30.11.11

Lest i 2011- Nessermania

- Favorittforfatter? Umulig å svare på. Spør meg heller om favorittbok. Forfattere har en lei tendens til å skrive heidurabelig gode bøker bare for å knuse meg sønder og sammen med et makkverk. Forferdelige Den fjerde hånden av ellers usannsynlig gode John Irving er et glitrende eksempel. Håkan Nesser har dog enda ikke skuffet meg, og hans bøker er så herlige at han fortjener et eget innlegg.

OK, så renner tiden fra meg og jeg må samle noen omtaler i ett innlegg.
Ikke for det. Håkan Nesser er en av, om noen stiller spørsmålet og peker på meg med en kniv, mine favorittforfattere. Hans bøker har enda ikke skuffet meg. De har alle (nå fremstår jeg ukorrekt som en som har lest hele hans forfatterskap) gledet meg med sin humor og alvor, som befriende kriminalromaner med vekt på roman og enda mer befriende normale plot og hovedpersoner. Godt språk også, for ikke å glemme. Side på side på side med tilsynelatende nonsens som viser seg å ha all verdens betydning. Hva mer kan en leser ønske seg? Til og med det ønsket oppfyller han, bare se helt på tampen av innlegget.

- Men altså, i år har jeg lest fire bøker av Nesser. Menneske uten hund har jeg allerede skrevet om. Her er de andre tre:





Beretningen om herr Roos

Roos er 59 år og selve kariakturen på nitrist, grå og kjedelig økonom. Ingenting virker å tilføre tilværelsen glede, og ingenting ved tilværelsen gir ham noe glede. Arbeidet er ren rutine, arbeidskollegaene en ren nødvendighet, kona snakker minst mulig med ham, stedøtrene hater ham, og vennene… vel, han har ingen venner, har han vel. Dag ut og dag inn er like, helt til han en dag vinner i Lotto. To millioner rett inn på konto.

To millioner som kan bringe solskinn på Roos landevei, en gudesendt gave som vil endre livet hans fullstendig. Nå ja, bare litt om gangen, kanskje. Roos investerer i alle fall i en liten skogskoie, hvor han tilbringer dagene i fred og ro, mens kona tror han er på jobb. Han innleder en heftig avstandsforelskelse til den lokale butikkdama, men dramatikken starter ikke før narkomane Anna søker tilflukt i Roos sin koie.

Det er da selve Livet starter for Roos. Like etter er de på vill flukt fra politiet. Ingen millioner kan redde ham ut av knipa, men det er strengt tatt heller ikke noe han vil.

Dette er den tredje boken med Gunnar Barbarotti som etterforskningshelt. Den første boken likte jeg knakende godt, den andre boken skriver jeg om litt lenger ned, og den tredje boken ble for meg en nesten like stor hit som den første. Barbarottis rolle i boken er nedtonet, og Nesser sjonglerer mellom humor og alvor på en aldeles fin måte. Bak enhver suksessfylt mann står en kvinne, og Barbarotti er slettes ikke sikker på om denne kvinnen er hans kollega eller hans samboer. Muligens har han funnet ut dette i De ensomme som ble utgitt tidligere i år.

… Men dette handler ikke først om fremst om Barbarotti. Dette handler om en mann som rommer så mye mer enn alle andre trodde. Urkjedelige Ante Valdemar Roos som finner seg en purung villkatt og legger ut på tidenes road trip på vill flukt fra politi, hatske doplangere og forsmådde koner. Kjærlighet? Desperasjon? Ren og skjær kidnapping..? Kanskje litt av alt, men mest av alt handler det om ensomhet.


En helt annen historie

En helt annen historie (d’oh) finner vi i Nessers andre bok om Barbarotti. Han er i sitt sedvanlige ess i all sin normalitet og edruelighet, skjønt forelsket og på frierføtter. Litt for mye fokus på etterforskeren, kanskje, i alle fall før jeg fikk fordøyd inntrykket. Halvveis i boken hadde jeg for lengst tilgitt Nesser.

