21.9.11

rip rem

Dette innlegget har ikke stort å gjøre med bokverden, men jeg har skrevet om rem tidligere i bloggen i forbindelse med en bok, og ikke ti tusen ville hester skal få meg fra å skrive om rem igjen.




I skrivende stund er jeg fantastisk trist . rem, verdens besteste band, gir seg altså. Jeg er slettes ikke klar for det, selv om guttegubbene er det. Selv hvor fortjent det enn er. Nei, nei og atter nei. Neineineineineineinei! NEI!

I et innlegg i fjor, da jeg skrev om boken Inside out, skrev jeg litt om min rem-historikk. Jeg lar det tale for seg selv og krydrer det hele med sangstrofer bare for å trøkke meg enda lenger ned i depresjonen.


Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.



This is my mistake
Let me make it good
I raised the wall, and I will
be the one to knock it down
World leader pretend, Green

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.


Did you ever call?
I waited for your call
These rivers of suggestions
are driving me away
The ocean sang, the conversations' dimmed
Go build yourself another dream
this choise isnt mine
So central rain, Reckoning

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.



Will you be remembered?
Will she be remembered?
Alone in a crowd, a
bartered
lantern borrowed
If I'm to be your camera
then who will be
your face?
Camera, Reckoning

3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.


The stars are the greatest thing
Ive ever seen
And they're there for you
for you alone
You are the everything
You are the everything, Green



Nå blir det ingen flere rem-konserter. It's the end of the world as I know it, and I feel sad.





Whenever we hold each other
we hold each other
There's a feeling that's gone
Something has gone wrong
And I dont know how much longer I can take it
House made of heart will break it
Take my head in your head and shake it
In this near wild heaven
Not near enough
Near wild heaven, Out of time

16.9.11

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.



Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet


En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.


«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)


De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.


I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»
Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.


Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.


«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:
- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.
Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.
- Hva er du redd for pappa?
- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!
Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)


Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.

15.9.11

Menneske uten hund, av Håkan Nesser

Jeg er en hund (…) etter krim, og Nesser-krim er lik kvalitet. Boken ble innkjøpt på posesalg til femti kroner, noe som ga en sprekkfull pose og en stykkpris på rundt omkring kr 3,50. Money well spent indeed.

Menneske uten hund, av Håkan Nesser
Menneskene
Familien Hermansson samles før jul for å feire 105-årsdag. Det er far Karl-Erik (65 år) og datteren Ebba (40 år) som skal gjøres stas på. Gjestene er

Rosemarie: Gift med Karl-Erik og mor til Ebba. 60 +. Drikkfeldig, ensom og kald.
Robert: Sønn av Karl-Erik. 30 +. Berømt og beryktet for en særdeles pinlig reality-opptreden.
Kristina: Datter av Karl-Erik. 30 +. Yngst og definitivt stilt i skyggen av sin storesøster.
Henrik: Sønn av Ebba. 20 år. Vellykket og intelligent. Mammas øyensten og morfars favoritt. Student.
Kristoffer: Sønn av Ebba. 15 år. Kvisete, usikker og føler seg underlegen i forhold til broren.
Kelvin: Kristinas lille sønn. 1,5 år. Autistiske trekk. Gjør lite av seg grunnet lav alder.
Jakob: Kristinas mann. Rik og vellykket forretningsmann som stadig er på farten.
Leif: Ebbas mann. Samvirkelagsbestyrer og ikke helt godkjent som familiemedlem.

Bursdagskalaset består altså av en liten forsamling mennesker, da Roberts eskapader i TV-ruten ikke fristet bursdagsbarna til videre storslått selskapeligheter. Robert er hovedpersonen alle tenker på men som alle ønsker å fryse ut. Hans famøse five mins of fame skal ties i hjel for alt det er verdt. Alle er der, alle er samlet, selv om ingen ønsker å være der. Verken i selskapet eller for hverandre.

- En meget klam stemning i det hermanssonske hjem, altså. Sammenkomsten er en ren studie i manglende samhold, dårlig kommunikasjon, ødelagte familiebånd og menneskers grufullhet. Hermanssons er i aller høyeste grad en dysfunksjonell familie.

