellom mor og datter. Sammen analyserer de seg frem til en stadig sterkere forståelse av hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Utdrag fra boken: (En gledens dag)

Gamle dager, både før Linda ble født og hennes oppvekst, blir behørig gjennomgått. Noe er kjent, mye er overraskende. Noe forskrekker mens andre ting forsoner. - Og veldig mye fortoner seg forskjellig for mor og datter.

Mottro har vært ute i den store verden, har ingen begrep om årenes gang, har fryseren full av frø og har møtt fuzzy-luzzier. Hun har med en mann til sjøs oppdratt tre barn temmelig alene. Hun har kjørt den samme volvoen i 33 år og foretrekker korte telefonsamtaler.

Men det er ikke bare telefonsamtaler boken inneholder. Et lass med fotografier og tankespinn fra datteren selv gjør boken ytterst fornøyelig, rørende, hysterisk morsom og tankevekkende. Med en lekker kombinasjon av nynorsk og reinspikka vossadialekt fortelles historiene med akkurat den dybden slike bøker behøver for å være mer enn ren underholdning. Vi kjenner oss igjen. Vi tvinges til å revurdere vår egen oppfatning av oppveksten.

BKP hadde nok si stordomstid dei første åra. Då var dei så gode og mange at slike som Geiren kunne vera nokså trygge på å ikkje høyrast. Og det var bra sidan hans musiserande metode var basert på å få med seg kva ventilar sidemusikanten trykte ned, før han trykte den same ventilen ned sjølv.

I mi tid vart korpset mindre og det vart verre å gøyma seg vekk. Kvart instrument talde, og det gjaldt å stå på. Og det gjorde me då også. Det skal me pikadeg ha. Men me var ikkje berre høge i hatten på jolakonsertane i kinoen, når Voss skulemusikklag blåste oss overende med avanserte nummer me berre kunne drøyma om å få til. Og så var det vår tur. Frå full storm til flau bris, kan du seia.
Stort og smått, store og små begivenheter blir diskutert både i monologer og dialoger. Var alt bedre før, eller har utviklingen stort sett bare kommet oss til gode?

Jeg skal ikke skrive så mye mer. Det får holde å insistere at jeg har både ledd og grublet meg igjennom boken. Fnist, humret og skoggerledd. Tidvis har jeg attpåtil hatt klump i halsen.

De beste attraksjonene er rett foran nesa på deg.


  Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget, mottatt på deres presentasjon av høstens nyheter.

25.10.12

En bokblogger får nervesammenbrudd (nesten), minutt for minutt (nesten)


Jeg har hørt at det er viktig å snakke ut om traumatiske opplevelser, for på denne måten å gjøre de mindre farlige. Bearbeide inntrykkene og drøfte dem med et lydhørt publikum. Få innspill og forslag. Trøst. Støtte. Forståelse.

Gårsdagens traumatiske opplevelse hadde strengt tatt sitt klimaks i forkant. Jeg har en enestående evne til å kombinere katastrofetenkning på forskudd og ukuelig trass. Dette gir utslag i indre nervesammenbrudd og ytre pågangsmot. Jeg tør ikke, men føttene vandrer av gårde likevel. Kanskje overdriver jeg litt nå. Jo, jeg gjør nok det. - Men la oss ikke dvele ved overdrivelser, la oss gå videre. Sånn bokstavelig talt.

Anledningen var forlagsmøte i sentrum, et møte som strengt tatt bokbloggere ikke var invitert til. Sånn egentlig. Man fikk likevel innpass, lykke og nerver. Slik var kvelden:

Kl. 16.20 Ankomst Oslo. Hva skjedde med rushtrafikken innover?

Kl. 16.20-16.55 Runder samme kvartal uendelig mange ganger i jakt på parkeringsplass

Kl. 16.55 DER!

Kl. 16.56 Ooooh! TexMex-burger! Samboer får melding fra Line. Samboer skjønner ingenting. Undertegnede skjønner alt. Stressfaktor: Vår billett inn er forhindret fra å komme. Jeg ber på mine knær om at Line likevel kommer. Inni meg har jeg sunket ned til gulvet med sammenfiltrede fingre og tårer på kinn. De salte vanndråpene blander seg med hamburgerdressingen. Meldingen jeg sender er mer diskret: ”… Men du må gjerne komme.

Kl. 17.18 Ankomst Frokostkjelleren. Litt hesblesende, men mest forvirret. Jeg får mine drikkebonger og ramler inn døren. Snubler i ledninger og må ta en rask sving til siden for å ikke trampe ned min store heltinne fra Norske Attraksjoner. Alle som kjenner meg er pinlig klar over min ekstase over kjendiser. Jeg liker å tro at jeg er blitt flinkere til å late som jeg er blasert, men jeg har selvinnsikt nok til å innse at mine røde kinn, store øyne og flakkende blikk røper noe annet.

Kl. 17.19 Konstanterer: Her er det jammen lite folk.

