Skomakernes konge, av Sigbjørn Skåden

26. mai 1999: Sigbjørn og undertegnede jubler og gråter gledestårer sammen på Amatøren, Sogn Studentby. Manchester United har nettopp vunnet sin første Champions League-tittel. Helten over alle helter er attpåtil en nordmann. Kan lykken bli større?

Tja, lykken var nok temmelig stor da han åtte år senere ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris også. Det var på høy tid at jeg leste boken som ble nominert til den gjeve prisen. - Og hvilken dag passer best til å lese en (opprinnelig) samisk bok? Samefolkets dag, selvsagt!

Skomakernes konge, av Sigbjørn Skåden

Boken ble opprinnelig skrevet og utgitt på samisk med tittelen Skuovvadeddjiid gonagas. Dette er forfatterens debut i 2004. Jeg sitter dog med en god del korrespondanse med graverende innhold skrevet før den tid. Tre år senere var boken oversatt til norsk, og det var også dette året Skomakernes konge ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Forfatteren er selv født i 1976, oppvokst i Skånland høyt der oppe i nord, og er over gjennomsnittet engasjert i nordnorsk og samisk kulturliv.

(Bildet er hemningsløst stjålet fra nrk.no)

Utgangspunktet er en samisk versjon av myten om Ahasverus, den evige jøde. En skomaker som ble dømt av Kristus til å vandre rastløst rundt på jorden til evig tid. Bokens hovedperson er Jusup på noen-og-tjue, som etter noen år i utlandet vender tilbake til hjembygda. Han har levd et omflakkende liv, og savner en følelse av tilhørighet. Når han er ute lengter han hjem, når han er hjemme lengter han ut. Han er en fremmed fugl, eller en fisk på land om du heller vil det. Med på ferden møter vi spanjolen Juan og Jusups store kjærlighet, norske Thea.

Boken er skrevet som et lyrisk epos. Assosiasjonene til Jesu lidelseshistorie er klare. Her er det sterke følelser i fleng, både sterk og tapt kjærlighet, beundring og mest av alt søken etter identitet og fred. For å understreke rastløsheten krydres historien med vers på fransk og tysk. Heldigvis er det langt fra uoverkommelig å forstå, det gir mening. Boken inneholder ellers en god del fotografier fra etterkrigstiden. Effekten av dette er naturligvis å skape illusjon om en autentisk historie.

Klart det er utfordrende å lese. Samtidig er dette en liten skatt som må utforskes, tolkes og leses flere ganger. - Jeg lot meg fascinere.


(puh! Dette var en sær anmeldelse å skrive!)