Den grunnleggende konflikten befinner seg mellom Karl-Erik, Ebba og Henrik mot resten av familien. Det skal vise seg å være flere skjeletter i skapene:

Plottet
Midt i 105-årsfeiringen forsvinner Robert. En dag eller to går før han blir meldt savnet. Har han funnet en kvinne å tilbringe dag og natt med, eller har hans ubekvemme berømmelse tvunget ham til å hoppe av og forsvinne i mengden i mer tropiske strøk? Forsvinningen blir ikke sett som alvorlig og mulig kriminell før vidunderbarnet Henrik også blir sporløst borte et døgn senere.

Hunden
Det er jo ingen hund i historien. Det er derimot en etterforsker med i historien! Hans navn er Gunnar Barbarotti og Menneske uten hund er Nessers første bok med Barbarotti i føringen. Han er en nærmest normal etterforsker, om slikt finnes i litteraturens krimverden. Han er riktignok skilt, dog uten dramatikk, og er verken drikkfeldig eller casanova. Han er, så utrolig som det enn kan høres ut, rent ut sympatisk.

Fullstendig normal er han selvsagt ikke. Et lite avvik fra normalen må til for å få innpass i en kriminalroman. Barbarotti fører regnskap med Gud. Gjennombrudd i etterforskningen gir Gud plusspoeng, dersom hans bønner går i oppfyllelse likeså. Går noe i mot Barbarotti blir det derimot minuspoeng og bevis for at Gud slettes ikke finnes. Eksistenspoengene tilførte boken en god porsjon humor, og var relativt fornøyelig.

Oppdraget vel utført
Menneske uten hund er på mange måter en annerledes krimroman. Historien er på mange måter viktigere enn selve kriminalgåten. Denne blir nærmest som en bagatell å regne. Her finnes en del logiske brister, spørsmål som ’Hvorfor ble ikke Kristina avhørt tidligere? ’ og ’Hvorfor rettet man ikke mistanken mot Robert, eventuelt mot Henrik?’ men dette føles til syvende og sist nokså uvesentlig. Igjen: kriminalgåten er ikke det viktigste.

Det viktigste i boken er selve historien om en familie som ikke fungerer. Kjernefamilien fungerer ikke for noen av partene, og heller ikke storfamilien fungerer. – Ikke før, og ikke etter.

Familiemedlemmene er der ikke for hverandre. De trekker seg inn i hvert sitt skall. Nesser beskriver sine romanfigurer godt. Vi får et solid innblikk i deres karakter, personlighet og deres relasjoner til hverandre. Jeg opplever også sorgen, savnet og den vanskelige uvissheten som troverdig og velskrevet. Med Barbarottis religiøse regnskap som rosinen i pølsa, gjør den gode krimromanen komplett. – Eller skal vi heller si roman med krim?


Ekstra plusspoeng: Karl-Erik og Rosemarie bosetter seg underveis i historien i mitt spanske sommerparadis. Akkurat hvor dette er får være en dårlig skjult hemmelighet.

8.9.11

Diggevigg

Det er to dager siden forrige innlegg, og bare en uke siden innlegget før der igjen. I stedet for å skrive om bøker jeg faktisk har lest, velger jeg å skrive om bøker jeg ikke har lest. Edit: bok jeg ikke har lest.

Labben har muligens en anelse om hvilken bok jeg snakker om. Labben hvis menneske jeg beundrer for å ha lest boken jeg ikke har lest. En vakker dag skal jeg lese den, skrev jeg til henne i juli. Det har gudskjelov stort sett regnet både nedover og sidelengs. Joda, solen skinner den dag i dag, men helt skyfritt er det definitivt ikke. Ikke at jeg ser ut fra her jeg sitter, men en vakker dag kan det garantert ikke være, for jeg har slettes ikke lyst til å lese boken jeg enda ikke har lest.