Kl. 17.23 Det jeg har fryktet, det skjer. Damen som har sett på meg opptil flere ganger kommer bort til meg. Samtalen går som følger:

Hun: Hei, jeg heter (jeg klarer aldri å feste meg med slikt ene og alene fordi jeg er for opptatt med å huske å si mitt eget navn) og jeg er redaktør i Pax Forlag.
Jeg: Æææææææææh. Hei. Jeg heter Eli. Ææææææææh. Jeg tror jeg er litt tidlig ute?
Hun: Ja, det kan du trygt si. Det begynner ikke før halv sju.
Jeg: Æææææææææh.
Hun: Men du må gjerne vente her inne altså, det går helt fint. Hvilken butikk kommer du fra?
Jeg: Æææææææææh. Nei, butikk…?

Dette svaret etterfølges av panisk tankevirksomhet. Møtet er kun for bokhandlere, og jeg er ikke kvinne til å huske hvilken butikk vår billett jobber i. Hva jeg faktisk svarte var såpass unnvikende og likevel så insisterende at jeg velger å ikke sitere meg selv.

Kl. 17.25 Jeg gjemmer meg i foajeen i ren gremmelse over mitt pinlige svar, tekster i ren forfjamselse til nær og fjern. Det også for å skjule min tiltagende starstruck-het overfor min heltinne som også venter i foajeen.

Kl. 17.35 To fra Drammen ankommer med hjertedypfølte unnskyldninger over at de kommer for tidlig. Drammenserne går inn og jeg lusker etter. Drammenserne finner seg seter, jeg forsøker å gjøre det samme.

Kl. 17.36 Dilemmaet er her. Line ga meg beskjed om å finne gode plasser. Her kan jeg ikke feile. Jeg har vært en stor time før tiden og har all verdens muligheter for å kapre de beste plassene. Her kan jeg ikke feile, men det er nettopp det jeg likevel gjør. Fremdeles har jeg likevel håp om at jeg skal greie det.

Kl. 17.38 Jeg setter meg ned. Ikke helt foran, men heller ikke i midten eller lenger bak. Stolen min befinner seg rett ved baren og i fin avstand til scene og storskjerm. I alle fall i fin avstand om ikke noen høye personer setter seg foran. Det vil det alltid gjøre, og jeg er dermed allerede i tvil om dette var riktig valg.

Kl. 17.39 Innser at det ikke vil deles ut bokpakker.

Kl. 17.40 Kjenner litt på skuffelsen, men også på gleden min samboer vil føle når jeg kommer hjem med ingen – null, nix, nada - bøker.

Kl. 17.45 Jeg teller tilskuere. Det er fire stykker utenom meg. Av disse sitter jeg bakerst. Min tvil om at jeg har funnet gode nok plasser forsterkes ytterligere.

Kl. 17.47 Mannen foran tar av seg sin genser og blotter ryggen. Jeg noterer ned alt i min bok.

Kl. 17.50 Mikrofontestermann lager smaskelyder. Jeg opplever med dette et nytt dilemma: Skal jeg snu meg eller notere videre? Jeg velger å notere videre. Mikrofontestermannen følger opp med morsomheter, sannsynligvis for å plage denne tomaten med notatboken som har foretatt seg et utrolig dårlig valg av sete.  Det tredje dilemma er et faktum: Skal jeg dra på smilebåndet eller notere videre? Jeg velger å notere videre.

Kl. 17.55 Pust, Ellikken, pust. Nå er redningen nær.

Kl. 17.59 Redningen er her: ”Så godt å seeee deg, Line!!” Line følger opp med alt fra ”Men er det ikke gaveposer her?” til ”Vi skal ikke sette oss på sofaen der borte i stedet for da?”. Tvilen overskygges over konklusjonen om at jeg virkelig valgte feil sete. Den neste halvtimen kjenner jeg på lettelse, glede og mett mage. Her kjører forlagene på med skikkelig Åge-style: pils og pizza. I mitt tilfelle, en pils og to pizza. Attpåtil sammen med Line. Alle nervene, sammenbruddene, letingen etter parkeringsplass og dilemmaene havner fort i skyggen over slikt fabeltastisk fint selskap.

Kl. 18.30 Showet starter og vi loves gaveposer. Lykken er fullkommen. Pax, Spartacus og Oktober presenteres ved sine redaktører og smeller med startpistolen.

Kl. 18.40-21.29 Nå vil du kanskje si: Endelig, nå er vel alt det nervøse pjattet ferdigpjattet. Nå blir det svært interessant å lese om hvilke nyheter forlagene presenterte!

Jeg svarer: Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Det jeg kan si er at dette var et møte som var meget salgsbasert. Selvsagt! Møtet var for bokhandlerne, ikke for kritiske bokbloggere. Uten å bli blendet av terningkast, lekre omslag og utsagn som ”sikre vinnere nå før jul” må man jo kunne si man koste seg fælt og noterte seg både en og to og flere bøker man er mer enn nysgjerrig på.