Fokuset på Barbarotti er ikke uten grunn. Han mottar brev med beskjed om at noen skal drepes. Denne noen blir dessverre funnet drept like etter. Minst like dessverre: Flere brev kommer, og flere mennesker drepes. Parallelt med etterforskningen leser vi reisebrev fra en sommer i Frankrike for sju år siden. Det blir tydeligere og tydeligere at skribenten er morderen, vi vet bare ikke hvem og hvorfor. Barbarotti vet enda mindre.

To par og to single menn ferierte sammen en sommer tidlig på 2000-tallet. Vennskap, rivalisering og flørting er viktige ingredienser, men slangen i paradis lurer seg inn også her. En ung pike dør og vennene bestemmer seg for å legge fullstendig lokk på saken. Bare fem mennesker vet hva som skjedde med jenta. En etter en blir også disse drept. Hvem står igjen som morderen?

Katt og mus-lek i beste stil, men i overkant mye fokus på Barbarotti gjør dette til en litt svakere Nesser-bok i mine øyne. Spennende er det likevel, og det spesielle med denne spenningen er at kriminaldelen er fordekt som en roman. Det er ingen hesblesende thriller, men puslespillbrikkene legges litt etter litt.

- Og når man endelig har kommet til mål, 500 sider etter første side, får man en overveldende trang til å lese boken på nytt. Utrolig!


Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Nesser er så mye mer enn forfatteren av Barbarotti. Nesser er også mesteren bak den ytterst deilige, morsomme, fæle, triste, skumle, gode Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen.

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige. Boken ble såpass populær at en eller annen valgte å filmatisere den, uten at jeg (enda) har vært så heldig å se den.

I alle fall. Vi befinner oss på de de svenske skoger en gang på sekstitallet. Erik er 14 år og blir sammen med sin eldre bror og en barndomsvenn sendt til familiens lille stuga mens far er hjemme i byen og steller deres kreftsyke mor. Bygdas store skrekk Kanon-Berra er forlovet med skjønnheten Ewa, som både Erik og hans storebror faller pladask for. De gamle er eldst, og Erik må forsmådd skjule broren og Ewas hemmelige forhold. En dag blir Kanon-Berra funnet drept, og sommeren – om ikke hele livet – blir brått enda vanskeligere.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Hva mer en leser kan ønske seg, spør du? Ønsket som går i oppfyllelse? Her er han.

25.11.11

Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.


Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Bryllupet: En far forsøker å bøte på skadene overfor sin voksne sønn, men i et panikkanfall ødelegger han alt. - Eller var viljen ikke sterk nok når det kom til stykket?
Det må være en grunn: En jente utagerer. Det gjør så inderlig vondt inne i henne, og for å skade seg mest mulig provoserer hun frem en aggressiv handling fra en annen person.
Man kysser ikke kameraten sin: Sønnen tar seg av sin mor, motsatt av slik det burde være. Hun ødelegger ham, og også hans tilnærming til andre.
Om forlatelse: To barn rotter seg sammen mot et annet barn. Det er utvilsomt galt det de gjør, de vet det, men å be om forlatelse utsetter problemet.
Snakke med fremmede: På biblioteket gjemmer en dypt deprimert mor seg bak bokhyllene. Hennes vesle jente søker kontakt med en tilfeldig fremmed for respons og nærhet.
Have I told you lately that I love you: Han elsker henne, men har det ikke nok mot til å rydde opp i sitt eget rot. Han lar det være med tanken. – For tanken er jo god.
Ikke rart det kommer kråker: Hun er gravid med sitt andre barn og føler seg utrygg på den gravide barnehagetanten. Mannen er ikke helt til stede. - Kan det være en sammenheng?
Gransker: En mann søker svar og trøst i sin tilværelse mens hans kone er i Syden. Han famler i mørket etter svaret på hvor alt gikk galt, og ender opp med å snike seg etter en dame. En blind, gravid dame.
Ikke gå fra meg: Far er ute og flyr, mens moren og datteren holder sammen. En dag blir jenta sittende utenfor en annen manns hjem mens moren er innenfor. Helt alene.
Det er din tur: En mann sørger over tapet av sin kone og forsøker å drukne sin sorg. En sorg som ikke bare er over sin kone, men også alt som ikke ble noe av. Livet som ikke ble.
Stup: Mor og sønn reiser på hyttetur. Begge innser under oppholdet at en epoke er over. Moren ønsker at sønnen skal få luft under vingene, sønnen ønsker å løsrive seg. - Eller vil de egentlig det?