For å motivere meg selv minnes jeg de gode gamle dager da jeg brukte Viggo som hjelp for å motivere meg (igjen) til å lese Ringenes Herre. Jeg bildegooglet derfor Silmarillion i håp om at Aragorn på en eller annen måte kan linkes til den store stygge boken.

Jeg ga ikke opp før google ga opp. Dette skjedde på side 44 da google virkelig begynte å bli desperate:



Her måtte større skyts til pers. Jeg plusset derfor på Aragorn på søkefeltet. Jeg fikk treff, for all del, men motivasjonen ble likevel ikke skrudd opp til maksnivå.

Jeg kapitulerte fullstendig. Hvorfor skrive så mye bare for å kunne legitimere litt Viggo-bilder på bokbloggen?

Dessuten spilte han i filmatiseringen av The Road, hvis bok jeg elsket og hvis film jeg nesten elsket. Viggo er bokrelatert så det holder i lange baner.

Nå snakker jeg meg helt bort igjen. Poenget er… Jeg har ikke glemt Silmarillion. Det skal jeg ha, om ikke noe annet. Jeg har til og med lært meg hvordan tittelen staves. Det er bare det at. At. Nå holder jeg på med en bokbloggturnebok, sant, og så har jeg lånt Gjenferd, sant, og to bøker til, sant, og så har jeg kjøpt to bøker på biblioteksalg, sant, og venter på to – nei, fire – bøker i posten som jeg har bestilt. Sant. Og. Angst.

Angst.

Angst.

Jeg skal jobbe som frivillig under Oslo Bokfestival. Bokpakke til bidragsyterne. Boksalg. Boksigneringer. Forfattere. Fremmede. Folk. Fremmede folk.

Angst.

Strengt tatt var det bare dette jeg skulle skrive om. Jeg grugleder meg og føler meg allerede som Viggo. Viggo venneløs, altså. - Noen andre som skal dit?

6.9.11

Lærer'n, av Frank McCourt

At jeg elsker posesalg på loppemarkeder er en dårlig skjult hemmelighet. Stort mer åpenbart kan det vel neppe bli. Posesalg på bøker, altså. Bare tanken får fingrene til å gå løpsk, øynene til å poppe ut og hjertet til å hamre hurtigere enn en duracellkanin på speed. Vellykket vits? Kanskje ikke. Poenget er uansett som følger: Jeg kjøpte Lærer’n på posesalg. Forfatteren er et velkjent navn, men selv hadde jeg ikke lest noe av han. Boken var mer som posefyll å regne, et desperat forsøk på å stappe posen inntil det revnbare. En dag stod jeg himmelfallen ved bokhyllene og gispet: ”Hva skal jeg lese? Det er så mange bøker jeg ønsker å lese! Hvilken skal jeg velge? Akk! Denne? Nei. Denne? Nei. Hjelp!” Guttungen hjalp meg. Prøvde å hjelpe meg. ”Nei, den har jeg lest. Nei, den har jeg også lest. Den også. Nei.” Etter flerfoldige forsøk pekte han på en slitte semi-lille lefsa med den noe lite fristende tittelen Lærer’n. – Og da måtte jeg jo lese Lærer’n.



Lærer’n, av Frank McCourt
Fra bokens bakside: Forfatteren forteller om sine 30 år som lærer i New York City, om prøvelsene, triumfene og opplevelsene i møte med mer enn ti tusen elever opp gjennom årene. McCourt strever med å finne seg til rette på de rastløse, bråkete og uforutsigelige New York skolene. Han lærer å bli lærer, og hans undervisningsmetoder utvikler seg til å bli alt annet enn konvensjonelle. På Stuyvesant High School blir han en legende lenge før han blir et kjent navn. Det er hans forhold til elevene og hans forsøk på å få ungdommer til å lære og til å finne seg en plass i livet som til slutt gjør ham til forfatter.

Boken er delvis roman, delvis selvbiografi. Delvis fakta, delvis fiksjon. Frank McCourt skildrer sitt liv som lærer, samtidig som vi sporadisk får et lite innblikk i hans bakgrunn og liv utenom lærervirket. Fokuset i boken ligger hele tiden i klasserommet.