Det skal også nevnes at Ingalill ble behørlig snakket om og tenkt på da Christopher McDougall, forfatteren av boken Født til å løpe, entret scenen. Jeg husker ikke alt han sa, men jeg husker godt at jeg foreslo at vi burde ta bilde av oss sammen med han og sende til Ingalill. Heldigvis forsvant han etterpå, og vi fikk derfor ikke mulighet til å fornedre oss selv.

Per Petterson var en hårsbredd fra å komme, i hans fravær fikk vi servert et sjarmerende intervju pr. storskjerm. At han har jobbet i åresvis på Tronsmo hadde gått meg hus forbi, men det var veldig fint å vite. Da har jeg sannsynligvis møtt han før, og alle som kjenner meg og min kjendislidenskap, vet hvor mye det betyr for meg.

Før pausen hoppet bloggeren fra Diktatornytt opp på scenen. En fornøyelig seanse og det nærmeste vi kom ”bokblogging” i første halvdel.

Etter pausen fortsatte forlagene sine bokpresentasjoner. Thorvald Steens ”De lengste svevene er de vi tar inni oss” var blant sitatene som solgte seg inn i hjertet mitt.  Kjersti Annesdatter Skomsvold var ytterst sjarmerende der hun i ekstase over splitter fersk utgivelse av den vanskelige bok nummer to, fortalte fra boken og var bare skjønn fra topp til tå. Mens hennes debut var tynn som en flis er denne nye boken tykk som en murstein. Man kan ikke unngå å være nysgjerrig over hvordan denne overgangen har gått.

Og så da dere, ble endelig bokbloggere nevnt. I forbindelse med boken Mississippi ble bokbloggere nevnt sammen med anmeldere og bokhandlere for å forklare bokens gode mottakelse av det norske publikum. Kryss i taket!

Når alt dette er sagt, gjenstår det aller beste. Min heltinne, selveste Linda Eide fra Norske Attraksjoner tok meg og alle andre med storm, tornado, orkan, under sin presentasjon av boken om hennes mor – sjølvaste mottro – og gamle dager. Damen høstet hjertelig latter, latterkrampe og lattertårer, og massiv applaus. Dersom det er en eneste bok jeg skulle våge å skryte av på forhånd er det denne, ene og alene fordi jeg er nesegrus tilbeder av sånn omtrent forfatteren foretar seg.

… Men kjære forlag. Hvor er barne- og ungdomslitteraturen?

Kl. 21.30 Gaveposer! Ja! Gaveposer! Og vet dere hva? Jeg gjorde tydeligvis et såpass uutslettelig inntrykk på dama at hun ga meg en pose til, slik at jeg kunne gi den til hun som ordnet plass til oss. Deilig avslutning på en deilig aften. Takk for at du var der for meg da jeg trengte deg som mest, Fine Line. - Uten deg hadde det ikke vært mulig. Nervesammenbruddene på forhånd var unødvendige også denne gang. Neste innslag av En bokblogger får nervesammenbrudd (nesten), minutt for minutt (nesten) publiseres i etterkant av fremtidens Bookcrossingmøte på Oslo S.

19.10.12

Svart frost, av Asbjørn Jaklin | Skyggedød, av Anne Holt

Det er neppe krimromaner verden trenger flere av, men likevel fortsetter jeg å lese dem. Fordelen med stadig nye utgivelser er at enkelte bøker kan man lære noe av. Det er noe mer enn bare underholdning som fort blir glemt.

I en slik sammenheng er det naturlig å trekke frem to norske kriminalromaner, begge utgitt høsten 2012. En debutant og en gammel ringrev. Begge ønsker med sine romaner å gi leseren noe mer.


Svart frost, av Asbjørn Jaklin
Alex Winther er tidligere marinejeger, nå journalist i Nordlys. Winther er en rimelig flittig skribent, men sørgelig langt nede på rangstigen, en skjebne han deler med tilkallingsvikarer og kantineansatte.
En mann blir funnet brutalt drept, og vår antihelt kommanderes ut til åstedet, hvor han raskt begynner å samle tråder. Hvem er denne mannen, hvem kan stå bak, og hvorfor måtte det gå slik?
Hans journalistiske etterforskning fører han og leserne både ut i Europa og tilbake til to store europeiske kriger. Det må være et større bilde rundt drapet, noe som strekker seg langt utover landegrensene og over tid. 
Jaklin er redaktør i Nordlys og forfatter av flere fagbøker. Disse omhandler historiske kjente personer fra Nord-Norge, samt nordmenns rolle under andre verdenskrig. I 2012 ga han ut sin første kriminalroman, en bok hvis handling er sterkt sterkt preget av forfatterens arbeid og interessefelt.

