30.12.10

2010, So long and thanks for all the fish. 2011, godt nytt leseår!

2010 i tall...

I 2010 har jeg lest 53 bøker og 1 lydbok. Dette var en gave fra min sønn som for øvrig hadde blakket seg helt på gave til meg. Min aller første lydbok! 29 av bøkene var av norske forfattere, og 3 bøker leste jeg på engelsk. 7 av bøkene jeg leste i løpet av året har jeg lest tidligere. 11 bøker er beregnet for barn og ungdom, flere av disse har jeg anmeldt i regi av Bokbloggturneen. 13 bøker har jeg definert som klassikere, uavhengig av årstall. Noen gamle, noen nye.


Hele 10 bøker har fått plass på stjernehimmelen, og 19 er på nippet til å tre inn i det innerste. 15 var helt ok, mens 6 var heller kjedelige. 3 var råtne, men heldigvis ingen fullstendig bortkastede.

Hva med 2011, da?

Tre av bøkene jeg leste i 2010 var av Jo Nesbø: Marekors, Panserhjerte og Doktor Proktors tidsbadekar. To Harry Hole og en morsom, altså. Jeg liker Jo Nesbø, og det ikke bare fordi han har skrevet verdens fineste fotballsang og følgelig heier på riktig lag. Jo Nesbø har en vidunderlig fin driv i fortellingene sine, språket er befriende finurlig på en enkel måte, han er morsom og klekker ut vidunderlige krimgåter. Han får neppe Nobelprisen i litteratur med det aller første, for all del, men det er deilig underholdende. Panserhjerte er muligens hans aller beste Harry Hole-bok, nest etter Rødstrupe og Frelseren. Snømannen er oppskrytt, den vil jeg ha meg frabedt. Doktor Proktors tidsbadekar var som ventet fabelaktig morsom, dog med et litt håpløst tema: Endre historien, ved å gå tilbake i tid. Bøker som omhandler dette er i utgangspunktet dømt, men jeg prøvde å svelge det hele og krampeaktig minne meg om at dette er en humoristisk barnebok.

Much ado about nothing, poenget mitt er: I 2011 vil jeg lese den gjenstående Harry Hole-boken: Sorgenfri. Poden fikk dessuten den siste Doktor Proktor-boken i julegave, så også den må leses i det nye året. Jeg gleder meg!

Forrige blogginnlegg omhandlet Sigrid Undset. I 2011 vil, skal og bør jeg lese flere bøker av henne. Generelt sett har jeg lyst til å lese flere klassikere, gjerne også klassikere jeg har lest tidligere. Jeg får se hva jeg kommer over på vårens loppemarkeder. Oh… Posesalg på bøker, kan lykken bli større?

Bygdas fantastiske bibliotek må få flere besøk av meg. En bra start er å finne igjen lånekortet, men enn så lenge har jeg fått fingra i podens kort. Jeg har intensjoner om å tvinge ham med meg også, for den gutten skal bli like glad i bøker som meg. Ja til nesa nedi bøker, nei til endeløse dager foran tv-sporten.

Det jeg er som stoltest av i 2010 er at jeg maktet å kjempe meg gjennom Ringenes Herre. I ti år har den samlet støv i bokhylla mi, i langt flere år har den ligget som en fæl klump på samvittigheten. Side etter side, fanfare og konfetti, jeg greide det. Hva blir så det store prosjektet i 2011?

Bøker fra de forskjellige kontinentene, kanskje. Lysten er der, men dørstokkmila er lang. Et perfekt prosjekt, med andre ord. La meg tygge litt på ideen.

Minst 50 bøker skal i alle fall bli lest, sånn cirka en bok i uken er overkommelig selv for min sneglelesehastighet. En god del uleste bøker står allerede og venter på meg i bokhylla.

Godt nytt leseår!

Sigrid Undset: Fire av Femhundrekronersdronninga

Noen ganger leser man bøker som kryper inn i hjertet. Av og til får disse bøkene en ny betydning, når man tjue år senere leser dem på nytt. Bøker som man leser, elsker, og ikke ønsker å skrive om fordi man er redd for å ikke finne de riktige ordene.