Felles for alle disse novellene er ensomme sjeler på søken etter nærhet og trygghet. Alle er de på jakt etter noe eller noen som kan gi livet mening. Novellene inneholder en god del lange setninger. Komma etter komma som etterfølger komma. Skrivestilen er intens og leseren rives unektelig med. Likevel, det er når man tar seg tid til å stanse etter hver novelle, at novellesamlingen glimter med sin storhet.

Mye er blitt skrevet om novellesamlingen både på bokelskere.no og i Bokblogglandia(Solgunn) (Lena) (Line) (Stine) . Bloggerne har vært begeistret mens forumistene har vært litt lunkne. Noen, faktisk en del, har ytret kritikk for avslutningene. De kaller de et antiklimaks. - Jeg kaller det prikken over i’en.

Avslutningene er for meg kronen på verket. Avslutningene er på stedet hvil. Leseren ønsker å vite mer, men forfatteren svarer oss med ingenting. Det skjer ikke mer, det er rett og slett på stedet hvil. Novellefigurene finner ikke lyset i tunellen, de finner ingen løsning på sine problemer. De bare fortsetter og stemningen beholder med dette all sin håpløshet.

Her finner vi uendelig mye smerte, og hver smerte er individuell. Aggresjon. Depresjon. Fornektelse. Fortrenging. Fortvilelse. Det begynte med Bryllupet, som gjorde et sterkt inntrykk i all sin sårhet og frustrasjon. Det må være en grunn og Om forlatelse provoserer med sin hudløshet. Det er din tur uttrykker en intens sorg over et liv som ikke har blitt levd optimalt. Denne sorgen illustreres av barnet som bare var planlagt, snakket om, ønsket. De ønsket så mye av livet at de ikke ønsket seg noe nok.

Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet.

Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen gjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå. - Jeg har hørt mye godt om Ikke rart det kommer kråker, og ikke rart er det…

22.11.11

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Mabel og Jack kommer fra ulike kår, men fant i sin ungdom lykken hos hverandre. I godt voksen alder flytter de til Alaska for å starte et nytt liv. På den lille nybyggergården forsøker de å finne tilbake til hverandre, forsøker å innfinne seg med et liv uten barn rundt skjørtekantene, og samtidig få endene til å møtes økonomisk. Etter år med sorg over det lille dødfødte barnet, og savn etter barn, leter de etter felles referanser, tryggheten og kjærligheten for hverandre og grobunn for fortsatt felles fremtid. Jack steller med dyrene, er ute i skogen og på åkeren. Mabel lager paier, holder huset pent og ryddig og søker selskap i bøkenes verden. En vinterdag finner de tilbake til hverandre en skakket stund fylt med ukomplisert lykke. Sammen lager de en snøjente med pent utskjært ansikt og blå votter. Neste morgen er snøjenta borte. Smeltet bort eller rasert av ville dyr. Like etter begynner uforklarlige ting å skje. Ei lita jente med blå votter viser seg i skogkanten. En sky, vill jente med en rødrev som følgesvenn. Hvem er hun? Er hun virkelig, eller bare en drøm?

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

Eventyret om snøjenta finner vi igjen i det gamle russiske folkeeventyret om Snegurochka. Forfatteren beskriver også Mabel der hun sitter og blar i en bok og ser på tegninger av nettopp denne fabelfiguren. En versjon av eventyret er oversatt til engelsk og kan leses på denne siden.

Noen mister interessen for boken nettopp på grunn av dette uforklarlige, det eventyrlige vel hele historien. Den er likevel så mye mer enn bare overtro og himmelsk trøst.