Dette kunne lett blitt en av de sedvanlige romanene som deler historien inn i nåtid og fortid, hovedpersoner og bipersoner. Strengt strukturert og alt flettes sammen. Jaklin har løst problematikken med å flette sammen historiene fra i dag, fra balkankrigen og andre verdenskrig på en bedre måte enn jeg har sett på lenge. Det flyter og det fremstår som ryddig og forståelig.

Forlaget fremstilte Alex Winther under deres presentasjon av romanen som den nye helten i norsk krimlitteratur. Salgs- og markedssjef Ingrid Krøvel-Velle mente Winther sågar vekker morsinstinktet mens sjefsredaktør Finn Totland bare blir forbanna over han og hans valg. I mine øyne blir han for ordinær. Han gjør meg ikke nysgjerrig på å lære ham bedre å kjenne. Winther fremstår som en av oss, mannen i gata. Det er ikke lenger befriende, bare vanlig. At jeg er nysgjerrig på Jaklins fremtidige forfatterskap er på grunn av hans fortellerevne og hans grep om leserne ved å forene fakta og fiksjon. Min nysgjerrighet skyldes ikke Alex Winther.

Men en ting skal han ha. Kriminalhistorien får en ekstra nerve i regi av Winthers panikkangst. Ja visst, det er spennende! Her er det både intens katt- og musjakt, paranoia i vintermørket og brutale, groteske beskrivelser. Det er litt romantikk, mye lokalgeografisk sjarme, mange nok personer til å forvirre leseren, det er et godt plott og et fint driv i språket.

Det er spennende og godt skrevet, men det som skiller denne krimromanen fra andre og  faktisk gjør den verdt å lese, er Jaklins rike kunnskap. Han bruker sin kompetanse til det beste for historien. Han har ordene i sin makt, og hans fremstilling av fakta gjør seg meget godt i fiksjon.

Skyggedød, av Anne Holt
22. juli 2011. Hele landet er fra seg av sjokk og sorg. På Grefsen i Oslo faller en 8 år gammel gutt ned fra en gardintrapp i sitt eget hjem. Inger Johanne Vik står midt oppe i den ufattelige tragedien, hvor hun forsøker å støtte foreldrene og samtidig tilkalle hjelp. Alle er opptatte i regjeringskvartalet og på Utøya. Alles øyne er rettet bort fra stuen der en liten gutt ligger blodig på gulvet.
Moren er i sjokk og roper ”Nei, du passet ikke på!” til faren, som frenetisk vasker bort blod og rydder bort alt som minner om det vonde.
Et lite barns død vekker ingen oppmerksomhet. Sorgen over ham druknes. Ingen har tid til å komme eller til å hjelpe. Ingen har kapasitet til rutinemessig etterforskning. Alle ressurser er rundt den store tragedien. – Og så er det så ubehagelig å skulle konfrontere foreldre i dyp sorg. Vi tror ikke, vi vil ikke tro. 
En purung, uerfaren politimann rett fra skolebenken får dette lite ettertraktede oppdraget. I mangel av annet å foreta seg leter han etter noe som ikke stemmer. – Og han finner det. Overbevist om sine mistanker kontakter han Inger Johanne Vik, venninne av guttens mor. Hun var i huset samme dag som den lille gutten ble funnet død. Hva skjedde egentlig, og hvor mye kan man presse en mor og far i dyp sorg?

Anne Holt har i en årrekke jobbet som advokat og kan attpåtil skilte med justisminister på cv-en. En skarve bokblogger er dog mer interessert i Anne Holt som krimdronning. Jo, nei, det er minst to foran henne i køen, men hennes popularitet og merittrekke er mer enn godt nok for en sådan tittel. Nærmere 20 bøker er utgitt, de fleste med krimheltinnene Hanne Wilhelmsen og Inger Johanne Vik i hovedrollene.

Skyggedød er den femte romanen i rekken med kriminologen og psykologen Inger Johanne Vik. – Attpåtil hennes siste, om vi skal stole på forfatterens egne lovnader.

Personlig har jeg styrt unna Holt sine romaner, selv om jeg har gjort mine forsøk. Språket fenget meg ikke, jeg har oppfattet det som for enkelt og for platt. Under et forlagsmøte hvor forfatteren selv presenterte boken, greide hun likevel å gjøre meg såpass nysgjerrig at jeg ønsket å gi henne en ny sjanse.

Denne gangen gikk det fint. Nei visst kan hun neppe beskyldes for å være noen ordkunstner, men boken er svært lettlest med et gjennomgående godt språk. Ikke fantastisk, men likevel godt.

Genremessig fremtrer boken som en kriminalroman, men temaet overskygger alt annet. Temaet, barnemishandling, er såpass urovekkende og så intenst ubehagelig, at selve plottet i seg selv settes i annen rekke. Det virker ikke vesentlig. Det spiller ingen stor rolle hvem som har gjort hva, hvorfor og hvordan. Det som er av betydning er hvordan omverdenen velger å se bort, ikke tørre å mistenke og melde fra. Man vil ikke tro, det er for ubehagelig.