Lest i 2010-33,34,35 Kristin Lavransdatter, av Sigrid Undset

Denne høsten har jeg tatt frem Sigrid Undset igjen. Det er definitivt ikke det samme å lese bøkene hennes som 15-åring og som voksen. Jenny har jeg lest flere ganger opp igjennom årene, men Kristin hadde jeg ikke lest i siden ungdomsskolen. Jeg leste tusensidersverket mens jeg lå hjemme med isjias, og det blir lenge til neste gang. Begge deler, ja. Den er mektig, gudhjelpe meg. Tidvis heller tung og et ork å lese, men når man har kjempet seg igjennom, grått, ledd, vært frustrert, himmelfallen og forferdet, ender man opp med å forstå at man har lest noe virkelig stort. Stort, og det langt mer enn i antall sider. Her er det hjerteskjærende kjærlighet og ulykke, brennende religiøsitet og en kamp med seg selv. Alle kjenner historien, men ikke alle tar seg tid til å lese verket. Gjør det. Berik deg selv.

Lest i 2010-53 Jenny, av Sigrid Undset
Mens Kristin Lavransdatter er Undsets desidert mest kjente verk, er og blir Jenny min soleklare favoritt. Jenny, den unge kunstneren som slites mellom sitt eget ønske om å leve sitt eget liv, og samfunnets forventninger til henne. Hun forlover seg, men innleder etter hvert et forhold til hennes svigerfar, som også er en kunstnersjel. De ønsker ingen forpliktelser overfor hverandre, men lykken blir likevel ikke tilfredsstillende.

Lest i 2010-50 Fru Marta Oulie, av Sigrid Undset
Etter disse bøkene fant jeg ut at det var på høy tid å lese mer av femhundrekronersdronninga. Fru Marta Oulie ble neste bok ut. I dagbokform fortelles historien om Marta, gift med den sykelige Otto og elskerinnen til hennes manns beste venn Henrik. Hun føler seg fanget i ekteskapet, og hennes eventyr får henne til å føle seg levende, som et individ. Hun veksler mellom stolthet, tvil, skam og skyld. Boken var Undsets debut, et temmelig vågalt stykke der bokens første sagnomsuste setning er ”Jeg har vært min mann utro”.

Lest i 2010-51 Splinten av trollspeilet, av Sigrid Undset
Temaet er det samme i Splinten av trollspeilet, to lange noveller som sammen danner en roman. Historiene om Fru Waage og Fru Hjelde gir som i Fru Marta Oulie et bilde av datidens samfunn, hvor kvinnens plass først og fremst var i hjemmet, som kone og mor. Disse tre kvinnene søker alle etter lykken, og forvirrer seg inn i armene til andre. Er dette kjærlighet? Er dette kun en gjentakelse av ekteskapet? Hva driver disse kvinnene? Ensomhet? Erotikk? Hevn? Sorg? En historie har alltid flere sider, og man kan elske eller hate disse fortellingene.

Jeg velger det første.

22.12.10

En dåre fri, av Beate Grimsrud

Knirk har tatt initiativet til Nordisk Samlesing hvor bloggere som ønsker det leser bøker nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og legger ut sine anmeldelser en gitt dato. Dette er første bok ut.



En dåre fri, av Beate Grimsrud
Eli er ikke bare Eli. Hun er også Erik, Espen, Emil og Prins Eugen. Av og til er hun noen helt andre. Erik er hissig. Erik slår og bryter seg frem, knuser glass og er aggressiv. Espen finner og finner, mens Emil er en skøyer. Prins Eugen er pompøs, en eventyrlig forteller og underholder. Han er sentrum i et hvert selskap. Mangler impulskontroll og er lett stormannsgal. De små guttene og prinsen kjemper daglig med Eli om å styre hennes liv. Av og til klarer hun å be guttene vente, inngår kompromisser, og andre ganger gir hun opp å være Eli. Hun vil ikke, orker ikke, ønsker ikke.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.Vi følger henne helt fra barndommen, gjennom oppveksten, gjennom hennes forfatterskap og voksne liv. Hun beskriver skammen hun er redd for å overføre til sin mor, ved å innrømme hvordan hun faktisk sliter. Samtidig har hun et sterkt ønske om å synliggjøre sykdommen. Ikke fordi hun ønsker å være sykdommens ansikt utad, men fordi hun ønsker å skape forståelse og minske fordommer mot andre i samme situasjon. La oss lære å godta avvik i samfunnet. Lære at annerledeshet er en rikdom, en kilde til kreativitet og glede. Det handler ikke om normalitet versus galskap. I vår verden er det rom for begge deler.