Det var aldri hans store drøm å bli lærer. Når han først utdannet seg som lærer var det mest ved tilfeldigheter, og ambisjoner om å rykke oppover i hierarkiet er ikke-eksisterende. Han er ingen umiddelbar suksess som lærer. Han går lei, mangler inspirasjon, mister lysten. Skifter skole. Oppfører seg og oppfattes som et utskudd på lærerrommet. Elevene har sansen for han. Ikke fordi han hamrer inn pensum i hodene deres, men fordi elevene makter å snakke ham rundt. Hver eneste gang, mens timens minutter spiser seg inn mot friminutt. Plutselig sitter han og forteller om sin barndom i Irland. Om sine tidligere arbeidserfaringer. Om alt. - Alt annet enn det han burde ha undervist i. Eller?

Noen dager har jeg mest lyst til å gå min vei, smelle døra igjen etter meg, si til rektor at han kan få denne jobben billig av meg, strene ned bakken til ferja, kjøre til Manhattan, reke gatelangs, ta meg en øl og en hamburger på White Horse, sitte på Washington Square, titte på de lekre studinene fra New York University som kom forbi, glemme McKee Vocational and Technical High School for godt. Staheten deres. En enkel setning: Subjekt, predikat og, kanskje, hvis vi kommer så langt en dag, objekt, direkte og indirekte. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med dem. Prøve med gamle trusler. Følg med i timen, ellers stryker dere. Hvis dere stryker, får dere ikke eksamenspapirer, og får dere ikke eksamenspapirer og bla-bla-bla. Alle vennene deres vil være der ute i den store verden og henge opp avgangsvitnebyrdene på veggen på kontoret, vellykkede, respektert av alle og enhver. Kan dere ikke bare se på denne setningen og for en gangs skyld i deres ynkelige tenåringstilværelse gjøre et forsøk på å lære. (s. 89)

Lærer’n filosoferer mye rundt undervisningen, undervisningsmetodene og pensum. Han jobber seg frem til en erkjennelse og forståelse av at lærerens viktigste oppgave ikke er å fortelle hva, hvordan og hvor, men å få elevene til å tenke selv, søke innsikt og kunnskap.

Litt etter litt lærer han selv å bli lærer. Han gjør sine svakheter til noe positivt, bruker svakhetene som en ressurs. Det er inspirerende som leser å følge ham på veien mot til nye innfallsvinkler, nye måter å undervise på. Ikke alt er vellykket, langt i fra, men små seire i skolehverdagen gir han styrke til å fortsette. Han vet at han gjør noe riktig, at han har noe der å gjøre, selv om han føler seg fremmed i skolesystemet.

David, jeg vil at du og klassen skal notere dere klokkeslettet og datoen og det faktum at dere leste opp den første oppskriften i deres liv for klassekameratene, her i rom 205 på Stuyvesant High School. Gud aleine veit hvor dette vil føre dere. Jeg vil at dere skal huske at dette antagelig er første gang i historien at en klasse i kreativ skriving eller engelsk satte seg ned med en kokebok og leste oppskrifter. David, legg merke til at jubelen ikke akkurat står i taket. Du leser oppskriften som om du leste en side fra New Yorks telefonkatalog. Men fortvil ikke. DU var inne på nytt og ukjent område, og når vi ber deg lese opp på nytt, vil du sikkert gjøre det med fynd og klem. Noen andre? (s. 226)

Boken har fått mye kritikk for å være selvforherligende og selvskrytende. Spesielt bemerket jeg meg Dagbladets anmeldelse som var særdeles kvass i sin omtale. Jeg deler overhodet ikke hans oppfattelse. Tvert i mot oppfattet jeg forfatteren som overraskende lite selvgod. Han uttrykker både upassende oppførsel, svakheter og udugelighet. I mine øyne fremstår han som ydmyk når han når han så smått forteller om eksisterende og gamle elever tilbakemeldinger om hans lærerrolle. Eller ydmyk? Jeg forsøker å finne et bedre ord for det: han er ikke takknemmelig for tilbakemeldingene. Han føler heller at det ikke er ham de snakker om. Aha-opplevelsene i klasseværelset gjelder både for elevene og for lærerne, elevene lærer og læreren lærer selv å være lærer. – Det er ingen magi, det er en prosess.