På gården finner vi det aldrende ekteparet Mabel og Jack som strever med sitt, helst i utakt og med stillhet. Det var mye som ikke ble som det skulle, mye som ikke blir sagt som skulle vært sagt. Hjerte og sinn er fylt av en smerte og en uforenelighet som gjør livet tungt og umedgjørlig. Hvor er lykken? Hva er lykke? Kan de atter finne lykken sammen?
Hun krabbet mellom trærne, skrapte opp knær og håndflater. Da hun ikke fant noe, reiste hun seg, det stakk i brystene, og plutselig rant melken og gjorde forstykket på nattkjolen gjennomvått, dryppet nedover magen hennes, rant unyttig ned på marken. Denne sorgen overlever jeg ikke, hadde hun tenkt.
Jeg er overrasket, imponert og nesten skremt av forfatteren evner til å formidle den nakne sorgen over å ha mistet et barn. Dette er tanker som jeg kjenner igjen, enda det er tungt å vedgå det. Det er noe så inderlig sårt ved disse tankene, så inderlig sårt at man ikke klarer å innrømme de overfor andre, knapt nok overfor seg selv.
Det hadde hun ikke kunnet tidligere, da det lille livet lå og sparket i magen hennes. Innerst inne i et avstengt sted i hjertet visste hun at det var hennes feil. Mens hun gikk gravid hadde hun undret – er det meningen at jeg skal bli mor? Har jeg så mye kjærlighet å gi? Og så hadde barnet dødd inne i henne. Hvis hun bare ikke hadde tvilt, kunne hun satt et levende, skrikende barn til verden og lagt det til brystet.


Derfor ville hun ikke la kjærligheten svekkes, ikke så mye som et øyeblikk. Hun skulle være på vakt og ønske og ønske. Vær så snill, barn. Vær så snill, barn. Vær så snill å ikke forlate oss.
Likevel er det som så mye annet: det blir mindre farlig ved å sette ord på det. Overrumplende ærlig er det også å lese om Mabel og Jacks sorg. Alle sørger ulikt og ingen sørger i takt. Heller ikke Mabel og Jack. Det er stille bebreidelser, og åpne konflikter i form av bagateller som gjøres større enn de egentlig er. Sorgen må ut, selv etter mange år, men det er en kunst å ikke gjemme den bak et slør, en forkledning.

Å skulle leve et fullverdig liv som ektepar uten barn som binder dem sammen og gir en håndfast fremtid er en utfordring. Hvilken mening gir et samliv når begge har sett for seg en felles barneflokk? Dette illustreres ganske så godt der Jack skader ryggen sin og Mabel tvinges til å vurdere å gå fra ham. Et sted i livet gikk Mabel og Jack seg vill. De har beveget seg stadig lenger bort fra hverandre, og nå begynner prosessen med å finne tilbake til hverandre. Det skal et lite mirakel til for å bøte på noe slikt.

Alt dette bindes sammen av et godt og flytende språk. Noen svakheter språkmessig er det unektelig, men forfatter kan neppe belastes for disse. Enkelte ord som flaut og erting kunne med fordel vært endret til ubekvemt og terging. Kanskje bare en smakssak, men disse ordene oppfattet jeg som markant annerledes enn resten av ordlyden. Det blir med småpirk, det er liksom ikke så viktig. Det viktige er den altomslukende stemningen.

Jeg ble ikke så uhemmet beveget av boken som jeg på forhånd trodde. Ikke åpenlyst beveget, i alle fall. Likevel kjenner jeg det inni meg. Boken er varm, øm, stille og var. God. Hjertegod.

Ja, nettopp hjertegod. Tvers igjennom hjertegod.
Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.

Bakgrunn:
For en tid tilbake arrangerte en bokblogger konkurranse hvor den heldige vinner fikk en utgave av Eowyn Iveys Snøbarnet. Jeg leste om boken og ble umiddelbart beveget. Hvorfor ønsker du deg denne boken, spurte Leserommet. Jeg svarte og svarte. Svarte for mye, kanskje. Det nådde et punkt der stadig flere ga sine ”lodd” til meg, og deres omtanke nådde helt til forfatteren selv. Forlaget tok etter hvert kontakt med meg hvor de fortalte at de gjerne ville gi meg Snøbarnet. - Tusen takk!

Til slutt, et lite hjertesukk:
Jeg skulle ønske forlaget kunne endret omtalen på baksiden av boken. ”Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn.” Det er feil. De har fått barn. At barnet døde betyr ikke at de ikke er foreldre eller at de aldri har hatt et barn. At de ikke har barn. Det har de.

La foreldre som har mistet barn i alle fall få anerkjennelsen av å være foreldre. La barnet få anerkjennelsen av å ha levd et liv, om så bare i mors mage. Det gir det meningsløse litt mer mening.