Skriftlig og handlingsmessig kunne hun trolig med fordel strukket strikken langt lenger. Boken opplever jeg som god, men  det er mest fordi temaet opprører meg.  Slik sett får Anne Holt mye gratis i denne romanen. Den selger seg selv.

- For barn blir drept av sine foreldre og foresatte. Det skjer. Det skjer hvert år og det skjer i Norge. Barn blir drept.

Det kan skje i familien og det kan skje i nabolaget. Bry deg, meld fra!




Les også
Andre bloggere som har skrevet om Svart frost: (Bok-Karete)
Andre bloggere som har skrevet om Skyggedød: (Rita leser

Kilder 
Anmeldereksemplarer fra forlagene. Svart frost: Vigmostad Bjørke. Skyggedød: Piratforlaget

7.10.12

Nærmere høst, av Marianne Kaurin


Da Aschehoug for noen uker siden ga meg muligheten til å lese Nærmere høst av den norske debutanten Marianne Kaurin, takket jeg raskt ja til leseeksemplar. Det var noe med tema som tiltalte meg, og ungdomsbøker er det normalt alt for lite oppmerksomhet rundt. At den skulle fenge så til de grader, hadde jeg ikke en gang turt å håpe på. Jeg har mest lyst til å rope til hele verden: Les denne! Les denne!


Nærmere høst, av Marianne Kaurin

Året er 1942. 15-årige Ilse Stern bor sammen med sine foreldre og to søstre i en trang, liten leilighet i Oslo. Noe stort og farlig er i emning, men Ilses verden dreier seg bare om Hermann. To år eldre Hermann som bor tvers over gangen, og som alltid har vært hennes venn. Hva nå? Hva nå som alle disse følelsene gjør alt så vanskelig?

Bokens 250 sider kan til en viss grad deles i to. Første halvdel fokuserer på ungdomsforelskelsen. For det er Ilse og hennes forelskelse, ikke andre verdenskrig, som er kjernen i historien. Forfatteren gir henne ekstra liv ved å la også hennes nærmere fortelle sine historier. Det er ikke først og fremst for å la oss blir bedre kjent med hennes foreldre og søsken, men for å la oss forstå hverdagen hun lever i. Alle er de usikre, alle har de drømmer og visjoner om hvordan de ønsker å leve. Ilses hverdag er et liv med stille opposisjon mot foreldre og deres forventninger til hvordan hun skal være. Ilses hverdag dreier seg om å møte Hermann nede ved porten, føle seg frem i kaoset av følelser som endrer seg fra vennskap til forelskelse. Ilse er forelsket, så inderlig forelsket, og hele hennes verden dreier seg bare om vakre, gode Hermann tvers over gangen.
Men så står han der. Hermann Rød, lys levende foran henne. Han er på v ei inn, hun er på vei ut. Porten smeller igjen bak ham. Det ser ut som han skvetter når han ser henne, putter hendene i jakkelomma, heiser på skuldrene, ser ikke ordentlig på henne. Ilse får lyst til å gå rett forbi, hun har ikke forberedt seg på dette akkurat i dag, ikke nå, hun kjenner at det iler helt ned i føttene, men hun stopper, kroppen går i vranglås, alt bare spenner seg fast. 
Han ser sliten ut, blek, trøtt, ansiktet er grått. Et kort sekund får hun nesten vondt av ham.
- Ilse Stern, sier han, som vanlig. Han ser på henne, smiler forsiktig, unnskyldende, det er ikke hans smil det der, det er ikke Hermann.
- Hermann Rød, svarer hun, og ser forbi han med et langt blikk.
Så blir de stående der ved siden av søppelspannet. Det blåser en sur vind inn i portrommet, den tar med seg lukta av søppel.
Leseren vet mer enn Ilse. Leseren frykter for hennes liv. Året er 1942 og Ilse er jødisk.

I siste halvdel går alt galt. Leserens frykt blir til virkelighet for Ilse og hennes familie. Det er nesten ikke til å holde ut.

Like fullt er det stadig forelskelsen som er det viktige. Kjærlighet, og mangel på kjærlighet. Forfatteren serverer oss skjebnesvangre valg om å bry seg eller å skåne. Ikke tørre. Ikke våge. Det handler om mangel på kommunikasjon og omsorg som minner mer om feighet. Det handler om hemmeligheter som ødelegger. 

Og kjærlighet. Stor, vanskelig, altoppslukende kjærlighet.

Klart 15-åringer kan elske.