Prosessen er delvis sår. Frank er selv smertelig klar over sine svakheter. Sårest er likevel episodene der han forteller om de som gjorde størst inntrykk på ham som lærer. Noen episoder kommer av seg selv. Andre episoder er det han selv som provoserer frem.

Lærer’n konsentrerer seg nesten utelukkende om lærergjerningen og prosessen han går igjennom. Dette krydres av alle enkeltelevene han møter på sin vei. Noen frekke, noen uinteresserte, noen flinke, noen populære, noen man intuitivt vet vil få et liv på skråplanet, noen man ser vil få en lys fremtid. Alle har en historie, en bakgrunn, en skjebne. Lærer’n gir oss et innblikk i de mange elevenes liv, men leseren får aldri vite mer enn hva læreren får vite. Det trenger ikke være mye informasjon, men likevel nok til å være høyst personlig og rystende.


Jeg turet fram til Daniel gjorde meg helt flat.

Daniel hva hadde du til middag i går?
Kalvemedaljonger i en slags hvitvinssaus.
Hva spiste du til kalvemedaljongene i hvitvin?
Asparges og en liten salat med vinaigrette.
Noen appetittvekker?
Nei. Bare middagen. Mor mener at de spolerer appetitten.
Var det din mor som stekte kalvemedaljongene?
Nei, hushjelpen.
Jaså, hushjelpen. Og hva gjorde mora di, da?
Hun var sammen med far.
Så hushjelpen lagde middagen, og da var det vel også hun som serverte den?
Det stemmer.
Og du spiste middagen aleine?
Ja.
Ved et stort, polert mahognibord, antar jeg?
Det stemmer.
Med krystall lysekrone?
Ja.
Du sier ikke det.
Jo.
Hadde du musikk i bakgrunnen?
Ja.
Mozart, antar jeg?
Nei. Telemann.
Og så?
Jeg lyttet til Telemann i tjue minutter. Han er en av fars yndlinger. Da stykket var
slutt, ringte jeg til far.
Og hvor var han, om jeg tør spørre?
Han er på Sloan-Kettering Hospital med lungekreft, og mor er hos han hele tida, for de regner med at han skal dø.
Unnskyld meg, Daniel. Du skulle sagt det i stedet for å la meg kjøre deg igjennom dette middagsforhøret.
Det gjør ingenting. Han dør uansett.


Det var stille i klassen. Hva kunne jeg si til Daniel nå? Jeg hadde vært frampå igjen med den smarte og festlige leken min – læreren som forhørsleder – og Daniel hadde vært tålmodig. Detaljer fra hans elegante, ensomme middag fylte klasseværelset. Faren hans var her. Vi ventet ved et sengeleie sammen med Daniels mor. Vi ville for alltid huske kalvemedaljongene, hushjelpen, lysekronen, og Daniel alene ved det polerte mahognibordet mens faren lå for døden. (s. 248-249)
Noen tårer innimellom altså, men aller mest er det latter. Boken har masse humor og enda mer selvironi. Den er gjennomført morsom, interessant og lærerik. – Men jeg brukte en del sider på å forstå hvordan jeg best kunne lese boken. All teksten står sammen. Her fins ingen anførselstegn eller tydelige skiller mellom monolog og dialog. Ingen tydelige skiller mellom tale og tanke. Det blir mye på en gang, det flyter av gårde og det er intenst. Jeg ble til tider nesten anpusten, men mest av alt engasjert.