Edit: Fikk etter dette innlegget en veldig hyggelig tilbakemelding fra forlaget. Snøbarnet vil bli trykket opp i et nytt opplag, og nevnte setning på baksiden er redigert bort. Supert :)

2.11.11

Lest i 2011 - Oktober

Plutselig var det på tide med et nytt månedsinnlegg, to dager uti november. Følgende var status på oktobers siste dag:

Usynlig, av Paul Auster - Gjenferd, av Jo Nesbø - En helt annen historie, av Håkan Nesser - Minus meg, av Ingelin Røssland - Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Jeg ble litt overrasket over at jeg har lest såpass denne måneden. Dagene har flydd av gårde, jeg har vært ute på tur og forsøkt ikke å være sur, stressnivået har vært høyere enn skuldrene mine og jeg har knapt nok hatt tid til å puste. Seriøst. Eller serr, som jeg fikk med meg at Big Brother-deltakerne pleier å si, da jeg ved en grusom tilfeldighet zappet innom en episode. I alle fall. Det har vært travelt.

Når jeg ser denne listen blir jeg likevel ganske så stolt over at jeg har latt meg ha tid til å lese innimellom slagene, både som rekreasjon, hygge og nødvendighet. Det har ikke vært tid til å skrive om de fine leseopplevelsene, men hatt det fint med lesingen – det har jeg definitivt hatt.

Usynlig ga meg stjerner i øynene. For en bok, for en forfatter! Jeg elsker Paul Auster. Edit: Jeg nielsker Paul Auster. Jeg kunne grått av tanken på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter siste side, for omtalen jeg etter hvert vil komme til å skrive kan ikke yte boken rettferdighet. Gjenferd hadde jeg gru-gledet meg lenge til å lese. Gruet meg i redsel for å bli skuffet. Gledet meg fordi jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. En helt annen historie skuffet meg først, for deretter å glede meg stort. Om jeg ikke elsker Håkan Nesser, så digger jeg ham i alle fall stort. Minus meg ble for meg en nydelig leseopplevelse, selv om ikke alle nødvendigvis har lik oppfatning som meg. Avslutningen, Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, var knakende god den også. Digge-Håkan overbeviste nok en gang.

Så heldig jeg har vært med bøkene denne måneden!

Ja, også har jeg jo tradisjonen tro også fått shoppet en smule. Et helt brød, vil kanskje noen si, for mange smuler gjør av og til et stort brød. Jeg orker ikke lenger skrive om sprengte bokhyller. That goes without saying, altså. I september tok jeg fullstendig av, mens jeg var en smule mer nøysom i oktober:

Mansfield Park, av Jane Austen
Mesteren og Margarita, av Michail Bulgakov
Elskeren, av Marguerite Duras
De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen
Enke for et år, av John Irving
Engelen på det sjuende trinn, av Frank McCourt
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Det ble kanskje en del likevel. Kjøpt for en slikk og ingenting på bruktboksalg. Jeg tror kun to av bøkene var bladd i av opprinnelig eier. I den ene lå et forseggjort bokmerke med tørkede høstblader og «Kjære tante. Jeg er glad i deg!». Slikt blir jeg kraftig rørt av, og i tillegg enda mer overbevist om at jeg virkelig ikke kan kvitte meg med en eneste bok jeg har anskaffet meg. Mon tro om jeg detter innom et bruktboksalg også i november? Min bedre, men mindre leseglade, halvdel får åndenød bare jeg tenker på det.

Helt på tampen tillater jeg meg å juble over at tiåringen min har gjenopptatt lesegleden sin. Det måtte selvsagt en konkurranse til: Les femti bøker i løpet av et år og få rabatt hos Peppes Pizza. For de som lurer: jeg er for gammel til å delta. For de som lurer mer: jeg kjøper min egen pizza for mine egne penger, og har alle intensjoner om å lese minst like mange bøker i november som i oktober.

Dette kunne vært en fin avrunding av blogginnlegget, men jeg velger å strekke strikken litt til. Oktober var nemlig måneden da klubben i mitt hjerte vant sitt aller første gull. 100 år, Solskjær og gull. Stort større blir det ikke!