Vi følger hennes kamp og det slår meg at hun må være et fantastisk spennende menneske som har så mange nære venner som følger henne i tykt og tynt. Vi blir frustrerte over psykiatriens tunge medisinering, utmattende psykoterapier, hennes vansker med å fungere som normalt, og likevel tillate seg en stor grad av annerledeshet. En positiv annerledeshet. Eli er enormt ressursrik, har solide støttepersoner i sin omgangskrets, er multikunstner og følges tett av helsepersonell. Hun blir gang på gang tvangsinnlagt, men fortsetter å kjempe. Hun er rasende sterk.

En ting jeg er takknemmelig for etter alle disse årene, er at jeg er blitt mindre fordomsfull og mer åpen for mennesker med avvik. Det fins alltid en frisk side bak forvirringen, bare man lytter.
Hovedpersonens schizofreni gir også en annen interessant aspekt: kjønnsløsheten. Er dette en følge av hennes guttestemmer, eller er det hennes bevisst eller ubevisste ønske eller usikkerhet om å være et annet kjønn som fremprovoserer hennes schizofreni med alle guttestemmene?

Ikke alt ved boken appellerte til meg. Tidvis kjedet jeg meg. Det betyr dog ikke at dette var bortkastet tid. Definitivt ikke. Det er lenge mellom hver gang man føler man har lest en så viktig bok. For det er det den er. Viktig. Veldig viktig.

Hvorfor?

Det er en sterk bok Beate Grimsrud har skrevet. Nært, humoristisk, trist, trasig, full av opp- og nedturer. Jeg kan ikke huske å ha lest noe i nærheten. Det er enkelt skrevet, samtidig som det rommer så mye.

Vi ser ikke bare den psykisk syke pasienten. Langt, langt i fra. Vi ser mennesket.

13.12.10

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

Jeg ramlet over boken nærmest ved en tilfeldighet. Noen hadde nevnt den på en nettside, jeg bemerket nærmest ubevisst at det er en bok jeg burde ha lest men det har aldri passet seg slik likevel. Et tilfeldig besøk på biblioteket førte til et kjapt søk på databasen, etterfulgt av en innstendig bønn til bibliotekaren å lete i arkivet i tilfelle de likevel hadde den… Og så, endelig, hadde jeg den i hendene.

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

En tenåring forelsker seg i sin lærer og de innleder et av- og påforhold som skal vise seg å vare til hun er i 30-årene. Hun ofrer seg totalt i forholdet, hvor han alene styrer det som skjer og, kanskje mest av alt, det som ikke skjer. Forholdet må skjules for alt det er verdt. Mens Johannes med tiden forlover seg og gifter seg med datteren til en av de fremste i bygda, må bokens hovedperson leve med fornedrelse og baksnakk.

Bokens hovedperson blir gravid. Ikke bare en gang, men flere ganger. Å få barn utenfor ekteskapet er ikke akseptert. Økonomien tillater det ikke, og heller ikke bygdetrollet. Hovedpersonens søster opplever det samme. Da hovedpersonen for første gang skal hilse på barnet, møter hun barnets bestemor som avfeier det som ”skammen vår”. Klart boken skapte brudulje og formodentlig ettertanke da den kom ut i 1947. Ikke bare da: fremdeles kan vi lære av historien. Boken omhandler tunge tema som, utenom abort, kvinnesak, skadelige arbeidsmiljø, utroskap og skam. Temaer som enda den dag i dag er delvis tabubelagte. Nedreaas avla kraftig kost i sin debut med dets oppgjør mot moralisme og kritikk mot samfunnet.

"Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke."