Jeg likte boken. Jeg likte hvordan boken var bygget opp. Mest av alt likte jeg budskapet om prosessen man går, både elev og lærer. – Som menneske, om du vil. Jeg lar Aftenposten sin anmelder avslutte denne omtalen med sine ord:

”(…) Og nå i "Lærer'n", i det som kunne bli karakterisert som en krysning mellom slapstick, hvor latteren tidvis setter seg fast i halsen på leseren, memoarer og roman, skildrer McCourt en reise fra bunn til topp i New Yorks skolesystem, hvor han både prøver å skape en helhet av sitt tidligere liv og i like høy grad fremstår som en elev til sine elever.”

1.9.11

Lest i 2011- Juni Juli August

Nå er det på tide, nå. Nå er det sannelig min hatt på tide. Nå er nå, for å si det slik. Etter månedsoppsummeringer både i januar, februar, mars, april og mai må jeg ta en cyberwalk of shame og oppdatere sommermånedene i ett innlegg. Tiden har gått litt for fort for meg, noe som strengt tatt er en god greie og således ingenting å ha dårlig samvittighet for. Jeg er uansett ikke i stand til å ha noen som helst dårlig samvittighet for å ikke blogge nok, bare så det er sagt. Jeg bare presiserer det, slik at vi kan gå videre samtidig som dere ikke tror jeg har dårlig samvittighet. Jada. Neida.

Hva i juni

Simon og eiketrærne - Ville Svaner - Orkideens hemmelighet

To av tre bøker er omtalt. Ingen av bøkene er av norske forfattere, noe som må være ny personlig rekord. Akkurat hvorfor dette er så sensasjonelt bevises i oppsummeringen av de to andre månedene. Simon og eiketrærne var en vidunderlig oppvekstroman, noe Ville Svaner for så vidt også kan betegnes som. Oppvekstroman, altså, ikke vidunderlig. Jeg slet såpass med den at jeg brukte år og dag, i det minste uker, på denne mursteinen om tre generasjoner kvinner i Kina. Her var det forherligelse av seg selv og sine, evinnelige gjentakelser av ord og uttrykk, og diverse andre irriterende ting å henge seg opp i. Tidvis var den veldig god, og litt historie om Kina er ei å forakte, så jeg er likevel glad jeg leste den. Orkideens hemmelighet var en deilig dameroman, selv om det er politisk ukorrekt i bloggverden å bruke en sådan betegnelse. Massevis av kjærlighet og ditto forviklinger, fortid og nåtid i skjønn forening. Klisjeene florerte, men det gjorde liksom ingen verdens ting.

Hva i juli

Den som reddes kan - Ved Chesil Beach – Nattmenneske – Reiser – Trylleglasset – Jernvognen - Dama som gikk på dører - Til Sibir - Livet er et annet sted

Ni av ni bøker er omtalt. Fem bøker er av norske forfattere. Back on track, for å si det slik. Jeg bør vurdere å lese færre norske bøker. Nei. Hvorfor det, egentlig? Nei. Jeg skal ikke skrive ut og bort om disse bøkene, siden jeg lagde et eget fellesinnlegg om samtlige. Tre av bøkene var fantastiske, tvers igjennom utrolig gode. Dessverre var jeg motsatt begeistret for tre av de andre. Dermed gjenstår, helt riktig, tre bøker som var, igjen helt riktig, ok. – Men jeg skulle jo ikke skrive ut og bort om disse bøkene, skulle jeg vel.

Hva i august

Vokterne - La kloden spinne - Små nøkler store rom - Poplene på St. Hanshaugen - Elsi Lund - Roser i et sprukket krus

Fire av seks bøker er omtalt. Like mange er av norske forfattere. Eller forfatter_ om du vil. August var den o’store Bjørg Vik-måneden i det ellikkenske hjem. Måneden ble dog innviet med lesing av en barne- og ungdomsbok. Guttungen selv var meget tvilende til boken, han forstod den ikke helt, men det gjorde *trommevirvel* jeg! Det er nesten vondt å innrømme det, men jeg lot meg rive med og syns den var riktig så skummel *pingellie*. En vakker dag skal jeg skrive mer om boken. Jeg lugger meg i håret av frustrasjon over å ikke skrive ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest bok, for nå husker jeg ikke alt det kloke jeg formulerte i mitt hode. La kloden spinne var knakende bra, og anbefales alle. Den er heldigvis omtalt. De tre neste på listen er triologien om Elsi Lund, et velkjent navn for de fleste. Svupp-svupp-bøker, lettleste og fornøyelige. Roser i et sprukket krus var overraskende bra om sorg i godt voksen alder, og beskriver hvordan man skal forsøker å leve videre etter å ha mistet sin livsledsager. Den fortjener et eget innlegg, tror jeg.