Nærmere høst er en hjerteskjærende historie om hvordan en famlende tenåringsforelskelse er overordnet alt annet som skjer. I deres verden er kjærligheten – og fraværet av den – det eneste, det ene, alt som er.
Kjærlighet som overvinner alt, på tross av og fordi. Når alt annet er kaos er de gode, varme følelsene fremdeles der. Selv når foreldre som bryr seg for mye, slutter å bry seg. Selv når tenåringer som trøster småsøsken, selv bruker småsøsken som trøst. Selv når naboer som stikker nesa si i alt, ikke gjør det når det er som mest nødvendig. Selv når venner du stoler på, svikter deg på det dypeste. Selv når venner som har sviktet, forsøker å gjøre det godt igjen. Selv når tenåringer som er usikre og redde som barn, er nødt til å te seg som voksne med alt for mye ansvar.

Selv om. På tross alt og fordi.
Snøen. Endelig. Det er luft her. Hvitt og stille, langt fra byen, de to, Ilse Stern og Hermann Rød, akkurat som han har sett det for seg. Ilse har vært så taus, han har vært så taus, tenksom; han må begynne snart, ordene, alt han må snakke med henne om. At hun kanskje blir nødt til å reise, komme seg over grensen, hun og de andre i familien, at de kanskje ikke har så mye tid til å vurdere det. Han skal være saklig og fast, ikke smøre det ut, ikke skremme henne, bare snakke rolig. Men nå klarer han ikke å huske hvilke ord han hadde tenkt å begynne med, alt er plutselig som et puslespill der han sitter med tusen brikker i fanget og ikke vet hvor han skal plassere noen av dem, han finner ikke engang hjørnebrikkene.

Det er vart. Det er vanskelig. Det er vakkert. – Og usigelig vondt. Historien legger seg som en klump i magen. Fornuften skriker. Hjertet brister.

Hvordan kunne det skje..? 



Les gjerne også Signhilds omtale av boken. - Men viktigst av alt, les boken. Vær så snill, les boken. Den gjør så vondt, men den er også så vakker at du aldri ville vært den foruten. Akkurat som kjærligheten.

3.10.12

Lest i 2012: September

I månedsoppsummeringen for august uttrykte jeg mål for september å lese Sofi Oksanens Stalins kyr. Og jammen min hatt gjorde jeg det. Akkurat i tide før min weekendtur til Tallinn, Estland. Sterkt engasjert av romanen knipset jeg bilder av bokens legendariske hotell Viru, mens mitt reisefølge konsentrerte seg om å besøke kjøpesenteret ved siden av. Det er godt vi er forskjellige.

 Jeg ønsket også å lese krimromanen Svart frost, noe jeg gjorde i løpet av nevnte tur. Både denne boken og de tre andre bøkene jeg har lest i september har jeg mottatt gratis fra forlagene. Tegneserieromanen Nattsyn og ungdomsromanen Uken etter mottok jeg gjennom Cappellen Damms bokbloggturne og Anne Holts Skyggedød fikk jeg på forlagets presentasjonsmøte. Mer om det senere.

Lest i september

Svart frost, av Asbjørn Jaklin
Skyggedød, av Anne Holt

- Ja, også hadde jeg lesepause. I hele to dager. Jeg trodde ærlig talt jeg skulle gå på veggene.

Fem bøker lest, altså, om man skal kalle det å bla igjennom 72 sider med tegninger å lese. Jeg er lite rutinert i den verden og har således store problemer med å kalle det lesing. Åkke som, jeg har endelig krøpet meg over min mentale krisegrense på 50 leste bøker i året.

Bloggmessig er jeg heller ikke så skakkjørt. Tre av bøkene er behørlig omtalt, og de resterende er in making. Jeg kan vel røpe såpass at jeg likte alle. Om jeg elsket de, gjenstår for dere å se.

- Hvordan står det så til med boksamlingen din? spør du kanskje. Jo. Joda, neida, så det…

Altså, et par dager før den famøse telefonen omtalt i dette innlegget, ryddet jeg kraftig i mine bokhyller. Det salige rotet oppdaget jeg i løpet av min ufullførte serie Min bokverden. Det var såpass mye pinligheter i mine hyller at jeg rett og slett ikke turte å dokumentere mer. Jeg måtte rydde. Og jeg ryddet.

Ferdigryddet, ferdigsortert, og ferdigkastet (vel, satt enkelte bøker pent til sider i påvente av å gi de bort … as if) tok jeg telefonen da det ringte. Resultatet av denne telefonsamtalen ser dere her. Jeg grafset til meg en gigantisk bunke ren og skjær leselykke, og forsøkte å gi bort resten. Bøker er visst tunge. Bøker koster en del i porto. – Jeg har enda ikke fått sendt av gårde alt jeg har lovt, men det kommer, det kommer. Jeg lover, jeg holdt bare på å gå konkurs i all min giverglede.