Boken starter med at hun blir plukket opp på en togstasjon av en ukjent mann. Det forklares aldri hvorfor hun blir med, om det er avtalt. Hjemme hos ham setter hun seg ned. Drikker. Røyker. Forteller. Boken er nærmest en enetale, ispedd små kommentarer om kroppsspråk og dialogen dem imellom underveis. Hun sitter der i timevis. Når morgenen gryr reiser hun seg opp fra stolen, tar på seg kåpen og går.
Hun beretter om en kjærlighet, en sorg og en lengsel så sterk at man må tilgi hennes umodenhet og blinde tro på Johannes. Hun makter ikke gi opp sin kjærlighet til ham. Den vender alltid tilbake.

Dette er en kjærlighet som ruinerer, som ødelegger henne. Kjærligheten gir henne ikke annet enn sorg og fortvilelse. - Små stjålne øyeblikk av lykke som ødelegges når virkeligheten inntreffer. Når sollyset skinner.

Hele deres kjærlighetsliv foregår i nattetimene, i skumringen, i måneskinnet. Om dagen kjølner hans følelser, hun veksler mellom desperasjon og et håp om å komme over ham. Bygdetrollet skaper skyld og skam i henne. I måneskinnet er alt dunkelt, vakkert.

– Men ingenting gror. Måneskinnet er kun en illusjon om lys. Kun en illusjon om kjærlighet.

6.12.10

Desiland, av Mala Naveen

For en tid tilbake fikk jeg en spennende bok fra Aschehoug i postkassen. Boken er skrevet av debutanten Mala Naveen. Debutant i romanverden, vel og merke, da hun fra før bidratt med tekster til ”Svart på hvitt” og ”Rosa prosa”. For øvrig er hun journalist i Aftenposten, og har tydelig pennen i sin makt.


Desiland, av Mala Naveen
Vi følger familien Mehta, en norsk-indisk familie på fire bosatt på Stovner i Oslo. Hvert av familiemedlemmene gjennomgår hver sin personlige utvikling, og vi følger deres dannelsesprosess både som enkeltindivider og som familie. Fire eksistensielle kriser som flettes sammen fra fire perspektiver. Sammen og hver for seg slites de mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv.

Familien
Mor Bharati tar oppgjør med sitt eget liv, sin stilling i familien, i jobbsammenheng og i sin sosiale bekjentskapskrets. Mest av alt tar hun oppgjør med sitt eget ekteskap.

Far Shyam finner seg ikke helt til rette på sin arbeidsplass, føler seg mindreverdig og drukner seg i sin store lidenskap: Bollywoodfilmer. Han griper tak i sin ide om å utgi sangene fra disse filmene på norsk, og får hjelp av parets leieboer.

Storebror Suraj flykter fra sin store kjærlighet Nicki og ender opp i Bombay hvor han ønsker å skape karriere – og et nytt liv. Sammen med sin nye kamerat etablerer han et firma, men han søker hele tiden nye utfordringer og mening i tilværelsen.

Lillesøster Mita gjør opprør fra sin mor og samfunnet. Ønsker å løsrive seg fra særlig sin mors holdninger til hvordan hun skal leve sitt liv. Mita ønsker å etablere seg som filmregissør, men savner aksept og anerkjennelse fra sin egen familie. Hun flytter ut fra foreldrenes blokkleilighet og flytter inn til en liten hybel på Grønland. Der etablerer hun seg i sin egen flerkulturelle vennegjeng, og forelsker seg.

Litt sånn ellers
Personlig syns jeg hennes sterkeste portrett er av Barathi. Forfatteren unnskylder ikke hennes handlinger, men leseren forstår hvorfor hun handler som hun gjør. Alt er ikke like enkelt å tolerere, men det er troverdig. Faren fremstår litt som en kariaktur, men man er likevel nødt til å like ham. Overraskende nok skildrer forfatteren langt bedre foreldregenerasjonen, enn Mita og Suraj, som er fra hennes egen generasjon.