Tall

De gylne tall er 3 – 9 – 6. Et ganske representativt tall vil jeg tro. Juni var det tusen ting på tapetet, og jeg rakk ikke annet enn å gjøre alt annet enn å lese. Noe sånt. Den ene boken strevde jeg attpåtil med mer enn godt var. I juli leste jeg ni, et tall som viser til sommerferie og all verdens tid, men her må det vel også innrømmes et par-tre-fire lettvektere. I august ble det noen færre bøker igjen, men flere enn i juni. Fortsatt sommer, men på’an igjen med jobb, barneaktiviteter, styreverv og andre forpliktelser.

I sommer har jeg produsert til sammen sju blogginnlegg, hvorav 0 i juli. Banna bein ingen flåsete innlegg, men derimot kun ett månedsinnlegg (for mai) og resten bokomtaler. Hele 16 bøker har blitt omtalt. Eller 19 om du vil, dersom vi tar med tre som er lest tidligere i år og i fjor.

Kulturellie

Etter fotballcup i øspøsende vær var det rett hjem og spyle gjørmeklær, vaske samme klær i maskin to ganger, fyke av gårde til Nordmarka på hyttetur, sprengkose seg, bli overrasket over bilrestriksjoner, fyke av gårde grytidlig for å rekke Bjølsen Bokmarked. Intensjonen var god, jeg hadde gledet meg ut og bort i månedsvis. Skuffelsen var formidabel da vi parkerte bilen bare for å oppdage et skilt med påskriften ”AVLYST pga byggearbeider”. Jeg trøstet meg med å klikke meg rett inn på bokkilden.no og bestille et par bøker til blodpris. Posesalg, next time…
Langt mer spennende, tross billige bøker, var nok invitasjon til Lucinda Riley-lanseringsfest i regi av forlaget. Det skulle jeg veldig gjerne fått med meg, men tilfeldighetene ville det ikke slik. Attpåtil likte jeg boka såpass godt at jeg har plaget meg selv med dette også i ettertid.

Kjønn

Jeg tror hele tiden at jeg leser altfor ofte bøker av kvinnelige forfattere, men tallenes tale sier at det slettes ikke er så ille. I disse månedene leste jeg 10 av kvinner og 8 av menn. Uten at jeg skal gruble over hvor mange prosent dette blir, slår jeg bare fast at det er bortimot likt.

Land

Ti norske, en fra Asia (Kina), en fra USA, fem fra Europa og en fra Norden (Sverige). Her har jeg strengt tatt forbedringspotensial. Jeg mener, jeg hadde ikke hatt vondt av å utvide repertoaret en smule.

Sidetall

Tre bøker på godt over 400 sider. To fliser på under 200. Resten et sted i midten. Det er der jeg trives. Ellie in the middle.

Tema

Fem om oppvekst, en om sorg, en humoristisk og tre krimromaner. Da gjenstår åtte: en porsjon kjærlighet og kjærlighetsproblemer, men mest av alt: særdeles mye om livet og hvordan man skal eller ikke skal leve det.

Terningkast

Tre treere, ti firere og fem femmere, passende nok. Ingen vanvittig håpløse, men heller ingen innentiere. Sistnevnte er fordi jeg må forsøke å være litt streng med meg selv. I alle fall to av disse er jeg tilbøyelig til å gi full pott. Vel, la meg gi de full pott i denne sammenheng. Sommersammenheng. Sommer 2011-sammenheng.

Jeg forsøkte i alle fall.