Kulturkjerringer

I september overgikk jeg meg selv og var modigere enn min egen forstand. Jeg dro mutters alene til forlagsmøte. Font, Piratforlaget, Vigmostad Bjerke, Egmont og Vega inviterte bokfolk til presentasjon av høstens bøker. Med strømpebuksa nede ved knærne, håret til værs, overopphetet og småkvalm etter en stressende togtur, snublet jeg inn til Frokostkjelleren og forsøkte å roe meg ned. OK, forsøk å roe deg ned når du er stressa og nervøs og mutters alene, og så plutselig oppdager du to av DINE ABSOLUTTE BOKBLOGGFAVORITTER! Jeg døde litt inni meg av frykt, enorm dose starstruck, lykke og alskens følelser boblet rent over og resulterte i dette uttrykket:



Selveste Bokelskerinnen som bare er SÅ superbokbloggkjendis gikk bort til meg sekundet etter og spurte om jeg sånn tilfeldigvis het Eli. Da ble jeg slik:


Intet godt utgangspunkt for noe godt førsteinntrykk, vil du kanskje hevde. Det kunne vært verre, vil jeg gjerne presisere. Og det ble det.

Da jeg sekundet etter der igjen skulle hilse på bokbloggeren-jeg-kanskje-er-mest-imponert-over-av-alle, selveste Line fra Lines Bibliotek, greide jeg å spidde henne med bestikket jeg holdt i venstre hånd. Dette var så pinlig at jeg turte ikke å si noe om det da det skjedde, og heller ikke etterpå. Nå er det vel en viss fare for at hun får vite det. Edit: Får vite at jeg er smertelig klar over det.

Nu vel. Omsider fikk jeg kvestet ut av meg noen ord. Jentene var akkurat så velartikulerte, intelligente og hyggelige som man bare kunne drømme om. Disse kjendisene kunne bare migle rundt uten at jeg rødmet et kvidder av dem. Jeg satt nemlig allerede med storfangsten innenfor rekkevidde.

Ja, og så fikk jeg endelig vite Ingalills egentlige identitet. Moahahaha!

Den svette innledningen til tross, møtet var riktig kjekt å få oppleve. Det var mitt aller første, og når jeg, nervevraket, overlevde det, vil jeg meg glede overleve flere. Kvelden fikk en knakende god start med tapas forberedt av selveste Bent Stiansen, og etter at lekkerbitene var fortært fortalte de ulike forlagene om høstens viktigste bøker. Særlig Tine Kjær fra Piratforlaget var et fyrverkeri på scenen. Anne Holt gjorde stort inntrykk med sin naturlige autoritet, og hun solgte boken sin på mesterlig måte. Det skal mye til for å få meg til å ha lyst til å lese Anne Holt-bøker, men Anne Holt greide det. EON-tegner Lars Lauvik var et fint innslag med sine brautende morsomheter (som jeg for øvrig ikke greide å se, men jeg lo i det minste av det han sa). Debutanten Bård Nannestad hvis bok jeg er meget nysgjerrig på, kjempet seg igjennom et miniintervju med sin forlegger, uten at det gjorde nysgjerrigheten min noe mindre. Petter Schjerven skal også nevnes, for han sjarmerte stort med sine loppemarkedfunn. Litt av hvert, mye om mye, variert og interessant. Dersom noen av de aktuelle skulle finne på å google seg selv og havne her, vil jeg gjerne takke for opplevelsen.

- Men kjære forlagsfolk. Verden skriker ikke etter flere quiz-bøker. Ikke bruk masse tid på å promotere disse. Vær så snill.

Den store diskusjonen

Det ble diskutert i det vide og det brede både før, under og etter Bokbloggtreffet medio september. Det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skrive noen ord om tema i dette månedsinnlegget.

Hva er en bra bokblogg? Hva vil jeg med min bokblogg? Hvor i sfæren skal bokblogger plasseres?

Jeg har holdt meg på sidelinjen. Strengt tatt har jeg ikke opphold meg på sidelinjen en gang. Jeg har rett og slett holdt meg særdeles passiv. – Det betyr ikke at jeg ikke har grublet for meg selv, i mitt stille sinn. Artikkelen publisert på NRK i går gjorde meg provosert. Jeg ønsker slettes ikke å assosieres med stereotypene kritikerne pålegger oss.

Noen bokblogger imponerer meg stort, andre er mer hyggelige å følge enn særlig interessante. Noen er i overkant reklamerende, andre er nærmest litt usympatiske, noen er selvforherligende, andre er fjåsete. Jeg jubler over mangfoldet, men undrer meg samtidig over at populariteten ikke nødvendigvis er synonymt med innholdet.

Det er likevel ikke der jeg ønsker at fokuset mitt skal være. Jeg vil ikke finne feil og mangler hos andre. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Det eneste jeg kan endre, er meg selv og min egen bokblogg. Det er nettopp det som er så fint med kritikk: dersom man unngår å tre inn i offerrollen, er det en gyllen mulighet til å revidere sin egen bokblogg. Er det slik jeg vil fremstå? Er det noe jeg bør gjøre annerledes? Hvordan ser folk utenfra på bloggen min?

Svaret er: Jeg vet ikke. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg vet hva jeg ikke vil fremstå som, men jeg er usikker på hvordan jeg skal unngå dette.