Boken sneier innom problematikk som arrangerte ekteskap, kjønnsrolle og hverdagsrasisme, men man dveler ikke ved dette. Det er som det er, og er for så vidt troverdig. Man kan ikke ta alt innover seg, for det blir en bremsekloss. Man lærer seg til å se litt videre, ikke nødvendigvis godta men likevel innfinne seg med at det er en realitet. Ikke la det bety for mye.

For meg personlig er det perfekt med handling i Groruddalen og Grønland. Forfatteren er tydelig lommekjent, og når jeg selv har tilbrakt riktig mye tid disse stedene er det gjenkjennelsesfaktoren stor. Jeg har attpåtil bodd på Stovner med norsk-indisk husvert. I tillegg bidrar historien om Suraj til at vi tar turen over til India og opplever litt av atmosfæren og livet i Bombay.

Akkurat her svikter historien litt i mine øyne. Jeg får ikke helt grep om Suraj, det blir litt for vagt, og jeg klarer ikke helt å forstå ham som person. Jeg blir nysgjerrig på ham, har lyst til å vite mer, lære ham å kjenne, forstå hans handlinger og reaksjoner. Det er noe som mangler, ett eller annet, som svekker romanen.

Hva jeg syns..?
Noen sammenligner forfatteren med Zadie Smith. Jeg må si meg enig. Smiths entusiastiske og frodige personskildringer, sammenflettinger av historiene sett fra de ulike personenes ståsted, treffer meg midt i blinken. Forfatteren av Desiland lykkes i rimelig stor grad med det samme. Jeg liker boken. Jeg liker familien, hvordan de på hver sin kant forsøker å realisere seg selv, men likevel bevisst eller ubevisst søker tilbake til hverandre. Jeg likte det så godt at jeg måtte porsjonere ut kapitlene, for å nyte det i det lengste.

Språklige virkemidler
Noe uvant kanskje, i romaner for voksne, da forfatteren krydrer teksten med utdrag fra MSN Messenger samtaler mellom søskenparet. Det kunne gått begge veier. Personlig likte jeg det, og samtalen bidro til å gjøre det hele troverdig og virkelighetsnært. Samtalene understreker deres personligheter og deres forhold til hverandre., hvordan de kommuniserer med hverandre. Hva de sier – og ikke sier.

I tillegg blir teksten krydret med indiske vers og norsk oversettelse av disse. Jeg likte det. Det var nesten så jeg hadde lyst til å stikke ned på sjappa og leie meg en film med Raj Kapoor og Nargis. Selveste!

Om språket for mange er litt for mye av det gode, er det for meg litt for mye av det gode når det gjelder personer og hendelser. Hun skriver så mye om så mange.
Bipersonene er viktige, ja visst, men det fører dessverre til at man ikke helt blir kjent med dem det faktisk handler om. Dette gjelder også hendelsene i boken. Mye kunne med fordel ha blitt redigert bort. Slik som at Mita falt på isen og brakk armen. En hendelse som ikke hadde noe med historien eller dens forløp å gjøre. En detalj som bare blir forstyrrende og som tar opp unødvendig plass. Jeg har inntrykk av at forfatteren vil så mye, det er ikke grenser for fortellergleden hennes. La henne for guds skyld utgi flere bøker, men hold henne litt i tøylene…

Tross alt
Dessverre mangler det lille ekstra, det som får meg til å legge igjen boka med klump i magen og drømme om dem om natten. Slutten ble en liten nedtur, den var ikke så gripende og spennende som jeg skulle ønske den var. Som det var lagt opp til at det skulle være.

Likevel er det noe her som jeg har fryktelig lyst til å lese mer om. Jeg vil lese mer av henne. Hennes språk appellerer i stor grad til meg. Jeg elsker hennes fyldige språk, hennes setninger som nesten ikke tar slutt i all sin lekenhet. Litt for mye av det gode til tider, kanskje, men likevel for en fryd å lese.

Jeg venter spent på neste! Dette ga - tross alt - absolutt mersmak. - Flott debut!
Relaterte nettsider:Aschehoug sin bokomtale
Mala Naveen sin hjemmeside

Bokomtaler:
Knirk, Anettes bokboble, Pia V, Assadnasir
Bokelskerinnens intervju med forfatteren