Jeg er ikke blant de som har flest lesere eller mottar flest leseeksemplarer fra alskens forlag. Noen dumper ned i postkassen min likevel, og jeg kunne selvsagt takket nei til samtlige, for å unngå stempel som kjøpt og betalt av forlagene. Det er jeg dog ikke villig til. Å ha denne muligheten til å lese rykende ferske romaner før alle andre, oppdage en perle i vrimmelen av bøker, kunne trekke frem en debutroman som kanskje ikke vil bli fanget opp av profesjonelle kritikere eller som forlaget ikke ser seg tjent med å reklamere særlig mye for, gir bokbloggingen mening. Leseeksemplarer gir meg også muligheten til å oppdage god barne- og ungdomslitteratur som vanligvis ikke fenger min oppmerksomhet. Flere bokbloggere har stor fokus på denne målgruppen. Jeg forsøker å yte litt innimellom. - Det er svært få av disse bøkene som får oppmerksomhet i landets aviser og andre tidskrifter.

Kjøpt- og betaltbeskyldninger blir diffuse og vanskelig å bekrefte eller avkrefte. Kritikken burde i større grad konsentrere seg om det rent kvalitetsmessige ved innleggene. Vi er ikke profesjonelle, vi er bloggere og våre særtrekk gjør oss spennende. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det grundig. Analyse-terpingen på ungdomsskolen er faktisk gull verdt. Og egne ord, folkens. Egne ord.

De fleste er enige om at det skal være en selvfølge å opplyse hvor man får bøkene fra. Der kan jeg bli flinkere. Ja, også må jeg slette linken til Bokkilden. Tenk, jeg har reklamert for Bokkilden i flere år uten å få et rødt øre betalt for det. – Men det vet jo ikke de måtte ønske å kritisere min blogg.

Roten til alt vondt ble satt ned da forlagene, nesten over natten, oppdaget bokbloggerne. Brått fikk vi bøker tilsendt for en slikk og ingenting, med hyggelige ord og en vennlig oppfordring å gi beskjed om vi skulle finne på å skrive noen ord om boken. Ingen krav, altså, men hvis vi ville kunne vi godt gjøre det. Herligheten, gratis bøker. Gratis, nye bøker. Gratis, nye bøker i hardcover. Enhver bokbloggers våte drøm!

Jo, jeg tror at man, til en viss grad, i begynnelsen vegrer seg for å slakte en bok man har fått tilsendt fra forlag. Man ville jo gjerne få flere.

Jeg tror særdeles få fremdeles er på dette stadiet. Vi har kommet over det nå. Et viktig skritt på veien for å rykke opp roten er å være mer kritisk når man får tilbud om tilsendte bøker, og ikke minst lese mer variert.

– For vi bokbloggere har et stort fortrinn i forhold til de profesjonelle.

Redaktøren bestemmer hvilke bøker den profesjonelle kritikeren skal analysere og anmelde. Bestemmelsen blir gjerne gitt ut i fra forfatterens allerede eksisterende popularitet, et aktuelt tema, eller godt etablert hype fra utlandet.

Bokbloggerne bestemmer selv, og velger ut i fra sin egen interesse. Noen plukker opp helt ukjente romaner, kanskje også helt ukjente forfattere. Andre har lest i medier om bøker som har gjort stor suksess i utlandet og som de er nysgjerrige på. Vi styres av egen lyst og interesse.

Vi styres i aller høyeste grad ikke av økonomiske årsaker. Vis meg den bokblogger som tjener penger på sin blogg.

Det kan ikke være slik at vi skal være forsiktige med å rose en bok, i redsel av å bli beskyldt for billig reklame. Det er nitrist. Jeg tar meg selv i å lete etter feil, henge meg opp i uvesentligheter, bare for å unngå dette stempelet. Det burde være en bokbloggers privilegium, å formidle en entusiasme og en så stor leseglede at det nesten går trill rundt i omtalen.

Jeg er fornøyd med mine omtaler. Jeg er det. Mye kunne helt sikkert vært annerledes, men jeg akter ikke å gi fra meg retten til å omtale bøker med en solid dose personlige betraktninger. Det grunnleggende, informasjon og analyse av språk og tema, er like fullt til stede. Jeg burde bli flinkere til å strekke de store linjer, utdype konteksten, samtidig som jeg ikke ønsker å la meg hemme av disse kravene når jeg skriver om bøker. Jeg tror jeg har funnet mitt uttrykk, og jeg mener jeg kan stå inne for det.

- Men hvorfor blogger jeg om bøker? Er det en trang til å formidle? Er det et behov for å dokumenter overfor meg selv? Er det for å være en del av et miljø som stimulerer meg til videre leselyst? Hva vil jeg egentlig?

Jeg gjemmer meg bak den litt slitne forklaringen om å ønske å spre leseglede. For å være ærlig holder det vel ikke helt mål. Jeg trenger fortsatt å definere mitt mål med bloggingen. Grublingen vedvarer...